Indianerdans utløste massakre ved Wounded Knee

Medisinmannen Yellow Birds stemme runget ut over den snødekte prærien:

«Vær ikke redde, men la hjertet være sterkt. Mange soldater har omringet oss med mange kuler, men jeg er overbevist om at kulene deres ikke biter på oss.»

Yellow Bird befant seg i nærheten av bekken Wounded Knee i indianerreservatet Pine Ridge sammen med 350 lakotaindianere som var en del av siouxfolket. Det var den 29. desember 1890 og en bitende kald vintermorgen.

Kvelden før hadde 500 soldater fra den amerikanske hærens 7. kavaleriregiment under ledelse av oberstløytnant James W. Forsyth stoppet indianernes vandring. På ordre fra USAs regjering hadde Forsyth fått i oppdrag å snuse opp og slå ned på alt som kunne minne om en indiansk oppstand.

Soldatene hadde gått i gang med å undersøke tipiene for våpen da Yellow Bird begynte talen sin.

Medisinmannen fryktet ikke den hvite manns våpen. Som mange andre siouxindianere trodde Yellow Bird nemlig at en spesiell åndedans gjorde at fiendens kuler ikke bet på indianerne.

Yellow Bird kastet en håndfull jord opp i luften og begynte sin dans i snøen. Snart sluttet flere indianere seg til åndedansen, og dette gjorde soldatene nervøse. De oppfattet den rituelle dansen som en krigserklæring.

Situasjonen var spent da et geværskudd plutselig flerret den kalde vinterluften. Øyeblikk etter brøt helvete løs.

Soldatene skjøt vilt mot de forsvarsløse indianerne, som falt i bakken og farget snøen rød av blod.

Like ved et hvitt flagg som indianerne hadde reist for å markere at de kom med fred, falt en mor om med spedbarnet sitt i armene. Det intetanende barnet fortsatte å amme ved morens bryst også etter at livet hadde forlatt kroppen hennes.

Massakren ved Wounded Knee var det siste store væpnede slaget mellom USAs opprinnelige befolkning og de hvite kolonistene. Men det var langt fra det første.

Fra det amerikanske kontinentet ble oppdaget av Kristoffer Columbus i 1492 og frem til 1890 hadde antallet opprinnelige innbyggere i Nord-Amerika skrumpet inn fra 5 millioner til bare 248 000.

Svært mange mistet livet av de sykdommene som de hvite hadde med seg til «den nye verden». Noen ble drept under de mange slagene som ble utkjempet mellom kolonistene og de innfødte. Andre bukket under for hungersnød.

Den hvite manns masseutryddelse av bisonoksen ble spesielt ødeleggende. Bisonen hadde ikke bare forsynt indianerne med kjøtt, den ga også materialer til klær og telt.

Utryddelsen av bisonoksene skjøt fart i siste halvdel av 1800-tallet. Til slutt var det bare rundt 100 bisoner igjen i hele USA. På 1600-tallet hadde antallet ligget på minst 25 millioner.

I 1830 undertegnet president Andrew Jackson en lov om at alle indianere skulle flyttes til reservater vest for elven Mississippi. Mange nektet å gi slipp på sitt land, noe som førte til massemord på mange tusen innfødte.

Det var ikke uten grunn at den opprinnelige befolkningen ga Andrew Jackson tilnavnet «Skarpe kniv».

Da det ble funnet gull i California i 1848, strømmet mennesker fra hele USA og deler av Europa til området for å prøve lykken.

Hvert gullfunn betydde at det vokste frem en gullgraverby. De mange nye tilflytterne fikk store følger for indianernes levesett.

Fjell ble sprengt, jorden endevendt og bekker ødelagt i jakten på gull, noe som reduserte indianernes mulighet for å skaffe seg mat ved hjelp av jakt, jordbruk og fiske.

Men de opprinnelige folkene lot seg ikke kue uten kamp, og i 1876 kom hevnen. Under Crazy Horse og Sitting Bull rystet indianerne USA ved å knuse oberstløytnant Custer og hans menn i slaget ved Little Bighorn. Ikke en eneste amerikansk soldat overlevde.

Sitting Bull hadde blitt utnevnt til leder for alle siouxene i 1869. De mange stammene deres holdt til i området mellom Minnesota og foten av Rocky Mountains.

«Jeg hater alle hvite menn. De er tyver og løgnere. De har tatt fra oss landet vårt og gjort oss til utstøtte», sa Sitting Bull om fiendene sine.

Men etter ydmykelsen ved Little Bighorn gikk hatet også den andre veien. Det fikk Sitting Bull føle da det lokale reservatpolitiet arresterte ham i reservatet Standing Rock den 15. desember 1890. Tiltalen? At han hadde latt folket sitt utføre åndedansen.

Åndedansen var et utslag av en religiøs vekkelsesbevegelse som vant gehør blant siouxindianerne fra 1870-årene av.

Rundt 4000 av de i alt 18 000 siouxindianerne som bodde i Nord-Amerika på denne tiden, praktiserte den nye religionen.

Formålet med den spesielle åndedansen var å vekke avdøde krigere til live igjen slik at de kunne komme de hardt pressede indianerne til unnsetning.

Sammen skulle de tilintetgjøre de hvite og gi indianerne prærien og bisonen tilbake.

Den amerikanske regjeringen fryktet at indianernes åndedansbevegelse ville føre til opptøyer, og mange hvite så på dansen som en åpen krigserklæring.

Pressen pisket opp befolkningens frykt ved å skrive om opptøyer utført av «blodtørstige barbarer» enda de påståtte grusomhetene aldri hadde funnet sted.

Den 13. november 1890 sendte president Benjamin Harrison en tredjedel av USAs samlede hær inn i siouxreservatene for å stoppe «enhver oppstand som utgjør en trussel mot kolonistenes liv og hjem».

Utstyrt med dette mandatet vekket reservatets politifolk (indianske agenter innleid av de amerikanske myndighetene) den 59 år gamle Sitting Bull i hans hjem tidlig om morgenen den 15. desember 1890. Han skulle pågripes og siktes for å ha oppildnet folket sitt til oppstand.

Under pågripelsen protesterte siouxhøvdingens folk voldsomt mot politiets behandling, og en av politibetjentene skjøt og drepte Sitting Bull under tumultene.

Drapet av siouxenes øverste leder sendte sjokkbølger gjennom indianerreservatene, og omtrent 200 av Sitting Bulls tilhengere flyktet inn i reservatet Cheyenne River for å slutte seg til høvdingen Spotted Elk.

Spotted Elk var høvding for en stamme av det såkalte minneconjoufolket – en av i alt syv undergrupper av de amerikanske siouxindianerne.

Av frykt for at en lignende skjebne skulle innhente ham, trakk siouxhøvdingen Spotted Elk opp teltpluggene og satte av sted med folket sitt i retning indianerreservatet Pine Ridge, ca. 320 km sør for Cheyenne River.

Her skulle Spotted Elk etter planen treffe en annen siouxhøvding ved navn Red Cloud og drøfte hvordan de kunne få stoppet den amerikanske regjeringens klappjakt på folket deres.

Men Spotted Elk og hans folk kom aldri så langt.

Det er uklart hvem som løsnet det første skuddet ved Wounded Knee.

De hvite soldatene hevdet at det var de innfødte. Indianerne på sin side fastholdt at det var en av general Forsyths soldater som skjøt først.

Det man med sikkerhet vet, er at skuddet fikk den allerede spente stemningen mellom de hvite soldatene og siouxene til å eksplodere.

Soldatene skjøt vilt mot ubevæpnede indianere. Kvinner og barn forsøkte fortvilet å rømme, men de ble truffet av hærens kuleregn. Kanoner med høy kaliber var stilt opp på en ås over leiren og bidro til at trefningen ble et blodbad.

Blant de få overlevende var den 13 år gamle jenta Alice Ghost Horse, som klarte å komme seg i dekning i en kløft. Begge foreldrene hennes ble drept.

«To kavaleriregimenter kom ridende ned mot oss og skjøt mot alt som beveget seg. Geværilden var øredøvende, og folket mitt skrek etter barna sine», mintes hun flere år senere.

Massakren var over på noen minutter. Kvinner, barn og menn lå spredt utover det golde vinterlandskapet mens blodet fosset ut av kroppen. I alt 153 siouxer var drept, deriblant høvdingen Spotted Elk, som lå forvridd i snøen.

Mange flere døde av sår eller sult i den bitende kulden i dagene som fulgte. Et anslag går ut på at 300 av de i alt 350 siouxindianerne i leiren døde ved Wounded Knee.

De hvite soldatenes tapstall var mye lavere: 25 døde, og 39 ble såret under kampen – de fleste hadde blitt truffet av sine egnes forvillede kuler.

Etter massakren ga general Forsyth sine menn ordre om å gjennomsøke området etter levende indianere og deretter kaste dem opp på kavaleriets hestevogner.

Noen timer etter at kavaleriregimentet red bort fra åstedet, ankom siouxindianeren Black Elk til Wounded Knee.

I boken «Black Elk Speaks» fra 1932 fortalte den aldrende indianeren om det forferdelige synet som møtte ham:

«Jeg kan fortsatt se de nedslaktede kvinnene og barna ligge spredt ut over den krokete ravinen med samme klarhet som da jeg så dem med mine unge øyne. Og jeg kan se at noe annet også døde der i den blodige gjørmen. En folks drøm døde der. Det var en vakker drøm.»