Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Sølvet fosset ut av Helvetes Munn

Spanjolene skylder gruvebyen Potosí sin velstand. Høyt oppe i de søramerikanske Andesfjellene dør indianske slaver i flokkevis mens de henter sølv ut av "Helvetes Munn".

Granger/Imageselect

Fjellet Cerro Rico ser vakkert ut på avstand– særlig når innbyggerne i Potosí kikker opp på hundrevis av funklende lys på skrentene etter mørkets frambrudd.

Lysene er bål til å smelte sølv over, og det er så mange at fjellet ligner en stjernespekket himmel på en frostklar natt.

Men det er ingen skjønnhet ved livet inne i fjellet.

I 1550 skrev dominikanermunken Fray Santo Tomás forferdet om forholdene for de indianske slavene som arbeider nede i gruvegangene:

“For fire år siden ble det gjort en ødeleggende oppdagelse for dette landet:

En Helvetes Munn. Mennesker i stort antall må hvert år myldre inn dit og ofre livet for at spanjolene skal kunne dyrke sin grådighet.

Slik er forholdene i Deres sølvgruve i Potosí.”

Santo Tomás sendte observasjonene sine til rådet som den spanske kongen hadde utnevnt for å føre tilsyn med koloniene i Amerika.

“Hvis 20 friske indianere går inn i gruven på mandag, vender halvparten av dem tilbake som krøplinger på lørdag.”
Spansk gruveeier i Potosí, 1569.

Munken fortsatte:

“Det er et helvete å gå inn i fjellet. Overalt ser man mange og dype huler, og man hører lyden av så mange jernhakker. Det er en støy som får en mann til å miste sine sanser.”

Midt på 1500-tallet er Potosí Spanias skattkammer. Her blir over 60 prosent av verdens sølv utvunnet fra hundrevis av gruveganger.

Tusenvis av indianere arbeider og dør i gruven for å berike grådige kolonister og den spanske kongen. Indianerne lever et kummerlig liv, men snart skal alt endre seg – til det verre.

Rike spanjoler verdt en potosí

Christoffer Columbus fant veien til Amerika i 1492.

Ekspedisjonen var betalt av det spanske herskerparet Isabella og Ferdinand, og alt land som Columbus oppdaget tilfalt derfor Spania.

I løpet av de neste knapt 50 årene erobret Spania både aztekernes, mayaenes og inkaenes land – samfunn med betydelige gullskatter.

Dermed vokste forvent­ningene om å finne mer gull i India, som spanjolene kalte sine amerikanske kolonier.

Ingen kunne imidlertid forutse de enorme rikdommene som en spansk gullgraver kom over i 1545 ved hjelp av noen lokale indianere.

I mer enn 4000 meters høyde i Andesfjellene hadde vind og vær blottlagt en sølvåre i et område som i dag er del av Bolivia.

Sølvåren var så rik at fjellet Cerro de Potosí raskt ble omdøpt til Cerro Rico – Det rike fjellet. Hver klump malm som ble hakket ut inneholdt 40-45 prosent sølv – en ganske uhørt renhet.

Om natten var fjellsiden derfor opplyst av bål, for spanjolene hadde satt inkaene og andre indianere til det skitne arbeidet med å smelte sølv i primitive ovner.

Sølvet ble deretter formet til barrer og transportert til kysten, og derfra ble rikdommene seilt til Spania.

Det tok ikke lang tid før det strømmet så mange sølvbarrer ut av Potosí at uttrykket vale un Potosí oppsto på spansk.

Det betyr at man er verdt en potosí – altså at man eier ufattelige rikdommer.

Atahualpa ble inkaenes siste sapa (keiser). I 1533 unngikk han å bli brent på bålet ved å konvertere til den katolske tro. Spanjolene kvalte ham i stedet.

© Shutterstock

Jakten på gull førte til ny koloni

Spania hadde allerede underlagt seg Karibia og aztekernes rike i Mellom-Amerika da rykter om inkaenes rikdommer nådde de spanske conquistadorene.

Hærføreren Francisco Pizarro dro mot sør i 1532, og til hans store hell var Inkariket plaget av borgerkrig da han nærmet seg med noen få hund­re menn.

Underveis allierte Pizarro seg med indianske folkeslag som hadde blitt underlagt inkaene og så på europeerne som befriere.

Dermed vokste Pizarros hær og seiret over inkaene gang på gang. De hadde ingenting å stille opp mot hester, kanoner og arkebuser (gevær).

Med 300 spanske soldater og flere tusen indianske hjelpetropper erob­ret han inkaenes hovedstad Cuzco i 1533.

Resten av det fjellrike inkaterritoriet tok det ytterligere 40 år å få kontroll over.

For å administrere det nye storriket i Sør-Amerika opprettet spanjolene visekongedømmet Peru, som ble regjert av en visekonge.

Han hadde ansvaret for et rike som i areal var 27 ganger større enn Spania.

Søramerika ble et kjemperike

Visekonge skulle øke utbyttet

I løpet av 1560-tallet tørket imidlertid flodbølgen av sølv fra Potosí inn til en beskjeden bekk.

Forekomstene på fjellets overflate var utvunnet, og nå måtte man i stedet bore betydelig dypere gruveganger inn i fjellets indre.

Her inne inneholdt malmen på langt nær så mye sølv, og det var derfor mer tidkrevende og dyrt å utvinne det edle metallet.

Noe måtte gjøres. Hvis ikke ville strømmen av sølv som betalte for Spanias hær og flåte stanse helt opp.

I 1569 sendte den spanske kongen derfor Don Francisco de Toledo til Sør-Amerika for å sette fart i gruvene igjen.

Adelsmannen Toledo kunne kalle seg visekonge av Peru – og ble den første spanske utsendingen med den tittelen som faktisk besøkte Potosí.

Han satte straks i gang å reformere sølvproduksjonen i visekongedømmet sitt. Det var private næringsdrivende som sto for gruvedriften, og den ble nå satt i system.

Det ble bygd kanaler og flere titalls vannmøller til å levere energi slik at malmen fra Cerro Rico kunne knuses til pulver.

Det ble gravd store basseng slik at pulveret kunne dekkes av en blanding av vann, kvikksølv, salt og kobbersulfat.

I bassengene ble massen rørt grundig sammen av hester og menn som trampet rundt i mudderet.

Den såkalte patio-prosessen endte med at bassengene ble skylt med vann slik at steinstøvet forsvant og det sammenklumpede sølvet og kvikksølvet kunne rakes inn i ovner der kvikksølvet fordampet.

Patio-prosessen, som var blitt utviklet i den spanske kolonien Mexico i 1554, gjorde det lønnsomt å utvinne sølv av malm med et sølvinnhold helt ned til 0,25 prosent.

Malmen fra Cerro Ricos indre inneholdt ca. 4 prosent sølv – og under Toledos oppsyn ble byen igjen det spanske imperiets viktigste inntektskilde.

Ulempen med patio-prosessen var at arbeiderne ble syke.

Støvet fra knusemaskinene satte seg i lungene, og kvikksølvdampen forgiftet mange tusen.

Arbeidet med å grave dype gruvesjakter var også livsfarlig. Som en brutalt ærlig spansk gruveeier skrev:

“Hvis 20 friske indianere går inn i gruven på mandag, vender halvparten av dem tilbake som krøplinger på lørdag.”

Indianere ble tvunget ned i gruvene

Patio-prosessen krevde mange hender, og Francisco de Toledo kunne raskt konstatere at det var nødvendig å tilføre Potosí en jevn strøm av billig arbeidskraft for å holde gruvedriften gående.

Spanjolene hadde allerede prøvd seg med et mindre antall afrikanske slaver, men de var ikke vant til å arbeide i den tynne lufta og kulda i fjellene.

Toppene på Cerro Rico rager 4782 meter over havet, og Potosí ligger i fire tusen meters høyde, der dagene starter med temperaturer omkring frysepunktet hele året. Samtlige afrikanerne døde.

Toledo resonnerte imidlertid at det i det lange løp dessuten ville være umulig å sikre fast leveranse av afrikanske slaver på grunn av de lange avstandene.

Visekongen utnyttet i stedet indianernes egen løsning når de manglet arbeidskraft: Det såkalte mita-systemet.

Inkaene og andre indianske kulturer i Sør- og Mellom-Amerika hadde allerede før spanjolenes ankomst et krav om at hver landsby stilte hver femte arbeidsføre mann og gutt til rådighet for herskeren i kortere eller lengre perioder.

Tidligere hadde arbeidskraften bl. a. blitt brukt til å drive det kongelige jordbruket. Nå skulle de tvangsutskrevne indianerne i stedet slave et år i Potosí.

Toledo forlangte at 13.500 indianere reiste til Potosí hvert år. Av disse skulle 4500 arbeide nede i gruvene, mens resten enten slepte den utvunnede malmen ned fra fjellet eller klargjorde den i byen.

Francisco de Toledo var visekonge av spansk Sør-Amerika fra 1569 til 1581.

© The Picture Art Collection/Alamy/Image Select

Ifølge spansk lov hadde indianerne krav på lønn for arbeidet, men lønnen var så ussel at det i realiteten var slaveri.

Hver indianer fikk bare ti pesos i måneden mens levekostnaden for en arbeider vanligvis beløp seg til 26 pesos.

De fleste indianerne var derfor tvunget til å ha med mat, i tillegg til sine få eiendeler som de forsøkte å selge i Potosí for å overleve.

Enkelte historikere er av den mening at mita-systemet i visekongedømmet Peru i virkeligheten var verre enn slavearbeid fordi slaver i det minste ble ansett for å være verdifull arbeidskraft som deres eiere gjorde klokt i å behandle godt.

Gruveeierne på sin side var fullstendig likegyldige overfor årsslavene i mita-systemet fordi de fikk friske forsyninger som erstattet de døde og lemlestede hvert eneste år.

Toledo hadde faktisk kvaler over å tvangsutskrive indianere, som på papiret hadde samme rettigheter i hans visekongedømme som hvite kolonister.

Men den katolske kirken støttet Toledo og kravet om mer sølv trumfet alle samvittighetskvaler.

Billig indiansk arbeidskraft var avgjørende for de spanske kolonistene. Blant conquistadorene het det seg at “sin indios no hay Indias” – uten indianere intet Vestindia.

© National Geographic Image Collection/Bridgeman Images

Dronningens forbud mot slaveri ble ignorert

Ifølge spansk lov skulle Sør-Amerikas befolkning behandles som spanjoler, men det gjaldt kun på papiret. Tusenvis av indianere endte som slaver.

Spania hadde ett eneste formål med landets kolonier:

De skulle skape formuer som kunne sendes til Europa. Spanjolene hadde derfor bruk for billig arbeidskraft til det harde slitet på plantasjer og i gruver overalt i Amerika.

Indianerne kunne imidlertid ikke slavebindes.

Allerede i 1501 – bare ni år etter Christoffer Columbus’ oppdagelse av Amerika – erklærte dronning Isabella av Spania alle indianere som spanjoler, som ifølge landets lover ikke kunne gjøres til slaver.

Men det var langt fra Spania til Amerika. I stedet for slaveri tydde kolonis­tene til en gammel spansk tradisjon: Encomienda.

Etter erobringen av nytt land ble spanske conquistadorer (soldater) belønnet med hvert sitt encomienda (en slags grevskap) der de kunne hente inn indianerne til tvangsarbeid – akkurat som husmennene i Norge.

Som motsvar avgrenset spanske lover fra 1512 mengden tvangs­arbeid som indianerne kunne utføre og foreskrev at de skulle ha lønn.

I 1542 gikk monarken enda lenger: Før hadde encomiendaer gått i arv i all evighet, men heretter skulle indianerne i området kun levere tvangsarbeid til én conquistador og hans arving.

Etter to generasjoner opphørte forpliktelsen.

Conquistadorene i visekongedømmet Peru ble så opprørt over endringen at de i 1546 drepte den nye visekongen som var utsendt fra Spania for å sette den forhatte loven ut i livet.

Landsbyer ble tømt for menn

Tvangsarbeiderne reiste inntil 1000 km til fots gjennom Andesfjellene for å komme fram til gruvene i Potosí – en reise som kunne ta flere måneder.

De dro av gårde i store grupper på flere tusen, fortalte et spansk øyenvitne.

“Jeg har sett dem to ganger og kan rapportere at det må være 7000 sjeler.

Hver indianer medbringer minst åtte lamaer og et par alpakkaer til å spise. På disse dyrene frakter de maten sin, mais og chuño (frysetørkede poteter, red.), sovetepper og stråmatter til å beskytte seg mot kulda.

Den er hensynsløs, for de sover alltid på bakken,” skrev den ikke navngitte kolonisten.

Han forklarte også at av de 7000 indianerne som dro til Potosí, vendte kun 2000 hjem året etter.

Resten var døde eller klarte ikke å slippe unna gjelden i byen. I 1572, tre år etter visekonge Toledos ankomst, hadde Potosís innbyggertall derfor vokst til 50.000, og det fortsatte å stige.

Den årlige strømmen av tvangsutskrevne arbeidere til gruvene gikk ikke bare ut over de stakkarene som måtte reise til Potosí, men også de samfunnene de forlot.

Mangelen på arbeidskraft gjorde det vanskelig å holde jordbruket i gang og brødfø kvinner og barn i landsbyene.

Sult og epidemier som følge av sykdommer som spanjolene hadde hatt med seg fra Europa gjorde at stamme etter stamme ble kraftig redusert.

Etter som årene gikk, og stadig flere ble sendt til Potosí mens bare et fåtall vendte hjem, ble det vanskelig å finne nye indianere til arbeidet.

En ikke navngitt indiansk høvding forklarte gråtkvalt om problemene til en jesuittprest:

“Fader, jeg er forpliktet til å sende 31 indianere, og de siste seks månedene har jeg manglet 15.

Hver uke har jeg måttet betale 126 pesos for å leie erstatninger og har derfor måttet selge et muldyr i tillegg til lamaene mine og alle klærne mine.

Jeg har søkt om lån og sågar tigget blant mine egne indianere, og siden jeg ikke har noen løsning, har jeg den siste uken måttet leie ut datteren min til en spanjol for de 64 pesos jeg manglet.

Denne uken vet jeg ikke hva jeg skal gjøre – bortsett fra å henge meg selv.”

Det er ikke bare i fjellets indre at indianerne dør i flokkevis. Etter at sølvmalmen er brutt fortsetter den med å trekke et dødsspor etter seg nedover fjellet.

I byen Potosí foregår den livsfarlige prosessen med å trekke sølv ut av steinene.

Per O. Jørgensen/Historie

Malmen blir brutt i fjellet

Omlag 8000 indianere hakker løs i de inntil 300 m dype gruvesjaktene dagen lang. Malmen må slepes opp fra dypet på ryggen.

Per O. Jørgensen/Historie

Lamaer frakter ned steinene

Malmen blir fraktet ned fra det 4782 m høye fjellet på ryggen av lamaer for å bearbeides i Potosí, som ligger 800 m lavere.

Per O. Jørgensen/Historie

Malmen må knuses først

Nede i Potosí havner steinene i en såkalt malmknuser. Den består av fire-seks solide bjelker som konstant hamrer klumpene til pulver med en svær metallfot. Maskinene drives av store vannhjul.

Per O. Jørgensen/Historie

Kvikksølv får fram edelt metall

Den pulveriserte malmen blir raket over i en såkalt patio – et stort basseng der et 30-60 cm dypt lag pulver dekkes med en blanding av kvikksølv, vann, salt og kobbersulfat. Dagen lang tramper indianere i bassenget for å blande massen mens de puster inn kvikksølvdamp.

Per O. Jørgensen/Historie

Steinstøvet kan skylles bort

Man må trampe gjennom bassenget i 3-6 uker før kvikksølvet binder seg til sølvet og blir til le­ge­rin­gen amalgam. Når vann fra kanalen til slutt ledes inn i patioen, skylles steinstøvet bort og det tyngre amalgamet ligger igjen på bunnen.

Per O. Jørgensen/Historie

Kvikksølvet fordamper

Amalgamet blir raket inn i ovner og varmet opp. Som brensel bruker de tørt gress. Under oppvarmingen fordamper kvikksølvet fra amalgamet, og det rene sølvet ligger igjen.

Per O. Jørgensen/Historie

Dødens fjell slukte indianerne

For indianerne som kom til Potosí ventet et rent helvete. En spansk gruveeier ved navn Luis Capoche skrev:

“Det skjer ofte at de frakter døde arbeidere og andre med knuste kranier og brukne bein ned fra fjellet. Og hver dag er det sårede i sølvverkene”.

I gruvegangene ble selv de enkleste sikkerhetsinstruksene ignorert, for spanjolene dristet seg aldri ned dit selv og ingen tok notis av hvor mange indianere som døde.

Da den spanske inspektøren Francisco de Ornuño inspiserte forholdene ble han forferdet.

Gruveeierne hadde beordret indianerne til å utvide gruvegangene i alle retninger, så det hadde dannet seg en kjempegrotte uten noen form for avstiving.

“Fire indianere omkom i steinknuserverkstedet da en vegg kollapset og moste dem under vekten”.
Francisco de Ornuño.

Francisco de Ornuño innså at gruven risikerte å styrte sammen når som helst og ga straks ordre om at den skulle stenges.

Men det var ingen som reagerte, og – som forutsett – styrtet gruven sammen to dager senere. Hele arbeidslaget på 28 indianere ble levende begravet.

Eierne slapp med en bot som ble delt mellom den spanske kongen og de etterlattes enker. Fallulykker var også vanlig, og en prest som misjonerte blant indianerne forklarte hvorfor:

“Stigene i gruvesjaktene har ingen avsatser som ellers er absolutt nødvendige for en indianer som har kravlet 30 meter opp, klamrende til et tau og uten noe sted å stoppe for å få igjen pusten.”

Nede i Potosí by gikk det også med indianske liv i hopetall, som et ikke navngitt øyenvitne forklarte:

“Fire indianere omkom i steinknuserverkstedet da en vegg kollapset og moste dem under seg. Og i et annet verksted mistet en indianer livet da han kravlet opp fra steinknuseren og fikk en kamaksel i hodet som delte ham i flere biter.”

Om en indianer overlevde sitt obligatoriske år i Potosí, var han ofte skadet for livet. Mange fikk kroniske skader av steinblokker.

Andre ødela ryggen av å slepe stein, eller de fikk steinstøv i lungene. I tillegg var det de skadene som kom av å bearbeide sølvet med kvikksølv og andre giftige kjemikalier.

Livet var enda verre for de arbeiderne som slet i en gruve i Huancavelica 2000 km nordvest for Potosí. Den forsynte alle gruvene i visekongedømmet med kvikksølv.

Huancavelica ble raskt kjent som “la mina de la muerte” – dødens gruve.

Det daglige arbeidet med kvikksølv fikk arbeiderne til å miste hørselen, synet og taleevnen, mens nyrene sviktet og huden begynte å falle av.

Deretter inntraff døden.

En real de a ocho (8 real) fra Potosí var like mye verdt som 8 vanlige spanske realer. Det skyldtes det høye sølvinnholdet.

© Hoberman Collection/Getty images & Zack Seckler/Getty Images

Sølvet havnet i spanske mynter

De første 30 årene sendte Potosí sølvbarrer med lama-karavaner til kysten så de kunne seiles til Spania, men i 1575 oppførte visekongen Francisco de Toledo et kongelig myntverk i Potosí.

Spanske mynter – kalt realer – var kjent for sitt høye sølvinnhold og de ble spredt i hele verden.

Det la en spansk prest merke til da han satt fanget i Nord-Afrika i 1612.

“De fremmede pengene de setter høyest er sølvrealer. De sender og bærer dem fra Tyrkia til mektige Kairo. Derfra beveger de seg østover til India og helt til Kina.”

Myntene fra Potosí var på 1500- og 1600-tallet gangbare i nesten alle europeiske land samt i Nord-Afrika, der muslimske herskere imidlertid tilføyde en advarsel på myntene:

“Preget av den kristne religionsfienden – må ut og ødelegge ham.”

Fra 1630-tallet falt verdien av realer fra Potosí fordi sølvinnholdet minket år for år.

Tilliten til mynt­foten stupte, og fra 1641 forbød rike handelsbyer som Genova og Antwerpen betaling med Potosí-mynter.

Først etter en grundig gjennomgang av hele myntproduksjonen og flere henrettelser av korrupte topper i Potosí, lyktes det den spanske kongen å gjenreise tilliten til realen mot slutten av 1600-tallet.

Mynten ble brukt som betalings­middel i Nord-Amerika under navnet pieces of eight fram til 1857.

Potosí ga eventyrere håp

Uansett hvor farlig livet var i Potosí, og uansett hvor mange som døde, trakk byen til seg stadig nye eventyrere. En av Potosís spanske innbyggere beskrev byens klondyke-stemning:

“Hver dag ser man eventyrere som blir rike på gruvene her i området. Han som i går ikke hadde et rødt øre kan i morgen eie 500.000 pesos”.

Eventyrlystne spanjoler og fattige uten andre muligheter strømmet til byen, selv om man måtte ha tillatelse for å reise dit.

Dette kravet så man gjennom fingrene med, og skip som la til i søramerikanske havner mistet ofte mange besetningsmedlemmer som stakk fra skuta og søkte mot den verdenskjente gruvebyen.

En av Potosís innbyggere bemerket at det “lot til at landet svulmet over av rotløse mennesker som kom fra Spania og hit til byen – stoppestedet for alle fattige”.

I tillegg til alle eventyrerne som reiste til byen for å tjene penger, kom det årlig forsyninger av tusenvis av indianske tvangsarbeidere.

De såkalte mitayos ble pålagt det hardeste og farligste arbeidet mens europeiske eventyrere holdt oppsyn og fikk postene som krevde kunnskap om prosessen.

Det var f.eks. en europeer som regnet ut hvor mye kvikksølv man måtte helle i bassengene før indianerne ble satt til å tråkke rundt i dem.

De indianerne som overlevde et helt år i Potosí ble ofte værende i byen.Mange av dem hadde stiftet gjeld og fikk ikke tillatelse til å reise hjem.

De druknet sorgene i den alkoholholdige drikken chicha. Potosí ble derfor en røff by fylt av vold og frykt.

Den raske befolkningsveksten i Potosí fikk også andre alvorlige følger.

Levevilkårene var kummerlige, og arbeiderne bodde ofte sammenstuet i små, kalde hytter der sykdommer spredte seg med lynets hastighet.

Som på 1500-tallet går dagens gruvearbeidere rundt med kokablader i munnen. Rusmiddelet gjør slitet mer utholdelig.

© Shutterstock

Fjellet spytter fortsatt ut sølv

Sølvgruvene er fortsatt Potosís viktigste industri. I tillegg til sølv utvinnes sink, bly og tinn. Utbyttet synker, men forholdene i gruvegangene er fortsatt livsfarlige.

  • 175.000 innbyggere har Potosí by i dag. Ca. 10. prosent av dem lever av gruven.

  • Fjellet Cerro Rico er gjennom-hullet av 200 gruveganger, og det er i dag alvorlig fare for at hele fjellet kollapser.

  • 10 år i gruvene anses for å være en lang karriere. Sammenraste gruveganger, eksplo­sjoner og støvlunger tar livet av de fleste etter få år.

  • 40 år er den gjennomsnittlige levealderen for dagens fattige gruve-arbeidere i Cerro Rico.

  • Det utvinnes 1200 tonn sølv hvert år i hele Bolivia. Det gjør landet til verdens 9. største eksportør. Mesteparten av sølvet kommer fra fjellene rundt Potosí.

Toledo endte bak lås og slå

I Madrid var kongens råd godt fornøyd med visekonge Toledos arbeid.

Mellom 1569 og 1580 steg sølvproduksjonen i Potosí kraftig, og byen fikk sågar sitt eget myntverk som preget spanske realer i stedet for å sende sølvbarrene hjem til Spania.

Også tvangskristningen av indianerne – en annen av visekongens offisielle plikter – gjorde fremskritt.

Toledo kunne dessuten vise til tallrike nybygde kirker, klostre, skoler og sykehus i visekongedømmets byer.

Han hadde også klart å gjennomføre en omfattende tvangsforflytning av hele 1,4 millioner indianere fra de spredte småbyene i fjellregionene til 840 større byer i lavlandet.

I byene var det lettere å få tak i dem når den årlige kvoten av tvangsarbeidere skulle oppfylles.

Det ble også lettere for skatteoppkreverne å inndrive de betydelige summene som mannlige indianere måtte betale i skatt til spanjolene.

Toledos suksess sikret ham en uhørt lang embetsperiode som visekonge. Mens de åtte forgjengerne hans hadde regjert Sør-Amerika i to til fem år, fikk han lov til å besitte imperiets viktigste post i 11 år og 10 måneder.

Hjemme i Spania ble Toledo imidlertid baktalt av sjalu adelsmenn som hadde ambisjoner om å bli visekonge selv.

Visekongen av Peru ble fyrstelig belønnet av kongen for å styre den enorme kolonien.

Til gjengjeld kunne han ikke drive handel eller ha andre ekstra inntekter mens han besatt posten. Regelen var innført for å fore­bygge korrupsjon i koloniene.

Toledos motstandere spredte rykter om at visekongen beholdt store mengder sølv fra Potosí og dermed snøt kongen.

I 1581 ble Toledo derfor kalt tilbake til hjemlandet og kastet i fengsel. Året etter døde han bak lås og slå.

Potosís sølvproduksjon så fremdeles vekst, og det samme gjorde byen. I 1625 hadde den ikke mindre enn 160.000 innbyggere – 30.000 flere enn imperiets hovedstad Madrid.

Om sølvmengden i Cerro Rico minket utover på 1700-tallet, slapp indianerne ikke unna å slave som mitayos. Først da det spanske imperiet begynte å gå i oppløsning, slapp indianerne fri.

I 1812 ble protestene endelig hørt og mita-systemet avskaffet. 12 år senere oppga Spania visekongedømmet Peru, som løsrev seg etter en lang og blodig borgerkrig.

Den tidligere kolonien ble nå splittet opp i land som Peru, Bolivia, Ecuador og Colombia.

Les også:

Caluso indianere florida
Nordamerikanske indianere

Indianere laget genial matmaskin

3 minutter
Nordamerikanske indianere

Indianere: Få Sør- og Nord-Amerikas fascinerende historie

0 minutter
Nordamerikanske indianere

35.000 artefakter gir ny kunnskap om indianere

2 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul