Rundt 1325 grunnla aztekerne Tenochtitlan på en øy i Texcocosjøen i det nåværende Mexico.
Her vokste byen seg stor og mektig i løpet av 1500-tallet. Rundt 200.000 innbyggere bodde i Tenochtitlan da spanjolene ankom i 1519.
På dette tidspunktet var det den største byen i Sør-Amerika og en av verdens fem mest folkerike byer.
Den gjorde da også et meget stort inntrykk på kolonistene.
En soldat noterte imponert i dagboken sin at “de store bygningene – alle laget av stein – var som et fortryllet syn.”
Byens plassering midt i en sjø betydde også at den var omringet av veifyllinger og broer.
Broene kunne til og med løftes så båttrafikk kunne komme forbi og byen lettere kunne forsvares.
To akvedukter, som var mer enn 4 km lange, forsynte dessuten byen med rikelige mengder friskt vann. Størstedelen av befolkningen badet gjerne to ganger om dagen
Men rikdommene var noe av det mest imponerende, og ifølge erobreren Hernán Cortés kom mer enn 60.000 mennesker hver dag til Tenochtitlan for å kjøpe og selge varer på det store markedet.
De handlende fallbød ifølge Cortés lassevis av rikdommer – alt fra gull, smykker og kunsthåndverk av jade skiftet eier på markedet.
De store mengdene gull og edelstein var da også en av de viktigste årsakene til at spanjolene sammen med allierte indianere erobret byen i 1521.
Gudene bodde på plassen i sentrum
Midtbyen besto av 45 statlige bygninger som skoler, templer og ikke minst herskerens palasser og det ca. 30 m høye Templo Mayor som tårnet over midtbyen.
Templo Mayor
var aztekernes viktigste helligdom. Der ble krigsfanger ofret til gudene. Grunnplanet målte 80 x 100 m.
I Tezcatlipoca-tempelet
ble én ung manns liv gitt i offergave til guden hvert eneste år.
Calmecac
var byens presteskole, men fungerte også som universitet der bl.a. statsadministratorer ble utdannet.