Romenes uendelige reise

Europa er det nærmeste romene kan komme et hjerteland etter at det nasjonsløse folket har nådd ut til nesten alle avkroker av verden på sine vandringer. Mellom 10 og 12 millioner av totalt 15–18 millioner romer på verdensplan oppholder seg i dag i Europa.

Det er langt unna det nordvestlige India, hvor romenes reise begynte for rundt 1500 år siden.

Av ukjente årsaker forlot et indisk nomadefolk hjemlandet sitt mellom år 500 og 600 og dro vestover.

I de følgende århundrene reiste det indiske nomadefolket vestover gjennom dagens Iran og Tyrkia.

Underveis begynte de reisende å gifte seg på tvers av stammer, og en felles identitet, et felles språk og felles tradisjoner vokste frem blant nomadefolket.

Romene ble altså først dannet som et folk da de forlot India og tok landeveien fatt.

Rundt år 1000 ankom romene Konstantinopel i Det bysantinske riket. Her tjente de til dagen og veien som gjøglere, musikanter og slangetemmere.

På begynnelsen av 1300-tallet reiste romene videre inn i Europa. Karavanesporene deres endte i første omgang i Romania, som på den tiden besto av de tre fyrstedømmene Valakia, Transilvania og Moldavia.

Hvis romerne hadde håpet på samme gjestfrihet som i Konstantinopel, ble de stygt skuffet.

Romania var, som resten av Europa på den tiden, plaget av pest – bare mellom 1347 og 1351 døde ca. 75 millioner mennesker av en anslått befolkning på 200 millioner.

Behovet for arbeidskraft på landets gods var stort, noe som fikk adelen til å bruke de nyankomne innvandrerne som slaver.

Rettigheter var ikke-eksisterende for romene, som ble forfulgt og diskriminert ved lov og generelt ansett som undermennesker i Romania.

Som en rumensk talemåte lød på den tiden: «Sigøyneren er like mye et menneske som et gresstrå er et tre.»

I Moldavia ble en romslave brent levende hvis han voldtok en kvinne. Begikk en rumener den samme ugjerningen, fikk han ingen straff.

Noen romslaver ble til og med kastrert – de såkalte skopici – slik at de kunne jobbe som kusker for rike kvinner uten risiko for at de forgrep seg på dem.

I Transilvania ble slaveriet avskaffet allerede på 1300-tallet, men i Moldavia og Valakia fortsatte slaveriet til midten av 1800-tallet.

Da slaveriet endelig ble fullstendig avskaffet i Romania, var det ifølge flere historikeres beregninger opp mot 600 000 romslaver i landet.

Ikke overraskende førte de tøffe forholdene i Romania til at noen av romene flyktet fra landet, og mellom 1415 og 1425 vandret flere romer til Den iberiske halvøy.

Her ble romene i første omgang verdsatt for sine ferdigheter som håndverkere og handelsmenn, men da kong Ferdinand og dronning Isabella innledet den spanske inkvisisjonen i 1480, sto romene overfor nok en brutal hump i veien.

Kongeparet, som hadde brakt hvert sitt land med seg inn i ekteskapet, ønsket å skape et forent Spania, og romene fikk valget mellom å assimilere seg – noe som innebar å gi opp språk, klesdrakt og lokale tradisjoner – eller bli utvist fra landet.

Den tvungne assimileringen lyktes bare delvis. Romenes kultur og spesielt musikken deres kunne ikke holdes nede av inkvisisjonen.

Med tiden kom den til å danne grunnlaget for den musikkstilen som verden i dag kjenner som flamenco, og som i 2010 ble inkludert på UNESCOs immaterielle verdensarvliste.

Romenes særegne musikalske stil med røtter tilbake til India har i det hele tatt satt et betydelig preg på den vestlige musikken opp gjennom historien – fra klassisk musikk til jazz og rock.

Mange romer valgte å bli i Spania og prøvde i skjul å opprettholde sin nomadiske livsstil, mens andre reiste nordover.

På 1500-tallet hadde romfolket spredt seg til det meste av Europa – fra Skandinavia i nord til Spania i sør og fra England i vest til Russland i øst.

De omreisende romene livnærte seg typisk som musikere, håndverkere, gjøglere, tryllekunstnere og spåkoner.

Romene bosatte seg i telt og campingvogner i store familie- eller klanfellesskaper – kalt band – i og rundt byene.

Da som nå var familien ryggraden i romsamfunnet.

Den interne strukturen i romfamilier var sterkt patriarkalsk – faren var ansvarlig for å tjene pengene, mens kvinnene ble hjemme og passet barna og tok seg av de huslige pliktene.

Døtrene i familien kunne dessuten se frem til å bli giftet bort i svært ung alder – noen ganger helt ned til tolv år – i arrangerte ekteskap. Denne praksisen er fortsatt utbredt i flere romsamfunn i dag.

Kulturen i romsamfunnene har tatt farge av samfunnet rundt. Derfor er det også vanskelig å definere en spesifikk romkultur.

Romer deler ikke den samme religionen, men bekjenner seg gjerne til de trosretningene som finnes i landet de slår seg ned i.

Romenes sosiale adferd er imidlertid fortsatt i stor grad preget av deres indiske opprinnelse – nærmere bestemt den hinduistiske religionen.

Forholdet mellom urenhet og renhet er et gjennomgående trekk i hinduismen. Alt som er knyttet til det urene, må holdes adskilt fra det som karakteriseres som rent.

Romene betrakter for eksempel kjønnsorganene og den nedre delen av kroppen som uren. Derfor vaskes også bukser, kjoler og undertøy separat fra andre klær.

Fødsler anses også som urene og må derfor skje utenfor hjemmet. De første 40 dagene etter fødsel anses moren som uren.

Romenes spesielle levemåte og mørkhudede utseende gjorde dem uønsket ikke bare i Spania.

Uansett hvor romfolket rullet inn med sine karavaner og telt, ble de møtt med avsky og fordømmelse.

I år 1500 utviste den tysk-romerske keiseren, Maximilian 2., alle romer fra riket og gjorde det straffritt for sine undersåtter å drepe enhver rom innenfor rikets grenser.

Begrunnelsen var at romer generelt var mistenkt for å være kjettere, å praktisere trolldomskunster og å bortføre barn.

De samme fordommene om «sigøynerne» eksisterte også i andre europeiske nasjoner.

Opp gjennom 1500-tallet ble romene utvist ved lov i blant annet Frankrike (fra 1504), Sverige (fra 1525), England (fra 1530) og Danmark (1536).

I 1538 begynte Portugal rutinemessig å deportere romer til koloniene i Amerika, og snart fulgte Spania og England etter.

I løpet av de par neste århundrene ble tusenvis av romer sendt over Atlanterhavet, hvor de slet som slaver på sukkerrørplantasjer og på bomullsmarker.

I dag lever etterkommere av romslavene i Virginia, Louisiana, Cuba og Brasil, samt på de karibiske øyene.

Med Adolf Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1933 kulminerte forfølgelsen av romfolket.

I 1935 føyde nazistene romene til de rasistiske Nürnberglovene under et spesielt dekret som beskrev «sigøynerne» som et underlegent folk og «fiender av den rasebaserte staten».

Frem til slutten av andre verdenskrig drepte nazistene og deres samarbeidspartnere mellom 200 000 og 500 000 romer i konsentrasjonsleirer.

Romenes lange reise fra India til alle avkroker av Europa har vært farefull og full av overgrep. Og selv i dag er veien til å bli respektert, anerkjent og behandlet på lik linje med andre europeere fortsatt veldig lang for romene.

Studier viser at 80 prosent av alle romer i EU i dag lever under fattigdomsgrensen, og nesten halvparten av europeerne sier de føler seg utrygge ved å leve i nærheten av romer.

Les mer om nazistenes folkemord på romene

Den 8. april 1971 fant den første verdenskongressen for romer sted i den engelske byen Orpington ved London. Totalt var 23 representanter for romsamfunn i 9 europeiske land samlet til kongressen.

I nesten 1000 år hadde de nasjonsløse nomadene blitt diskriminert, forfulgt og marginalisert over hele Europa, og såret fra nazistenes utryddelse av flere hundre tusen romer knapt tre tiår tidligere var fortsatt ikke leget.

Oppdraget til kongressdeltakerne var derfor klart: Romene måtte anerkjennes som et folkeslag uten land, og som et nasjonalt mindretall med samme rettigheter som sine medborgere.

Under kongressen ble det bestemt at den rasistiske benevnelsen «sigøyner» heretter skulle erstattes av rom, som rett og slett betyr «menneske» på romenes offisielle språk, romani.

Romenes flagg, som ble tegnet tilbake i 1933, ble valgt som det offisielle flagget, og den serbiske rommusikeren Žarko Jovanovićs sang «Djelem, djelem» ble kåret til romenes offisielle nasjonalsang.

«Djelem, djelem» betyr «Jeg vandret, jeg vandret», og sangen begynner med ordene: «Jeg vandret hen langs uutholdelig lange veier. Gode og modige romer møtte jeg.»