21 grunnleggende fakta om Romerriket

Romulus og Remus
De to brødrene ble født av tempeljomfruen Rhea, som krigsguden Mars hadde voldtatt.

Hun sendte dem ned elva Tiber i en kurv, men en ulv reddet og oppdro guttene.

Som voksne grunnla de en by, og senere drepte Romulus broren etter en krangel.

Romerne elsket den rå historien som knyttet dem til Mars. Romulus og Remus grunnla byen Roma.

De første kongene utpekte hundre råd­givere fra Romas sterkeste klaner. I begynnelsen kunne disse såkalte patres byttes ut, men etter hvert ble patrisierne en sosial klasse med enerett på de øverste embetene.

Monarkiets fall var resultatet av en voldtekt. Kong Lucius Tarquinius Superbus’ sønn forgrep seg i 509 f.Kr. på en ærbar patrisierfrue, som senere tok sitt eget liv for å unnslippe skammen.

Rasende romere kastet kongefamilien ut av byen og utropte i stedet res publica – folkets sak, eller republikken.

Fra nå av lå makten i senatet, som besto av Romas mektigste familier.

De romerske gudene

Fra gammelt av hadde romerne tradisjon for å se guder overalt rundt seg. Elver, årstider, måneder og selv hvert enkelt hus hadde hver sin hellige beskytter som måtte dyrkes med ofringer.
Ellers risikerte folk å bli straffet med sykdom og ulykker.

De greske gudene

Romerne kopierte alt som var gresk, også de olympiske gudene. Zevs ble til Jupiter, Ares fikk navnet Mars, og de omdøpte Afrodite til Venus, men rollene var de samme. Importgudene forble sentrum for Romas statsreligion frem til kristendommens inntog.

De østlige gudene

De gamle og velkjente gudene fikk stadig selskap av nye. Da Egypt ble innlemmet i riket i 1. århundre f.Kr., ble det populært for romerinner å tilbe Isis, gudinnen for fruktbarhet og kjærlighet. På denne tiden oppsto det også en kult rundt den mannlige indisk-persiske Mithra, som særlig tiltrakk mange legionærer.

Alle romerske veier førte bort fra Roma, for de ble anlagt slik at hæren skulle komme raskt frem til steder der opprør eller invasjoner truet.

Utgangspunktet for alle veiene var søylen Milliarium aureum – den gylne milestein – på Forum Romanum i hjertet av Roma.

Alle andre milesteiner i imperiet var plassert i forhold til dette sentrumet med en innbyrdes avstand på én romersk mil, tilsvarende rundt 1478 meter.

Veiene gikk alltid i rett linje mot bestemmelsesstedet, for de romerske ingeniørene lot seg ikke påvirke av topografiske variasjoner som elver og høyder.

I alt bygde de 272 hovedveier som strakte seg over 85 000 km og knyttet selv den fjerneste provins til Romerrikets hovedstad.

Togaen var upraktisk, gjorde det umulig å bruke venstre hånd og kunne ikke tas på uten hjelp.

Derfor gikk overklassen med de seks meter lange tøystykkene for å vise at de hadde slaver til alt.

Selv den største snobben avskydde imidlertid ulltogaen på en varm sommerdag.

Det kom på moten å kle seg lettere, men da Augustus ble keiser, befalte han eliten å vikle seg inn i stoff igjen.

Romerne lærte av naturen. Cloaca Maxima, Romas store kloakkledning, var sannsynligvis bare et vannløp som etter hvert ble dekket over av nevenyttige borgere.

I tørre perioder hopet grums seg opp i den underjordiske bekken, og en grufull stank spredte seg.

Lukten forsvant først da romerne begynte å lede gjennom vann fra akveduktene.

Hårtap fikk den aldrende og forfengelige Julius Cæsar til å gå med laurbærkrans.

Normalt bar feltherrer seierssymbolet under triumftog, men senatet ga Gallias erobrer og vinneren av de romerske borgerkrigene rett til å pynte opp issen til hverdags.

Ingen torde å nekte ham den æren, for i årene frem til sin død i 44 f.Kr. var Cæsar i realiteten diktator i Roma.

Romerrikets størrelse og antall legioner hang sammen. Hver av de slagkraftige enhetene utgjorde en minihær.

På kongenes tid var Legionen hele den romerske hæren – den gang en liten styrke av vernepliktige borgere.

Ved overgangen til republikk ble den delt opp i infanterienheter på rundt 4500 mann hver, og det ble starten på den klassiske legionen.

Først var de to, så ble de fire, og under borgerkrigene som førte til republikkens fall, kom antall legioner opp i rundt 50.

Imperiet vokste i mellomtiden så mye at det ikke holdt med amatørsoldater lenger.

En reform rundt år 100 f.Kr. erstattet tvangsutskrevne borgere med profesjonelle soldater. De fikk fast lønn og et stykke jord etter endt tjenestetid på 16 – senere 25 – år.

Under keiserne ebbet de store erobringskrigene ut, og antall legioner falt til 25-30 som bevoktet grensene.

Oppgaven krevde uvanlig store styrker, og på 200-tallet var den gamle hæren transformert til nesten 150 legioner på rundt 1000 mann hver.

Bare et fåtall av dem kunne imidlertid måle seg med fortidens enheter av velutrustede veteraner.

Kristne ble regnet som forbrytere fordi de ikke anerkjente den romerske statsreligionen.

Og i Roma kunne kriminelle dømmes til damnatio ad bestias – henrettelse ved dyr.

Keiser Nero slo ifølge antikke kilder hardt ned på kristne, og det samme gjorde noen av etterfølgerne hans. Men dagens historikere mener at de fleste romere nøyde seg med å riste på hodet av den sære troen.

Augustus regnes som Romerrikets første keiser. Han var Cæsars arving og fikk i 27. f.Kr. makten i Roma etter en blodig borgerkrig – som sin forgjenger.

Men i motsetning til Cæsar unngikk han å bli drept i et attentat. I løpet av 40 år forvandlet Augustus sitt herredømme til en ny styreform han kunne gi i arv.

Vannforsyningen til Roma gikk via 11 akvedukter

• Total lengde: 480 km
• Optimalt fall: 2 m/1 km
• Pris for den dyreste 180 mill. sestertier

Romas gater var folketomme når rikets beste kusker konkurrerte i livsfarlige veddeløp på gigantstadionet Circus Maximus.

Romerne elsket å bli underholdt, og ingenting fristet mer enn hesteveddeløp.

Gjennom hele Romerrikets historie valfartet folk til Circus Maximus for å se de røde, hvite, blå og grønne lagene tevle, og store tilstelninger kunne samle så mange som 150 000 tilskuere.

Lagene hadde trofaste fanskarer som ofte tørnet sammen i blodige masse­slagsmål.

Arkeologer har dessuten funnet forbannelsestavler som romere gravde ned i banen for å påkalle onder ånder over favorittlagets motstandere. Selv keiserne kunne få et anfall av furor circensis – sirkusfeber. Caligula var for eksempel en stor fan av de grønne.

Circus Maximus

Målt i areal var veddeløpsstadionet Romas største bygning. Anlegget hadde en lengde på 650 meter og var 120 meter bredt, og 150 000 tilskuere kunne følge heltene sine fra tribunene..

Dagens psykiatere ville trolig gitt Nero diagnosen «psykopat», som kjennetegnes ved blant annet manipulerende atferd, egosentrisme og mangel på empati. Keiseren elsket å opptre som sanger, skuespiller og idrettsmann.

Samtidig så han fiender overalt og fikk sin mor drept, henrettet én ektefelle og sparket en annen til døde. «Akk, hvilken kunstner som dør med meg», klaget Nero da han ble avsatt og begikk selvmord.

Hvis de hadde tid til det, oppsøkte romerne byens offentlige bad hver dag.

De såkalte termene var nemlig et møtested og sentrum i det sosiale livet.

I badene fantes det trimavdeling, varme og kalde bassenger og saunaer.

Rike og fattige var under samme tak, handelsavtaler ble inngått, og prostituerte jaktet kunder. Men spesielt rene ble ikke romerne av besøket. Ifølge keiser ­Marcus Aurelius bød badene kun på «olje, svette, skitt og fettholdig vann».

Vanlige romere hadde ikke råd til å spise for moro skyld.

Men når overklassen holdt middagsselskaper der rett etter rett ble båret inn, var det vanlig å skape plass ved å stikke en pinne eller finger i halsen.

Bommet man på de oppstilte skålene, sto en slave med tittelen «oppkast­samler» klar til å tørke opp.

En godt trent gladiator kunne kjøpes for 1000-2000 sestertier – 10-20 ganger en legionærs årslønn – men arenaens største stjerner ble solgt for svimlende summer, opptil 15 000 sestertier.

Eieren av en dyktig gladiator kunne tjene inn igjen deler av beløpet på veddemål.

Og den oljeinnsmurte kjemperen høstet folkets beundring – særlig kvinnenes.

Adelsfruer punget gladelig ut for en hyrdestund i selskap med sesongens mest populære gladiator.

Avstandene i romernes vidstrakte rike gjorde det vanskelig å drive en effektiv statsadministrasjon.

Keiserne hadde for svak kontroll over provinsene, det blusset stadig opp opprør, og hæren var ineffektiv.

Problemet ble ikke mindre av at mange av de stadig skiftende keiserne var udugelige.

Keiser Diokletians løsning var å utpeke kompanjonger. I 285 e.Kr. ga han rikets vestlige provinser til feltherren Maximianus, og sju år senere utpekte de begge en medkeiser og arving.

Det såkalte tetrarkiet skulle gjøre herskerbyrden overkommelig ved å dele den opp.

Systemet skapte imidlertid ikke fred, for da Diokletian gikk av med pensjon, begynte etterfølgerne å krige mot hverandre.

Romerriket ble gjenforent, delt i to og samlet på ny frem til keiser Theodosius 1. døde i 408 e.Kr.

De to sønnene hans arvet hver sin del, og fra nå av var splittelsen permanent. Vestromerriket fikk bare kort levetid, mens Østromerriket eksisterte under navnet Bysants frem til 1453.

Intet kjøkken uten fiskesaus. Romerne spiste den på alt, selv desserter: fiskesausen garum. De elsket smaken, og proteinbomben gikk også for å være et godt middel mot blant annet hundebitt og diaré.

Den perfekte garum

• Bland blod og innvoller fra yndlingsfisken i et kar. Tilsett småfisk og rikelig med salt.

• La karet stå i solen i én til tre måneder. Varmen forvandler innholdet til en tyktflytende masse, mens saltet hemmer forråtnelsen.

• Sil innholdet slik at bare en tykk, klar væske er igjen. Gi resten til de fattige.

• Tilsett krydder, og servér. Velbekomme.

En slave var slave for livet – med mindre eieren satte ham eller henne fri, og det kunne skje en sjelden gang.

Det eneste alternativet var å kjøpe frihet for samme pris som slaven opprinnelig ble solgt for.

Beløpet kunne være høyt hvis den trellbundne var ung og frisk eller hadde nyttige evner. En slave som greide å oppnå frihet, ble automatisk romersk borger.

Mens Vestromerriket ble svekket av indre maktkamper, presset fremmede folkeslag på utenfra.

På 400-tallet mistet imperiet sin betydning.

Permanent kaos på toppen

Ingen klarte å stable på beina et stabilt styre. Hvem som helst kunne bli keiser, han måtte bare sikre seg tilstrekkelig støtte blant legionene, og Romerriket var i lange perioder lammet av borgerkriger.

I løpet av ett enkelt år kunne flere keisere overta makten bare for å bli drept eller avsatt av en annen like maktsyk romer.

Bunnen gikk ut av økonomien

Plyndrende hærer, dalende handel og håpløs administrasjon gikk hardt utover samfunnsøkonomien. Innbyggertallet falt i Romerrikets storbyer, og etter år 250 e.Kr. ble det ikke bygd noen nye teatre eller gladiatorarenaer.

Keiserne var maktesløse, og når de likevel ikke hadde noe å stille opp med, mistet de enda mer autoritet. Befolkningen i provinsene vennet seg til at de måtte klare seg selv.

Barbarer veltet over grensene

Hunerne trengte inn i Europa fra Asia og drev andre folkeslag foran seg inn over Romerrikets grenser.

Romas svekkede hærer kunne ikke demme opp for gotere, vandaler, frankere og burgundere som i 476 e.Kr. avsatte Romulus Augustulus, den siste vestromerske keiseren.