Pocahontas ofret alt for fred med de hvite

Mannens klær er dekket av skitt og gjørme, og påkledningen hans er markant forskjellig fra hjorteskinnsklærne som indianerne selv går kledd i.

Fangen er en engelsk soldat ved navn John Smith. Blant de mange tilskuerne som nysgjerrig studerer den fremmede, er Pocahontas – høvding Powhatans elleve år gamle datter. Hun vet det ikke ennå, men den hvite manns ankomst er et forvarsel om en katastrofe som venter hennes folk.

Engelsk teknologi vakte interesse

Pocahontas hadde – i likhet med sine stammefeller – bare sett hvite mennesker på avstand. Gjennom flere år observerte de hvordan europeere foretok ekspedisjoner inn i Chesapeake Bay – bukten ved Atlanterhavet som var forbundet med Werowocomoco med en elv. Når stormer drev de store skipene inn til kysten, søkte de fremmede gjerne inn i Powhatans rike for å finne mat og bytte varer.

Men John Smith var ikke på gjennomreise. Han tilhørte gruppen på 104 menn som hadde ankommet den nye verden våren 1607 om bord på tre skip utsendt av Virginia Company – et handelskompani som med den engelske kongens velsignelse hadde som formål å etablere en koloni i Nord-Amerika.

Den 13. mai slo kolonistene seg ned i Powhatans rike på en halvøy i elven som i dag heter York River. Her bygget de et fort, som ble døpt Jamestown etter kongen av England – Jakob 1. Stuart.

Indianerne merket umiddelbart at engelskmennene eide ting som de ikke kunne lage selv: De hvite mennene hadde store skip, verktøy og våpen av metall, samt kompass som hjalp dem å finne veien når de ferdedes i skogen eller på havet. Da en kriger en dag avfyrte en pil mot en engelskmann, erfarte han at nykommerne bar plater av metall på kroppen, noe som gjorde pilene virkningsløse.

Powhatans undersåtter videreformidlet sine observasjoner til høvdingen. Da høst ble til vinter i 1607, innså Powhatan at engelskmennene, som nå hadde gjort et stykke av landet hans til sitt, var sterkere enn noen annen fiende han noen gang hadde møtt. Høvdingen måtte vite mer om de nyankomne. Han ba derfor folkene sine om å kidnappe en av kolonistenes ledende menn. Kort tid etter ble John Smith ført inn i Werowocomoco.

Familiebånd holdt styr på stammene

Soldat Smith ble straks stilt overfor den store høvdingen, som tok imot ham hvilende på et podium – dekket av pelsverk med påsydde vaskebjørnhaler. Til stede var også høvdingens datter, Pocahontas. John Smith skrev senere at hun var «barnet som høvdingen satte høyest».

Høvding Powhatan hersket over rundt 30 stammer og holdt styr på sitt voksende rike ved å gifte seg med en fornem lokal kvinne hver gang han underla seg en ny stamme. Barna som kom ut av ekteskapet, sendte han hjem til morens stamme. Herfra skulle de pleie familieforbindelsene og derved sikre fred og fordragelighet under hans overherredømme.

Pocahontas’ mor var imidlertid en ganske vanlig kvinne fra powhatan-stammen, så datteren hadde blitt i sitt hjem i Werowocomoco. Her vokste hun opp med huslige plikter, men nå fylte hun – noe Smith snart fikk vite – en spesiell rolle som farens rådgiver.

Smith gjenga siden historien om sitt møte med Pocahontas på det mest dramatiske vis: Høvdingen hadde beordret ham til å legge hodet på en stein, hvoretter en kriger løftet en stor kølle over hodet hans. Bare en snarrådig innsats fra Pocahontas, som la hodet sitt oppå hans, reddet ham fra den sikre død, hevdet Smith i en av de mange bøkene han skrev om sine opplevelser i Amerika.

Samtidshistorikere avviser at Smith skulle henrettes. Snarere gjennomgikk han en form for innvielsesritual, som skulle innlemme ham i stammen ved å gjøre ham til høvdingens adoptivsønn. Ritualet var kjent av powhatan-stammen og var ment å gjøre Smith til en werowance – en underhøvding som styrte sin egen stamme under Powhatans overherredømme.

Pocahontas inngikk som høvdingens betrodde datter i seremonien, som Powhatan da også fulgte opp ved å tilby Smith og kolonistene et stykke land. Jorda kunne bli deres på én betingelse, lovet høvdingen: Engelskmennene skulle, i likhet med de andre stammene i hans rike, betale tributt til ham.

John Smith fikk lov til å gå

Smith snakket ham etter munnen. Engelskmennene hadde jo til hensikt å gjøre det motsatte – å underlegge seg indianerne – men den planen ble utsatt på ubestemt tid. Kolonien var nemlig i store vanskeligheter.

Den sumpete jorda rundt Jamestown var usunn, og sykdommer florerte. I tillegg forsto engelskmennene seg ikke på hvordan de skulle dyrke jorda, så de manglet nødvendige matvarer – først og fremst korn. Siden ankomsten hadde 60 av de opprinnelig 104 kolonistene dødd av sult og sykdom. Sett i det lyset hadde kolonistene minst like mye behov for indianernes velvilje som omvendt.

Partene inngikk ingen konkret avtale, men Smith fikk lov til å gå. I den påfølgende tiden utvekslet indianerne og engelskmennene gaver, men det spede vennskapelige forholdet brøt snart sammen.

Da et skip ankom med forsyninger fra England, fikk kolonistene motet tilbake: De begynte demonstrativt å holde skyteøvelser ute foran fortet sitt. Som motsvar gjennomførte indianerne plyndringstokter der de stjal europeernes våpen.

Pocahontas skulle løse krise

For å stoppe tyveriene tok engelskmennene i mai 1608 en gruppe indianere som gisler. Powhatans krigere tok igjen ved å fange to engelskmenn. Indianerne slapp mennene fri dagen etter, mens engelskmennene holdt på gislene sine. En krig virket uunngåelig.

I den tilspissede situasjonen så Powhatan bare én utvei – å sende Pocahontas til engelskmennene. Høvdingdatteren kom til Jamestown på konfliktens tredje dag. Den unge jenta var ledsaget av en av farens rådgivere, men det var tydelig at det var hun som førte ordet. Og hun gjorde det på en måte som vakte respekt blant engelskmennene.

«Hun overgikk alle andre i sitt folk, ikke bare i utseende, uttrykk og figur, men også når det gjaldt intelligens og ånd. Hennes like finnes ikke i hele hennes folk», fortalte den tydelig imponerte John Smith i en rapport tilbake til England. Og få timer senere ble gislene satt fri.

«Om ettermiddagen eskorterte vi dem, som vi pleide, til kirken. Etter bønnen ga vi dem til Pocahontas, kongens datter, som en anerkjennelse for den vennligheten som hennes far viste ved å sende henne hit», skrev Smith.

Høvdingdatter skapte fred

Pocahontas’ suksess som ambassadør fikk høvding Powhatan til å sende henne tilbake til Jamestown gjentatte ganger i de følgende månedene. Med seg hadde hun korn og andre gaver, og under besøkene moret den unge høvdingdatteren seg med fortets barn.

«Hun tok guttene med ned til markedsplassen, hvor hun lærte dem å slå hjul. Halvnaken som hun var, slo hun hjul gjennom hele fortet», fortalte kolonisten William Strachey.

Men også mer alvorlige saker sto på dagsordenen. For bedre å kunne forhandle på vegne av sin far tok Pocahontas imot kolonistenes tilbud om undervisning i engelsk. Hun lærte dem også sitt eget språk. John Smith noterte nyttige setninger som «Mowchick woyawgh tawgh noerach kaquere mecher» – «Jeg er veldig sulten. Hva kan jeg få å spise?»

Sannsynligvis lærte engelskmennene at Pocahontas’ navn betyr «den skøyeraktige». Hun hadde fått navnet kort tid før. Når en person nådde tiårsalderen, mente powhatan-stammen at vedkommendes identitet var fullt utviklet. På dette tidspunktet ble barnenavnet – i Pocahontas’ tilfelle Amonute – erstattet med et voksennavn.

Europeerne drepte små barn

Pocahontas løste sin diplomatiske oppgave, men freden var skjør. Da engelskmennenes høst sviktet i 1608, og kornleveranser fra indianerne uteble, tvang kolonistene flere av Powhatans undersåtter til å utlevere sine magre forråd.

«Folk skilte seg av med det lille de hadde mens de klaget, og tårene sto i øynene på kvinner og barn», skrev en kolonist.

De hjerteskjærende scenene hindret ikke engelskmennene i gjentatte ganger å trekke våpen for å få det de ville ha.

I de følgende årene ble sammenstøtene bare verre. Indianerne overfalt og drepte engelskmennene for å ta våpnene deres. Engelskmennene svarte igjen ved å brenne ned indianerlandsbyer.

I et spesielt alvorlig tilfelle – i august 1610 – overfalt kolonister en by, satte fyr på husene og drepte et stort antall av mennene. Samtidig tok de den lokale werowance og hans familie til fange. Under et påfølgende krigsråd avgjorde engelskmennene barnas skjebne.

«Vi ble enige om å drepe barna. Det skjedde ved at vi kastet dem over bord og skjøt ut hjernen deres mens de var i vannet», fortalte kolonisten George Percy.

Indianerne ytte motstand

Overfallet i august 1610 var så voldsomt at de overlevende innbyggerne – av frykt for engelskmennene – spredte seg for alle vinder for å gjemme seg hos familie og venner.

Episoden viste høvding Powhatan at engelskmennene var særdeles vanskelige å holde i sjakk. Hver gang han trodde at de hvites bosetninger var under kontroll, kom det nye kolonister fra England – og så begynte konfliktene forfra. Snart hadde engelskmennene bygget befestede fort flere steder i Powhatans rike.

Men indianerne var ikke forsvarsløse. Med raske angrep i små grupper kunne de overfalle engelskmennene og stjele våpnene deres. Dessuten kunne de nærmest fra den ene dagen til den andre flytte inn i landet, slik at engelskmennene verken kunne finne dem eller deres livsviktige lagre av korn – et trumfkort som høvding Powhatan ofte benyttet seg av.

Virginia Company besluttet at den gjenstridige høvdingen måtte knekkes. Planen var å ramme ham der det gjorde mest vondt: Pocahontas skulle kidnappes.

Kaptein bortførte Pocahontas

Anledningen bød seg våren 1613. På det tidspunktet fikk Samuel Argall, kaptein for den engelske fregatten Treasurer, nyss om at Pocahontas var på besøk hos patawomeck-stammen like ved kysten. Argall bestemte seg med det samme for å slå til.

Pocahontas var på dette tidspunktet rundt 17 år gammel.

Høvdingdatteren arbeidet fortsatt i farens tjeneste og var travelt opptatt med å samle inn tributt da Argall la til ved patawomeck-landsbyen, der hun befant seg.

Sammen med den lokale werowances kone ble Pocahontas invitert om bord på skipet for en omvisning, men da hun ville gå fra borde, holdt Argall henne tilbake. Kort tid etter lettet skipet anker og satte kursen mot Jamestown.

Prest underviste i Bibelen

Engelskmennene gjorde det klart for høvding Powhatan at for å få datteren tilbake måtte han sende store mengder korn, samt sette alle engelske fanger fri og levere tilbake de stjålne våpnene.

Mens engelskmennene ventet, innlosjerte de Pocahontas i Jamestown. Her var det ingenting høvdingdatteren husket fra sine tidligere besøk. Alle hun kjente, var enten døde eller reist. Dette gjaldt også John Smith. Pocahontas fikk vite at han døde av skadene etter en ulykke.

Dagene gikk med bibelstudier under veiledning av presten på fortet. Pocahontas hadde god tid til å lese, for det gikk tre måneder før Powhatan løslot syv kolonister og leverte tilbake noen musketter – de virket ikke lenger.

Guvernøren i Jamestown meddelte fornærmet at det ikke var nok. Pocahonta måtte bli.

Menyen bød på sær mat

Kort tid etter seilte kolonistene høvdingdatteren til Henricus, en bosetning oppkalt etter den engelske prinsen Henrik, som lå mindre enn 90 km fra Jamestown. I Henricus bodde faktiske familier i motsetning til Jamestown, som bare var bebodd av hvite menn og indianske kvinner.

Pocahontas ble innlosjert hos presten Alexander Whitaker, som gjorde sitt beste for å gi henne europeisk utdanning. De myke skinnklærne som Pocahontas hadde brukt hele livet, var nå strengt forbudt. I stedet ble hun tvunget til å gå i engelske klær laget av stivt lerret.

Til middag fikk hun mat hun aldri hadde støtt på før – bl.a. sære grønnsaker som blomkål, erter og løk.

Snart ble Pocahontas også ført inn i selskapslivet. Under sammenkomster lærte hun å konversere og omgås engelskmenn. I et av selskapene møtte hun enkemannen John Rolfe, som tydelig gjorde kur til henne.

Imens ventet Pocahontas på svar fra sin far. Men da det igjen ble vår, og Powhatan verken hadde levert korn eller våpen, ga guvernøren ordre om å føre krig mot indianerne.

Kolonistene brente indianerby

150 mann gikk om bord på skipet Treasurer og seilte ut for å finne og nedkjempe Powhatan. Med om bord var Pocahontas – hennes tilstedeværelse skulle legge et ytterligere press på høvdingen.

Mens høvdingdatteren måtte se på, plyndret engelskmennene en landsby, brente ned 40 hytter og drepte fem–seks mann. Deretter besluttet engelskmennene å oppsøke Powhatan for å forhandle.

Mennene fant imidlertid ikke høvdingen – han hadde forskanset seg lenger inn i landet. Men hans stedfortreder lovet dem at indianerne innen 15 dager ville levere både våpen og korn til Jamestown. Når det gjaldt Pocahontas, kunne hun bli.

Pocahontas oppfattet svaret som en ordre. I likhet med søsknene hennes, som ble sendt ut til erobrede stammer for å sikre fred, skulle hun nå være farens ambassadør blant indianernes fiender. Den unge kvinnen takket detter ja til John Rolfes frieri.

Ekteparet dyrket tobakk

Bryllupet sto 5. april 1614. To av Pocahontas’ brødre representerte faren hennes ved seremonien, som skulle forsegle alliansen. Før det hadde Pocahontas konvertert til kristendommen. Hun fikk også et nytt navn, Rebecca, som passet bedre til en kristen kvinne.

Det nygifte paret bosatte seg i nærheten av Jamestown, hvor de dyrket tobakk – en ettertraktet vare hjemme i England. Rolfes tobakk ble snart kjent for å være spesielt fin – resultatet av en foredling han kunne takke Pocahontas for.

Høvdingdatteren lærte ham nemlig at han kunne forbedre tobakkens aroma ved å henge hvert blad på et stativ – i stedet for å legge den nyhøstede tobakken i en haug dekket med tørket gress, slik engelskmennene hittil hadde gjort.

Paret trivdes, og i januar 1615 ble de foreldre til en gutt som de ga navnet Thomas.

Kona dro på spiontokt

I april 1616 ble det imidlertid bruk for Pocahontas’ diplomatiske ferdigheter igjen, for kolonistene hadde havnet i vanskeligheter. De velstående engelskmennene som finansierte driften av kolonien, hadde stoppet pengestrømmen etter å ha lest om de voldsomme sammenstøtene med indianerne.

Kolonistene skulle snu stemningen og utarbeide en plan for å få et bedre ry: Pocahontas skulle vises frem i London. På den måten kunne alle i England med egne øyne se at de blodtørstige ville kunne temmes.

Samtidig hadde Pocahontas sin egen agenda. Ekteskapet hennes hadde sikret fred i Powhatans rike. Begge sider følte seg så trygge på hverandre at engelskmennene gikk med på å lære opp indianerne i riktig håndtering av skytevåpen. Det var den freden hun ville sikre.

Høvding Powhatan hadde dessuten behov for å kjenne forholdene i England slik at han bedre kunne forutsi hva fremtiden ville bringe. Han sendte derfor en elleve mann stor delegasjon bestående av rådgivere og hoffolk. De skulle, ledet av Pocahontas, være hans øyne og ører under reisen til England.

Europeisk turné var en suksess

Skipet anløp England 12. juni 1616. Under sitt besøk ble Pocahontas fremvist alt det fineste England hadde å by på, og familien ble først innlosjert på et fornemt hotell, senere i et herskapelig hus like utenfor London – alt sammen på Virginia Companys regning.

Pocahontas, nå omtalt som lady Rebecca, ble utstyrt med klær som passet seg for en dame av overklassen. Klærne fikk hun god bruk for, for ekteparet Rolfe ble invitert til den ene banketten etter den andre.

Et høydepunkt var et besøk på slottet der kongen hadde invitert til maskeball. Pocahontas og John Rolfe nøt æren av å sitte nær majesteten.

Under oppholdet i England møtte hun også – til sin store overraskelse – en spill levende John Smith som hadde overlevd skadene. Møtet mellom de to var veldig følelsesladet, og Pocahontas viste sin hengivenhet til Smith ved å omtale ham som «far».

Høvdingens datter vakte begeistring overalt hvor hun viste seg.

«Ikke bare klarte hun å tilpasse seg livet i den siviliserte verden, hun førte seg fortsatt som den kongsdatteren hun var. Som resultat var hun høyt respektert, ikke bare av Kompaniets folk, men av andre personer av rang og stand, som var opptatt av å spre kristendommen gjennom henne», skrev pastor Samuel Purchas.

Døden lurte på hjemturen

Etter det vellykkede oppholdet gjorde Pocahontas og John Rolfe seg i mars 1617 klare til å vende hjem til kolonien. Men Pocahontas nådde aldri frem. Hun og de andre indianerne hadde under oppholdet lidt av infeksjoner som var en følge av møtet med de fremmede sykdommene. På hjemreisen var Pocahontas derfor svært syk. Hun følte seg så dårlig at skipet måtte legge til kai ved byen Gravesend, allerede før det hadde forlatt Themsen.

Pocahontas ble båret inn i et vertshus. Her døde hun kort tid etter, antagelig av en lungeinfeksjon. John Rolfe fikk henne gravlagt ved byens kirke. Dypt sørgende dro enkemannen til Amerika for å fortelle høvding Powhatan at han hadde mistet datteren sin.

Ingenting skulle mer bli det samme for powhatan-stammen. Besøket i England hadde med all ønskelig tydelighet vist at kolonistene hadde nærmest uendelige ressurser til rådighet, og kolonien i Jamestown var bare begynnelsen på den europeiske koloniseringen av Nord-Amerika.

Inntrykket ble bekreftet da engelskmennene i årene etter gjentatte ganger overskred indianernes territorium – med blodsutgytelse som resultat. Under et spesielt voldsomt angrep 22. mars 1622 drepte indianere opp mot 400 engelskmenn. Deretter desimerte engelskmennene Powhatans stamme, og freden som Pocahontas hadde kjempet hele livet for å bevare, ble ødelagt en gang for alle.