Qatar er bygget på gass, olje og døde migranter

Den enorme rikdommen har imidlertid en stor pris.

Til tross for en jevnt økende demokratiseringsprosess styres Qatar fortsatt etter den religiøse sharialovgivningen.

Og er man en av de mange migrantarbeiderne som jobber og lever i Qatar, må man se langt etter et liv i overflod – hvis man da overhodet er så heldig å holde seg i live.

Qatar er et emirat som fungerer som et slags monarki.

Qatar har vært styrt av den mektige al-Thani-familien siden tidlig på 1900-tallet, da ørkenstaten ble et britisk protektorat.

På den tiden var Qatar et fattig fiskersamfunn som baserte størstedelen av økonomien sin på fiske og perlefiske.

Rundt 1920 opplevde Qatar en enorm økonomisk krise da perlefiskeindustrien kollapset.

I tiårene som fulgte, var Qatar plaget av fattigdom, underernæring, hungersnød og sykdom.

Forvandlingen fra et fattig uland til en av verdens rikeste nasjoner begynte med oppdagelsen av olje i 1939.

Etter 2. verdenskrig produserte Qatar 46 500 fat olje daglig. I 2016 var produksjonen kommet opp i nesten to millioner fat daglig.

Nye oljefelt ble oppdaget utenfor kysten av Qatar gjennom 1950- og 1960-tallet, men det var ikke før det ble funnet en gigantisk gassforekomst utenfor kysten – det såkalte South Pars/North Dome Gas-Condensate-feltet – at lykken virkelig begynte å snu.

Da etterspørselen etter gass økte i takt med at den globale etterspørselen etter alternativer til olje økte etter årtusenskiftet, tok strømmen av penger inn i landet helt av.

Ifølge Verdensbanken tidoblet Qatar nesten sitt bruttonasjonalprodukt fra 2000 til 2015, og i dag er Qatar den nest største eksportøren av naturgass i verden etter Russland.

Mens den russiske gasseksporten hovedsakelig foregår gjennom gassrørledninger som fører til Europa og Tyrkia, eksporterer Qatar sin gass sjøveien i form av flytende naturgass (LNG).

Rikdommen er spesielt sentrert rundt Qatars hovedstad, Doha, som har 1,1 million innbyggere – litt under halvparten av landets samlede befolkning på 2,8 millioner innbyggere.

I dag tårner utallige moderne og dyre skyskrapere over byen hvor temperaturene kommer opp i uutholdelig varme 50 grader om sommeren.

Siden årtusenskiftet har Doha opplevd en tydelig byggeboom med oppføringen eller den pågående konstruksjonen av 58 skyskrapere, fotballstadioner og andre enorme byggeprosjekter.

Få steder i verden bor så mange milliardærer side om side, noe som fremgår av den massive tilstedeværelsen av millionbiler på motorveiene.

Bare én av fem qatarer er født i landet, og de aller fleste innbyggerne er gjestearbeidere fra India, Iran og Nord-Afrika.

I 2020 innførte Qatar en reform som sikrer migrantarbeidere minstelønn på 2560 norske kroner per måned. Tidligere var minstelønnen i overkant av 1600 kroner.

Den nye minstelønnen gir en timelønn på rundt 12 kroner.

Lønnsøkningen kom etter massivt internasjonalt press for å forbedre forholdene for de tusenvis av migrantarbeiderne som har jobbet døgnet rundt for å gjøre Qatar klar til å arrangere VM i fotball vinteren 2022.

En Amnesty-rapport fra 2021 avslørte at forholdene for migrantarbeiderne i Qatar ikke er merkbart forbedret.

Slavelignende forhold er fortsatt mer regelen enn unntaket i Qatar.

Ifølge den britiske avisen The Guardian har i alt 6500 migrantarbeidere fra India, Pakistan, Nepal, Bangladesh og Sri Lanka mistet livet etter at Qatar overraskende vant VM-vertsskapet i 2010.

Det tilsvarer at tolv migrantarbeidere fra de fem asiatiske landene har dødd hver eneste uke det siste tiåret.

Som en ikke navngitt migrantmedarbeider avslørte overfor Amnesty i 2021:

«Det er bare på papiret at det har skjedd forandring. Når du ser arbeidere i en virksomhet, er det bare svært små forandringer som har skjedd. Forholdene er fortsatt rystende.»