Nord-Europas første storby

Grekere og romere hadde ikke ett godt ord å si om kelterne. Men på 600-tallet f.Kr. gjør en blomstrende handel barbarene ved Donau-elven så rike at de anlegger den første storbyen nord for Alpene - og så inntreffer katastrofen.

Grekere og romere hadde ikke ett godt ord å si om kelterne. Men på 600-tallet f.Kr. gjør en blomstrende handel barbarene ved Donau-elven så rike at de anlegger den første storbyen nord for Alpene - og så inntreffer katastrofen.

Nicolai Aarøe/Historie

Arkeolog Eduard Paulus er sommeren 1877 i full gang med å grave ut et mektig borganlegg i det sørvestlige Tyskland.

Meter for meter avdekker assistentene hans stolperester fra en palisade som en gang sto ved foten av en bakketopp.

Dateringen er ikke Paulus i tvil om: Borgen i Heuneburg nær grensen til Sveits er fra tiden rundt Kristi fødsel og antagelig romersk.

Men den anerkjente arkeologen tar feil. Allerede få år senere slår en kollega fast at festningen er en levning fra den keltiske Hallstatt-kulturen som dominerte Sør-Tyskland i årene 800-600 f.Kr.

Kelterne var kjent for å beskytte landsbyene sine med en primitiv mur av tilhogde trestammer, og da arkeologene dessuten finner keltiske potteskår ved palisaden og på bakketoppen, virker saken klar:

Graverne har kommet over enda en av de keltiske småbyene som tyske arkeologer finner i løpet av 1800-tallet.

Men Heuneburg viste seg å by på sensasjoner som verken Paulus eller kollegene hans hadde drømt om.

I 1950 ble det satt i gang nye og langt mer omfattende utgravinger, og denne gangen fant arkeologene en mur av stein.

Snart sto det klart at muren ikke omkranset en landsby med noen hundre beboere, men en storby med flere tusen innbyggere.

Blant Europas arkeologer hersket det i 1950-årene ellers bred enighet om at tyskernes forfedre først begynte å bygge forsvarsverker av stein i middelalderen.

Funnet av den 750 meter lange og omtrent seks meter høye borgmuren av stein reiste derfor spørsmålet:

Hvem bygde Heuneburgs enorme festning, lenge før Aleksander den store ble født, og mens Roma ennå bare var en ubetydelig by ved bredden av Tiber?

Herodot er den første som omtalte Heuneburg.

© Shutterstock

Heuneburg var verdens ende

Den greske historikeren Herodot er den første som nevner Heuneburg, mener dagens forskere.

«Istros har sitt utspring i kelternes land, nær byen Pyrene, og renner gjennom Europas hjerte», skrev Herodot på 400-tallet f.Kr.

Istros var grekernes navn på elva Donau, og fordi Heuneburg lå ved Donaus bredd, kan byen godt ha vært Herodots Pyrene.

De gamle grekernes kunnskap om det nordlige Europa var ytterst begrenset, og Herodot har antagelig aldri satt sine bein i byen.

Men fra omreisende folkeslag kan han ha hørt om Heuneburgs dyktige smeder og ildstedene deres – pyr betyr ild på gammelgresk.

Kelterne var foraktet

Anleggelsen av Heuneburgs murer var et enormt byggeprosjekt, som må ha krevd nøye planlegging og kunnskap om steinhogging.

Men ifølge de antikke kildene fra grekerne og romerne var kelterne rene barbarer som umulig kunne bygge festningsmurer maken til dem Middelhavets store sivilisasjoner bygde 600-700 år før Kristi fødsel.

Den keltiske kulturen hadde oppstått et par hundre år tidligere i området like nord for Alpene.

Herfra spredte kelterne seg til det meste av Mellom-Europa. Da Heuneburg ble anlagt, var det meste av dagens Sør-Tyskland, Frankrike, Østerrike, Ungarn og Tsjekkia bebodd av keltiske stammer.

“Deres styrke beror på deres mektige kropper og deres store antall” Platon om kelterne.

De var bønder, handelsfolk og krigere, men hvilken av rollene kelterne selv la størst vekt på, vet ikke arkeologene. Kelterne etterlot nemlig ingen skriftlige vitnesbyrd.

De eneste historiske kildene som omtaler kelterne, er greske og romerske. Europas to store sivilisasjoner var både kelternes handelspartnere og svorne fiender.

Fiendskapet påvirket utvilsomt beskrivelsen i negativ retning. Ifølge filosofen Platon, som levde i Aten fra 427 til 347 f.Kr., var de «fordrukne og meget krigerske».

Hans kollega Polybios hadde rundt 200 år senere heller ikke mye til overs for de primitive kelterne, som ikke hadde «noen større kunnskap om kunst eller vitenskap», som han skrev.

På Polybios’ tid var greske bystater ved Svartehavet allerede blitt plyndret av keltere på vei mot sør, og svertekampanjen mot de krigerske naboene var i full gang.

Ifølge hans samtidige landsmann, historikeren Poseidonios, var det ikke avanserte våpen som sikret kelterne overtaket på slagmarken:

«Styrken deres beror på mektige kropper og at de er så mange», mente han.

Heller ikke romerne hadde noe særlig til overs for kelterne, som de var i krig med en rekke ganger. På 300-tallet og 200-tallet f.Kr. led Romas hær flere nederlag mot villmennene fra nord.

Til romernes store forferdelse allierte kelterne seg dessuten med Romas erke-fiender, som den greske feltherren Pyrrhos og Hannibal fra Kartago.

Da Hannibal krysset Alpene med elefantene sine i 217 f.Kr., utgjorde 30 000 keltiske fotfolk og 4000 kavalerister dermed halvparten av hæren hans.

Ikke overraskende resulterte de hyppige krigene i et voldsomt hat mot «barbarene» fra nord; i dagligtalen kalte romerne hånende Det keltiske riket for Gallia Comata – «det hårete Gallia».

Å dømme etter antikkens to store sivilisasjoner kunne Heuneburgs festning altså umulig være keltisk.

Arkeologiske funn viser imidlertid at kelterne i Heuneburg ikke var fullt så underlegne som grekerne og romerne påsto.

Heuneburg lå ved oldtidens motorvei

Utgravninger har avslørt elegante vogner, fint lokalt gullsmedarbeid og keramikk som var inspirert av moten i middelhavsområdet.

I dag ligger Heuneburg temmelig avsides med 100 kilometer til nærmeste storby og nesten like langt fra nærmeste motorvei, men i oldtiden lå byen like ved en hovedferdselsåre: Donau.

Den gangen utgjorde Europas store elver livsnerven i Det keltiske riket. I flatbunnede båter seilte de fra landsby til landsby og byttet salt, våpen og redskaper mot mat, smykker og keramikk.

Av og til kom også handelsfolk fra fremmede land forbi – for eksempel med en last tinn fra England, som skulle videre til greske byer langs kysten av Svartehavet.

Arkeologene antar at disse handelsfolkenes beretninger om de store byene i Sør-Europa og deres veldige festninger av stein har inspirert kelterne til å drømme om en uinntagelig borg som ikke kunne brenne og heller ikke råtnet opp i løpet av få år, slik deres egne palisader gjorde.

Håndverker gikk i lære i Hellas

Ettersom kelterne selv beveget seg langt i jakten på nye handelspartnere – og steder å plyndre hvis anledningen bød seg – kan det godt tenkes at en av Heuneburgs håndverkere har reist ut for å se
de greske borgene med egne øyne.

Han tilbrakte kanskje flere år i en by ved Middelhavet og lærte å bygge med stein av antikkens mestere.

Etter endt læretid kunne han vende tilbake til hjembyen og vise fyrsten av Heuneburg sine omfattende byggeplaner.

En sterk og rik leder var deretter alt som skulle til for å realisere drømmen om en festning etter sørlige forbilder. Og det hadde Heuneburg åpenbart.

Innenfor noen kilometers radius av byen ligger over 50 store gravhauger der innbyggerne i oldtiden begravde sine fyrster.

Kostbare gravgaver funnet i haugene vitner om makt, styrke og midler nok til å bygge en festning det aldri var sett maken til nord for Alpene.

Husene ble bygd av tre, og fikk et lag puss av leire og skjell før fasaden ble kalket hvit.

© NMUIM/Alamy/Scanpix, & Shutterstock

Fyrsten krevde kvalitetsboliger

Husene i Heuneburg var stort sett like store, laget av de samme materialene og kalket helt hvite.

Forskerne mener derfor at byens fyrste innførte strenge byggeregler da Heuneburg fikk sin imponerende steinmur og ble bygd om rundt 600 f.Kr.

Typehusene ble bygd oppå restene av gamle hus, som ble revet for å gjøre plass til moderne og banebrytende bygg.

I motsetning til andre jernalderhus besto Heuneburgs typehus for eksempel ikke av ett stort rom, men var delt i to.

Dermed behøvde ikke familien å spise, sove og oppholde seg i det samme rommet.

Fyrsten hyret fremmede eksperter

Arkeologene tviler imidlertid på at en enkelt byggmester kunne makte et så stort prosjekt – selv med en årelang studietur i bagasjen.

Heuneburgs mur krevde et stort arbeidslag med kunnskap om å lage soltørket murstein av leire og strå.

I alt ble det produsert mer enn en halv million murstein til å bygge den 750 meter lange festningsmuren rundt Heuneburg.

Dyktige steinhoggere var det også nødvendig å ha tilgang på, for tusenvis av kalkstein skulle hogges ut i et nærliggende steinbrudd.

Og etter hvert som sokkel-en tok form, må andre fagfolk ha stått klar til å plassere de mer enn hundre kilo tunge kalkstein-ene oppå hverandre slik at de støttet hverandre og skapte den solide og rette muren.

Flere keltere kan selvfølgelig ha reist ut sammen og lært seg alle de ulike fagene som et stort byggeprosjekt krever, men det er langt mer sannsynlig at fyrsten av Heuneburg har hentet utenlandsk arbeidskraft fra et sted i Sør-Europa, mener ekspertene.

Heuneburgs bastioner minner om de firkantede tårnene som fønikerne bygde rundt 600 f.Kr.

Funn av greske amforaer overalt i kelternes rike dokumenterer at den keltiske adelen hadde livlig kontakt med den greske sivilisasjonen.

Også måten Heuneburg er anlagt på peker i retning av at en gresk byggmester ble tilkalt og ankom Heuneburg i følge med flere titall kyndige landsmenn som mestret steinhogging, oppmåling, bygging av stillaser og alt det andre et stort borgbygge-prosjekt krever.

Enhver gresk by hadde i antikken en akropolis – et befestet område høyt hevet over resten av byen, der innbyggerne kunne søke tilflukt hvis fienden angrep.

Heuneburgs steinmur omsluttet etter samme prinsipp en bakketopp med bratte skråninger som gjorde det nesten umulig for fienden å storme festningen.

Men byggestilen er ikke tvers gjennom gresk. Heu­ne­burgs bastioner ligner mer på de firkantede tårnene som fønikerne bygde rundt 600 f.Kr.

Fra disse fremskutte posisjonene kunne bueskyttere og spydkas­tere fange fienden i kryssild hvis de forsøkte å storme murene til fønikernes kolonier på Sicilia.

Heuneburg ble det første stedet nord for Alpene hvor denne typen bastioner ble anlagt.

Men om det var fønikiske håndverkere som bygde dem, vet arkeologene ennå ikke.

Til tross for en rekke utgravninger er det ennå ikke funnet spor av verken greske, fønikiske eller andre eksotiske gjestearbeidere. Dermed forblir mysteriet uløst inntil videre.

Handelen blomstret

Da festningen i Heuneburg endelig var ferdig, reflekterte de hvitkalkede murene solstrålene og sendte et klart signal ut over Donaudalen:

Her bor Mellom-Europas sterkeste fyrste.

I ly av de beskyttende murene vokste byen i størrelse, og handelen blomstret.

En enkel palisade omkranset foten av åsen, og bak den bodde det et sted mellom 700 og 800 mennesker i den nedre byen, som arkeologene har døpt bydelen, mens omtrent samme antall innbyggere hadde sitt hjem på bakketoppen.

Det var antagelig Heuneburgs elite som bodde i den mellomeuropeiske akropolen.

I motsetning til sine greske forbilder, var Heuneburgs forsvarsverk permanent bebodd, mens greske byer bare plasserte templer, torg og offentlige bygninger på sine akropoler.

Eliten i Heuneburg omfattet fyrsten, en krets av adelsmenn, prester og tall-rike håndverkere.

Oppe på akropolen har arkeologene gravd ut en rekke smier med to-tre esser i hver.

I smiene fantes det støpeformer, store mengder avfallsprodukter etter oppvarming av jern og bronse (slagg) og forseggjorte bronse-spenner (fibulaer) til å holde kelternes kapper og trøyer sammen med.

Verkstedenes plassering i det sørvestlige hjørnet av borgen – lengst unna porten inn til akropolen og med den bratteste og mest ufremkommelige skråningen i ryggen – kan være et tegn på at håndverkernes produkter var den primære kilden til Heuneburgs velstand.

Ved siden av smiene lå pottemakernes verksteder, der det ble brent krukker, kar og urner av overraskende høy kvalitet.

Hus, verksteder og matlagre lå langs snorrette gater, som møtte hverandre i rette vinkler og vitnet om byplanlegging.

Fyrsten hadde tydeligvis innført strenge regler for hva de som holdt til i festningen fikk bygge og hvor.

Heuneburg ble en oldtidsmetropol

Hvor stor betydning Heuneburgs festning fikk for byen, ble først avslørt i 1997 da det skulle anlegges en parkeringsplass til et friluftsmuseum på stedet.

Parkeringsplassen skulle bygges 50-100 meter fra den nedre av byens palisader for ikke å ødelegge res­tene av husene fra oldtiden.

Men uansett hvor entreprenøren forsøkte å fjerne det øverste jordlaget, kom gravemaskinene borti stolper som viste seg å være restene av keltiske gårder med hver sin palisade rundt.

Kelterne var blant de første som laget ringbrynjer, og de barske krigerne deres ble brukt som leiesoldater av flere greske bystater.

© Shutterstock & Wayne Reynolds/Osprey

Nye arkeologiske utgravninger avslørte at Heuneburgs forstad besto av rundt 500 gårder, og at de på 500-tallet f.Kr. huset mer enn 3000 innbyggere.

Sammen med den øvre byen og den nedre byen fikk denne nye ytre bydelen innbyggertallet opp over 5000.

Til sammenligning anslår eksperter at Aten på samme tid hadde mellom 70 000 og 90 000 innbyggere, men ingen annen by nord for Alpene var i nærheten av Heuneburgs størrelse.

Gårdene forsynte håndverkere, handelsfolk og adelige inne i byen med mel, melk og kjøtt.

Beinrester fra husdyr og spor av bygg og den gamle kornsorten emmer er funnet overalt i jordlagene fra 500-tallet f.Kr.

I sju tiår sikret Heuneburgs festning både fred og velstand for innbyggerne, men så inntraff katastrofen.

Muren ble revet

Heuneburgs skiftende fyrster beundret Middelhavets sivilisasjoner og deres velstand.

En av dem ble til og med gravlagt med sin elskede klinê – en sofa av tre med flate biter av rav og elfenbein innfelt som dekorasjon.

Sofaen var et skattet møbel hos den greske overklassen, der mennene lå til bords mens de spiste.

Kanskje ble fyrstens fascinasjon for alt som var gresk, fønikisk og etruskisk for mye for undersåttene hans.

I hvert fall ble fyrsten angrepet en gang mellom 540 og 530 f.Kr.

Funn av skjelettdeler og pilspisser som hadde boret seg inn i festningens brystvern av tre, avslører at kampene raste før angriperne trengte seg inn.

Forkullede stolper overalt i Heuneburg viser at byen deretter ble brent ned.

Det eneste som overlevde flammene noenlunde intakt, var den sterke steinmuren.

Ifølge arkeologene var ikke muren mer medtatt enn at det ville ha vært mulig å bygge den opp igjen.

Men det ble ikke gjort.

I stedet ble festningen jevnet med jorden – steinblokker og murstein havnet i vollgraven eller ble liggende der de falt.

Rivingen tolker forskerne som et tegn på at fyrstens undersåtter – eller en ytre fiende – gjorde seg stor umake med å slette minnene om byens tidligere leder.

Eller så ville en rivaliserende fyrste knekke Heuneburgs makt en gang for alle ved å ødelegge den sterke muren rundt bakketoppen.

©

Kelterne hersket over Europa

I flere århundrer dominerte kelterne oldtidens Europa. Roma var fremdeles en landsby da de krigerske stammene fra nord skapte seg et kjemperike som strakte seg helt til dagens Tyrkia.

Det keltiske riket oppsto på 800-tallet f.Kr. langs de store elvene i Sentral-Europa – Donau, Rhinen og Elben.

Kelterne var fordelt på mer enn hundre rivaliserende stammer med felles språk, kultur og religion, men med hver sin fyrste til å lede stammen.

Fyrstene lå stadig i krig med hverandre, men slo seg om nødvendig sammen for å kunne beseire fiender utenfra. Rundt 600 f.Kr. utvandret den første keltiske stammen til Spania, og snart forlot flere
Sentral-Europa.

Forskerne har forskjellige teorier om hvorfor de reiste. Sviktende avlinger flere år på rad, overbefolkning eller krig er de mest opplagte.

200 år senere hadde keltiske utvandrere tatt seg helt til det sentrale Tyrkia, mens en annen stamme erobret Nord-Italia.

I 390 f.Kr. beleiret de også Roma og tvang byen til å betale 1000 pund gull for at de skulle snu. Senere, da Roma var blitt sterkere, tok byen en grusom hevn for ydmykelsen.

I tiden rundt Jesu fødsel erobret romerne kelternes rike, og mer enn en million beseirede fiender ble solgt på slavemarkedene i Roma.

Klimaendringer ga byen dødsstøtet

Like etter ble det oppført en ny forsvarsmur av trestolper, etter gammel keltisk tradisjon. I årene etter angrepet krympet innbyggertallet i Heuneburg, og mange av gårdene i den ytre byen ble aldri gjenoppbygd.

Rundt år 450 f.Kr. stormet ukjente fiender igjen byen, og palisadene ble brent ned – denne gangen ble ikke forsvarsanlegget bygd opp igjen.

Heuneburgs nedtur fortsatte. 50 år senere bodde det mindre enn 1000 mennesker her, og omlandet bar preg av avfolkning.

Forskerne kobler utvandringen til en kuldeperiode som rammet jorden fra rundt 500 til 400 f.Kr.

Analyser av innlandsisen på Grønland viser at temperaturen falt i disse årene. Det har trolig ført til at kelternes avlinger slo feil og de ble tvunget til å utvandre.

Kanskje var restene av Heuneburgs befolkning med da keltere erobret det nordlige Italia i 400 f.Kr. – eller kanskje seilte de til Irland og Skottland, mens naturen oppslukte den gamle storbyen.