Kimen til vår tids franske stat ble lagt i år 843 e.Kr., da den frankiske kong Ludvig den frommes sønner delte farens rike mellom seg.
Før sin død hadde Ludvig styrt et enormt keiserrike grunnlagt av hans far, Karl den store. Riket strakte seg over det meste av Sentral-Europa – fra det nordlige Spania til den tysk-danske grensen.
Ludvigs død ble startskuddet for en borgerkrig mellom de tre sønnene hans. Etter blodige kamper og lange, bitre forhandlinger var sønnene i 843 klare til å dele riket mellom seg i tre omtrent like store deler.
Den vestlige delen av imperiet – Vestfranken, hvor folkeslaget frankerne hadde bodd i århundrer – tilfalt Karl 2. den skallede, og den påfølgende fredsavtalen mellom brødrene blir ofte betraktet som Frankrikes dåpsattest.
Den franske revolusjonen styrtet kongen og satte borgerne i sentrum.
Revolusjon skapte republikken
Omtrent halvannet århundre senere ble Vestfranken forvandlet til kongeriket Frankrike da Hugo 1. Capet i 987 ble konge og forente alle områdets stridende småriker under seg.
Capets etterkommere hersket over Frankrike som konger i de påfølgende 800 årene. I løpet av denne perioden forvandlet riket seg til både en europeisk supermakt og en global kolonimakt med tråder ut til alle verdenshjørner.
Et av de mest avgjørende skrittene mot det Frankrike som eksisterer i dag, ble tatt med den franske revolusjonen i 1789. Her ble den eneveldige kongen styrtet, og den politiske makten ble – i hvert fall teoretisk – plassert hos folket.
Frankrike utviklet seg – med humper i veien – opp gjennom 1800-tallet til en sekulær republikk basert på friheter som religions- og ytringsfrihet, verdier som landet fortsatt holder i hevd i dag.