12 ting du ikke visste om gladiatorer

Viljeløse slaver kjemper på liv og død mens blodtørstige tilskuere går i ekstase – slik fremstilles gladiatorene på film og TV, men i virkelighetens Colosseum var kampene strengt regulert, og gladiatorene halvfete menn som ofte selv hadde valgt sin skjebne.

Viljeløse slaver kjemper på liv og død mens blodtørstige tilskuere går i ekstase – slik fremstilles gladiatorene på film og TV, men i virkelighetens Colosseum var kampene strengt regulert, og gladiatorene halvfete menn som ofte selv hadde valgt sin skjebne.

Shutterstock

2. Fitness-drikk hjalp mot skader

Når kroppen var mørbanket, bygget gladiatoren seg opp med en askedrikk tilsatt eddik.

Ifølge den romerske naturhistorikeren Plinius den eldre hadde gladiatorene et enestående middel for å komme til hektene igjen etter treningen eller de harde kampene. De drakk en blanding av vann, aske og eddik som ble ansett som effektiv mot magekramper og blåmerker. Nyere forskning tyder på at asken var nyttig takket være dens høye kalsium-innhold.

© Shutterstock

Kalsium er nødvendig for at kroppen skal gjenoppbygge knoklene, og askedrikken har derfor hjulpet gladiatorene med å komme seg etter de mange slagene.

Undersøkelser av 22 gladiatorskjeletter i 2014 bekrefter at de hadde et nesten dobbelt så høyt inntak av kalsium som en vanlig romer.

En gladiator som døde i arenaen ble slept ut gjennom “dødens port”.

© United Archives/Getty Images

3. Arenaen var full av dødsritualer

Forløperen til gladiatorkamper oppsto på 300-tallet f.Kr., da to slaver ble tvunget til å kjempe til døden som en del av romernes bisettelser. Romerne mente at det ville rense den avdødes sjel hvis det ble utgytt blod under høytideligheten.

Kampene var så populære at de ble overført til alle former for festligheter.
Sammenhengen mellom kampen og døden forsvant likevel aldri, og i arenaen ble den markert med en rekke ritualer.

Kujoner ble mishandlet med køller
En gladiatorkamp handlet ikke bare om å vinne, men også om å kjempe med ære. En gladiator som skrek av smerte eller tryglet for sitt liv ble betraktet som en kujon.

Når en vanæret kjemper tapte og ble erklært død, løp en slave inn og smadret hodet hans med en kølle. Deretter ble den døde slept langs bakken og ut av arenaen.

En såret gladiator med æren i behold ble lagt på en båre og fikk halsen skåret over uten at publikum så det.

Slaver var kledd ut som dødsguder
Gamle skrifter forteller at slavene som skulle hente de døde gladiatorene var kledd som dødsguder for å understreke at det ikke bare var de falne gladiatorenes kropper, men også deres sjeler som ble hentet.

Oftest var slavene kledd ut som Dis pater, underverdenens gud hos romerne, men det finnes også eksempler på at slaver i stedet skulle forestille den egyptiske guden Anubis eller den etruskiske dødsdemonen Charun.

Døde gladiatorer ble slept ut gjennom en port som ble kalt Porta Libitinensis – navnet viste til den romerske gudinnen for begravelser, Libitina.

© Shutterstock

4. Vegansk kost ga store mager

Undersøkelser av gladiatorskjeletter viser at de store kjempene primært levde vegansk.

Funnene bakkes opp av romerske forfattere som Plinius den yngre og Tacitus, samt legen Galen. Alle tre nevner at gladiatorene inntok en spesiell kost som primært besto av bønner og byggrøt – antakelig fordi vegetabilsk mat er rik på karbohydrater og proteiner.

Enkelte romerske historikere kalte rett og slett gladiatorer for hordearii – “byggspisere”. Kornsorten bygg ble ansett som dårligere mat enn hvete, og den ble bl.a. brukt til å straffe romerske legionærer som ikke oppførte seg ordentlig. Men romerne mente likevel at bygg styrket musklene.

Den proteinrike kosten kan også ha hatt et mer praktisk formål – å gi gladiatorene et beskyttende fettlag om magen som ville redusere faren for at indre organer ble truffet under kamp.

Tilskuerne elsket å se blod. En gladiator som var i stand til å fortsette selv om han blødde fra sårene, gjorde kampen enda mer underholdende.

Den 200 m lange gangen fra Ludus Magnus til Colosseum står ennå.

© Mondadori Portfolio/Getty Images

5. Gladiatorene levde i et fengsel

Offisielt hadde gladiatorer ingen rettigheter og levde under slavelignende forhold i en kaserne eller skole, en såkalt ludus. Her brukte de tiden på hard trening med gamle gladiatorer som læremestre. Skolen fungerte som en form for fengsel hvor mennene hver kveld ble låst inne i trange celler.

Bare 200 m fra Colosseum lå Romerrikets største skole for gladiatorer – Ludus Magnus. Den huset 2000 gladiatorer og var forbundet med Colosseum via en lang, underjordisk tunnel slik at gladiatorene kom rett inn til kampene fra skolen – uten noen mulighet for å slippe unna.

Den daglige treningen var offentlig og foregikk i en egen skolearena der det var plass til 3000 tilskuere. Gambling om utfallet av en kamp var nemlig svært utbredt, så spillere kom for å vurdere gladiatorenes form.

6. To dommere og strikte regler skulle gi mer blodig spenning

Gladiatorkampene ble arrangert og betalt av en såkalt editor – f.eks. keiseren eller en høytstående embetsmann – og var hans gave til tilskuerne, som kunne komme inn gratis. Editoren brukte kampene til å øke sin popularitet, og derfor var det ikke så viktig at en gladiator vant fort og overbevisende, men heller at underholdningsverdien var på topp.

Gladiatorenes rustning varierte alt etter deres type, men det fantes alltid sårbare punkter. Romerne mente at det verken var spennende eller verdt å se en gladiator som ikke var i stand til å kjempe av full kraft fordi han var såret i beinet eller armen.

En ubeskyttet overkropp økte derimot spenningen, da ett eneste heldig utfall kunne avgjøre kampen. Kampene ble også alltid kjempet mellom ulike typer, og sammenstillinger som murmillo mot thraex ble sett som en god match.

To dommere i arenaen sørget for at gladiatorene bare brukte sine egne våpen og ikke stakk f.eks. en finger i øynene på motstanderen. En gladiators mål var heller ikke å drepe motstanderen men å såre ham så hardt at han ga opp. Deretter var det opp til editoren om den falne gladiatoren skulle skånes eller ikke.

Ofte loddet han stemningen hos publikum. Hvis flertallet ropte “Missos!” (utgang), mente de at gladiatoren fortjente å leve. Den andre muligheten var “IIugula!” (skjær halsen over).

Editor kunngjorde deretter sin beslutning med tommelfingeren. Vendte tommelen mot jorden, skulle gladiatoren skånes. Vendte fingeren oppad, skulle taperen henrettes. Men kampene var sjelden rene blodbad. Forskere har beregnet at bare ca. 10 pst. endte med døden i det første århundret.

Eieren belønnet innimellom en suksessrik gladiator ved å la ham treffe en kvinnelig beundrer i skjul.

© Getty Images & Carole Raddato

7. Kvinnene flokket seg om Romas sexsymboler

Mennene fra Romas overklasse foraktet gladiatorene, men kvinnene tilba de brutale mennene fra arenaen.

Gladiatorene sto nederst på den sosiale rangstigen, på samme nivå som prostituerte, men kvinnene kunne ikke motstå kombinasjonen av dødsforakt og svulmende muskler.

I Pompeii finnes det graffiti hvor gladiatoren Celadus omtaler seg selv som “den som kvinnene sukker etter”. En annen kaller seg “den som fanger jentene i sitt nett om natten”.

Gladiatorer var berømte for sin virilitet, og deres svette og blod ble solgt som et afrodisiakum i små flasker med gladiatorens navn på.

Den romerske dikteren Ovid anbefalte gladiatorkamper som det beste stedet å møte kvinner fordi arenaens tilskuerbenker var fulle av dem – og stemningen var løssluppen.

Satirikeren Juvenal beretter i sine skrifter om en senators kone som angivelig hadde en affære med en gladiator. Ifølge Juvenal var gladiatoren både gammel og stygg:
“Men han var likevel en gladiator, og det faget får dem alle til å ligne Adonis. Det er sverdet kvinnene elsker,” skrev Juvenal.

Romerrikets superstjerner var elsket av folket:
De mest kjente gladiatorene hadde sine egne fan-klubber som trofast heiet på dem og hyllet deres bedrifter med graffiti på byens vegger.

Historikere finner det sannsynlig at gladiatorer rett og slett ble brukt som blikkfang for forskjellige produkter – slik som vår tids idrettsfolk.

Barn skal også ha vært betatt av kampene. Arkeologer har funnet små leirfigurer av gladiatorer som sannsynligvis har vært brukt som leketøy.

Selv om kampene i arenaen ble betraktet som pøbelens sport, er det funnet mange eksempler på at velstående romere hadde malerier og statuer av gladiatorer.

© Shutterstock

8. Gladiator kunne være et smart karrierevalg

I den romerske republikkens siste tid (ca. 146-31 f.Kr.) blandet frie borgere seg med slavene i gladiatorskolen. Forskere mener at omlag halvparten av alle gladiatorer var frivillige på denne tiden.

En tilværelse med gratis kost og losji samt lønn og gaver fra fans gjorde gladiatorlivet attraktivt, f.eks. for soldater med gjeld. Dessuten kjempet en gladiator sjelden mer enn to ganger i året.

Når en fri mann ble gladiator, underskrev han en flerårig kontrakt der han oppga sine rettigheter og måtte avlegge ed på at han var villig til å bli “brent, pisket, slått og drept” hvis gladiator-
skolens eier ga ordre om det.

Keiser Commodus (161-192 e.Kr.) kjempet selv i arenaen, ofte kledd ut som Herkules.

© Marie-Lan Nguyen/capitoline Museums

9. Kamper kunne holde ­keiseren på tronen

Gladiatorkamper var et viktig propagandaverktøy for Romas keiser hvis han ville styrke sin popularitet. I forbindelse med keiser Hadrians 43-årsdag i år 119 e.Kr. arrangerte han f.eks. seks dagers kamper der det også ble kastet baller ut til publikum – de kunne innløses i gaver.

Gjennom keisertiden ble det vanskeligere for private borgere å arrangere kampene, for keiseren forsøkte å forhindre at mulige rivaler til tronen skulle få glede av kampenes folkeforførende effekt.

Dyrene ble sultet i dagevis foran en kamp for å gjøre dem mer aggressive.

© dea/g. dagli orti/Getty images

10. Dagen begynte med dyrekamp

Gladiatorkamper var hovedattraksjonen i arenaen, men bare en liten del av dagens program. Som oppvarming var især jegeres – eller venatores – kamp mot rovdyr et svært populært innslag.

Jegerne var som regel bare bevæpnet med et spyd når de skulle drepe blant annet løver og krokodiller. Alt fra sjiraffer til strutser ble sluppet løs i arenaen, og selv om dyret vant en kamp, ble det likevel drept.

I de første 100 dagene etter Colosseums åpning i 80 e.Kr. ble 9000 dyr drept. Ifølge noen forskere førte behovet for eksotiske dyr i arenaen blant annet til at den lille nordafrikanske elefanten døde ut.

Aristokratiet brukte gladiatorkamper til å sette ekstra farge på sine selskaper.

© Giovanni Lanfranco/museo del Prado

11. Rike romere leide gladiatorer

De første gladiatorkampene ble sannsynligvis arrangert på 300-tallet f.Kr. På den tiden var alle gladiatorskoler private og kontrollert av en lanista, som eide gladiatorene og tjente penger på å leie dem ut.

Gladiatorene kjempet derfor ikke bare ved store offentlige begivenheter men ble også leid av rike romere som underholdning i middagsselskaper. Siden gladiatorene var lanistaens eiendom, slo leiekontrakten fast at leieren skulle betale en høy erstatning hvis en gladiator mistet livet eller ble lemlestet.

En lanista ville f.eks. ha 20 denarii (sølvmynter) per gladiator for en kveld, og 1000 denarii hvis én ble drept. De samme reglene gjaldt offentlige kamper, og siden publikum elsket å se blod, var utgiftene ofte enorme.

For å spare penger, bygget keiser Domitian fire keiserlige gladiatorskoler rundt år 90 e.Kr. slik at staten kunne bruke sine egne gladiatorer og ikke måtte betale erstatning hvis en gladiator ble drept.

Når en gladiator døde ble eventuelle nære familiemedlemmer kompensert av kollegene hans.

© José moreno Carbonero/museo del Prado

12. Fagforening kunne hjelpe

Gladiatorer flest var slaver, men de levde et helt annet liv enn de millioner av alminnelige slaver i Romerriket. Gladiatoren fikk lønn av sin eier, som regel per kamp, og en bonus hvis han vant. Pengene ble bl.a. brukt på en slags fagforening, et såkalt collegia.

Selv om gladiatorene kjempet til døden, så de på hverandre som brødre, og collegiaet hadde bl.a. en demokratisk valgt leder. Kontingenten ble primært brukt til å sikre at en drept gladiator fikk en god begravelse.

Mange gravsteiner er reist for gladiatorer av kolleger, og de forteller blant annet hvilken type gladiator den avdøde var og hvor mange kamper han hadde vunnet. Gladiatorer som ikke var medlem av et collegia, fikk som regel ingen begravelse – en svært ydmykende skjebne. I stedet ble kjøttet deres brukt til dyrefôr, noe som ifølge romersk tro betydde at sjelen ikke ville finne hvile i det neste livet.