“Hun falt død om med et barn på ryggen”

Ofte tilbrakte jeg uker av gangen alene i villmarken uten annet selskap enn riflen, jaktkniven og den lille øksen som jeg alltid bar i beltet når jeg vandret i den ville naturen. Under turene møtte jeg mange indianere fra cherokee-stammen* og lærte dem etter hvert å kjenne.

Da stammen ble forflyttet, var jeg en ung mann og menig i den amerikanske hæren. Jeg kjente mange av indianerne og snakket språket deres flytende. Jeg ble derfor i mai 1838 sendt til Smoky Mountain Country* som tolk.

Jeg bevitnet her utførelsen av amerikansk krigshistories aller mest brutale ordre.

Jeg så hvordan de hjelpeløse cherokee-ene ble arrestert, slept fra hjemmet og drevet inn i innhegninger av soldater med bajonetter på geværene. En kjølig og regnfull morgen i oktober så jeg hvordan stammens medlemmer ble sluset inn i 645 vogner, som var de kveg eller får, og kjørt vestover.

Tristheten som jeg opplevde den morgenen vil jeg aldri glemme. Høvding John Ross* ledet en bønn, og da hornet blåste til avgang og vognene begynte å rulle, reiste mange av barna seg opp. Med sine små hender vinket de farvel – i visshet om at de aldri ville se hjemmet sitt igjen.

Mange av disse hjelpeløse mennesker medbrakte ikke engang et teppe, og mange var blitt drevet barføtt fra sitt hjem.

Om morgenen den 17. november kom vi inn i et forferdelig uvær med sludd og snø og temperaturer under frysepunktet. Fra den dagen og fram til vi nådde slutten på den skjebnesvangre reisen led cherokee-stammens folk fryktelig. Stien ble en dødens vei.

De fordrevne måtte sove i vognene og på bakken uten noe bål å varme seg ved. Jeg vet at hele 22 av dem på bare en eneste natt døde av lungebetennelse. Blant de døde var høvding Ross’ vakre kone, som var kristen.

Den edle kvinnen døde fordi hun ga teppet sitt til et sykt barn. Hun fortsatte gjennom rasende byger av sludd og snø, fikk lungebetennelse og døde stille en vinternatt med hodet hvilende på løytnant Greggs sadelteppe.

Jeg var på vakt den natten mrs. Ross døde. Om morgenen ga kaptein McClelland meg ordre om å hjelpe til med begravelsen, som foregikk på samme måte som med de andre stakkarer som hadde lidd en lignende død.

Den døde ble begravet uten kiste i en grunn grav tett ved veikanten langt fra hjemmet. Deretter fortsatte prosesjonen sin sorgfylte ferd. Da den lange, pinefulle reisen mot vest endte den 26. mars 1839, kantet 4000 graver ruten, som gikk fra foten av Smoky Mountains til området som nå er kjent som indianernes territorium i vest*.

Årsaken til cherokee-stammens lidelser er den hvite manns grådighet. I 1828 solgte en indianergutt en klump gull til en hvit handelsmann.* Klumpen beseglet cherokee-stammens skjebne.

Kort tid etter var landet overrent av bevæpnede bander. De påsto at de kom fra regjeringen og var likeglade med indianernes rettigheter, selv om indianerne var jordens rettmessige eiere.

Menn ble hentet mens de arbeidet på jordene. Kvinner ble halt ut av hjemmet av soldater hvis språk de ikke forsto. Barn ble adskilt fra foreldrene, og gamle drevet frem med bajonetter.

I et hjem var et barn avgått ved døden natten før fordrivelsen. Barnet lå på et bjørneskinn mens kvinnene gjorde den lille kroppen klar til begravelsen. Alle ble arrestert og den lille etterlatt i hytten. Jeg vet ikke hvem som begravde den døde.

I et annet hjem satt en svakelig mor, visstnok en enke, med tre små barn. Det ene var bare et spedbarn. Da moren fikk vite at hun måtte reise, samlet hun barna rundt seg og ba en stille bønn på sitt eget språk.

Med et barn bundet fast på ryggen og et barn ved hver hånd begynte hun vandringen mot sitt eksil. Men byrden var for stor. Et hjerteslag befridde den svakelige moren fra hennes lidelser. Hun falt død om med ett barn på ryggen og to i hendene.

På dette tidspunkt – i 1890 – er vi for tett på begivenhetene til at unge mennesker fullt ut forstår omfanget av forbrytelsen som ble begått mot et hjelpeløst folk.

Sannheten blir skjult for de unge. Skolebarn får ikke vite at vi bor på jord stjålet fra et hjelpeløst folk, fordrevet med bajonetter, kun for å tilfredsstille den hvite manns grådighet. Men mord er mord, og noen må stilles til regnskap for den strømmen av blod som fløt gjennom indianernes land sommeren 1838. Noen må forklare de 4000 gravene som markerer cherokee-stammens vei i eksil.

Jeg skulle ønske at jeg kunne glemme alt sammen, men bildet av de 645 vognene som med sin menneskelige last skramler over den frosne bakken forblir for alltid i min erindring.

La fremtidige historikere fortelle den sørgelige beretningen. La dem fortelle om de fryktelige syn, om tårene og de døendes siste sukk. La den store dommer som skal dømme hele verden veie våre handlinger og belønne hver enkelt av oss etter fortjeneste.

Etterskrift

I 1830 vedtok USAs kongress Loven om flytting av indianerne. Mellom 1830 og 1850 ble 100 000 indianere fra stammene cherokee, creek, seminole, chickasaw og choctaw tvangsforflyttet til prærien vest for Mississippi-elven. Historikerne har etterpå kalt dødsmarsjene mot vest for folkemord.