Under ledelse av den spanske hærføreren Hernán Cortés seiler elleve skip ut fra Cuba 10. februar 1519. Spanjolenes mål er Yucatán-halvøya i dagens Mexico, hvor de håper å finne gull.
Ved ankomsten møter Cortés og hans menn – 500 soldater og 100 sjømenn – en skipbrudden spanjol som har bodd blant mayaene i årevis og snakker språket deres. De finner også en kvinne ved navn Malinche som behersker aztekernes språk.
Ved hjelp av de to språkkyndige kan spanjolene kommunisere med de innfødte, og de setter i gang med å utforske halvøya.
«De hadde gitt oss en anledning og en grunn til å utrydde dem.» Cortés om sin beslutning om å ødelegge Tenochtitlan.
Underveis blir spanjolene flere ganger angrepet av lokale stammer, men de fortsetter ufortrødent sin jakt på gullet.
I november når Cortés frem til den aztekiske hovedstaden Tenochtitlán, som huser minst 140 000 innbyggere. Byens hersker, Moctezuma, ønsker i utgangspunktet Cortés velkommen, men på grunn av religiøse uenigheter blir freden snart brutt.
Etter dette utspiller det seg en blodig kamp om makten over aztekerriket. Striden ender 13. august 1521, da Cortés og hans menn seirer og det mektige riket går under.
FOR OG IMOT: Cortés fikk hjelp av innfødte
Spanjolene hadde bedre våpen enn de innfødte. Takket være deres armbrøster, geværer og kanoner kunne de 500 spanjolene beseire langt større fiendtlige styrker.
Spanjolene smittet de innfødte med sykdommen kopper, som spredte seg og tok livet av så mange at Cortés og mennene hans kunne undertvinge de overlevende.
Aztekerne trodde at Cortés var en guddom. Ifølge aztekernes tradisjon ville guden Quetzalcóatl en dag komme seilende fra øst for å herske over dem. Cortés passet til beskrivelsen av guden – som etter sigende hadde hvit hud og hår i ansiktet. De innfødte ytte derfor bare halvhjertet motstand mot spanjolene.
500 soldater var ikke nok. Cortés og mennene hans måtte derfor flykte fra aztekernes hovedstad sommeren 1520 – etter flere blodige sammenstøt med innbyggerne.
Selv om en koppeepidemi rammet aztekerne i oktober 1520, svekket ikke sykdommen dem nok til at spanjolene alene kunne underlegge seg riket allerede året etter.
Rikets fall skyldtes primært de alliansene som Cortés inngikk med flere av områdets andre stammer. De støttet ham med krigere. Forskerne anslår at mellom 100 000 og 200 000 mann kjempet på Cortés’ side fra de første kampene i 1519 til Tenochtitláns fall i 1521 – langt størstedelen av dem var altså innfødte.
KONKLUSJON: Spanjolene overdrev innsatsen sin etter erobringen
Selv om det er sant at Cortés gikk i land i dagens Mexico med en styrke på rundt 500 soldater – pluss 100 sjømenn – måtte det en langt større hær til for å erobre Tenochtitlán og underlegge seg det aztekiske riket.
Utbruddet av kopper høsten 1520 svekket aztekernes motstandskraft betydelig, men ikke nok til at Cortés kunne innta hovedstaden uten hjelp.
Etter erobringen av Tenochtitlán massakrerte Cortés’ allierte byens befolkning, og hovedstaden ble så jevnet med jorden.
Han allierte seg derfor med andre av stammene i området, som inntil da hadde tjent aztekerne. Cortés innså at mange av stammene ikke likte aztekerne, som krevde tributt av dem.
Hjelpen sikret Cortés seieren over aztekerne, men han hadde ingen interesse i å dele æren med de innfødte – og slik oppsto myten om de 500 spanjolene som erobret det mektige aztekerriket.
MYTEKNUSERNES DOM:
Erobringen krevde minst 100 000 mann.
