Byer skjøt opp i ørkenen - PUEBLO-INDIANERE
Spanske soldater sperret opp øynene da de på 1500-tallet trengte frem til ørkenene i dagens Texas og New Mexico. Langs Coloradoelven og Rio Grande så de byer med hus på opp til seks etasjer.
På spansk kalles landsbyer “pueblos”, og stammene som bodde i byene fikk derfor navnet pueblo-indianere. Hva spanjolene ikke visste, var at indianerne tilhørte forskjellige stammer.
Såvel zunier som hopier og kewaer hugget boligene sine ut av porøs sandstein eller brukte en blanding av leire og strå for å bygge byene sine.
Av frykt for fiendtlige angrep hadde de hus der nederste etasje bare hadde små vinduer og ingen dører. I stedet klatret beboerne ned gjennom et hull i taket ved hjelp av lange stiger.
Det flate taket på et hus dannet gulvet i huset over eller terrassen til beboeren ovenpå. Etasjebygget var som regel anlagt som en kjempemessig trapp opp en fjellside.
Det var kvinnene som bygde husene mens mennene hadde ansvaret for å skaffe de svære bjelkene som bar loftet. Bjelkenes ender skjøt ut gjennom veggene slik at de kunne brukes til å henge ut kjøtt, frukt og grønnsaker
som skulle tørkes.
Sauen ble en kjempehit – NAVAHO
Indianerne var begeistret for husdyrene som de spanske kolonistene hadde med seg da de på 1500- og 1600-tallet trengte inn i Nord-Amerika.
Hesten ble brukt som trekkdyr på jakt og i krig, men enkelte stammer tok også til seg sauer og geiter. Mest kjent er navahoenes saueavl.
Navahoene var krigerske jeger-samlere før de ble noe mer fredelige saueavlere. De nøysomme dyrene kunne overleve i ørkenen hvor navahoene holdt til og ga kjøtt, melk og ull til indianerne.
Spesielt det siste var en viktig råvare for navahoene, som vevde farvesprakende tepper og klær av ullen.
Jegere la ned byttet med pusterør – CHEROKEE
Nord-Amerikas mest utbredte jaktvåpen var flitsbuen, men indianerne la ned byttene sine med alt fra spyd og køller til snarer. Cherokee-stammens spesialitet var pusterør, som ble brukt til å skyte dyr som kaniner, fugler og ekorn.
De opp mot to meter lange rørene ble fremstilt av bambus-lignende siv som vokste naturlig i cherokee-indianernes skoger. Pilene var av hardt tre og en halv meter lange.
I enden hadde de som regel en dott dunet tistelfrø som fungerte som propp når jegeren blåste i røret. I luften fungerte tistelfrøenes dun som styrefjær.
Pusterør var mange cherokee-gutters første våpen, og jakten på smådyr fungerte som trening før de fikk lov til å delta i storviltjakt.
I motsetning til søramerikanske indianere dyppet cherokee-stammen ikke pilene sine i gift men listet seg helt innpå byttedyret.
Jo lengre pusterøret var, jo mer presist rammet pilen. En dyktig jeger kunne nedlegge et bytte på 20 meters avstand.
Syv år gamle gutter lekte krig – MANDAN
Indianerne levde et hardt liv og brukte de fleste av sine våkne timer på å skaffe mat. Men de fant også tid til å leke. Tallrike stammer vest for Rocky Mountains spilte f.eks. lacrosse – en mellomting av håndball og hockey, der en spesiell catcher ble brukt til å kaste ballen.
En rekke andre leker ble dyrket med samme lidenskap. I 1841 skrev maleren George Catlin, som reiste rundt på prærien og portretterte stammene: “Mandan-guttenes liksomkrig er en viktig del av deres regelmessige mosjon”.
I sommersesongen ble stammens gutter i alderen 7-15 vekket ved soloppgang og samlet på sletten utenfor leiren. De ble delt i to grupper, og hver “hær” ble instruert i kampteknikker av en erfaren kriger som etterpå førte sine tropper under “slaget”.
Guttene kjempet nakne og brukte leketøysbuer med stumpe piler mot fienden. Ifølge Catlin løp alle lekens deltakere til og med rundt med en gress-toupé slik at de kunne late som om de tok hverandres skalper når fienden var beseiret.
Fløytespill var veien til en squaws hjerte – FOX-STAMMEN
Indiansk musikkultur var mye mer enn buldrende trommer og seierssanger rundt bålet. Hos fox-indianerne og flere andre stammer var fløytespill en essensiell ingrediens for alle som gikk på frierferd.
Når en ung mann fikk et godt øye til en kvinne i giftemoden alder, viste han sine intensjoner ved å spille for henne på en ne ni gwe i – kjærlighetsfløyte.
Kvinnen ble ikke bare ledsaget av ynglingens fløytespill om dagen, når hun f.eks. var nede ved elven for å vaske tøy, men også om natten, da hennes lengselsfulle beiler satt og spilte på behørig avstand av hennes foreldres bolig.
Ifølge skikken skulle kvinnen først ignorere beilerens tilnærmelser. Men hvis hun en vakker dag snudde seg og smilte til ham, var det et tegn på at hun var interessert.
Beileren måtte deretter gå i gang med å overbevise hennes foreldre om at han var et godt parti.