De utslitte spanske conquistadorene stirrer lamslått på den grusomme scenen i det fjerne. Det er sommeren 1521, og etter et blodig slag har spanjolene blitt presset ut av aztekernes mektige hovedstad Tenochtitlan.
Fra utkanten av byen kan de nå se aztekerne slepe en stor gruppe tilfangetatte spanjoler – totalt 62 menn – opp trappene til en av byens tempelpyramider.
En dyp tromme buldrer rytmisk mens skingrende fløyter akkompagnerer. Spanjolene i utkanten av byen har ingenting å stille opp med. De er barske og nådeløse menn som i to år har kjempet for den beryktede Hernán Cortés for å knekke aztekernes imperium i dagens Mexico. Nå kan de bare be til Gud.
Conquistadorene vet bare så altfor godt hva den dumpe trommen og de uhyggelige fløytelydene betyr: Aztekernes blodtørstige guder krever igjen menneskeofre – denne gangen spanske.
«Med flintstein saget de opp brystkassene deres og rev de ut bankende hjertene og ofret dem til avgudene sine.» Conquistadoren Bernal Díaz, som så kameratene sine bli ofret.
Ifølge soldaten Bernal Díaz, som var vitne til hendelsen, ble krigsfangene én etter én brakt opp til en plattform på tempelpyramiden. Her la aztekerne dem på noen steiner.
«Med flintstein saget de opp brystkassene deres og rev de ut bankende hjertene og ofret dem til avgudene sine. Så sparket de likene ned trappene», skrev den forferdede soldaten i memoarene sine mange år senere.
Ifølge Bernal og de andre conquistadorene, som ikke selv gikk av veien for å begå grusomheter, fråtset aztekerne nærmest i blod og død. Ikke nok med det, de ofret rutinemessig mennesker til gudene sine, de spiste ofrenes kjøtt og stilte ut deres avkuttede hoder på gigantiske stativer med tusenvis av hodeskaller.
De spanske beskrivelsene har imidlertid lenge blitt sett på som løgner som skulle forsvare conquistadorenes egen brutale fremferd. Men nye funn i aztekernes gamle hovedstad tyder på at soldatene likevel fortalte sannheten.
Aztekerne brukte flintkniver som denne til å åpne brystet på dem som skulle ofres til gudene.
Var aztekernes blodtørst oppspinn?
Samme år som spanjolene var vitne til ofringen av kameratene sine, lyktes det Hernán Cortés, med hjelp fra andre innfødte stammer, å erobre hovedstaden Tenochtitlan. Det ble slutten på aztekernes imperium.
Fra da av fikk de katolske erobrerne det travelt med å knuse alt som luktet av hedenskap. Tenochtitlans pyramidetempel ble lagt i ruiner, og så bygget spanjolene en ny by på toppen – dagens Mexico City.
Spanjolene talte få hundre, men med hjelp fra lokale stammer knuste de aztekerne.
I 450 år forble derfor beskrivelsene av aztekernes menneskeofringer en hårreisende påstand i de gamle annalene. På 1970-tallet begynte forskere for alvor å stille spørsmål ved fortellingene: Kanskje det hele var løgn?
Kritikere påpekte at beskrivelsene av menneskeofringer var basert på rykter. Og spanjolene som hevdet å ha sett aztekerne ofre mennesker – som conquistadoren Hernán Cortés – hadde en klar interesse i å henge ut aztekerne som barbarer for å forsvare spanjolenes erobringstokt. Soldat Bernal Díaz’ svært detaljerte beskrivelser ble det også satt spørsmålstegn ved.
Men så begynte arkeologene å grave. I 1978 oppdaget meksikanerne en stor steinhelle med en avbildning av aztekernes månegudinne, Coyolxauhqui, etter at hun ifølge mytologien var blitt halshugget og lemlestet av sin bror, sol- og krigsguden Huitzilopochtli.
Funnet satte i gang utgravningen av ruinene av aztekernes tempelpyramide, Huey Teocalli – på spansk kalt Templo Mayor.
Spanjolene ødela aztekernes tempelpyramide, Templo Mayor, og bygget oppå restene. Først på 1900-tallet ble ruinene gjenoppdaget.
På toppen av helligdommen sto det ifølge forskerne to små templer – ett viet til Huitzilopochtli og ett til regnguden Tlaloc. Det var også på toppen av pyramiden at mennesker, ifølge spanjolene, ble ofret til gudene. Imidlertid manglet fortsatt spor etter selve ofringene – inntil flere tiår senere, da hodeskaller plutselig begynte å dukke opp.
Hundrevis av hodeskaller utgravd
I 2015 fant arkeologene Raúl Barrera og Lorena Vázquez Vallin de første hodeskallene ca. 200 m fra Templo Mayor. To meter under en bygning bak Mexico Citys katedral avdekket arkeologene restene av en tårnlignende struktur med 35 hodeskaller som innfelt i sement satt i tre halvsirkler oppå hverandre.
Restene av hodeskalletårnet viste at tårnet hadde vært ca. 5 m i diameter og minst 1,7 m høyt. Funnet stemte overens med en beskrivelse av bl.a. conquistadoren Andrés de Tapia, som kjempet med Hernán Cortés:
«To tårn laget av kalk og hodeskaller med tennene vendt utover.»
I 2020 hadde arkeologer gravd ut over 600 hodeskaller. Mange var murt inn i to runde tårn beskrevet av spanjolene.
Deretter dukket enda flere hodeskaller opp fra undergrunnen. I dag har forskerne også lokalisert det andre hodeskalletårnet samt over 600 hodeskaller, hvorav mange har perforerte tinninger.
Samtidig har arkeologene funnet stolpehull mellom de to tårnene, som de er overbevist om stammer fra et av aztekernes uhyggeligste dødsmonumenter: Huey Tzompantli – «Den store hodeskallemuren».
På aztekisk betyr tzompantli rad med hodeskaller. Det bisarre monumentet besto ifølge spanjolene av rekker av stolper forbundet med hverandre av lange trestenger som det hang hodeskaller på i et abnormt antall.
«Det var bygningen foran Huitzilopochtlis tempel, der de spiddet hodene fra de fangene som de drepte der.» Misjonæren Bernardino de Sahagún om aztekernes såkalte Tzompantli.
Huey Tzompantli er bl.a. nevnt av misjonæren Bernardino de Sahagún på 1500-tallet:
«Det var bygningen foran Huitzilopochtlis tempel, der de (aztekerne, red.) spiddet hodene fra de fangene som de drepte der.»
Hans litt senere prestekollega José de Acosta beskrev hodeskalleveggen slik:
«Tynne stenger som det var spiddet mange menns hodeskaller gjennom tinningene på. Hver stang hadde 20 hoder. Disse radene med hodeskaller gikk fra bunnen til toppen av stolpene og fylte palisadeverket fra ende til annen med så mange og tykke hodeskaller at de vakte både beundring og uro.»
Ingen av de to fikk selv se den store tzompantlien og må ha fått den beskrevet. Men conquistadoren Andrés de Tapia så angivelig monumentet med egne øyne og telte hodeskallene. Han anslo at det var ca. 136 000.
Mesoamerika var besatt av døden
De spanske hodeskalletallene er utvilsomt overdrevet, men alt tyder ifølge arkeologene på at antallet måtte ha vært tusenvis. Ut fra antallet og størrelsen på stolpehullene anslår de at Huey Tzompantli har vært ca. 36 m lang og ca. 14 m bred, mens høyden muligens var 5 m.
Ofre ble slaktet på toppen av pyramiden
Størstedelen av aztekernes ofre ble drept på toppen av pyramidetempelet Huey Teocalli, «Det store gudshuset». Ca. 200 m foran pyramiden lå Huey Tzompantli, «Den store hodeskallemuren», hvor ofrenes hodeskaller ble stilt ut.
Dødens plattform skulle spre frykt
I 2015 støtte arkeologer på plattformen som Huey Tzompantli lå på. Plattformen var ca. 14 m bred og 36 m lang. Brede trinn førte opp til det øverste nivået, der «Den store hodeskallemuren» sto oppstilt til skrekk og advarsel.
Hodeskallene hang som perler på en snor
Selve «hodeskallemuren» var 36 m lang og besto av flere stolperekker forbundet med stenger. Ofrenes hodeskaller ble gjennomboret ved tinningene og hengt på stengene. Ifølge spanjolene talte de ca. 136 000 hodeskaller.
Hodeskalletårn holdt vakt over de døde
To tårn av hodeskaller flankerte tzompantlien. De runde, nesten to meter høye tårnene var bygget av sement og hodeskaller som var blitt for slitte til å henge i tzompantlien. Tårnene hadde en indre og en ytre ring av hodeskaller.
Misjonær Bernardino de Sahagún hevdet til og med at den sentrale Huey Tzompantli bare var ett av sju hodeskallestativer i aztekernes hovedstad. Står det til troende, var antallet utstilte hodeskaller enormt.
Arkeologene er ikke i tvil om at hodene stammer fra ofringer. Skjæremerker viser at hud og muskler etter ofringen ble skrellet av hodeskallene. Deretter skar aztekernes prester hull i tinningene slik at hodeskallene kunne henge på stengene.
«Det forekommer meg at det var over 100 000.» Bernal Díaz om antallet hodeskaller han så utstilt i en by på veien til aztekernes hovedstad.
Ifølge meksikanske forskerne skulle den grufulle utstillingen demonstrere kongens makt og tjene som en advarsel til fiender. Men også aztekernes motstandere praktiserte menneskeofringer, ifølge conquistadoren Bernal Díaz.
På vei til Tenochtitlan i 1519 kom spanjolene gjennom en by der Díaz så et monument med ufattelig mange hodeskaller:
«Det forekommer meg at det var over 100 000. Og jeg gjentar over 100 000. Og de hadde mange hoder som hang på stenger fra den ene enden til den andre.»
Imidlertid var verken aztekerne eller fiendene deres de første som stilte ut hodeskaller. Arkeologiske funn tyder på at Mesoamerikas kulturer, fra Panama i sør til det nordligste Mexico, i århundrer var besatt av blod og avhuggede hoder.
Allerede fra år 800 f.Kr. tok de mange stammene som kjempet om makten i regionen, sannsynligvis hoder og andre kroppsdeler som krigstrofeer.
Under utgravningene har de meksikanske arkeologene funnet hundrevis av hodeskaller. De fleste har fått skåret hull i tinningene, slik at de kunne henge på Huey Tzompantli.
En gang etter år 300 f.Kr. reiste folket zapotekerne de tidligst kjente tzompantliene ved bosetningen Coyotera i den meksikanske delstaten Oaxaca i sørvest. I det nordlige Mexico fylte de lokale stammene allerede fra år 60 e.Kr. hele kamre med hodeskaller.
Forskerne vet ikke med sikkerhet om Mexicos første store sivilisasjon, olmekerne, ofret krigsfanger. Et stort murmaleri i Cacaxtla, malt mellom 550 og 750 e.Kr., forestiller muligens en olmek-kriger som hugger hodet av fienden.
Også mayaene stilte ut hodeskaller
Mayaene i det sørlige Mexico og Guatemala var blant Mellom-Amerikas mest hodeskallefikserte. Krigerne deres hadde noen ganger hodene til deres beseirede fiender hengende som pynt fra belter eller halsbånd.
Etter at flere av mayabyene i jungelen i sør rundt år 900 e.Kr. forfalt, blomstret mayabyen Chichén Itzá – og menneskeofringene. I motsetning til aztekernes vannrette hodeskalleoppheng besto byens tzompantli av stående påler som ofrenes hoder ble spiddet på.
Ifølge arkeologen Rubén Mendoza assosierte mayaene menneskehoder med maiskolber, og de loddrette spiddene kan ha vært inspirert av maisplanten.
Alle Mesoamerikas guder krevde blod
Mayaene satte ofrenes hoder på spidd
Menneskeofring var en sentral del av mayaenes mytologi. Til gudenes ære spilte de bl.a. et makabert ballspill, der taperne ble halshugget og hodene stilt ut på loddrette påler. Mayaene kastet også ofre i hellige innsjøer, såkalte cenoter.
Panama-kultur bygget fjell av hodeskaller
Stammene i Panama og det sørlige Costa Rica hadde en lang tradisjon med å halshugge fiender. Ifølge conquistadoren Pascual de Andagoya så han i Panama «en hel gate brolagt med hodeskaller og i enden av den et enormt tårn av hoder».
Toltekerne lot blodet flyte
Mellom år 950 og 1150 hadde toltekerne sin storhetstid i byen Tula nord for dagens Mexico by. I likhet med de senere aztekerne ofret de mennesker. I 2007 fant arkeologer bl.a. 24 skjeletter av barn som var blitt halshugget.
Inkaene ofret barn til gudene
I Andesfjellene i Sør-Amerika hersket inkaene over Amerikas største imperium. De var ikke en del av aztekernes kulturkrets og derfor ikke like blodtørstige. Til gjengjeld ofret de barn ved å binde dem og deretter la dem dø i fjellet.
I 1325 innledet aztekerne som kom nordfra, en ny æra ved å grunnlegge byen Tenochtitlan på en øy i innsjøen Texcoco i den frodige Mexico-dalen. I løpet av de neste to århundrene vokste aztekerriket til en stormakt, der tempelprestene stadig søkte nye ofres blod for å gi næring til gudene som hadde bidratt til rikets vekst.
Krigsfanger til ofringer ble skaffet i rivaliserende stater, fremfor alt hos erkefienden Tlaxcala. Aztekerkongens mange vasallstater var også pålagt å sende fanger som avgift.
Ifølge historikerne betraktet aztekerne den store pyramiden i Tenochtitlan, Huey Teocalli, som verdens akse. Hver gang aztekernes verden vokste, måtte aksen styrkes gjennom nye ofringer til gudene.
I 1487 hadde kong Ahuitzotl utvidet både riket og tempelbygningen. Ifølge den spanske historikeren Diego de Durán, som skrev på 1500-tallet, innviet kongen det utvidede tempelet med et historisk blodbad uten sidestykke: I løpet av fire dager ble 80 500 mennesker ofret på pyramiden, ifølge Durán.
Til misjonærer hevdet imidlertid aztekerne at innvielsen «bare» hadde kostet 4000 menneskeliv. Uansett var ofringene så voldsomme at 20 bøddelgrupper angivelig måtte jobbe døgnet rundt i fire dager.
De spanske conquistadorene fortalte stolt om hvordan de knuste de innfødtes gudestatuer og helligdommer.
Spanjolene slettet alle spor
De spanske erobrerne betraktet aztekernes menneskeofringer med avsky. I deres kamp for å utbre den katolske troen bygget spanjolene kirker nesten like raskt som de knuste aztekiske templer.
For conquistadorene var det en hellig plikt å bekjempe hedenskap og spre kristendommen. I 1521 knuste spanjolene aztekerne definitivt ved å ta deres siste konge, Cuauhtémoc, til fange. Mexicos nye herskere fikk det deretter travelt med å ødelegge de aztekiske hellige bygningene og gudebildene.
Deler av hodeskalletårnene i Mexico City ble tilintetgjort, og det samme ble byens store tempelpyramide. De eldste delene av helligdommen overlevde imidlertid, men ble, som hodeskalletårnene, begravd under hus og veier i den raskt voksende kolonibyen.
Som en del av maktovertakelsen byttet spanjolene ut den gamle troen med sin egen. Derfor bygget koloniherrene i årene mellom 1524 og 1529 hele 68 kirker i det gamle Tenochtitlan og nabobyen Tlatelolco, hvor aztekernes helligdommer tidligere hadde stått.
Spanjolenes forsøk på å utslette sporene av innfødtes helligdommer har gjort det vanskelig for dagens arkeologer å finne bevis på aztekernes menneskeofringer.
Myrderi skulle sikre det fortsatte liv
Mexicos erobrer, Hernán Cortés, hadde ingen forståelse for de blodige seremoniene han så i Tenochtitlan. Ifølge conquistadoren ofret aztekerne ikke bare krigsfanger:
«Når de ønsker å be sine avguder om noe, og for at deres bønn skal bli mottatt best mulig, tar de jenter og gutter og selv voksne, og i nærværet av disse avgudene åpner de brystet deres i levende live og tar ut deres hjerte og innvoller.»
De spanske conquistadorene påsto at de erobret aztekernes rike for å redde de innfødte fra avgudene deres. Men aztekernes gull veide også tungt i spanjolenes overveielser.
Cortés’ påstand bekreftes av de utgravde hodeskallene. Analyser viser at 75 prosent av dem var menn, mens 20 prosent var kvinner og 5 prosent barn. Alle var ved god helse da de ble ofret.
De fleste mennene var i våpenfør alder, dvs. 20–35 år. Forskerne anslår at kvinnene og barna var ixiptlaer – velstelte slaver som skulle brukes i religiøse høytider.
Ifølge mytologien hadde gudinnen Coatlicue født sol- og krigsguden Huitzilopochtli. Men hennes sjalu datter, månegudinnen Coyolxauhqui, egget sine 400 andre søsken, stjernene, til å lemleste og halshugge Coatlicue. Krigsguden hevnet sin mor ved å halshugge søsknene sine.
Under den 20 dager lange Panquetzaliztli-festivalen prøvde aztekerne å gjenskape myten. 400 ixiptlaer ble badet i vannet fra en hellig kilde, deretter ble de malt som stjernekrigere og ført til toppen av tempelet. Som i myten ble de halshugget og partert.
Blant de mange hodeskallene som arkeologene har funnet av aztekernes ofre, er også kvinner og barn. Akkurat som de mannlige krigsfangene ble hodeskallene deres sannsynligvis stilt ut.
Aztekerne mente at mennesker sto i blodgjeld til gudene som hadde blødd under verdens skapelse. Hvis blodstrømmen ikke ble opprettholdt, ville solen slukne, og alt liv ville opphøre.
Ifølge arkeolog Raúl Barrera var tzompantlien i all sin grusomhet faktisk en hyllest til livet: Ofrene sørget for at solen fortsatte å skinne og verden overlevde.
For Cortés og mennene hans var ofrene Djevelens verk. I Guds navn knuste de den tusen år gamle verdensordenen til templene og de innfødte. Men selv under de nye herrene fortsatte blodet å strømme i Mellom-Amerika.