10 råd for å vinne en romersk valgkamp

Den dummeste kandidaten er han som tror at folk gidder stemme på ham hvis de ikke kjenner ham. Det un­der­stre­ker Ciceros bror, Quin­tus, i håndboken med valg­råd.

For å sikre deg nok stemmer til seieren er du derfor nødt til å legge bort alle fine følelser. Du må være villig til å omgås selv de skumleste og usleste typer.

«Dette er helt legitimt i en valgkamp – ja faktisk vil du bli sett på som et fjols hvis du ikke benytter deg av å kunne omgås suspekte typer som anstendige mennesker normalt ikke vil bli sett med!» skrev Quintus.

Suspekte typer kunne hjelpe kandidaten med å kjøpe stemmer, skape panikk og uro på møter og under avstemminger, eller banke politiske motstandere og deres tilhengere.

Avstemmingene gikk til tider heftig for seg. I 133 f.Kr. stilte Tiberius Gracchus opp til gjenvalg som plebeier-tribun, dvs. representativ leder for Romas mest folkerike klasse, plebeierne.

En gruppe motstandere av jordreformen hans brøt seg inn under valget og slo ham ihjel med et stolbein.

Det var viktig for en romersk politiker å gi masse løfter som fylte velgerne med håp og tro på at han ville arbeide for deres sak.

Om løftene ble holdt var ikke så viktig, for en politiker som ikke lover mer enn han kan holde har ikke mange venner.

«Det er bedre å bryte et løfte og skuffe noen få fremmøtte i Forum enn å ha en rasende hop utenfor hjemmet ditt fordi du nekter å love dem det de vil ha!»

Løfter var avgjørende i den romerske valgkampen fordi det ikke eksisterte politiske partier med stridende ideologier og politiske dagsordener.

For politikerne var de en valuta som ble brukt til å vinne valget, basert på det de forventet at folk gjerne ville høre.

Cicero var en av Romas største talere, og Quintus fremhevet at han burde gjøre alt for å bruke evnene sine. Talekunsten var avgjørende for en politikers framtid, og mange romerske statsmenn startet karrierene sine som advokater i retten.

«Siden du er slik en fremragende taler og omdømmet ditt bygger på dette faktum, må du holde hver eneste valgtale som om hele fremtiden avhenger av den.»

Antikkens lærebøker om retorikk forteller at hvis en taler f.eks. ønsker å vekke med­lidenhet, gjør en litt hes stemme med en hulkende klang voldsomt inntrykk på tilhørerne.

Å bryte ut i gråt og rive i stykker togaen kan bevege tilhørerne til tårer. Men lærebøkene advarer om at fremkalt medlidenhet må være kort, for «ingenting tørker så raskt som tårer!»

Hvis du ikke svertet motstanderen din fra talerstolen og spredte rykter om ham, var din egen valgkamp så godt som dødsdømt.

Den romerske valgkampen var en skitten affære der retorisk sverting av motparten og anklager om korrupsjon var faste innslag som ofte skjedde direkte fra talerstolen.

«Det skader ikke å minne om hva slags kjeltringer motstanderne er, og benytte enhver anledning til ­å spre rykter om deres korrupsjon og ­kriminelle og seksuelle utskeielser.»

Ryktene handlet spesielt om høy gjeld, et hemningsløst sexliv og luksus og korrupsjon i alle former. Hvorvidt de var sanne var av mindre betydning.

Det var ikke nødvendig å bevise historiene i en rettssak for at de skulle ha effekt blant velgerne, understreket Quintus.

Cicero var selv en mester i svertekunsten. I en senatstale beskrev han den ene av konsulene slik:

«Dette tykke fjolset, denne u­ap­pe­tit­telige kjøttklumpen, dette henslengte, stin­ken­de kadaveret – som knapt nok er i stand til å holde seg oppreist og bære et skilt på magen med påskriften: Konsul!»

Quintus minnet sin bror om at valget ble avholdt og vunnet i Roma. Det var dødsstøtet hvis en annen kandidat kunne si om motstanderen at han var­ fysisk eller psykisk fraværende under valgkampen.

«Forlat ikke Roma. Det er ikke tid til ferie under en valgkamp. Bli i byen og på Forum og prat med ­velgerne dag inn og dag ut. Og hold dørene til huset ditt åpne dag og natt.»

Bare ved å være tilgjengelig, møte velgerne på Forum og åpne hjemmet for dem ville en kandidat vise det engasjementet som var nødvendig for å vinne valget.

Ifølge bror Quintus hater velgeren den kandidaten som sier at han har det for travelt eller har viktigere ting å gjøre enn å lytte til velgeren.

Quintus minnet imidlertid broren om at Roma var en by full av svik, sammensvergelser og bedrag, særlig under en valgkamp. Han måtte derfor huske å alltid være på vakt.

Quintus understreket overfor sin bror at en valgkamp handlet om å gjøre seg bemerket og utvise ­entusiasme og sjenerøsitet.

«Husk for all del folks navn og ­ansikter! Ingenting gjør mer inntrykk på en velger enn hvis kandidaten kan huske ham!»

Når kandidatene møtte velgere i Forum i Roma, hadde de gjerne med en slave som diskret skulle hviske navnene på de frammøtte. På den måten kunne han imponere velgerne og øke sjansen for å bli valgt.

Ordet «kandidat» stammer dessuten fra det latinske candidatus, som betyr «bleket». Det henviser til de blekede togaene som kandidatene ofte var iført for å gjøre inntrykk på velgerne.

I sin guide for hvordan vinne et valg understreker Quintus at det bildet som offentligheten har av kandidaten ikke behøver å stem­me overens med virkeligheten.

«Du er nødt til å lære å smigre og lyve. Som kandidat må du beherske kunsten å tilpasse deg de personene du møter og endre uttrykk og tale etter behov.»

For å vinne et embete var det viktig at en kandidat hadde bred støtte. Men å være godt likt både av sam­funnstoppene og massene var ikke lett og krevde som oftest et litt lemfeldig forhold til sannheten.

Kandidater med bred støtte virket imidlertid også mer o­ver­be­vi­sen­de og fikk på den måten enda flere tilhengere.