I det nordøstlige Amerika støtte europeerne på stammer som hadde samlet seg i et sterkt forbund.
Indianernes FN inspirerte USA – IROKESER
Ikke alle indianere bodde i små klansamfunn som hele tiden kriget mot hverandre. I store deler av det nordøstlige Amerika hersket det fred da europeerne kom.
Freden skyldtes det såkalte Irokeserforbundet – en sammenslutning av mohawkstammen og fem andre irokesisk-talende folk.
Forbundets beslutninger ble fattet av 50 såkalte fredshøvdinger som møttes i et langhus. Høvdingene ble utnevnt av kvinnene, som hadde arveretten blant irokeserne.
Ifølge indianernes legender ble forbundet stiftet på 1500-tallet av medisinmannen Hiawatha og profeten Deganawida,som i et syn hadde sett stammene samlet under et stort fredstre.
Enkelte historikere mener at George Washington og de andre grunnleggerne av den amerikanske nasjonen fant inspirasjon i Irokeserforbundet da de utarbeidet USAs forfatning.
Hos irokeserne var makten f.eks. delt mellom to kamre, og reglene forbød en høvding å ha to posisjoner i forbundet samtidig.
Hopiene brukte stiger for å entre boligene, som hadde høyt plasserte dører.
Byer skjøt opp i ørkenen - PUEBLO-INDIANERE
Spanske soldater sperret opp øynene da de på 1500-tallet trengte frem til ørkenene i dagens Texas og New Mexico. Langs Coloradoelven og Rio Grande så de byer med hus på opp til seks etasjer.
På spansk kalles landsbyer “pueblos”, og stammene som bodde i byene fikk derfor navnet pueblo-indianere. Hva spanjolene ikke visste, var at indianerne tilhørte forskjellige stammer.
Såvel zunier som hopier og kewaer hugget boligene sine ut av porøs sandstein eller brukte en blanding av leire og strå for å bygge byene sine.
Av frykt for fiendtlige angrep hadde de hus der nederste etasje bare hadde små vinduer og ingen dører. I stedet klatret beboerne ned gjennom et hull i taket ved hjelp av lange stiger.
Det flate taket på et hus dannet gulvet i huset over eller terrassen til beboeren ovenpå. Etasjebygget var som regel anlagt som en kjempemessig trapp opp en fjellside.
Det var kvinnene som bygde husene mens mennene hadde ansvaret for å skaffe de svære bjelkene som bar loftet. Bjelkenes ender skjøt ut gjennom veggene slik at de kunne brukes til å henge ut kjøtt, frukt og grønnsaker
som skulle tørkes.
Navajo-churro-bukkene har ofte fire horn.
Sauen ble en kjempehit – NAVAHO
Indianerne var begeistret for husdyrene som de spanske kolonistene hadde med seg da de på 1500- og 1600-tallet trengte inn i Nord-Amerika.
Hesten ble brukt som trekkdyr på jakt og i krig, men enkelte stammer tok også til seg sauer og geiter. Mest kjent er navahoenes saueavl.
Navahoene var krigerske jeger-samlere før de ble noe mer fredelige saueavlere. De nøysomme dyrene kunne overleve i ørkenen hvor navahoene holdt til og ga kjøtt, melk og ull til indianerne.
Spesielt det siste var en viktig råvare for navahoene, som vevde farvesprakende tepper og klær av ullen.
I 1885 fremstilte amerikanske etnologer denne kopien av en ojibwa-barkehuskelapp.
Indianere skrev huskelapper på strimler av bark - OJIBWA
Ojibwa-indianerne i dagens Minnesota og Wisconsin risset inn tegn på baksiden av bjørkebark. Tegnene dannet ikke ord men gjenga for eksempel dyr og historiske personer og ble brukt som huskelapper.
Som mange andre indianere gjenfortalte ojibwaene århundregamle beretninger om heltegjerninger, katastrofer og livets opprinnelse ifølge deres tro.
Huskelappene hjalp fortelleren, som ofte var medisinmann eller sjaman, til å memorere lange beretninger.
Huskelappene var lette å fremstille: Indianerne flådde barken av bjørketrær om våren da de var fulle av saft, og barken dermed var ekstra bløt og smidig.
Tegnene ble inngravert med en spiss beinstump, hvorpå barkestykket ble rullet sammen til en wiigwaasabak (skriftrulle).
Når rullene var tørre, kunne de holde seg i tiår, og de ble først fornyet når de var på nippet til å falle fra hverandre. Leseretningen var som regel fra venstre mot høyre.
Jegere la ned byttet med pusterør – CHEROKEE
Nord-Amerikas mest utbredte jaktvåpen var flitsbuen, men indianerne la ned byttene sine med alt fra spyd og køller til snarer. Cherokee-stammens spesialitet var pusterør, som ble brukt til å skyte dyr som kaniner, fugler og ekorn.
De opp mot to meter lange rørene ble fremstilt av bambus-lignende siv som vokste naturlig i cherokee-indianernes skoger. Pilene var av hardt tre og en halv meter lange.
I enden hadde de som regel en dott dunet tistelfrø som fungerte som propp når jegeren blåste i røret. I luften fungerte tistelfrøenes dun som styrefjær.
Pusterør var mange cherokee-gutters første våpen, og jakten på smådyr fungerte som trening før de fikk lov til å delta i storviltjakt.
I motsetning til søramerikanske indianere dyppet cherokee-stammen ikke pilene sine i gift men listet seg helt innpå byttedyret.
Jo lengre pusterøret var, jo mer presist rammet pilen. En dyktig jeger kunne nedlegge et bytte på 20 meters avstand.
En mohave-høvding med hverdagsmaling i ansiktet.
Bar hud ble dekket med kulørt maling – MOHAVE
I motsetning til de fleste andre stammer malte mohave-indianerne seg ikke bare når de gikk i krig, men også til hverdags.
Stammen levde langs Coloradoelven nær Mohave-ørkenen, og på grunn av varmen var indianerne usedvanlig lettkledd.
Både menn og kvinner dekorerte de delene av kroppen som ikke var dekket av et lendeklede eller et skjørt.
Røde, svarte og hvite farger ble fremstilt av leire, mineraler og planter og smurt i ansiktet samt på armer og bein. Menn og kvinner bar også tatoveringer i ansiktet med geometriske prikk- og strekmønstre.
Mohavene skilte seg ut på flere måter:
- Mohave-indianerne brukte ikke kanoer når de skulle krysse Colorado-elven men staket seg frem på tømmerflåter bygget av store bunter med rørplanter.
- Mens de fleste indianer-stammer hadde mokkasiner av dyreskinn på føttene, gikk mohavene rundt i luftige sandaler eller med bare føtter.
- Både menn og kvinner holdt det lange håret skinnende ved jevnlig å vaske det med shampo fremstilt av bark.
Spillerne kunne ikke slå hverandre med staven, men ellers var nesten alt tillatt under indianernes lacrosse-kamper.
Syv år gamle gutter lekte krig – MANDAN
Indianerne levde et hardt liv og brukte de fleste av sine våkne timer på å skaffe mat. Men de fant også tid til å leke. Tallrike stammer vest for Rocky Mountains spilte f.eks. lacrosse – en mellomting av håndball og hockey, der en spesiell catcher ble brukt til å kaste ballen.
En rekke andre leker ble dyrket med samme lidenskap. I 1841 skrev maleren George Catlin, som reiste rundt på prærien og portretterte stammene: “Mandan-guttenes liksomkrig er en viktig del av deres regelmessige mosjon”.
I sommersesongen ble stammens gutter i alderen 7-15 vekket ved soloppgang og samlet på sletten utenfor leiren. De ble delt i to grupper, og hver “hær” ble instruert i kampteknikker av en erfaren kriger som etterpå førte sine tropper under “slaget”.
Guttene kjempet nakne og brukte leketøysbuer med stumpe piler mot fienden. Ifølge Catlin løp alle lekens deltakere til og med rundt med en gress-toupé slik at de kunne late som om de tok hverandres skalper når fienden var beseiret.
Mais sørget for vinterens forråd. Maiskjernene ble tørket, malt til mel og stekt til maisbrød.
Indianerne dyrket jorden - IROKESER
Mange indianske folk var bønder som dyrket jorden. Irokeser-stammer som mohawk, seneca og oneida kalte mais, bønner og squash for “de tre søstre” fordi avlingene kunne sås på samme jorde.
Mens bønnespirene snodde seg oppover de høye maisstenglene for å nå sollyset, trivdes squash i halvskyggen nede på bakken. Jordene trengte ikke å lukes for ukrutt da “de tre søstre” tilsammen kvalte all annen vegetasjon.
Plantene delte sol og næring og tillot irokeserne å høste betydelig mer føde pr. hektar enn for eksempel bøndene i 1600-tallets Europa.
Lenger vest utnyttet pueblo-indianerne at enorme mengder smeltevann fra fjellene fikk Coloradoelven til å gå over sine bredder hver vår.
I det næringsrike slammet som oversvømmelsene etterlot plantet puebloene “de tre søstre”. Andre stammer dyrket solsikker, tobakk og chili.
Fløytespill var veien til en squaws hjerte – FOX-STAMMEN
Indiansk musikkultur var mye mer enn buldrende trommer og seierssanger rundt bålet. Hos fox-indianerne og flere andre stammer var fløytespill en essensiell ingrediens for alle som gikk på frierferd.
Når en ung mann fikk et godt øye til en kvinne i giftemoden alder, viste han sine intensjoner ved å spille for henne på en ne ni gwe i – kjærlighetsfløyte.
Kvinnen ble ikke bare ledsaget av ynglingens fløytespill om dagen, når hun f.eks. var nede ved elven for å vaske tøy, men også om natten, da hennes lengselsfulle beiler satt og spilte på behørig avstand av hennes foreldres bolig.
Ifølge skikken skulle kvinnen først ignorere beilerens tilnærmelser. Men hvis hun en vakker dag snudde seg og smilte til ham, var det et tegn på at hun var interessert.
Beileren måtte deretter gå i gang med å overbevise hennes foreldre om at han var et godt parti.
