10 råd for å vinne en romersk valgkamp
Cicero var en ny mann på den politiske arenaen
Ciceros valgkampanje var forbundet med en spesiell utfordring, siden han var en «homo novus», dvs. en «ny mann» i Romerrikets politiske sirkler.
Cicero ble født 3. januar 106 f.Kr. og stammet fra et landgods nær byen Arpinum ca. 100 km sørøst for Roma.
Selv om han kom fra en velstående familie, tilhørte han ikke hovedstadens mektige elite, dvs. de gamle og fine slektene som opprinnelig hadde monopol på de politiske embetene.
Ciceros slekt hadde innflytelse lokalt, men det var ingen i hans familie som hadde spilt en sentral rolle i romersk politikk.
Likevel ble Cicero sin tids største taler og en av de mest berømte advokatene i de romerske domstolene.
Hans enestående evner ga ham et stort nettverk av tilhengere, noe som kompenserte for statusen som «ny mann».
Cicero var kjent som en stor forsvarer av republikken, selv etter at Julius Cæsar kom til makten som diktator i 49 f.Kr.
I den romerske republikken var det ikke uvanlig at valg måtte avbrytes pga. slåsskamper.
Råd 1: «Bli venner med de mest avskyelige»
Den dummeste kandidaten er han som tror at folk gidder stemme på ham hvis de ikke kjenner ham. Det understreker Ciceros bror, Quintus, i håndboken med valgråd.
For å sikre deg nok stemmer til seieren er du derfor nødt til å legge bort alle fine følelser. Du må være villig til å omgås selv de skumleste og usleste typer.
«Dette er helt legitimt i en valgkamp – ja faktisk vil du bli sett på som et fjols hvis du ikke benytter deg av å kunne omgås suspekte typer som anstendige mennesker normalt ikke vil bli sett med!» skrev Quintus.
Suspekte typer kunne hjelpe kandidaten med å kjøpe stemmer, skape panikk og uro på møter og under avstemminger, eller banke politiske motstandere og deres tilhengere.
Avstemmingene gikk til tider heftig for seg. I 133 f.Kr. stilte Tiberius Gracchus opp til gjenvalg som plebeier-tribun, dvs. representativ leder for Romas mest folkerike klasse, plebeierne.
En gruppe motstandere av jordreformen hans brøt seg inn under valget og slo ham ihjel med et stolbein.
Råd 2: «Lov alt til alle»
Det var viktig for en romersk politiker å gi masse løfter som fylte velgerne med håp og tro på at han ville arbeide for deres sak.
Om løftene ble holdt var ikke så viktig, for en politiker som ikke lover mer enn han kan holde har ikke mange venner.
«Det er bedre å bryte et løfte og skuffe noen få fremmøtte i Forum enn å ha en rasende hop utenfor hjemmet ditt fordi du nekter å love dem det de vil ha!»
Løfter var avgjørende i den romerske valgkampen fordi det ikke eksisterte politiske partier med stridende ideologier og politiske dagsordener.
For politikerne var de en valuta som ble brukt til å vinne valget, basert på det de forventet at folk gjerne ville høre.
Under Ciceros valgkamp i 64 f.Kr. hadde Romerriket opplevd 100 år med kraftig ekspansjon.
Hele riket måtte til Roma for å stemme
I den romerske republikken kunne rikets frie menn stemme så lenge de var over 17 år og hadde fullt romersk statsborgerskap.
Men alle valg foregikk ved personlig fremmøte i Roma, og det var langt fra alle som hadde interesse av, eller råd til, å reise til hovedstaden
Landarbeidere kunne f.eks. ikke reise midt i innhøstingen. I motsetning til i antikkens Athen mottok ikke borgerne noen økonomisk godtgjørelse for å sette av en hel dag til valget.
Blant borgerne utenfor Roma var det derfor først og fremst de økonomisk velstående som hadde mulighet til å stemme.
I folkeforsamlingen comitia tributa var Romerriket geografisk inndelt i 35 valgkretser, og fremmøtet var av og til så lavt i noen valgkretser at det måtte suppleres fra andre kretser.
Antall fremmøtte på valgstedene har trolig variert mye og kan ha spent fra noen få tusen til 50.000. Til sammenligning bodde det ca. 1 million frie romerske menn i Italia rundt 100 f.Kr.
Ciceros talegaver gjorde ham til en av de mest respekterte mennene i Romerriket.
Råd 3: «Talegaver er avgjørende»
Cicero var en av Romas største talere, og Quintus fremhevet at han burde gjøre alt for å bruke evnene sine. Talekunsten var avgjørende for en politikers framtid, og mange romerske statsmenn startet karrierene sine som advokater i retten.
«Siden du er slik en fremragende taler og omdømmet ditt bygger på dette faktum, må du holde hver eneste valgtale som om hele fremtiden avhenger av den.»
Antikkens lærebøker om retorikk forteller at hvis en taler f.eks. ønsker å vekke medlidenhet, gjør en litt hes stemme med en hulkende klang voldsomt inntrykk på tilhørerne.
Å bryte ut i gråt og rive i stykker togaen kan bevege tilhørerne til tårer. Men lærebøkene advarer om at fremkalt medlidenhet må være kort, for «ingenting tørker så raskt som tårer!»
Under en valgkamp ble bymurene fylt med politiske slagord.
Råd 4: «Svert din motstander!»
Hvis du ikke svertet motstanderen din fra talerstolen og spredte rykter om ham, var din egen valgkamp så godt som dødsdømt.
Den romerske valgkampen var en skitten affære der retorisk sverting av motparten og anklager om korrupsjon var faste innslag som ofte skjedde direkte fra talerstolen.
«Det skader ikke å minne om hva slags kjeltringer motstanderne er, og benytte enhver anledning til å spre rykter om deres korrupsjon og kriminelle og seksuelle utskeielser.»
Ryktene handlet spesielt om høy gjeld, et hemningsløst sexliv og luksus og korrupsjon i alle former. Hvorvidt de var sanne var av mindre betydning.
Det var ikke nødvendig å bevise historiene i en rettssak for at de skulle ha effekt blant velgerne, understreket Quintus.
Cicero var selv en mester i svertekunsten. I en senatstale beskrev han den ene av konsulene slik:
«Dette tykke fjolset, denne uappetittelige kjøttklumpen, dette henslengte, stinkende kadaveret – som knapt nok er i stand til å holde seg oppreist og bære et skilt på magen med påskriften: Konsul!»
Pompeii var full av graffiti
Det er funnet mer enn 3000 inskripsjoner med valggraffiti i Pompeii. Her finner vi bl.a. en som het Vatia som var kandidat for å bli edil. Han ble utsatt for en sofistikert svertekampanje med slagord som:
- “Jeg opfordrer til, at Vatia gøres til ædil. Samtlige drukkenbolte anbefaler det”.
- “Lommetyvene anbefaler Vatia som ædil”.
Valg var nøye planlagt
Romerske valg var kompliserte affærer, men den viktigste funksjonen var å sikre at de velstående satt med størstedelen av makten.
I republikken foregikk de viktigste valgene i de to folkeforsamlingene comitia centuriata og comitia tributa.
De høyeste embetsmennene, konsulene, sensorene og pretorene ble valgt i comitia centuriata. Her var romerne inndelt i fem klasser etter formue og fordelt på 193 centurier (stemmeenheter).
Hver centurie hadde én samlet stemme som ble avgjort via internt flertall. Det var den rikeste klassen som stemte først, og for å bli valgt trengte man bare et absolutt flertall av hittil avgitte stemmer.
Kandidatene ble dermed ofte valgt før romere med mer beskjeden inntekt hadde fått mulighet til å stemme. Det var dessuten flere centurier med velstående enn med fattige borgere.
Sammensetningen av folkeforsamlingen comitia tributa var litt mer jevnbyrdig. Her ble de lavere embetsmennene valgt, og her var stemmene ikke basert på formue men på geografisk plassering.
Samtlige romerske borgere ble delt inn i 35 såkalte triber. Men fremmøtet av velgere fra tribene utenfor Roma var ofte lavt, siden de ikke hadde råd til eller mulighet for å reise til hovedstaden.
Begge folkeforsamlingene favoriserte de velstående, og disse sørget for å stå sammen slik at de kunne påvirke valgresultatet uten at de fattige overhodet fikk mulighet til å stemme.
Dette var helt bevisst, og ifølge Cicero selv var hensikten med inndelingen av folket å: «… sikre at stemmemakten ble kontrollert, ikke av pøbelen, men av de velstående».
Men det var ikke alltid de rike klarte å bli enige, og kilder viser at de fattige romernes stemmer kunne være avgjørende.
Selv om valgkampene i hovedsak dreide seg om å få støtte fra de rike og privilegerte, så kom mange kandidater stadig med forslag som ville være populære i resten av befolkningen.
Valgene i republikken foregikk som regel på Marsmarken i Roma.
Sauekve holdt styr på velgerne
Romerske valg fant sted hvert år – normalt i juli måned – og datoen måtte offentliggjøres 17-25 dager før valget.
Valgene startet ved soloppgang i et innhegnet område. Innhegningen ble kalt ovile – sauekveen. Passasjen til valgurnen var laget som en smal bro – antakelig for å unngå kaos og knuffing blant velgerne.
Vokstavle var stemmeseddel
Opprinnelig ble stemmene avgitt muntlig, men etter 139 f.Kr. fikk velgerne utlevert en liten vokstavle der de skrev initialene til sin foretrukne kandidat.
Resultatene ble lagt i en urne
Velgeren la vokstavlen med sin stemme ned i en stor valgurne plassert på et lite podium.
Denne delen av avstemmingen er avbildet på romerske mynter.
Vakter holdt styr på velgerne
Valget ble overvåket av såkalte custodes, som sikret at ingen avga mer enn én stemme. Vaktene var utpekt av den embetsmannen – vanligvis en konsul – som stod for valget.
Romerske embetsmenn var beskyttet av liktorer – betjenter som kunne gjenkjennes på sine økser stukket inn i risknipper.
Råd 6: «Forlat ikke Roma under valgkampen»
Quintus minnet sin bror om at valget ble avholdt og vunnet i Roma. Det var dødsstøtet hvis en annen kandidat kunne si om motstanderen at han var fysisk eller psykisk fraværende under valgkampen.
«Forlat ikke Roma. Det er ikke tid til ferie under en valgkamp. Bli i byen og på Forum og prat med velgerne dag inn og dag ut. Og hold dørene til huset ditt åpne dag og natt.»
Bare ved å være tilgjengelig, møte velgerne på Forum og åpne hjemmet for dem ville en kandidat vise det engasjementet som var nødvendig for å vinne valget.
Ifølge bror Quintus hater velgeren den kandidaten som sier at han har det for travelt eller har viktigere ting å gjøre enn å lytte til velgeren.
Quintus minnet imidlertid broren om at Roma var en by full av svik, sammensvergelser og bedrag, særlig under en valgkamp. Han måtte derfor huske å alltid være på vakt.
For å unngå at én person fikk for mye makt, valgte romerne alltid to konsuler.
Råd 7: «Folk må huske deg»
Quintus understreket overfor sin bror at en valgkamp handlet om å gjøre seg bemerket og utvise entusiasme og sjenerøsitet.
«Husk for all del folks navn og ansikter! Ingenting gjør mer inntrykk på en velger enn hvis kandidaten kan huske ham!»
Når kandidatene møtte velgere i Forum i Roma, hadde de gjerne med en slave som diskret skulle hviske navnene på de frammøtte. På den måten kunne han imponere velgerne og øke sjansen for å bli valgt.
Ordet «kandidat» stammer dessuten fra det latinske candidatus, som betyr «bleket». Det henviser til de blekede togaene som kandidatene ofte var iført for å gjøre inntrykk på velgerne.
Høytstående magistrater og senatorer bar en toga med en bred purpurfarget kant.
Embete ga innflytelse livet ut
I den romerske republikken var det tre kriterier som måtte oppfylles for å stille til et politisk embete: Fullt romersk statsborgerskap, betydelig rikdom og minst 10 års militærtjeneste.
De statlige oppgavene ble fordelt mellom fem embetsmenn kalt magistrater, inndelt etter rang:
-
Konsul
Republikkens øverste ledere var de to konsulene. Deres viktigste oppgaver var bl.a. å være øverstkommanderende for den romerske hæren.
-
Censor
To censorer sørget for folketellinger med tanke på bl.a. skatteinntekter. Dessuten hadde censorene mulighet til å kaste ut senatsmedlemmer som de mente var uverdige.
-
Pretor
De åtte pretorene tok seg av rettspleien og skulle lede byen hvis begge konsulene var i felten. De ble ofte utsendt som provinsstattholdere etter sin embetsperiode i Roma.
-
Edil
Romas fire ediler sørget for ro og orden og førte tilsyn med offentlige bygninger, veier og byens kornforsyning, samt bl.a. gladiatorkamper.
-
Kvestor
Nederst i hierarkiet var kvestorene, som det var 20 av på Ciceros tid. De hadde oppsyn med Romas statskasse og regnskaper både hjemme og ute. I tilfelle krig ble hver konsul i felten ledsaget av en kvestor, som passet krigskassen.
-
Senatet – Den konstante maktfaktoren i romersk politikk
I tillegg til de valgte embetsmennene var det også et senat som besto av tidligere magistrater.
Alle folkevalgte ble etter avsluttet embete automatisk medlem av senatet på livstid, og på Ciceros tid satt det ca. 600 menn her.
Senatet møttes regelmessig for å debattere og gi råd til konsulene. Det var i prinsippet bare en rådgivende forsamling, men reelt sett den mest innflytelsesrike institusjonen i romersk politikk.
Det skyldtes at senatet hadde en enorm autoritet og kunne treffe beslutninger om alt, fra innen- og utenrikspolitikk til økonomi og religion.
Det mannlige overhodet i en romersk familie hadde stort sett absolutt makt over både kvinner og barn i familien.
Råd 8: «Få kontroll på støttespillerne»
Det fantes ikke profesjonelle rådgivere i antikken, men det var hele tiden viktig å omgi seg med mennesker som fikk kandidaten til å framstå som troverdig og godt likt.
Ifølge Quintus lå denne oppgaven hos familie, venner og politiske forbindelser. De skulle stå sammen og spre flatterende omtaler av kandidaten – både privat og i det offentlige rom.
Mange av Ciceros politiske forbindelser besto av klienter han hadde forsvart i de romerske domstolene, og de sto derfor i takknemlighetsgjeld til ham.
«Takket være deg har klientene dine bevart sin eiendom, sitt omdømme og i visse tilfeller sitt liv, så nøl ikke med å kreve at de nå til gjengjeld støtter ditt kandidatur!»
Råd 10: «Image er viktigere enn virkelighet»
I sin guide for hvordan vinne et valg understreker Quintus at det bildet som offentligheten har av kandidaten ikke behøver å stemme overens med virkeligheten.
«Du er nødt til å lære å smigre og lyve. Som kandidat må du beherske kunsten å tilpasse deg de personene du møter og endre uttrykk og tale etter behov.»
For å vinne et embete var det viktig at en kandidat hadde bred støtte. Men å være godt likt både av samfunnstoppene og massene var ikke lett og krevde som oftest et litt lemfeldig forhold til sannheten.
Kandidater med bred støtte virket imidlertid også mer overbevisende og fikk på den måten enda flere tilhengere.
Cicero gjorde ikke motstand da han ble drept, men skal ha blottet nakken for bødlene sine.
Cicero vant og ble myrdet
Med brorens mange gode råd i baklommen var Cicero godt rustet for valgkampen i 64 f.Kr. Motstanderne hans var Gaius Antonius Hybrida og Lucius Sergius Catilina, som begge var erfarne politikere men som hadde et noe frynsete rykte.
Antonius satt i dyp gjeld og var tidligere kastet ut av senatet. Catilina var kjent for å ha et incestuøst forhold til sin søster og forføre smågutter.
Cicero vant valget og ble romersk konsul. Han hadde store drømmer om politisk enighet, samhold og styrking av republikken, men de gikk aldri i oppfyllelse.
Tiden var preget av borgerkrig og sosiale spenninger mellom overklassen, som satt på makten, og massene, som bare hadde begrenset medbestemmelsesrett.
20 år senere endte Ciceros kamp for republikken i nederlag. Han ble myrdet etter ordre fra Marcus Antonius under de borgerkrigene som fulgte i kjølvannet av drapet på Julius Cæsar i 44 f.Kr.
Cicero hadde kommet med kraftig kritikk av Marcus Antonius, som så på seg selv som arvtakeren til Cæsars styre.
