2. Fitness-drikk hjalp mot skader
Når kroppen var mørbanket, bygget gladiatoren seg opp med en askedrikk tilsatt eddik.
Ifølge den romerske naturhistorikeren Plinius den eldre hadde gladiatorene et enestående middel for å komme til hektene igjen etter treningen eller de harde kampene. De drakk en blanding av vann, aske og eddik som ble ansett som effektiv mot magekramper og blåmerker. Nyere forskning tyder på at asken var nyttig takket være dens høye kalsium-innhold.
Kalsium er nødvendig for at kroppen skal gjenoppbygge knoklene, og askedrikken har derfor hjulpet gladiatorene med å komme seg etter de mange slagene.
Undersøkelser av 22 gladiatorskjeletter i 2014 bekrefter at de hadde et nesten dobbelt så høyt inntak av kalsium som en vanlig romer.
4. Vegansk kost ga store mager
Undersøkelser av gladiatorskjeletter viser at de store kjempene primært levde vegansk.
Funnene bakkes opp av romerske forfattere som Plinius den yngre og Tacitus, samt legen Galen. Alle tre nevner at gladiatorene inntok en spesiell kost som primært besto av bønner og byggrøt – antakelig fordi vegetabilsk mat er rik på karbohydrater og proteiner.
Enkelte romerske historikere kalte rett og slett gladiatorer for hordearii – “byggspisere”. Kornsorten bygg ble ansett som dårligere mat enn hvete, og den ble bl.a. brukt til å straffe romerske legionærer som ikke oppførte seg ordentlig. Men romerne mente likevel at bygg styrket musklene.
Den proteinrike kosten kan også ha hatt et mer praktisk formål – å gi gladiatorene et beskyttende fettlag om magen som ville redusere faren for at indre organer ble truffet under kamp.
Tilskuerne elsket å se blod. En gladiator som var i stand til å fortsette selv om han blødde fra sårene, gjorde kampen enda mer underholdende.
6. To dommere og strikte regler skulle gi mer blodig spenning
Gladiatorkampene ble arrangert og betalt av en såkalt editor – f.eks. keiseren eller en høytstående embetsmann – og var hans gave til tilskuerne, som kunne komme inn gratis. Editoren brukte kampene til å øke sin popularitet, og derfor var det ikke så viktig at en gladiator vant fort og overbevisende, men heller at underholdningsverdien var på topp.
Gladiatorenes rustning varierte alt etter deres type, men det fantes alltid sårbare punkter. Romerne mente at det verken var spennende eller verdt å se en gladiator som ikke var i stand til å kjempe av full kraft fordi han var såret i beinet eller armen.
En ubeskyttet overkropp økte derimot spenningen, da ett eneste heldig utfall kunne avgjøre kampen. Kampene ble også alltid kjempet mellom ulike typer, og sammenstillinger som murmillo mot thraex ble sett som en god match.
To dommere i arenaen sørget for at gladiatorene bare brukte sine egne våpen og ikke stakk f.eks. en finger i øynene på motstanderen. En gladiators mål var heller ikke å drepe motstanderen men å såre ham så hardt at han ga opp. Deretter var det opp til editoren om den falne gladiatoren skulle skånes eller ikke.
Ofte loddet han stemningen hos publikum. Hvis flertallet ropte “Missos!” (utgang), mente de at gladiatoren fortjente å leve. Den andre muligheten var “IIugula!” (skjær halsen over).
Editor kunngjorde deretter sin beslutning med tommelfingeren. Vendte tommelen mot jorden, skulle gladiatoren skånes. Vendte fingeren oppad, skulle taperen henrettes. Men kampene var sjelden rene blodbad. Forskere har beregnet at bare ca. 10 pst. endte med døden i det første århundret.
8. Gladiator kunne være et smart karrierevalg
I den romerske republikkens siste tid (ca. 146-31 f.Kr.) blandet frie borgere seg med slavene i gladiatorskolen. Forskere mener at omlag halvparten av alle gladiatorer var frivillige på denne tiden.
En tilværelse med gratis kost og losji samt lønn og gaver fra fans gjorde gladiatorlivet attraktivt, f.eks. for soldater med gjeld. Dessuten kjempet en gladiator sjelden mer enn to ganger i året.
Når en fri mann ble gladiator, underskrev han en flerårig kontrakt der han oppga sine rettigheter og måtte avlegge ed på at han var villig til å bli “brent, pisket, slått og drept” hvis gladiator-
skolens eier ga ordre om det.
10. Dagen begynte med dyrekamp
Gladiatorkamper var hovedattraksjonen i arenaen, men bare en liten del av dagens program. Som oppvarming var især jegeres – eller venatores – kamp mot rovdyr et svært populært innslag.
Jegerne var som regel bare bevæpnet med et spyd når de skulle drepe blant annet løver og krokodiller. Alt fra sjiraffer til strutser ble sluppet løs i arenaen, og selv om dyret vant en kamp, ble det likevel drept.
I de første 100 dagene etter Colosseums åpning i 80 e.Kr. ble 9000 dyr drept. Ifølge noen forskere førte behovet for eksotiske dyr i arenaen blant annet til at den lille nordafrikanske elefanten døde ut.
12. Fagforening kunne hjelpe
Gladiatorer flest var slaver, men de levde et helt annet liv enn de millioner av alminnelige slaver i Romerriket. Gladiatoren fikk lønn av sin eier, som regel per kamp, og en bonus hvis han vant. Pengene ble bl.a. brukt på en slags fagforening, et såkalt collegia.
Selv om gladiatorene kjempet til døden, så de på hverandre som brødre, og collegiaet hadde bl.a. en demokratisk valgt leder. Kontingenten ble primært brukt til å sikre at en drept gladiator fikk en god begravelse.
Mange gravsteiner er reist for gladiatorer av kolleger, og de forteller blant annet hvilken type gladiator den avdøde var og hvor mange kamper han hadde vunnet. Gladiatorer som ikke var medlem av et collegia, fikk som regel ingen begravelse – en svært ydmykende skjebne. I stedet ble kjøttet deres brukt til dyrefôr, noe som ifølge romersk tro betydde at sjelen ikke ville finne hvile i det neste livet.