Indianerne erobret ikke prærien før de fikk hester

Før europeerne kom til Amerika var hesten ukjent på det store kontinentet. Indianerne kalte dyret for den store hunden, og på ryggen av muskelbunten kunne de omsider følge med bisonflokkene.

Før europeerne kom til Amerika var hesten ukjent på det store kontinentet. Indianerne kalte dyret for den store hunden, og på ryggen av muskelbunten kunne de omsider følge med bisonflokkene.

En ung siouxindianer beveget seg fram foran medisinmannen. Overkroppen hans var naken, ansiktet uttrykksløst. En lavmælt messende stemme steg i takt med slagene fra en tromme.

Hele stammen var samlet i et telt til den årlige sommersoldansen, et av prærieindianernes helligste ritualer. Med raske bevegelser skar medisinmannen to snitt i brystet til den unge.

Han åpnet sårene og dro ut muskler og kjøtt med en tang. Det blottede indre dannet to blodige buer, og i hver bue ble det festet et tau.

Med brystkjøttet forbundet til toppen av midtstolpen i teltet begynte den unge mannen å kaste kroppen fram og tilbake med voldsomme rykk.

I mange av præriens stammer var soldansens pinsler en modig krigers offer til gudene.

© Bridgeman Images

Tauene ble strukket, men den unge siouxen fortsatte. Først da kjøtt og muskler ble revet ut, og tauene falt slapt mot stolpen sammen med en del av en muskel, falt han i bakken – uten en lyd.

Nå ”ville han bli roset som en kriger med stort mot”, skrev den amerikanske offiseren som overvar den blodige dansen i siouxenes territorium på USAs nordlige prærie.

Teltdansen var ikke den eneste avarten av selvvalgt tortur under soldansen. Menn ble trukket av gårde etter hester eller fikk hengt bisonkranier som vektlodd fra blottede muskler i ryggen. Ofte besvimte de av smerte underveis, og det tok flere timer før huden og musklene ga etter.

De som holdt ut den smertefulle dansen, ble betraktet som gode lederemner. Evne til selvbeherskelse og mot var viktig; præriestammenes menn ble målt på evnene som krigere.

En ørnefjær i håret viste at krigeren hadde utført en modig handling.

© Shutterstock

Men soldansens smertehelvete var mer enn bare et manndomsritual. Dansen skulle sikre harmoni mellom alle levende vesener, og gjennom dansen kunne deltakerne takke åndene og be om beskyttelse eller hjelp til et sykt familiemedlem. De fikk syner og drømmer, som stammens eldre tydet og lærte av.

Ordet soldans dekket da heller ikke bare mennenes pinefulle ritualer. Det var betegnelsen for de møtene der titusenvis av præriens folk hver forsommer samlet seg stammevis om en hel rekke felles ritualer.

Prærie­indianerne bad, danset og fastet helt til de kom i kontakt med ånder og forfedre. Gruppelederne lot langskaftede hellige fredspiper gå på omgang, og alle som sugde inn røyken, ble forbundet som brødre. Det var også her unge par kunne forelske seg og jakt-hester kunne byttes.

Piper var hellige hos indianerne. Ifølge den franske misjonæren Jaques Marquette (1637-1675) kunne bare synet av en fredspipe midt under et slag få kamphandlingene til å stanse.

© Library of Congress

Intet annet levende vesen fikk så stor betydning for prærieindianerne som hesten, som på bare få år snudde opp ned på siouxfolkets, crees og mange andre
indianerstammers liv.

Spanjolene brakte hesten til USA

Det var hestene som satte fart i utviklingen av prærieindianernes krigerske og nomadiske kultur. Da den spanske oppdageren Hernán Cortés gikk i land i
Mexico i 1519, hadde han med seg ti hingster og seks hopper. Før dette fantes det ikke en eneste hest i hele Amerika.
Flere spanjoler kom til, og med dem tusenvis av arbeidshester. Noen slapp fri, og i løpet av noen få tiår hadde de blitt til flokker av ville præriehester som dundret over viddene – mustanger.

I årene 1539 og 1542 utforsket Hernando de Soto området mellom Florida og elven Mississippi. Ekspedisjonen hadde med 237 hester. Mange av dem unnslapp og ble villhester.

© William H. Powell (1823–1879)

De første indianerne som lærte å ri, var puebloindianere som arbeidet for spanjolene i det nåværende New Mexico. Da indianerne gjorde opprør mot kolonistene i 1680, var en del av krigsbyttet deres flere tusen hester.

Mange av dyrene ble byttet med de stammene som senere ble til prærieindianere. De ville præriehestene red indianerne derimot sjelden på. De var for vanskelige å fange og temme.

Før hestene kom til kontinentet, levde det bare noen få stammer på prærien. De måtte bevege seg til fots og holdt seg i utkanten av de enorme gresslettene som fastboende jegere og jordbrukere.

Indianerne krysset tilfrosne sjøer ved å la seg trekke av hundene sine.

© Bridgeman Images

Hundene tok det harde slepet

Før indianerne fikk hester, brukte de hunder som trekkdyr. Derfor beveget de seg sjelden særlig langt inn over præriens enorme vidder. I stedet levde tallrike stammer i utkanten av bison­oksenes gresskledde land.

Hundene kom til Amerika sammen med indianernes forfedre, som innvandret fra Sibir for mellom 15 000 og 30 000 år siden. Indianernes sterke trekkdyr nedstammet fra ulven, som ble temmet før vandringen over det dengang tørrlagte Beringstredet startet.

I tillegg til å være trekkdyr brukte indianerne hundene sine til å snuse opp bytte under jakten og bevokte leirplassen.

De la seg også ofte tett inntil hundene i kalde vinternetter. Ekspertene tror at dagens store alaskan malamute er rasen som minner mest om indianernes opprinnelige trekkhunder.

Skulle en landsby flytte, ble ulvelignende hunder brukt til transporten. Men hundene kunne bare trekke med seg rundt 30 kilo hver, så teltene var små, og hver enkelt familie måtte nøye seg med få eiendeler.

Hestenes evner som trekkdyr endret fullstendig mulighetene til å reise rundt på prærien. En av de første stammene som begynte å følge bisonokseflokker rundt på slettene til hest, var comancheindianerne.

For de stammene som ikke selv hadde hester, var dette et merkelig syn. En indianer som så en hest for første gang på 1730-tallet, fortalte:

”Han (hesten, red.) fikk oss til å tenke på en hjort uten gevir, og vi visste ikke hva vi skulle kalle ham. Men da han var en manns slave akkurat som hunden, fikk han navnet ’Den store hunden.’”

I løpet av 1700-tallet ble det vanlig å se “de store hundene” gresse i utkanten av indianerleirer.

© Shutterstock

Mange stammer så på hesten med religiøs ærefrykt. Krigere sang hyllestsanger til sine beste jakthester og laget tremodeller av dem når de døde i kamp. Hestene var så viktige at kvinnene måtte sove utenfor tipien hvis en fiendtlig stamme kom nær leiren. I stedet tjoret krigeren sin beste hest inne i teltet.

150 000 indianere inntok prærien

Rundt 1800 hadde 32 forskjellige stammer inntatt prærien. Blant dem var apache, svartfot, kiowa og cheyenne. Langt fra alle levde som nomader hele året. Flere stammer dyrket mais og bodde i hytter om vinteren. Noen fisket.

Men alle jaktet bisonoksenes for deres kjøtt og skinn. Prærieindianernes territorium strakte seg fra dagens Texas i sør til Canada i nord og bredte seg fra Rocky Mountains i vest til elven Mississippi i øst. I alt delte ca. 150 000 mennesker og 60 millioner bisonokser drøyt 2,5 millioner kvadratkilometer.

©

Tonnstungt fartsfenomen

Bisonjakt var vanskelig før indianerne fikk hester, for jegerne måtte tett innpå dem for å kunne nedlegge de 1000 kg tunge dyrene. En bison kan løpe 60 km/t og er umulig å innhente til fots. I stedet brukte indianerne list.

©

Jegeren skulle tett innpå

Hvis jegerne forsøkte å snike seg inn på bisonflokken, ville bar noen få av dem rekke å avfyre drepende piler før resten av byttet stakk av.

©

Islagte elver var dødsfeller

Indianerne skremte bisonokser ut på den tynne isen på elven når vinteren kom. Dyrene gikk gjennom isen, druknet og kunne så fiskes opp lenger nede i elven.

©

Panikk stillet sulten

Både før og etter hestens inntog besto en utbredt jaktmetode i å spre panikk i bisonflokken når den befant seg nær en avgrunn. En flokk i bevegelse ville ofte komme til å presse de forreste dyrene ut over kanten slik at mange bisoner falt ned og ble drept.

Indianerne var så flinke ryttere at de første europeiske pelshandlerne og oppdagerne kalte dem ”hesteindianere”. Senere, midt på 1800-tallet, da krigen med den amerikanske hæren var på det mest intense, gjorde de amerikanske soldatene drap på indianernes hester til et mål.

En av de første synlige forbedringene av indianernes liv som hestene medførte, angikk størrelsen på indianerfamilienes hjem. Der præriefolkene tidligere hadde bodd i halvannen meter høye og trange hytter eller telt, utviklet de fra nå mobile tipier som var minst tre meter høye og tilsvarende mer romslige.

©

Indianerne bygget innhegning til bøfler

Den såkalte buffalo compound (bisonkve) var mange stammers foretrukne metode til å skaffe store mengder kjøtt. Om våren bygget indianerne en innhegning av stolper og greiner som de la skinn over for at den skulle ligne en massiv mur.

©

Jakten starter

En håndfull jegere innledet jakten ved å løpe frem mot bisonflokken når den nærmet seg gjerdet. Med rop og blafrende tepper jaget de dyrene på flukt.

© Wayne Southwell/Historie

Gjerde ledet flokken mot fellen

De siste 50-100 m til innhegningens åpning ble kantet med et gjerde slik at bisonoksene ble drevet fremover.

©

Kaos ga jegerne sjansen

De første bisonene som nådde innhegningen kunne ikke komme ut igjen fordi resten av flokken blokkerte utgangen. Jegere med pil og bue hadde gjemt seg bak innhegningen og kunne på kloss hold nedlegge nok dyr til å brødfø familiene sine hele vinteren.

Familienes eldste og syke som ikke kunne gå, fikk det også bedre. Tidligere ble de etterlatt når en landsby ble nødt til å flytte – nå satt de på sleder trukket av hester sammen med de minste barna.

Men den kanskje største forbedringen var de mengdene av mat og bisonhuder indianerne fikk tilgang til. Jakt på de store bisonoksene hadde vært farlig og vanskelig til fots.

Nå kunne de tøffeste og smidigste av mennene nedlegge de tunge kjempene fra hesteryggen med pil og bue. Den nyfunne rikdommen la fundamentet til den krigerkulturen som prærieindianerne ble kjent og fryktet for.

For det var sjelden fred på prærien. Stammenes menn var konstant på jakt etter prestisje, hester, territorium eller hevn, og de gikk nådeløst til angrep på rivaliserende stammer.

Hvor vellykket et tokt hadde vært, ble målt ut fra antallet erobrede hester og eiendeler, men mot og frekkhet ble også belønnet. En mann som turte slå en bevæpnet fiende med bare never eller en liten, spesiell kjepp, vant retten til å bære en ørnefjær i håret.

Samme trofé ble gitt til krigere som stjal en hest fra en fiendtlig leir.

© Edward S. Curtis

Krigerne var stolte av fjærene sine, og enkelte særlig modige menn hadde samlet så mange at de kunne lage en hel fjærkrone.

Skalper som indianerne skar av motstanderne sine, fungerte som en form for medaljer og ble festet til klærne eller de ble spent opp på små trerammer som ble plassert på en trefot foran eierens tipi.

Også hestene ble pyntet med fjær, skalper og perlebesatte remmer. Krigerne brukte korte, robuste trebuer, som de lett kunne skyte med fra hesteryggen. Den eneste ulempen var at buene måtte fyres av på nært hold for at skuddene skulle være dødelige.

I enden av pilene satt fjær, og under dem skar hver kriger sitt merke, så det aldri var tvil om hvem som eide pilen og byttet den traff.

Rifler, øksehoder av jern og andre europeiske våpen fikk indianerne tak i ved å selge skinn til franske pelshandlere – selv om europeerne ikke likte å gi fra seg skytevåpen. Å smi lærte indianerne hurtig selv.

Barn med pil og bue var et yndet motiv for hvite fotografer.

© Library of Congress

Treningen av de kommende krigerne i stammene begynte tidlig. Allerede to år gamle ble guttene bundet fast til de roligste hestene, og bare tre år senere var de flinke ryttere.

13 år gammel måtte en gutt bli med faren eller onkelen på det første plyndrings­toktet, og rundt 16-års­alderen var han fullt opplært som kriger.

Menn kunne gå i dameklær

Hvis en gutt ikke viste seg egnet til å bli jeger eller kriger, ble han betraktet som tredje kjønn, et menneske med både en feminin og en maskulin sjel.
Stammemedlemmer av tredjekjønn fikk en helt spesiell plass i de små samfunnene. Både menn og kvinner kunne være tredjekjønnet.

De kunne gå i det motsatte kjønnets klær og gifte seg med den de ville. I noen stammer hadde de spesielle arbeidsoppgaver; de kunne fungere som sykepleiersker under kamper eller være stammens matchmaker, som førte giftemodne unge sammen.

Prærieindianerne mente også at tredjekjønnspersoner hadde en spesielt sterk kontakt til den spirituelle verden, og derfor ble de ofte åndemanere.

Det tredje kjønnet ga menn og kvinner mulighet til å skifte mellom kjønnsroller. Menn som valgte å gå i kvinneklær, kunne likevel drikke alkohol og sitte i badstue sammen med stammens mannfolk, og de kunne også bli ledere.

Kvinnelige tredjekjønn kunne på omvendt vis bevege seg inn på mennenes domene og bli jegere.

Gråt var forbudt på prærien

For kvinner som ikke var tredjekjønn, besto hverdagen i å ta seg av hjemmet. De laget mat, reparerte klær og telt og garvet bisonskinn.

Alt på de store dyrene kunne brukes. Hudene ble til teltduk, sener til buestreng, den ru tungen til hårbørste, og magesekken til kokekar.

Og der mennene skrøt av evnene på slagmarken, viste kvinnene fram sine beste håndarbeider. Spesielt vakre skjorter og mokasiner, pyntet med dyremotiv eller pinnsvinpigger i geometriske figurer og mønster, ble like mye beundret som mennenes krigsbedrifter.

Bisonoksens vinterpels var en ettertraktet handelsvare som stammens kvinner sørget for å gjøre myk og holdbar. Arbeidet med å skrape rent skinnet var svært slitsomt.

© Library of Congress

Kvinnene sto også for pakkingen av landsbyens tipier når en gruppe brøt opp for å følge etter en bisonflokk. På hvert nytt leirsted reiste de raskt teltene igjen, og når de hadde mer faste leirplasser, plantet de også mais og bønner.

Præriekvinnene valgte selv hvem de ville gifte seg med, og hvis de ville skilles senere, trengte de bare å flytte tilbake til foreldrenes tipi. Med seg tok de arbeidsredskaper, småbarn og hester.

Å bli gift flere ganger var helt normalt og ble ofte ansett for en fordel fordi det knyttet bånd mellom flere familier. Flerkoneri var også vanlig, for de mange krigene etterlot indianergruppene med flere kvinner enn menn. For å sikre stammen mot å dø ut måtte alle fødedyktige kvinner få barn.

De små måtte tidlig lære å tilpasse seg fellesskapet. I cheyennestammen betød det at selv helt små spedbarn måtte lære at det ikke skulle gråte. Det kunne være farlig å gråte, for lyden avslørte plasseringen av leiren.

Derfor etterlot mødrene gråtende spedbarn på et øde sted hvis de ikke kunne trøstes. Når gråten stilnet, hentet kvinnen barnet igjen. Slik lærte barna at det ikke nyttet å gråte.

Indianernes småbarn måtte ikke gråte.

© Library of Congress

Åndene fantes overalt

Fra det øyeblikket præriens nyfødte myste mot røykhullet på en tipi for første gang, ble de introdusert for stammens regler og tradisjoner. Indianerne mente at alt hadde ånd; stein, torden, solen, nordavinden. Og gjennom alt levende og dødt strømmet en stor, mystisk ånd som sioux­folket kalte Wakan Tanka.

Hver dag ble åndene tilbedt med sang og bønner. Alle kunne søke hjelp ved å tilby et offer, f.eks. et bisonskinn eller ørnefjær kastet ut fra en skrent. Men ofte gikk kontakten via medisinmannen.

Han var gruppens spirituelle veileder, og indianerne trodde at han hadde overnaturlige krefter, som å kunne se inn i framtiden eller å få været til å bli bedre.

Medisinmannen kunne også behandle sykdommer med urter. Effekten var ofte god, for kjennskapet til helbredende urter var utviklet gjennom generasjoner.

Stammens medisinmann kunne kommunisere med indianernes ånder – f.eks. vindens ånd og jaktens ånd og mange flere.

© Library of Congress

Å ha spirituelle krefter og ånder som hjelpere ga en prærieindianer høy status, og særlig unge menn dro derfor ut på flere dager lange, ensomme tokt der de fastet, ba og ventet på åndene.

I noen stammer ble gutter først til menn når de hadde vært på et slikt flere dager langt spirituelt tokt. Den overnaturlige hjelpen kom i form av en drøm eller hallusinasjon der et såkalt kraftdyr viste den søkende et symbol eller en gjenstand som kunne hjelpe ham.

Tilbake i landsbyen laget den unge mannen tingen han hadde fått vist, eller fikk symbolet malt på skjold eller tipien. Han kunne også velge å ta et nytt navn som fortalte om det kraftdyret han hadde møtt. Et møte med en ulv med spesiell pels kunne f.eks. føre til navnet ”Flekkete Ulv”.

Stammenes religiøse fortellinger og tradisjoner ble blandet sammen på steppene, der indianergruppene ikke kunne unngå å støte på hverandre når hele landsbyer beveget seg av gårde.

© Library of Congress

Slu høvding utnyttet USAs svakhet

I 1866 innledet sioux-folket en langvarig krig mot de hvite i Wyoming – for å holde nybyggerne ute fra sitt område. Høvding Red Cloud anførte krigere fra lakota-stammen (siouxer) og deres allierte, cheyenne og arapaho.

I to år lekte Red Clouds menn, som inkluderte fryktede krigere som Crazy Horse og Young-Man Afraid of His Horses, katt og mus med den amerikanske hæren.

I kjølvannet av den amerikanske borgerkrigen var USA tappet for styrke, og jernbanebyggingen tvers over Det ville vesten krevde beskyttelse av de få soldatene som hæren rådde over.

I Wyoming-territoriet lå soldatene derfor i dekning i fortene sine, men ble an­grepet når de dristet seg ut for å hente ved eller skaffe mat. I desember led soldatene sitt hittil verste nederlag for indianerne, da kaptein Fetterman og hans 80 mann ble utslettet i et bakhold.

Etter to år gikk USA med på å legge ned fortene sine og hindre hvite nybyggere i å kjøre gjennom Wyoming på vei mot California og Oregon. Red Cloud hadde vunnet en stor seier, men den ga bare stammen hans fred i åtte år før USA brøt fredsavtalen.

For å kunne kommunisere med hverandre hadde indianerne utviklet et tegnspråk som alle stammer uansett språk kunne forstå. Det var sammensatt av enkle bevegelser som lett kunne tolkes.

En hånd beveget i bølger opp og ned betød vannløp, mens en finger ført tvers over strupen var tegnet for den krigerske dakotastammen. Tegnene kunne være nødvendige selv når nabostammer møttes fordi språk og dialekter var helt forskjellige.

Tegnspråket ble også brukt når lyder ikke skulle forstyrre jakt eller bakholdsangrep på en fiendtlig stamme.

Nybyggere varslet ulykke

Etter som tiden gikk, fikk prærieindianerne nye og langt verre fiender på den store prærien enn bare hverandre. I 1829 talte creekindianernes leder,
Speckled Snake, til folket sitt.

Han var sint. Andrew Jackson, USAs sjuende president, hadde oppfordret alle indianere på den sørlige delen av prærien til å forlate landet sitt og i stedet flytte østover til staten Mississippi.

"Brødre, jeg har lyttet til mange store taler fra vår store far."

Presidenten hadde tidligere lovet indianerne at de skulle få nytt land hvis de bare flyttet litt lenger bort fra den jorden som opprinnelig hadde vært deres.

”Brødre”, begynte høvdingen, ”jeg har lyttet til mange store taler fra vår store far (presidenten, red.). Men alle sammen begynner og slutter med ’Flytt litt lenger bort, dere er for tett innpå meg.’”

Speckled Snake var lei av å flytte seg for den hvite mann, men i hans ord lå en viktigere spådom enn han selv var klar over. For indianerne kom til å flytte langt mer enn de kunne ha forestilt seg.

Da Speckled Snake holdt sin tale, hadde den første rekken av nybyggere allerede tatt seg over gresslettene i prærievognene sine. Indianernes første møter med blekansiktene var fredelige. De byttet skinn og mat for hester og våpen.

For noen nybyggere blev møtet med prærieindianerne fatalt.

© Frederic S. Remington (1861–1909)

Men etter den første lille bølgen av innflyttere fulgte mange flere. I løpet av 20 år flyttet åtte millioner nybyggere til Nord-Amerika, og med dem kom jernbaner, alkohol og sykdomsepidemier.

Særlig tok kopper, meslinger og skarlagensfeber livet av mange indianere. Allerede da spanjolene kom til Mexico, hadde de tatt med seg sykdommer, men alle nybyggerne på 1800-tallet fikk elendigheten til å bre seg med fornyet kraft. Hele landsbyer bukket under for fremmede bakterier og virus på få dager.

Nybyggerne var i utgangspunktet på vakt overfor indianerne. De forsto ikke ­kulturen. De anså præriefolket for usiviliserte og sammenlignet dem ofte med dyr.

For å sikre nybyggernes tur over prærien satte regjeringen opp militær-poster, og egne representanter sørget for å kommunisere mellom indianere og regjeringens Kontor for indianske saker.

© Shutterstock

Krigerne utvandret

Ble en høvding for egenrådig, risikerte han at familier foldet sammen teltene sine og forlot den delen av stammen som han ledet.

© Shutterstock

Kvinners ord veide tungt

I noen stammer var det de eldre kvinnene som valgte høvdingen og hadde det siste ordet når viktige beslutninger skulle treffes.

© Shutterstock

Indianerne var de fødte demokrater

Når en hel stammes mange små landsbygrupper møttes, ble et råd bestående av høvdinger og høyt aktede eldre samlet. I fellesskap tok de viktige beslutninger.

© Shutterstock

Ingen ville skrive under

De hvite hadde vanskelig for å forstå hvorfor høvdinger ikke ville skrive under på traktater. Men ingen høvding kunne godkjenne en avtale uten først å ha drøftet dens innhold med sitt folk.

Præriens mange nye innbyggere forstyrret bisonflokkene. Dyrene kunne ikke lenger bruke de vanlige trekkrutene og måtte finne alternative veier. Også antiloper og hjort ble skremt bort eller skutt.

Det tvang indianerne til å følge dyrene til nye områder. Men uansett hvor de beveget seg, ble de forfulgt av soldater og nybyggere.

Og enda mer skjebnesvangert for indianerne begynte pelsjegere å nedlegge bisoner i hopetall. Skinnet kunne brukes, men kjøttet ble værende der dyret ble skutt.

President Washington talte varmt om indianerne så lenge hans nybakte land var avhengig av fred med stammene i øst.

© Gilbert Charles Stuart (1755–1828)

På papiret fastholdt USAs regjering helt fra starten at indianerne hadde rett til både land og selvstendighet.

I 1790 hadde amerikanernes første president George Washington understreket sin holdning til indianerspørsmålet: ”USAs regjering er fast besluttet på å administrere indianernes forhold ut fra prinsipper som utelukkende bygger på rettferdighet og menneskelighet.”

Virkeligheten viste seg snart å være en ganske annen. USAs befolkning vokste eksplosivt, og regjeringen var under press.

Indianerne erfarte raskt at det var forskjell på hva ”den store faderen” sa, og hva han gjorde. I 1830 ga regjeringen seg selv rett til å tvangsflytte indianerne. Og i 1871 erklærte USAs Kongress at den ikke lenger anerkjente stammene som selvstendige folkeslag.

Sioux-krigere i kamp med sine dødsfiender svartfotindianerne.

© Charles Marion Russell (1864–1926)

Indianere ble snytt for land

Mange nybyggere slo seg ned som bønder på prærien, som de mente å ha like mye rett til som indianerne. Fra 1860-tallet til 1890-tallet tilbød regjeringen dem til og med gratis jord – selv om den formelt tilhørte indianerne.

Gjennom en rekke traktater hadde den amerikanske regjeringen anerkjent at hver enkelt av indianerstammene eide en bit av landet. Indianerne kunne imidlertid ikke forstå at man kunne eie, kjøpe og selge jord.

Mange stammer endte med å selge landet sitt til staten uten å vite hva de skrev under på. Noen trodde de ga tillatelse til at nybyggerne kunne fiske og la dyrene sine beite på indianernes territorium.

Men når jorden var kjøpt, ble stammene tvangsflyttet til andre områder eller reservater. De ble drevet lenger og lenger vestover til den minst fruktbare delen av prærien og begynte å angripe både hverandre og nybyggerne i desperat jakt på mat.

USAs kavaleri hadde ikke bare mer moderne våpen enn indianerne. Soldatene hadde også fordelen av å få levert forsyninger. Indianske krigere fikk vanskelig for å forsørge familiene sine under en langvarig krig.

© U.S. National Guard

Angrep tross hvitt flagg

Cheyennelederen Black Kettle hadde ennå et lite håp om fred da han ble vekket av skrik utenfor tipien sin om morgenen den 29. november 1864. Halvt påkledde menn løp rundt for å finne våpnene og hestene sine mens barn og kvinner gråt og ropte.

700 soldater ladet geværene for enda en gang å skyte mot landsbyen. Midt i larmen og kaoset forsøkte Black Kettle så godt han kunne å berolige folket sitt.

”Soldatene gjør oss ikke noe!” ropte han og sendte det amerikanske flagget til topps på tipien sin sammen med et hvitt. Men like lite hjalp det. Kavaleriet fyrte av geværene fra begge sider av leiren. 150 stammemedlemmer ble truffet. Menn, kvinner og barn lå døde eller såret igjen.

Skytingen fortsatte gjennom hele dagen, og da natten kom, ble likene skalpert og skamfert av militæret. For Black Kettle var angrepet uforståelig.

Han hadde selv oppsøkt den amerikanske staten Colorados guvernør i håp om fred, og cheyennestammen hadde flyttet, akkurat slik de hadde fått beskjed om å gjøre det.

Både indianere og hvite skalperte fiendene sine.

© Library of Congress

Som en av de få overlevende fra massakren kunne Black Kettle fortelle historien videre. Harmen over nedskytingen på Sand Creek steg blant alle de andre præriestammene, som i enda større grad enn før gikk til angrep på de hvite.

I tiden som kom, endte det opp med en rekke blodige konfrontasjoner overalt på prærien. Folk på det amerikanske kontinentet var splittet mellom fortalere for fred og dem som ville slåss – blant både amerikanerne og indianerne.

Messias skulle fjerne de hvite

I Colorado bestemte nybyggere under et massemøte seg for å betale 25 dollar pr. indianerskalp – med ører – mens politikere i Washington kjempet for å få urolighetene til å legge seg fordi landet ikke hadde råd til flere kriger.

Den amerikanske regjeringen ville helst gjøre prærieindianerne til gode kristne bønder. Men krigerne ville ikke være bønder. Sult, sykdom og maktesløshet plaget dem.

En koppeepidemi hadde på bare to år tatt livet av halvparten av indianerne, og de var i ferd med å sulte i hjel på den stadig mer bisonløse prærien. De fleste hadde motløst overgitt seg til livet i reservatene, der den amerikanske regjeringen var i ferd med å plassere de en gang så uregjerlige indianerkrigerne.

I takt til trommene danset indianerne i ring under en Ghost dance i 1890.

© Library of Congress

I den desperate situasjonen søkte stammene håp og hjelp i religionen sin. Særlig populær ble den såkalte Ghost Dance-bevegelsen. Dens budskap var at åndedansen ville få avdøde krigere til å komme sine levende brødre til unnsetning.

Sammen ville de tilintetgjøre de hvite og gi indianerne prærien og bisonoksene tilbake.

Natt etter natt danset indianerne en sirkeldans som skulle få jorden til å riste og den hvite mann til å forsvinne. Men den religiøse dansen virket ikke etter hensikten – tvert imot varslet den slutten på prærieindianernes epoke.

Soldater begikk massedrap

Nøyaktig hva det var som satte i gang Wounded Knee-massakren, er den dag i dag uklart. Men det står fast at amerikanske soldater den 29. desember 1890 ved Wounded Knee i South Dakota tok livet av opp mot 300 hovedsakelig ubevæpnede lakotaindianere – de var tilhengere av Ghost Dance-bevegelsen.

Det stivfrosne liket av sioux-høvdingen Spotted Elk ble funnet etter massakren ved Wounded Knee.

© Public domain

Gruppen av indianere hadde brutt opp fra reservatet etter at politiet hadde drept høvdingen Sitting Bull da de skulle arrestere ham.

Nå ville gruppen pakke sammen leiren og overgi seg til soldatene fra hærens 7. kavaleriregiment. Selv om indi­anerne samar­beidet, insisterte oberst James Forsyth på at alle våpen skulle samles inn. Kniver, økser, skytevåpen og selv kvinnenes nåler av pinnsvinpigger ble konfis­kert av soldatene.

Spenningen økte i takt med at soldatene famlet seg fram gjennom tipiene, over kroppene på kvinnene og mennene som lå der. Det fortelles at en kriger rakte opp våpenet sitt i luften. Det var det som satte i gang kampen.

Soldatene skjøt mot de avvæpnede indianerne. Kvinner og barn forsøkte å flykte, men alle – hester og hunder så vel som mennesker – ble truffet av kuleregnet fra hæren. De som ikke døde på stedet, døde senere, enten av sår eller av kulde.

For mange prærieindianere var livet i et reservat kontrollert av hvite soldater en sjokkerende omveltning.

© Library of Congress

Massakren var det siste store blodbadet mellom Nord-Amerikas opprinnelige folk og de nyankomne. Prærieindianerne og deres frie livsstil var knust for alltid.