De røde millionærene

Rike indianere ble drept én etter én

På 1920-tallet utspant det seg et ekte drapsmysterium i staten Oklahoma. Alle de drepte var såkalte røde millionærer – altså innfødte amerikanere fra indianerstammen osage, som eide tallrike oljefelt. Til slutt løste FBI drapsgåten.

På 1920-tallet utspant det seg et ekte drapsmysterium i staten Oklahoma. Alle de drepte var såkalte røde millionærer – altså innfødte amerikanere fra indianerstammen osage, som eide tallrike oljefelt. Til slutt løste FBI drapsgåten.

Library of Congress

Gribbene kretser illevarslende høyt der oppe da Mollie Burkhart og søsteren Rita Smith nærmer seg elvebredden. Her ligger et råttent lik med et kulehull i nakken.

Storesøsteren deres har vært savnet i en uke, og sheriffen har tilkalt de to kvinnene fra osagestammen for å identifisere liket som nettopp er oppdaget.

Stanken river i neseborene da Mollie lener seg frem og kikker på den avdøde. Ansiktet er ugjenkjennelig, men en indiansk poncho dekker kroppen. Det er søsterens poncho.

Ritas mann Bill åpner likets munn med en gren. Sollyset får gullplombene i munnen til å skinne.

«Jo, det er Anna», konstaterer Bill.

De to søstrene må støtte seg til mennene sine, Bill Smith og Ernest Burkhart, da de forlater elvebredden.

Kalenderen viser 28. mai 1921, og klappjakten på osageindianere har akkurat begynt. Drapet på Anna blir bare det første av mange i stammens reservat i Oklahoma.

På begynnelsen av 1900-tallet er osageindianerne verdens rikeste befolkningsgruppe – takket være oljen under deres land. Men rikdom kan være farlig.

Mollie Burkhart portrett

Mollie Burkhart mistet hele sin nærmeste familie – én for én. Hun holdt også på å bli drept selv.

© Bettmann/Getty Images

Flere lik dukker opp

Osageindianerne ble rike ved en tilfeldighet.

Stammen bodde opprinnelig langs Missouri-elven i Kansas, men i løpet av 1870-årene fordrev USAs kavaleri dem til et steinete reservat i nabostaten Oklahoma.

Takket være et ufattelig hell sørget naturen for å rette en smule opp på urettferdigheten ved å la enorme mengder olje sprute opp fra bakken under reservatet deres. På et øyeblikk ble indianerstammen søkkrike.

Da Anna Brown ble drept, gikk oljepumpene i døgndrift i osageindianernes reservat, og takket være det svarte gullet var stammens godt og vel 2000 registrerte medlemmer rike.

Pengene fra oljeutvinningen ble jevnt fordelt mellom alle som hadde osageblod i årene. I mellomtiden så Oklahomas hvite innflyttere misunnelig på.

Noen tjente godt på å selge luksusvarer til de innfødte amerikanerne, andre forsøkte å få del i rikdommen deres via kriminalitet.

Osage kart

Osagestammen ble tvangsflyttet til det området som er markert med rødt på kartet.

© Shutterstock

Steingrunn var verd en formue

Osagefolket ble tvangsflyttet til et område som viste seg å ha noen av USAs rikeste olje- og gassforekomster.

Opprinnelig var osagestammen prærieindianere som holdt til i områdene ved sørenden av elven Missouri.

Men de hvite fordrev dem fra forfedrenes hjemland i flere omganger, og til slutt ble osagefolket tvangsflyttet til det ugjestmilde nordøstlige Oklahoma i 1871.

Steingrunnen i det nye reservatet skjulte imidlertid en overraskelse.

I 1896 skjøt oljen opp fra bakken, og stammens nye land viste seg å romme noen av USAs rikeste olje- og gassforekomster.

Siden indianerne hadde vært så forutseende at de hadde fått nedfelt i territorialavtalen med regjeringen at «olje, gass, kull eller andre mineraler i bakken ... er forbeholdt osagestammen», betydde det at ingen kunne ta fra dem rikdommene i jorden.

Tidlig på 1920-tallet ga utvinningen indianerne en årlig inntekt på 30 millioner dollar som ble fordelt med like store deler på stammens ca. 2200 medlemmer.

Dette betydde at hver person fikk over 1,6 millioner nåtidskroner hvert år, noe som gjorde dem til klodens rikeste befolkningsgruppe per innbygger.

Blant de velstående indianerne var Mollie, Rita og deres mor Lizzie Q. Kyle, som nå også arvet Annas andel av oljeinntektene.

Men alle disse pengene betydde ingenting for familien, som var i dyp sorg ved Annas begravelse. Tårene strømmet nedover kinnene på de tre kvinnene da kisten ble båret ut av kirken av ektemennene Ernest og Bill, som var to av de mange hvite mennene i området som hadde giftet seg med innfødte amerikanere.

Ernests onkel, William Hale, som var en nær venn av familien, var også blant kistebærerne.

Mollies sorg ble på ingen måte lindret da hun noen uker senere fant ut at de lokale myndighetene ikke hadde til hensikt å gå videre med etterforskningen av drapet. Sporene førte tilsynelatende ingen vei.

Selv om en indiansk mann også ble funnet drept samme dag som Anna, ble de to dødsfallene raskt registrert som begått «av ukjente parter».

Tragedien ble enda verre for Mollie da moren hennes døde to måneder senere etter en tid med tiltagende sykdom.

Mollies svoger Bill undret seg over de merkelige dødsfallene og var sikker på at Lizzie hadde blitt forgiftet.

Svart-hvitt-bilde av osage-millionær

De hvite var veldig misunnelige på indianernes ekstravagante livsstil.

© Historical/Getty Images

Oljepenger ble brukt til herskapshus, klær og biler

Osageindianerne ble verdens rikeste befolkningsgruppe fordi bakken under reservatet deres inneholdt store mengder olje. Men noen hvite var veldig misunnelige og ville ha en del av pengene.

Osagestammens oljepenger ble brukt til å bygge fasjonable herskapshus der meksikanere eller afroamerikanere ble ansatt som tjenere.

Indianerne kjørte også rundt i dyre biler med privatsjåfører bak rattet på de asfalterte veiene i osage-hovedstaden Pawhuska, som var full av restauranter, operahus og polobaner.

Ifølge en skribent spankulerte osagekvinner rundt med smykker og franske moteklær som om «vakre damer fra Paris utilsiktet hadde forvillet seg inn i den lille reservatbyen».

Selv om osageindianerne levde flott av oljeandelene sine, var det også begrensninger for mange av dem.

Den amerikanske regjeringen hadde nemlig forlangt at det såkalte Bureau of Indian Affairs skulle peke ut de innbyggerne som var «inkompetente» til å forvalte formuen sin.

Disse indianerne ble nødt til å ha en hvit verge som godkjente forbruket – og ikke så sjelden tok vergene, som var områdets mest fremtredende borgere, seg godt betalt for sin mektige stilling, hvis de da ikke direkte brukte en del av indianernes formuer på egen luksus.

Den store bulldoggen av en mann skravlet i vei om teoriene sine, og Mollie hyret en privatdetektiv og utlovet en dusør på 2000 dollar for avgjørende spor i Anna-saken. Det samme gjorde Ernests onkel, som var en svært mektig borger i området som hadde tjent gode penger på storfehold.

«Vi må få stoppet denne blodige affæren», tordnet onkel Hale.

Mens detektiver kastet seg over etterforskningen, døde flere indianere i løpet av 1922. Friske og sunne menn og kvinner falt plutselig om, men det ble ikke foretatt noen toksikologiske undersøkelser.

«Sammensvergelse antas å stå bak drapene på rike indianere», skrev avisen Washington Post da drapene etter hvert ble omtalt i hele USA.

I februar 1923 ble liket av den 40 år gamle innfødte amerikaneren Henry Roan funnet – Mollie Burkharts tidligere mann og en riktig god venn av William Hale. Henry var skutt i nakken, akkurat som Anna.

«Hvis jeg sier noe, er livet mitt ikke noe verdt.» Vitne som ikke ville uttale seg til FBI.

Dette drapet fikk igjen følelsene til å blusse opp i Mollie, og bare en måned senere måtte den 35 år gamle kvinnen gjennom et nytt mareritt.

En natt da hun og Ernest lå i sengen, lød det en kolossal eksplosjon, og i det fjerne kunne Mollie se himmelen lyse opp. Ernest trakk på seg buksen og løp av sted mot brannen.

«Det er Bill og Rita Smiths hus!» ropte folk som kom løpende.

Men huset var borte – sprengt i stykker i likhet med beboerne.

«Kjøttbiter av dem ble senere funnet klistret fast på et hus 100 m unna», registrerte etterforskerne.

Nå hadde Mollie også mistet sin andre søster og svogeren. Hun visste at det godt kunne tenkes at hun levde på lånt tid, hun også.

FBI går inn i territoriet

Våren 1923 var osageindianerne «lammet av frykt», som en besøkende uttrykte det. De fikk installert elektrisk lys foran husene slik at alle inntrengere kunne ses.

Dødstallet i stammen hadde steget til mer enn 20, og dessuten var en vennlig hvit advokat som hadde forsøkt å hjelpe de innfødte med saken, drept med 20 knivstikk.

Osage nordstatssoldater illustrasjon

Soldater hevnet seg på indianere ved en massakre i 1863.

© National Guard Heritage Paintings

Indianerne led i århundrer

Da europeere kom til Nord-Amerika på 1500-tallet, gjorde de alt for å utnytte, bedra og drepe kontinentets urbefolkning. Dette er bare noen av de mange ugjerningene.

1723
Briter betalte for skalper
Mens Nord-Amerika var britisk, innførte Massachusetts dusør på indianere. Kolonien betalte 100 pund for skalpen fra en mann og 50 for kvinner og barn.

1830
Lov om tvangsflytting
Kongressen vedtok loven om flytting av indianerne, og i de neste 20 årene ble 100 000 tvangsflyttet til prærien vest for elven Mississippi.

1848
Gullfeber førte til hungersnød
Da California ble oversvømt av gullgravere, mistet indianerne muligheten for å dyrke jorden og fiske.

1863
Straffeaksjon endte i massakre
Kavaleriet ville straffe shoshonestammen for å stjele kveg fra farmere i Idaho. Ved Bear River massakrerte de over 250 menn, kvinner og barn.

1868
Siouxstammen ble snytt
Regjeringen lovet at Black Hills i det nåværende Sør-Dakota for alltid skulle tilhøre siouxstammen, men gjorde ingenting for å hindre gullgravere i å legge beslag på området.

1871
Bisonen ble utryddet
Prærieindianerne var avhengige av bisonen, som ga dem kjøtt, klær og telt. For å sulte dem til underkastelse lot USA pelsjegere skyte millioner av bisonokser.

Da verken Mollies eller William Hales detektiver hadde løst drapsmysteriene, bestemte osageindianerne seg for å sende bud til Washington for å få hjelp av den føderale regjeringen. Mange mente nemlig at de lokale myndighetene måtte stå i ledtog med drapsmennene.

Høsten 1923 ankom de første FBI-agentene osagereservatet, men det var først da spesialagent Tom White dukket opp i 1925 at man fikk et gjennombrudd i etterforskningen.

White var personlig utnevnt av J. Edgar Hoover, som fant situasjonen i Oklahoma «akutt og vanskelig». Men FBI-sjefen påpekte at «det finnes ingen unnskyldning for å mislykkes».

White – som alltid gikk i dress og en enorm cowboyhatt – fant raskt ut at det var noe muffens i saken. Når lokale myndigheter eller privatdetektiver hadde fått ferten av noe, hadde de plutselig gitt opp sporet. Den slags skjedde som oftest hvis noen truet dem.

Samtidig så White at dokumenter var forsvunnet fra det tidligere etterforskningsmaterialet – for eksempel bevismateriale fra Anna-saken – og at spor pekte i alle mulige retninger.

Noen vitner hadde angivelig løyet, og andre hadde ikke våget å uttale seg.

Spesialagent Thomas Bruce White

Spesialagent Tom White gikk alltid i dress og cowboyhatt.

© www.findagrave.com/memorial/106328275/thomas-bruce-white

Nettet av løgner og svært lite snakkesalige kilder gjorde at White valgte å benytte seg av hemmelige agenter. I all hemmelighet skulle de suge informasjon ut av folk i den tilsynelatende lukkede hvite delen av lokalsamfunnet.

Onkel Hale blir mistenkt

Mens Whites hemmelige agenter samlet kunnskap, gravde FBI-agenten dypere ned i drapssakene.

Felles for nesten alle ofrene var at de var velstående indianere, så gjerningsmannens motiv kunne være hat mot de innfødte eller et forsøk på å få økonomisk vinning av dødsfallene.

Ved hjelp av en av de hemmelige agentene som i rollen som omreisende selger frittet ut folk i området, fikk White viktige opplysninger sommeren 1925.

William Hale «styrer alt», lød det fra en hvit kvinne som også fortalte at den lille, bebrillede kvegavleren tidligere hadde begått forsikringssvindel ved å svi av et stort stykke av eiendommen sin så han kunne innkassere 30 000 dollar.

White gransket videre i Hales interesser og fant ut at kvegavleren faktisk nøt godt av at vennen Henry Roan ble skutt i nakken.

William Hale var oppført som Henrys begunstigede i indianerens livsforsikring og kunne håve inn 25 000 dollar på drapet.

Kongen av Osage Hills

Ingen våget å legge seg ut med kvegavleren William Hale, som gikk under navnet «Kongen av Osage Hills».

© Bettmann/Getty Images

Til tross for det åpenlyse motivet hadde verken sheriffen eller andre av lovens lokale håndhevere etterforsket Hale, som gikk under navnet «kongen av Osage Hills».

Pengesporet førte White videre til de mange blodige dødsfallene i Mollie Burkharts familie. Den gjenlevende kvinnen hadde arvet Anna Browns, Rita Smiths og Lizzie Kyles oljeandeler, som sammen med hennes egen andel ga henne en inntekt på over 50 000 dollar i året – tilsvarende ca. syv millioner nåtidskroner.

Hvis Mollie også ble tatt av dage, ville formuen tilfalle Ernest – William Hales nevø.

Fra informantene sine visste White at Ernest var «helt i Hales vold», og at onkelen var «i stand til hva som helst». Etterforskningslederen var derfor ikke i tvil om at de mange drapene i osagereservatet var iscenesatt av områdets hvite mogul, som ønsket å tilrane seg enda større rikdom gjennom sin nevø.

FBI-agentens hodepine var bare at det tilsynelatende ikke var noen i osagelandet som våget å angi Hale.

Nevøen bryter sammen

I jakten på avgjørende vitner fant White frem til flere kriminelle personer som kunne ha utført noen av drapene. Men flere ganger viste det seg at involverte leiemordere senere også var blitt likvidert.

Og hvis de var i live, holdt de tett.

«Hvis jeg sier noe, er livet mitt ikke noe verdt», lød det fra et bandemedlem White fikk kontakt med.

«Ernest, jeg har fortalt dem alt». Blackie Thompson, 1926.

Til slutt klarte White likevel å overtale forbryteren Blackie Thompson til å snakke. Thompson satt inne for bankran, men før ranet hadde han fått et tilbud fra Hale og Ernest om å sprenge Bill og Rita Smiths hus i luften.

Bankraneren kunne brukes i et spill som skulle få Ernest til å snakke. Agentene var nemlig enige om at Mollies mann og Hales nevø var «mannen som skulle knekkes».

«Vi vil snakke med deg om drapet på Bill Smiths familie og Anna», begynte White da han innkalte Ernest til avhør i januar 1926.

Men det første døgnet nektet Ernest å snakke. Hale hadde omhyggelig ordnet det slik at både nevøen og han selv hadde alibier, men da White inviterte Blackie Thompson inn i avhørsrommet, ble Burkhart nervøs.

«Ernest, jeg har fortalt dem alt», sa Thompson.

Dagen etter klarte ikke Ernest å stå imot lenger. Han fortalte White at han alltid hadde sett opp til Hale og betraktet ham som sin reservefar, og da onkelen klekket ut planen, kunne ikke Ernest avslå:

«Jeg er fryktelig lei meg for det hele ... Jeg vil innrømme akkurat hva jeg gjorde.»

Indianerkvinner i pels

Ifølge en skribent spankulerte osagekvinner rundt med smykker og franske moteklær som om «vakre damer fra Paris utilsiktet hadde forvillet seg inn i den lille reservatbyen».

© Library of Congress

Burkhart forklarte at han selv hadde ringt til Hales leiemorder den kvelden da Mollies søster og svoger skulle sprenges i luften. Og i forbindelse med Anna-drapet hadde onkelen fått en kriminell type ved navn Kelsie Morrison, som skyldte Hale penger, til å skyte Anna Brown.

Hale hadde personlig utlevert våpenet, og som betaling hadde han ettergitt Morrisons gjeld og gitt ham 1000 dollar ekstra for en godt utført jobb.

Hale unnslipper galgen

Mens Ernest Burkhart ble dømt til livstid i fengsel og straffearbeid for sin medvirkning til drap i juni 1926, fastholdt William Hale sin uskyld slik han hadde gjort helt siden han ble arrestert etter nevøens innrømmelser.

På grunn av juridiske komplikasjoner – som skulle sikre en føderal rettssak mot Hale slik at hans lokale innflytelse ikke kunne påvirke rettergangen – ble «kongen av Osage Hills» ikke stilt for retten før i juli 1926, og saken handlet kun om drapet på Henry Roan.

Hale møtte opp i retten med sitt sedvanlige selvsikre smil, som imidlertid stivnet da nevøen inntok vitneboksen og fortalte at Hale planla drapet på sin venn.

Onkelen ville først ha drept Roan med forgiftet alkohol, men hyret i stedet leiemorderen John Ramsey til å skyte indianeren.

Juryen fant Hale skyldig i «overlagt drap», men selv om en slik dom normalt var jevngodt med dødsstraff, valgte de tolv hvite jurymedlemmene å la kvegavleren slippe med livsvarig fengsel – åpenbart fordi offeret var indianer.

William Hale ble utelukkende dømt for drapet på Henry Roan siden myndighetene sa seg tilfredse med at Hale og hans medskyldige hadde fått livstidsdommer.

Derfor var kvegavleren heller ikke på anklagebenken da leiemorderen Kelsie Morrison ble dømt for drapet på Anna Brown et år senere.

Til tross for Hales manglende domfellelser for de andre drapene, ble osagesaken innkassert som en stor triumf – selv om FBI i prinsippet heller ikke hadde knyttet Hale til samtlige 24 drap på osageindianere som hadde funnet sted fra 1921 til 1925.

J. Edgar Hoover

Fra 1924 var J. Edgar Hoover sjef for Bureau of Investigation – forløperen til FBI.

© George Rinhart/Getty Images & Shutterstock

Bare FBI hadde makt og ressurser til å løse saken

Det ble ikke fremdrift i osagesaken før FBI ble involvert i etterforskningen. Saken ble et bevis på at en profesjonell enhet kunne være en fordel i saker der lokale myndigheter sviktet.

Bureau of Investigation – FBIs forløper – var blitt opprettet bare 15 år før drapene skyllet inn over osagereservatet.

J. Edgar Hoover hadde blitt sjef i 1924, og den med tiden så mektige sjefen ønsket å bruke osagedrapene som et eksempel på hva hans politiorganisasjon kunne utrette.

Med sin profesjonelle og upartiske tilnærming til drapsmysteriet var FBI også langt bedre i stand til å oppklare saken.

De lokale myndighetene i form av sheriff, politifolk og byens fremste borgere var sammensauset i et nettverk av vennetjenester, korrupsjon og ikke minst frykt for bykongen William Hale som forhindret etterforskningen. For eksempel hadde flere av dem Hale å takke for sine embeter.

Nettopp den slags avhengighet var ikke FBI påvirket av, og dessuten ble byråets mulighet til å bruke hemmelige agenter avgjørende.

I rollene som en kvegoppkjøper, en oljemann, en naturlege og en selger spilte hemmelige agenter nøkkelrollen med å lirke opp det lukkede samfunnet.

Dermed demonstrerte saken behovet for å ha en nasjonal føderal etterforskningsstyrke.

Triumfen føltes da også bittersøt for Mollie Burkhart, som hadde mistet hele familien og hadde blitt lurt på det groveste av sin mann.

Til gjengjeld var hun i live – selv om hun i månedene før Ernest ble arrestert hadde blitt stadig dårligere av sin diabetes.

Sannsynligvis var insulinet hennes i realiteten blitt tilsatt små doser gift, for da hun ble innlagt på et sykehus mens Ernest og Hale var tiltalt, ble hun bra igjen.

Mollie døde 50 år gammel i 1937. Dermed slapp hun å oppleve at Hale ble prøveløslatt allerede i 1947.

«Han burde ha vært hengt for forbrytelsene sine», lød det bittert fra en osagehøvding.

Men i stedet levde Hale de siste 15 år av sitt liv i frihet. Han fikk imidlertid ikke lov til å sette sine ben i Oklahoma, men ifølge familiemedlemmer besøkte han dem én gang i staten, og da sa han:

«Hvis den satans Ernest hadde holdt kjeft, ville vi ha vært rike i dag.»

Etterskrift: For å forhindre at hvite spekulerte i å drepe indianere for selv å overta oljeandeler, fikk osagestammen Kongressen til å vedta en lov om at bare borgere med minst halvparten osageblod i årene kunne arve andeler. I dag teller osagefolket nesten 24 000, og de tjener hvert år flere hundre millioner kroner på oljebrønnene på sitt land.