Indianerne erobret ikke prærien før de fikk hester

Tauene ble strukket, men den unge siouxen fortsatte. Først da kjøtt og muskler ble revet ut, og tauene falt slapt mot stolpen sammen med en del av en muskel, falt han i bakken – uten en lyd.

Nå ”ville han bli roset som en kriger med stort mot”, skrev den amerikanske offiseren som overvar den blodige dansen i siouxenes territorium på USAs nordlige prærie.

Teltdansen var ikke den eneste avarten av selvvalgt tortur under soldansen. Menn ble trukket av gårde etter hester eller fikk hengt bisonkranier som vektlodd fra blottede muskler i ryggen. Ofte besvimte de av smerte underveis, og det tok flere timer før huden og musklene ga etter.

De som holdt ut den smertefulle dansen, ble betraktet som gode lederemner. Evne til selvbeherskelse og mot var viktig; præriestammenes menn ble målt på evnene som krigere.

Men soldansens smertehelvete var mer enn bare et manndomsritual. Dansen skulle sikre harmoni mellom alle levende vesener, og gjennom dansen kunne deltakerne takke åndene og be om beskyttelse eller hjelp til et sykt familiemedlem. De fikk syner og drømmer, som stammens eldre tydet og lærte av.

Ordet soldans dekket da heller ikke bare mennenes pinefulle ritualer. Det var betegnelsen for de møtene der titusenvis av præriens folk hver forsommer samlet seg stammevis om en hel rekke felles ritualer.

Prærie­indianerne bad, danset og fastet helt til de kom i kontakt med ånder og forfedre. Gruppelederne lot langskaftede hellige fredspiper gå på omgang, og alle som sugde inn røyken, ble forbundet som brødre. Det var også her unge par kunne forelske seg og jakt-hester kunne byttes.

Intet annet levende vesen fikk så stor betydning for prærieindianerne som hesten, som på bare få år snudde opp ned på siouxfolkets, crees og mange andre indianerstammers liv.

Spanjolene brakte hesten til USA

Det var hestene som satte fart i utviklingen av prærieindianernes krigerske og nomadiske kultur. Da den spanske oppdageren Hernán Cortés gikk i land i Mexico i 1519, hadde han med seg ti hingster og seks hopper. Før dette fantes det ikke en eneste hest i hele Amerika.

Flere spanjoler kom til, og med dem tusenvis av arbeidshester. Noen slapp fri, og i løpet av noen få tiår hadde de blitt til flokker av ville præriehester som dundret over viddene – mustanger.

De første indianerne som lærte å ri, var puebloindianere som arbeidet for spanjolene i det nåværende New Mexico. Da indianerne gjorde opprør mot kolonistene i 1680, var en del av krigsbyttet deres flere tusen hester.

Mange av dyrene ble byttet med de stammene som senere ble til prærieindianere. De ville præriehestene red indianerne derimot sjelden på. De var for vanskelige å fange og temme.

Før hestene kom til kontinentet, levde det bare noen få stammer på prærien. De måtte bevege seg til fots og holdt seg i utkanten av de enorme gresslettene som fastboende jegere og jordbrukere.

Skulle en landsby flytte, ble ulvelignende hunder brukt til transporten. Men hundene kunne bare trekke med seg rundt 30 kilo hver, så teltene var små, og hver enkelt familie måtte nøye seg med få eiendeler.

Hestenes evner som trekkdyr endret fullstendig mulighetene til å reise rundt på prærien. En av de første stammene som begynte å følge bisonokseflokker rundt på slettene til hest, var comancheindianerne.

For de stammene som ikke selv hadde hester, var dette et merkelig syn. En indianer som så en hest for første gang på 1730-tallet, fortalte:

”Han (hesten, red.) fikk oss til å tenke på en hjort uten gevir, og vi visste ikke hva vi skulle kalle ham. Men da han var en manns slave akkurat som hunden, fikk han navnet ’Den store hunden.’”

Mange stammer så på hesten med religiøs ærefrykt. Krigere sang hyllestsanger til sine beste jakthester og laget tremodeller av dem når de døde i kamp. Hestene var så viktige at kvinnene måtte sove utenfor tipien hvis en fiendtlig stamme kom nær leiren. I stedet tjoret krigeren sin beste hest inne i teltet.

150 000 indianere inntok prærien

Rundt 1800 hadde 32 forskjellige stammer inntatt prærien. Blant dem var apache, svartfot, kiowa og cheyenne. Langt fra alle levde som nomader hele året. Flere stammer dyrket mais og bodde i hytter om vinteren. Noen fisket.

Men alle jaktet bisonoksenes for deres kjøtt og skinn. Prærieindianernes territorium strakte seg fra dagens Texas i sør til Canada i nord og bredte seg fra Rocky Mountains i vest til elven Mississippi i øst. I alt delte ca. 150 000 mennesker og 60 millioner bisonokser drøyt 2,5 millioner kvadratkilometer.

Indianerne var så flinke ryttere at de første europeiske pelshandlerne og oppdagerne kalte dem ”hesteindianere”. Senere, midt på 1800-tallet, da krigen med den amerikanske hæren var på det mest intense, gjorde de amerikanske soldatene drap på indianernes hester til et mål.

En av de første synlige forbedringene av indianernes liv som hestene medførte, angikk størrelsen på indianerfamilienes hjem. Der præriefolkene tidligere hadde bodd i halvannen meter høye og trange hytter eller telt, utviklet de fra nå mobile tipier som var minst tre meter høye og tilsvarende mer romslige.

Familienes eldste og syke som ikke kunne gå, fikk det også bedre. Tidligere ble de etterlatt når en landsby ble nødt til å flytte – nå satt de på sleder trukket av hester sammen med de minste barna.

Men den kanskje største forbedringen var de mengdene av mat og bisonhuder indianerne fikk tilgang til. Jakt på de store bisonoksene hadde vært farlig og vanskelig til fots.

Nå kunne de tøffeste og smidigste av mennene nedlegge de tunge kjempene fra hesteryggen med pil og bue. Den nyfunne rikdommen la fundamentet til den krigerkulturen som prærieindianerne ble kjent og fryktet for.

For det var sjelden fred på prærien. Stammenes menn var konstant på jakt etter prestisje, hester, territorium eller hevn, og de gikk nådeløst til angrep på rivaliserende stammer.

Hvor vellykket et tokt hadde vært, ble målt ut fra antallet erobrede hester og eiendeler, men mot og frekkhet ble også belønnet. En mann som turte slå en bevæpnet fiende med bare never eller en liten, spesiell kjepp, vant retten til å bære en ørnefjær i håret.

Samme trofé ble gitt til krigere som stjal en hest fra en fiendtlig leir.

Krigerne var stolte av fjærene sine, og enkelte særlig modige menn hadde samlet så mange at de kunne lage en hel fjærkrone.

Skalper som indianerne skar av motstanderne sine, fungerte som en form for medaljer og ble festet til klærne eller de ble spent opp på små trerammer som ble plassert på en trefot foran eierens tipi.

Også hestene ble pyntet med fjær, skalper og perlebesatte remmer. Krigerne brukte korte, robuste trebuer, som de lett kunne skyte med fra hesteryggen. Den eneste ulempen var at buene måtte fyres av på nært hold for at skuddene skulle være dødelige.

I enden av pilene satt fjær, og under dem skar hver kriger sitt merke, så det aldri var tvil om hvem som eide pilen og byttet den traff.

Rifler, øksehoder av jern og andre europeiske våpen fikk indianerne tak i ved å selge skinn til franske pelshandlere – selv om europeerne ikke likte å gi fra seg skytevåpen. Å smi lærte indianerne hurtig selv.

Treningen av de kommende krigerne i stammene begynte tidlig. Allerede to år gamle ble guttene bundet fast til de roligste hestene, og bare tre år senere var de flinke ryttere.

13 år gammel måtte en gutt bli med faren eller onkelen på det første plyndrings­toktet, og rundt 16-års­alderen var han fullt opplært som kriger.

Menn kunne gå i dameklær

Hvis en gutt ikke viste seg egnet til å bli jeger eller kriger, ble han betraktet som tredje kjønn, et menneske med både en feminin og en maskulin sjel.
Stammemedlemmer av tredjekjønn fikk en helt spesiell plass i de små samfunnene. Både menn og kvinner kunne være tredjekjønnet.

De kunne gå i det motsatte kjønnets klær og gifte seg med den de ville. I noen stammer hadde de spesielle arbeidsoppgaver; de kunne fungere som sykepleiersker under kamper eller være stammens matchmaker, som førte giftemodne unge sammen.

Prærieindianerne mente også at tredjekjønnspersoner hadde en spesielt sterk kontakt til den spirituelle verden, og derfor ble de ofte åndemanere.

Det tredje kjønnet ga menn og kvinner mulighet til å skifte mellom kjønnsroller. Menn som valgte å gå i kvinneklær, kunne likevel drikke alkohol og sitte i badstue sammen med stammens mannfolk, og de kunne også bli ledere.

Kvinnelige tredjekjønn kunne på omvendt vis bevege seg inn på mennenes domene og bli jegere.

Gråt var forbudt på prærien

For kvinner som ikke var tredjekjønn, besto hverdagen i å ta seg av hjemmet. De laget mat, reparerte klær og telt og garvet bisonskinn.

Alt på de store dyrene kunne brukes. Hudene ble til teltduk, sener til buestreng, den ru tungen til hårbørste, og magesekken til kokekar.

Og der mennene skrøt av evnene på slagmarken, viste kvinnene fram sine beste håndarbeider. Spesielt vakre skjorter og mokasiner, pyntet med dyremotiv eller pinnsvinpigger i geometriske figurer og mønster, ble like mye beundret som mennenes krigsbedrifter.

Kvinnene sto også for pakkingen av landsbyens tipier når en gruppe brøt opp for å følge etter en bisonflokk. På hvert nytt leirsted reiste de raskt teltene igjen, og når de hadde mer faste leirplasser, plantet de også mais og bønner.

Præriekvinnene valgte selv hvem de ville gifte seg med, og hvis de ville skilles senere, trengte de bare å flytte tilbake til foreldrenes tipi. Med seg tok de arbeidsredskaper, småbarn og hester.

Å bli gift flere ganger var helt normalt og ble ofte ansett for en fordel fordi det knyttet bånd mellom flere familier. Flerkoneri var også vanlig, for de mange krigene etterlot indianergruppene med flere kvinner enn menn. For å sikre stammen mot å dø ut måtte alle fødedyktige kvinner få barn.

De små måtte tidlig lære å tilpasse seg fellesskapet. I cheyennestammen betød det at selv helt små spedbarn måtte lære at det ikke skulle gråte. Det kunne være farlig å gråte, for lyden avslørte plasseringen av leiren.

Derfor etterlot mødrene gråtende spedbarn på et øde sted hvis de ikke kunne trøstes. Når gråten stilnet, hentet kvinnen barnet igjen. Slik lærte barna at det ikke nyttet å gråte.

Åndene fantes overalt

Fra det øyeblikket præriens nyfødte myste mot røykhullet på en tipi for første gang, ble de introdusert for stammens regler og tradisjoner. Indianerne mente at alt hadde ånd; stein, torden, solen, nordavinden. Og gjennom alt levende og dødt strømmet en stor, mystisk ånd som sioux­folket kalte Wakan Tanka.

Hver dag ble åndene tilbedt med sang og bønner. Alle kunne søke hjelp ved å tilby et offer, f.eks. et bisonskinn eller ørnefjær kastet ut fra en skrent. Men ofte gikk kontakten via medisinmannen.

Han var gruppens spirituelle veileder, og indianerne trodde at han hadde overnaturlige krefter, som å kunne se inn i framtiden eller å få været til å bli bedre.

Medisinmannen kunne også behandle sykdommer med urter. Effekten var ofte god, for kjennskapet til helbredende urter var utviklet gjennom generasjoner.

Å ha spirituelle krefter og ånder som hjelpere ga en prærieindianer høy status, og særlig unge menn dro derfor ut på flere dager lange, ensomme tokt der de fastet, ba og ventet på åndene.

I noen stammer ble gutter først til menn når de hadde vært på et slikt flere dager langt spirituelt tokt. Den overnaturlige hjelpen kom i form av en drøm eller hallusinasjon der et såkalt kraftdyr viste den søkende et symbol eller en gjenstand som kunne hjelpe ham.

Tilbake i landsbyen laget den unge mannen tingen han hadde fått vist, eller fikk symbolet malt på skjold eller tipien. Han kunne også velge å ta et nytt navn som fortalte om det kraftdyret han hadde møtt. Et møte med en ulv med spesiell pels kunne f.eks. føre til navnet ”Flekkete Ulv”.

Stammenes religiøse fortellinger og tradisjoner ble blandet sammen på steppene, der indianergruppene ikke kunne unngå å støte på hverandre når hele landsbyer beveget seg av gårde.

For å kunne kommunisere med hverandre hadde indianerne utviklet et tegnspråk som alle stammer uansett språk kunne forstå. Det var sammensatt av enkle bevegelser som lett kunne tolkes.

En hånd beveget i bølger opp og ned betød vannløp, mens en finger ført tvers over strupen var tegnet for den krigerske dakotastammen. Tegnene kunne være nødvendige selv når nabostammer møttes fordi språk og dialekter var helt forskjellige.

Tegnspråket ble også brukt når lyder ikke skulle forstyrre jakt eller bakholdsangrep på en fiendtlig stamme.

Nybyggere varslet ulykke

Etter som tiden gikk, fikk prærieindianerne nye og langt verre fiender på den store prærien enn bare hverandre. I 1829 talte creekindianernes leder,
Speckled Snake, til folket sitt.

Han var sint. Andrew Jackson, USAs sjuende president, hadde oppfordret alle indianere på den sørlige delen av prærien til å forlate landet sitt og i stedet flytte østover til staten Mississippi.

Presidenten hadde tidligere lovet indianerne at de skulle få nytt land hvis de bare flyttet litt lenger bort fra den jorden som opprinnelig hadde vært deres.

”Brødre”, begynte høvdingen, ”jeg har lyttet til mange store taler fra vår store far (presidenten, red.). Men alle sammen begynner og slutter med ’Flytt litt lenger bort, dere er for tett innpå meg.’”

Speckled Snake var lei av å flytte seg for den hvite mann, men i hans ord lå en viktigere spådom enn han selv var klar over. For indianerne kom til å flytte langt mer enn de kunne ha forestilt seg.

Da Speckled Snake holdt sin tale, hadde den første rekken av nybyggere allerede tatt seg over gresslettene i prærievognene sine. Indianernes første møter med blekansiktene var fredelige. De byttet skinn og mat for hester og våpen.

Men etter den første lille bølgen av innflyttere fulgte mange flere. I løpet av 20 år flyttet åtte millioner nybyggere til Nord-Amerika, og med dem kom jernbaner, alkohol og sykdomsepidemier.

Særlig tok kopper, meslinger og skarlagensfeber livet av mange indianere. Allerede da spanjolene kom til Mexico, hadde de tatt med seg sykdommer, men alle nybyggerne på 1800-tallet fikk elendigheten til å bre seg med fornyet kraft. Hele landsbyer bukket under for fremmede bakterier og virus på få dager.

Nybyggerne var i utgangspunktet på vakt overfor indianerne. De forsto ikke ­kulturen. De anså præriefolket for usiviliserte og sammenlignet dem ofte med dyr.

For å sikre nybyggernes tur over prærien satte regjeringen opp militær-poster, og egne representanter sørget for å kommunisere mellom indianere og regjeringens Kontor for indianske saker.

Præriens mange nye innbyggere forstyrret bisonflokkene. Dyrene kunne ikke lenger bruke de vanlige trekkrutene og måtte finne alternative veier. Også antiloper og hjort ble skremt bort eller skutt.

Det tvang indianerne til å følge dyrene til nye områder. Men uansett hvor de beveget seg, ble de forfulgt av soldater og nybyggere.

Og enda mer skjebnesvangert for indianerne begynte pelsjegere å nedlegge bisoner i hopetall. Skinnet kunne brukes, men kjøttet ble værende der dyret ble skutt.

På papiret fastholdt USAs regjering helt fra starten at indianerne hadde rett til både land og selvstendighet.

I 1790 hadde amerikanernes første president George Washington understreket sin holdning til indianerspørsmålet: ”USAs regjering er fast besluttet på å administrere indianernes forhold ut fra prinsipper som utelukkende bygger på rettferdighet og menneskelighet.”

Virkeligheten viste seg snart å være en ganske annen. USAs befolkning vokste eksplosivt, og regjeringen var under press.

Indianerne erfarte raskt at det var forskjell på hva ”den store faderen” sa, og hva han gjorde. I 1830 ga regjeringen seg selv rett til å tvangsflytte indianerne. Og i 1871 erklærte USAs Kongress at den ikke lenger anerkjente stammene som selvstendige folkeslag.

Indianere ble snytt for land

Mange nybyggere slo seg ned som bønder på prærien, som de mente å ha like mye rett til som indianerne. Fra 1860-tallet til 1890-tallet tilbød regjeringen dem til og med gratis jord – selv om den formelt tilhørte indianerne.

Gjennom en rekke traktater hadde den amerikanske regjeringen anerkjent at hver enkelt av indianerstammene eide en bit av landet. Indianerne kunne imidlertid ikke forstå at man kunne eie, kjøpe og selge jord.

Mange stammer endte med å selge landet sitt til staten uten å vite hva de skrev under på. Noen trodde de ga tillatelse til at nybyggerne kunne fiske og la dyrene sine beite på indianernes territorium.

Men når jorden var kjøpt, ble stammene tvangsflyttet til andre områder eller reservater. De ble drevet lenger og lenger vestover til den minst fruktbare delen av prærien og begynte å angripe både hverandre og nybyggerne i desperat jakt på mat.

Angrep tross hvitt flagg

Cheyennelederen Black Kettle hadde ennå et lite håp om fred da han ble vekket av skrik utenfor tipien sin om morgenen den 29. november 1864. Halvt påkledde menn løp rundt for å finne våpnene og hestene sine mens barn og kvinner gråt og ropte.

700 soldater ladet geværene for enda en gang å skyte mot landsbyen. Midt i larmen og kaoset forsøkte Black Kettle så godt han kunne å berolige folket sitt.

”Soldatene gjør oss ikke noe!” ropte han og sendte det amerikanske flagget til topps på tipien sin sammen med et hvitt. Men like lite hjalp det. Kavaleriet fyrte av geværene fra begge sider av leiren. 150 stammemedlemmer ble truffet. Menn, kvinner og barn lå døde eller såret igjen.

Skytingen fortsatte gjennom hele dagen, og da natten kom, ble likene skalpert og skamfert av militæret. For Black Kettle var angrepet uforståelig.

Han hadde selv oppsøkt den amerikanske staten Colorados guvernør i håp om fred, og cheyennestammen hadde flyttet, akkurat slik de hadde fått beskjed om å gjøre det.

Som en av de få overlevende fra massakren kunne Black Kettle fortelle historien videre. Harmen over nedskytingen på Sand Creek steg blant alle de andre præriestammene, som i enda større grad enn før gikk til angrep på de hvite.

I tiden som kom, endte det opp med en rekke blodige konfrontasjoner overalt på prærien. Folk på det amerikanske kontinentet var splittet mellom fortalere for fred og dem som ville slåss – blant både amerikanerne og indianerne.

Messias skulle fjerne de hvite

I Colorado bestemte nybyggere under et massemøte seg for å betale 25 dollar pr. indianerskalp – med ører – mens politikere i Washington kjempet for å få urolighetene til å legge seg fordi landet ikke hadde råd til flere kriger.

Den amerikanske regjeringen ville helst gjøre prærieindianerne til gode kristne bønder. Men krigerne ville ikke være bønder. Sult, sykdom og maktesløshet plaget dem.

En koppeepidemi hadde på bare to år tatt livet av halvparten av indianerne, og de var i ferd med å sulte i hjel på den stadig mer bisonløse prærien. De fleste hadde motløst overgitt seg til livet i reservatene, der den amerikanske regjeringen var i ferd med å plassere de en gang så uregjerlige indianerkrigerne.

I den desperate situasjonen søkte stammene håp og hjelp i religionen sin. Særlig populær ble den såkalte Ghost Dance-bevegelsen. Dens budskap var at åndedansen ville få avdøde krigere til å komme sine levende brødre til unnsetning.

Sammen ville de tilintetgjøre de hvite og gi indianerne prærien og bisonoksene tilbake.

Natt etter natt danset indianerne en sirkeldans som skulle få jorden til å riste og den hvite mann til å forsvinne. Men den religiøse dansen virket ikke etter hensikten – tvert imot varslet den slutten på prærieindianernes epoke.

Soldater begikk massedrap

Nøyaktig hva det var som satte i gang Wounded Knee-massakren, er den dag i dag uklart. Men det står fast at amerikanske soldater den 29. desember 1890 ved Wounded Knee i South Dakota tok livet av opp mot 300 hovedsakelig ubevæpnede lakotaindianere – de var tilhengere av Ghost Dance-bevegelsen.

Gruppen av indianere hadde brutt opp fra reservatet etter at politiet hadde drept høvdingen Sitting Bull da de skulle arrestere ham.

Nå ville gruppen pakke sammen leiren og overgi seg til soldatene fra hærens 7. kavaleriregiment. Selv om indi­anerne samar­beidet, insisterte oberst James Forsyth på at alle våpen skulle samles inn. Kniver, økser, skytevåpen og selv kvinnenes nåler av pinnsvinpigger ble konfis­kert av soldatene.

Spenningen økte i takt med at soldatene famlet seg fram gjennom tipiene, over kroppene på kvinnene og mennene som lå der. Det fortelles at en kriger rakte opp våpenet sitt i luften. Det var det som satte i gang kampen.

Soldatene skjøt mot de avvæpnede indianerne. Kvinner og barn forsøkte å flykte, men alle – hester og hunder så vel som mennesker – ble truffet av kuleregnet fra hæren. De som ikke døde på stedet, døde senere, enten av sår eller av kulde.

Massakren var det siste store blodbadet mellom Nord-Amerikas opprinnelige folk og de nyankomne. Prærieindianerne og deres frie livsstil var knust for alltid.