Den hvite mann kommer!

Pelsjeger drømte om bedre tider

Stifinneren og pelsjegeren Daniel Boone krysset Appalache-fjellene for første gang i 1767 – lokket av ryk­te­ne om et paradis med fruktbar landbruksjord og rikelig med vilt å jakte på.

Boone brøt dermed avtalene som den britiske kongen hadde med indianerne. Stammene hadde fått lovnad om at ingen hvite nybyggere fra de britiske koloniene langs atlanterhavskysten skulle jakte eller slå seg ned vest for Appa-lachene, som går fra nord til sør øst i Nord-Amerika.

Men menn som Boone drøm­­te om et bed­­re liv enn hva den skrinne jorda i det vestlige Virginia kun­ne gi dem. I 1769 vendte han derfor tilbake for å sette ut beverfeller, skyte bjørn og samtidig utforske Kentucky.

Han lyktes med alle tre oppgavene, men mot slutten av jaktsesongen ble Boone og makkeren hans tatt til fange av shawnee-indianere. De to pelsjegerne slapp likevel unna med livet i behold.

Indianerne tok byttet deres og advarte dem mot å noensinne vende tilbake før de lot dem gå.

Forskrekkelsen varte ikke lenge. I 1773 førte Boone 30 menn og familiene deres over Appalachene for å etablere en koloni i Kentucky.

Han hadde også med sin egen familie, som besto av to store tenåringsgutter, James og Israel, seks småbarn og kona Rebecca. For James endte reisen fatalt.

Han ble sendt tilbake etter flere forsyninger sammen med seks andre og gikk inn i et bakhold. Shawnee-krigere drepte seks av de syv mennene – deriblant James Boone, som ble torturert til døde.

Boone og de andre kolonistene måtte flykte hjem til Virginia i nattemørket. Her, i fredeligere omgivelser, kun­ne historien om Daniel Boone ha endt hvis han bare hadde væ­rt en bedre for­­ret­­nings­­mann.

Men Boone havnet raskt i gjeld til alt og alle. Han sto i fare for å havne i gjeldsfengsel da en kreditor tilbød ham en annen utvei.

Spekulant kjøpte indianernes land

Spekulanten Richard Henderson hadde klekket ut en metode som skulle gjøre ham rik. For seks vognlass med forsyninger kjøpte han et område på størrelse med Vest-Agder av cherokee-indianerne i Kentucky.

Ifølge et øyenvitne ble indianerne betalt med «billig skrammel i form av grov ull, nipsgjenstander, noen musketter og sterk alkohol». Men for indianerne var gryter av metall, kniver og skytevåpen ettertraktede varer.

Faktisk var vognlassene så god betaling at cherokee-ene nesten fikk dårlig samvittighet for å ha lurt den hvite mann. «Du snyter folket ditt. Vi har jo fortalt deg at landet slett ikke er vårt», forklarte en cherokee-høvding.

Sannheten var at bare litt av det østlige Kentucky var cherokee-enes jaktmarker, resten tilhørte shawnee-indianerne. Dessuten var eierskap til jord et begrep indianerne ikke forsto, for jorda tilhørte gudene.

Men Henderson var likeglad. Han ville bare ha et dokument som sa at noen indianere overlot en del av Kentucky til ham. Deretter kunne han gå i gang med å selge jordlapper.

Henderson hyrte inn mannen med størs­t kunnskap om Kentucky: Daniel Boone. Hans oppgave var å finne en far­­bar vei over fjellene, og han fikk kommandoen over 80 tømmerhoggere som skulle rydde en smal ridesti over Appalachenes skogkledde åser.

Boone dro av gårde før andre kreditorer rakk å arrestere ham. «Stukket av til Kentucky», noterte en sherriff på arrestordren han fikk i hendene kort tid etter.

De neste månedene ryddet Boone og mennene hans den såkalte Wilderness Road (Veien gjennom villmarken). Den fulgte i grove trekk en gammel sti som indianerne hadde brukt gjennom generasjoner.

Ved Kentuckyelven gikk han så i gang med å bygge et fort som fikk navnet Boonesborough. Fortet skulle bestå av tømmerhytter bundet sammen med stolpevegger.

Mot skogen skulle bygningene ha skyteskår, og alle dører og vinduer skulle vende inn mot fortets åpne plass. Så brøt den amerikanske uavhengighetskrigen ut.

Britene allierte seg med en rekke indianerstammer som skulle angripe de opprørske kolonistene i ryggen. De første årene foregikk kampene imidlertid mer enn 500 kilometer fra Boonesborough, så nybyggerne forsømte byggingen av fortet. Men våren 1777 kom krigen til Kentucky.

Den 7. mars slo det plutselig ned skudd rundt føttene på kolonistene i maisåkeren ved fortet. Shawnee-krigere med musketter drepte en svart slave, og den hvite herren hans ble såret, før indianerne forsvant igjen. Flere lignende angrep fulgte med jevne mellomrom gjennom sommeren

Boone reddet mennene sine

Den høsten brente indianerne ned avlingene på jordene ved Boonesborough, og det ble dermed en hard vinter for nybyggerne som nå var helt avhengig av jakt for å overleve. Hvis fortet skulle bli beleiret, var det viktig å ha nedsaltet kjøtt som kunne holde seg i månedsvis.

I januar 1778 ledet Boone en gruppe på 30 mann som dro ut for å koke salt som skulle brukes til å konservere kjøtt. Etter fire uker ved en saltholdig elv ble de omringet av flere hundre shawnee-krigere ledet av høvding Blackfish.

Boone og mennene ble bakbundet og ført mot Boonesborough, som Blackfish ville brenne ned. Men på den mer enn 70 kilometer lange marsjen klarte Boone å rømme og lø­pe i forveien. Han nådde fram til Boones­bo­rough i tide til å advare fortet om faren.

Da shawnee-ene kom fram var Boones­­bo­­rough klar til å ta imot dem. Indianerne hadde ingen kanoner til å knuse stolpeveggene med og måtte prøve å sette fyr på fortet i stedet.

Krigerne som løp fram med fakler var imidlertid lette mål, og mange falt. Beleirerne prøvde deretter å grave en tunnel for å komme seg under forsvarsverkene, men det begynte å regne kraftig, og den regnvåte jorda fikk tunnellen til å rase sammen.

Etter 11 dager bestemte den frustrerte indianerhøvdingen at de skulle gjøre et siste forsøk på å tenne på Boonesborough.

«Et stort antall krigere løp mot fortet med brennende greiner og fakler. Og de utstøtte de grusomste skrik og brøl man kan forestille seg», forklarte et øyenvitne senere.

Flere steder klarte de å tenne på treverket, og mange nybyggere fryktet det verste. Men angrepet ble til slutt slått tilbake med store tap.

Nå hadde shawnee-krigerne fått nok. Neste morgen var de borte. Indianerne hadde mistet Kentucky til de hvite.

USA fordoblet arealet sitt

For indianerne i Kentucky og lenger vest var den amerikanske uavhengighetskrigen en katastrofe. Etter britenes nederlag i 1783 fikk amerikanerne sin frihet, og USA hadde i motsetning til britene ingen betenkeligheter med å tilegne seg land vest for Appalachene.

Store deler av shawnee-stammen vandret derfor vestover og krysset Mississippielven for å slå seg ned i en villmark som ifølge europeernes traktater tilhørte Frankrike. Senere gjorde Daniel Boone det samme.

Feilslåtte forretninger drev hele tiden den berømte stifinneren vestover, der sivilisasjonens begrensninger ikke strammet fullt så mye.

Men USA innhentet snart både shawnee-indianerne og Boone. Alt land mellom Mississippielven og Rocky Mountains ble amerikansk med et pennestrøk i 1803, da den unge nasjonen kjøpte opp Louisiana-territoriet.

Kjøpet flyttet USAs grense langt vestover, og snart oppsto en idé blant amerikanske politikere: Indianerne burde flyttes lenger vest, slik at de ikke sperret veien for nybyggerne som ville dyrke jord.

Selv stammer som hadde gitt opp sitt gamle levesett, og der jegerne var blitt bønder, skulle deporteres. Cherokee-stammen drev landbruk, benyttet et rettssystem etter amerikansk modell og hadde utviklet et skrift­språk.

USA anerkjente innsatsen ved å offisielt utrope cherokee-folket til en såkalt si­vi­li­se­rt stamme. Men det var ikke nok. I 1830 medførte Indian Removal Act (Loven om flyt­ting av indianere) at che­ro­kee­-in­di­a­ner­ne og fire andre si­vi-­li­se­rte stam­­mer ble tvunget vekk fra jorda si.

Bevoktet av soldater ble de marsjert 900 kilometer mot vest – til USAs grenseland i dagens Oklahoma. Mange indianere omkom under dødsmarsjen, som ble døpt Trail of Tears (Tårenes vei).

Cherokee-stammen mistet mellom 2000 og 8000 av sine 20.000 medlemmer på reisen. Stammene creek, seminole, chickasaw, choctaw og ponca mistet til sammen minst 10.000 medlemmer underveis.

«Jeg kjempet under borgerkrigen og så menn bli skutt i småbiter og slaktet i tu­­sentall, men tvangsflyttingen av che­ro­kee­-fol­ket var det verste jeg så», fortalte en soldat senere.

Elvedamper spredte sykdommen

Trail of Tears trakk et spor av død gjennom USA, men langt flere bukket under for kopper-epidemien som raste på prærien fra 1836 til 1840.

Smittekilden var trolig hvite handelsmenn på en elvedamper som la til ved u­tal­li­ge boplasser for å kjøpe pelsverk av indianerne. Langs Missourielven døde 10.000 indianere bare de første ukene.

Fra området rundt Missourielven tok handelsfolk også sykdommen med seg til de nye indianerreservatene i Oklahoma, der de traumatiserte overlevende fra fordrivelsen bodde.

Regjeringen i Washington hadde ganske klokt vedtatt et vaksinasjonsprogram for indianere, men bare avsatt 12.000 dollar til formålet – rundt 3,7 millioner kroner i dagens pengeverdi.

I tillegg til underfinansieringen kom også indianernes mer enn forståelige skepsis. Mange holdt seg borte fra vaksinasjonen fordi de fryktet at de hvite ville forgifte dem. Antall døde var derfor høy i reservatene, der indianerne bodde tett.

Gullfeber utløste en folkevandring

Kopper-epidemien var ikke den siste katastrofen som rammet indianerne. To begivenheter i 1848 fikk fatale konsekvenser for Amerikas urfolk: at USA ekspanderte til Stillehavet da California, New Mexico og Arizona ble erobret fra Mexico, og at gullgravere gjorde et stort funn i California.

Drømmen om rask rikdom fikk hundretusener av mennesker til å forlate sine strabasiøse liv og strømme til Det ville vesten.

Gullgraverne og lykkejegerne kom ikke til en ubebodd villmark. Det levde allerede omlag 150.000 indianere i Californias frodige daler, der elver og skoger sørget for rikelig med mat.

Indianerne utgjorde en mosaikk av små samfunn med egne språk og egen kultur. Her fantes ingen mektige stammer som sioux og cherokee, og Californias indianere hadde ingenting å stille opp mot den gresshoppesvermen av hvite som flommet inn over landet deres.

Folkemord ryddet plass i California

Ville vesten ble aldri villere enn i California etter at det amerikanske flagget ble heist over stillehavskysten. Kyniske ranchere og gruveeiere ranet til seg jord, og de hadde ingen medlidenhet med indianerne som bodde der fra før. Hæren bidro også til det folkemordet som snart skulle utspille seg.

Historikere har senere dokumentert hvordan massakrer tynnet ut Californias indianerbefolkning. I 1850 drepte amerikansk kavaleri for eksempel 60-100 pomo-indianere som var tatt som slaver av to nybyggere.

Pomoenes forbrytelse var at de hadde forsøkt å gjøre opprør for å få tilbake friheten. To år senere ble 41 modoc-indianere meid ned da de kom til et avtalt møtested for å forhandle med de hvite.

For overlevende etter massakrene ventet det ofte et kort liv som slaver i gruvene. Svart slaveri var forbudt i delstaten, men det sto ingenting om indianere i loven.

Myndighetene fikk rett til å leie ut indianere som var dømt for forbrytelser. Barn kunne settes til tvangsarbeid for å nedbetale foreldrenes gjeld, og indianere ble nektet å vitne i domstolene.

De hvite hadde stort sett fritt leide til å slavebinde den opprinnelige befolkningen.

Bare fem prosent overlevde

Massakrer tvang nok en gang indianerne på flukt og hindret dem i å sanke forsyninger til vinteren, så de sultet. Mange måtte dessuten søke tilflukt i fjellene, der de bedre kunne beskytte seg mot angrep men hadde problemer med å finne mat.

Historien om yahi-stammens bitre skjebne viser hva Californias indianere måtte tåle. Før amerikanerne kom talte stammen ca. 2000 medlemmer, men så drepte de tre hvite menn som hadde trengt seg inn på deres land. Like etter kom hevnen.

Ved daggry en augustmorgen i 1866 slo skuddsalver ned i en gruppe yahier som hadde slått leir ved elven Mill Creek nær dagens Los Angeles.

Fra noen lave åser skjøt nybyggerne menn, kvinner og barn som flyktet langs elven for å slippe unna de dødelige skuddene. Men her lå en annen gruppe hvite i bakhold.

«Det fløt mange lik nedover den raske strømmen,» uttalte lederen for de hvites straffeekspedisjon etterpå.

Den såkalte Three Knolls-massakren kostet 40 yahier livet, men det var langtfra den siste. To år senere var stammen redusert til 100 medlemmer. Kun fem prosent av stammen overlevde møtet med de hvite.

Politikere i moralsk bakrus

Fra den amerikanske østkysten til et godt styk­ke vest for Mis­sissip­pi­elven var det på 1860-tallet bare enkelte frie in­di­a­ner­sam­funn. I resten av Nord-Amerika bodde in­di­a­ner­ne i reservater.

Det bodde indianere på Midt­ves­­tens åpne prærie og i de fjellkledde områdene langs grensen til Mexico, slik de hadde gjort i århundrer.

Det skyldtes blant annet at landskapet ikke bød på den sam­me rikdommen som fikk nybyggerne til å strømme vestover mot Kentucky og California. Dessuten var dette store stammer som var klar til å kjempe for å bevare sin frihet.

Litt dårlig samvittighet hos po­li­ti­ker­ne i den amerikanske hovedstaden hjalp også prærieindianerne en stund. Noen måneder før slutten på den amerikanske borgerkrigen i 1865 bestemte po­­li­­ti­­ker­­ne at indianernes raskt fallende be­­­folk­­­nings­­­tall måtte på dags­­­or­­­de­­­n.

En kon­­­gress­­­rap­­­port av­­dek­­­ket hud-løst ærlig år­­­sake­­­ne til in­­­­di­­­a­­­ner­­­nes raske reduksjon: Krig framprovosert av hvite, sykdom, samt for få og små jaktmarker.

Men rapporten hadde ikke forslag til løsninger på problemene. Noen få ganger klarte indianerne å slå tilbake, som i det berømte slaget ved Little Bighorn i 1876, der Crazy Horse og hans krigere massakrerte Custer og hans

7. kavaleri.

Men i det lange løp var selv store krigerfolk som sioux og cheyenne sjanseløse. Disse stolte stammene endte dermed også som usle tiggere som måtte leve av statens almisser i reservater.

I 1890 kuttet staten ned på forsyningene av mat til sioux-stammen, og indianerne samlet seg for å protestere og danse åndedans. Ved elven Wounded Knee slo soldater ring om en leir som var mistenkt for å forberede et opprør.

Indianerne fikk ordre om å levere fra seg jaktvåpnene, men så oppsto det tumulter. Det lød et skudd, og soldatene åpnet ild med gevær og artilleri.

Soldatenes overordnede, general Nelson A. Miles, besøkte «slagmarken» tre dager senere og så 300 frosne lik i vin­ter­land­ska­pet.

Selv barn og kvinner med sped­barn i armene var jaget opp mot 3 kilometer fra det opprinnelige gjerningsstedet og hugget ned uten nåde.