Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

80.000 km vei førte Roma til storhet

På 300-tallet f.Kr. begynner romerne å bygge antikkens mest avanserte veinett. Det skal sørge for at titusener av romerske tropper lynraskt kan rykke frem til krigssonene. Snart blir veiene det limet som binder imperiets mange folkeslag sammen.

I år 311 f.Kr. snudde omsider krigslykken for Roma. I åtte år hadde byen kjempet en blodig krig mot de samnittiske fjellstammene i Sør-Italia. Og i samtlige åtte år hadde de ellers så seiersvante romerne ikke opplevd annet enn nederlag.

Krigen var blitt utkjempet i Campania nesten 150 km sør for Roma, og de romerske troppene hadde måttet kjempe seg sørover langs eldgamle svingete og hullete stier i ukevis før de omsider nådde frem til kampplassen.

Det store problemet var at det var umulig å få nye tropper eller forsyninger raskt nok frem, og dermed måtte romerne lide det ene tapet etter det andre.

Men i 312 f.Kr. tok Romas øverste embetsmann for offentlige byggverk – Appius Claudius – en beslutning som skulle endre maktbalansen i Sør-Italia for alltid.

Appius Claudius beordret anleggingen av en hærvei som skulle gå helt fra Roma og ned til krigsskueplassen i Campania.

Tusenvis av soldater og straffanger ble beordret ut med hakker og spader for å delta i det enorme anleggsarbeidet, og etter et år skar en mer enn fire meter bred vei seg som et spyd tvers gjennom klipper og jorder.

Snart beveget kilometerlange kolonner av romerske tropper, krigsmaskiner og forsyningsvogner seg i en uendelig strøm ned mot Campania­ via den nye veien.

Samnittene kjempet tappert mot bølgen av romerske tropper som veltet inn over området deres, men forgjeves.

Få år etter at veien ble anlagt måtte de krigerske samnittene overgi seg, og romerne tok kontrollen over Campania.

Romerske veier var så solid bygget at mange fortsatt kan ses, bl.a. denne veien som går fra Antiokia til Aleppo i Syria.

Dorling Kindersley

Den romerske hærens motorveier

Veien som Appius Claudius beordret anlagt i 312 f.Kr. fikk navnet Via Appia etter ham selv, og den ble senere forlenget slik at den strakte seg helt til havnebyen Brindisi i Sørøst-Italia – en strekning på mer enn 500 km.

Romerne ga Via Appia tilnavnet “veienes dronning”, og på sikt ble den prototypen på de mange tusen kilometrene med vei som romerne anla de neste 600 årene.

De første veiene som førte ut av Roma var imidlertid ikke planlagt. Fra portene i den voksende byen buktet et nettverk av veier seg ut til de nærmeste byene. De fleste var jordveier, men enkelte var brolagte eller anlagt rett over klippene.

“Så mange team i arbeid på én gang! Noen hugger ned trær, andre graver fri stein...”.
Dikteren Statius om anleggsarbeid på en vei.

Etter at Via Appia var ferdigstilt, begynte romerne for alvor å bygge veier ut fra strategiske vurderinger. Formålet med veiene var at de skulle fungere som motorveier for de romerske hærene.

Dermed kom veiene til å opprettholde og sikre forbindelsen mellom Roma og de stadig større områdene som ble erobret.

Veiene endte ofte ved en militærleir, som så kunne brukes som utgangspunkt for nye erobringer og nye veier.

De store hærveiene ble planlagt og derfor også betalt av den romerske staten. Et korps av militære ingeniører sto for planleggingen, og ofte var det soldater som leverte arbeidskraften.

Men nå og da ble også straffanger og slaver satt til å utføre det harde arbeidet, og selv sivile kunne bli hyret som veiarbeidere hvis byggherren manglet arbeidskraft.

Dikteren Statius, som fulgte byggingen av en vei, skrev begeistret:

“Så mange lag i arbeid på én gang! Noen feller trær, andre graver fri steiner fra bakken eller hogger til blokkene. Noen legger stein side ved side, andre arbeider med dreneringen eller med å legge om vannløpene”.

© Lotte Nybo

Stein og grus skapte superveier

Romerske ingeniører satte sin ære i å bygge veier som kunne holde flere tiår uten vedlikehold. Hemmeligheten var seks lag stein, mørtel og grus.

Som en tommelfingerregel kunne en godt anlagt romersk vei holde uten reparasjoner i minst 100 år. Årsaken var at de romerske ingeniørene fulgte et nøye fastlagt skjema for veibygging.

Først ble trær, busker og andre hindringer fjernet, og deretter ble selve veien gravd ut. Det normale var å grave ut en renne som var cirka en meter dyp og så bred at to vogner kunne passere hverandre.

Dernest ble veien langsomt bygd opp av lag på lag med småstein, mørtel og grus. Øverst la veibyggerne et dekke av stein.

Midten av veien lå litt høyere enn sidene, slik at regnvann kunne renne ut i grøfter langs veien.

Selve veien var også hevet litt over terrenget for å unngå oversvømmelser, men også fordi veien dermed var lettere å forsvare i tilfelle angrep.

Dersom det ikke var noen passende lokal stein til rådighet, nøyde romerne seg med å legge et lag grus øverst som dekke. Det ble til gjengjeld tromlet hardt ned ved å trekke tunge steinblokker over det.

Hardstampet leire

i bunnen sørget for at veien ikke begynte å synke.

Lotte Nybo

Større grove steiner,

evt. blandet med mørtel, utgjorde veifundamentet.

Lotte Nybo

Et lag nevestore strandstein

ledet vekk tilsigende vann.

Strandstein

på størrelse med nøtter blandet med sand utgjorde veikjernen.

Lotte Nybo

Tromlet grus og sand

fungerte som stabilisatorlag for de øverste veisteinene.

Lotte Nybo

Veidekket

besto som regel av tilhuggede steinplater av basalt eller granitt.

Lotte Nybo

100 år uten reparasjoner

De romerske veiingeniørene hadde ikke mange hjelpemidler til rådighet, men med tiden ble de så erfarne at det generelt ikke var behov for større reparasjoner av veiene de første 100 årene.

Det var ikke ofte veibyggerne måtte ty til lettvinte løsninger. Der det var mulig, lot ingeniørene veiene følge en helt rett linje, og romerne fulgte heller høydedrag og vannskiller enn daler og søkk i terrenget.

Resultatet var færre problemer med vannløp og oversvømmelser, men til gjengjeld ga det mange stigninger og fall. Noen strekninger var mer ufremkommelige enn andre, det var ikke til å unngå.

Enkelte sumper eller vannløp kunne romerne ganske enkelt ikke komme utenom, så de utviklet spesielle underlag av trestolper hvis en vei måtte krysse et sumpete område.

De høye standardene medførte at den romerske staten til tider tvang byer langs de store veiene til å betale en del av anleggsutgiftene.

På 100-tallet e.Kr. kostet det rundt 80.000 kroner i materialer og arbeidskraft å anlegge bare én enkelt kilometer av den 569 kilometer lange Via Appia.

Til sammenligning koster det i dag rundt 50 millioner kroner å anlegge én kilometer tysk motorvei.

© Scanpix/AKG-Images

Broer og tunneler sprengte naturens rammer

Ingeniørene støtte ofte på naturlige hindringer som elver og kløfter, og det krevde at romerne oppførte store broer.

De hvilte på massive bropillarer som ble bygd på land i den grad det var mulig. Broene var som regel svært høye, for romerne visste at selv et lite vannløp kan svulme opp og skylle vekk en bro.

Veier på tre kontinenter

Veinettet ble hele tiden utbygd, og mellom de statseide hovedveiene oppsto det et system av sekundære veier. Alpene var lenge litt av en utfordring, men også her overvant romerne hindringene til slutt.

I år 15 f.Kr. åpnet den første romerske veien over Alpene, og veinettet bare fortsatte å vokse. Rundt år 110 e.Kr. kom de romerske veiene opp i sin største utstrekning , da mer enn 370 veier knyttet det vidstrakte riket sammen.

Tilsammen målte veiene rundt 80.000 km og strakte seg over tre kontinenter: Europa, Asia og Afrika, men Roma var og ble det ubestridte maktsentrum. Alle veier førte til imperiets hovedstad.

Den nordligste av de romerske veiene sluttet ved Hadrians mur, romernes forsvarsverk i Nord-England langs grensen til Skottland.

Den sørligste, som fikk navnet Via Nerva, fulgte middelhavskysten i Afrika og var med sine 2000 km Romerrikets lengste vei.

Da romerne erobret det som i dag er Romania rundt år 100 e.Kr., anla de en vei langs Donau-deltaet slik at de kunne ferdes på ordentlige veier fra Svartehavet til Nordsjøen.

Veien langs Donau ga imidlertid ingeniørene hodepine. På en strekning var klippene så vanskelige å arbeide med at de bare kunne hogge deler av veien inn i klippen.

For å gi veien tilstrekkelig bredde måtte romerne la en del av veien henge ut over elva, støttet opp av trebjelker som var festet til klippen. Det førte til at veien nærmest kom til å sveve tre meter over vannet.

Veiene forente tre kontinenter

De romerske veiene strakte seg tvers gjennom ørkener, opp langs fjellpass og over enorme sletter. Da veinettet var på sitt mest utstrakte, besto det av 80.000 kilometer veier i Europa, Asia og Afrika.

Sammen med et vell av skipsruter knyttet veiene det enorme imperiet sammen til en stor enhet.

Veiene sørget for at en romersk hær kunne marsjere helt fra Roma til England i løpet av bare litt over to måneder.

Postvesen med ridende postbud

VMålet med veiene var først og fremst militært. Takket være de gode veiene kunne tropper flyttes raskere enn noen gang.

Fullt utrustede soldater kunne tilbakelegge 30-35 km om dagen fire dager i strekk før de hadde en hviledag.

En tropp soldater kunne altså marsjere mer enn 700 km i løpet av bare en måned, og dermed nå hurtig frem og nedkjempe eventuelle opprør.

“... vår dyktige sønn, som i en alder av 18 år ble drept av røvere”.
Tekst på minnestein ved romersk vei.

Viktige beskjeder kunne nå enda raskere frem, for romerne organiserte etter hvert et postvesen basert på veiene. Det ble kalt ”cursus publicus” (offentlig tjeneste) og besto i første omgang av slaver eller soldater.

Under keiser Augustus (27 f.Kr.-14 e.Kr.) ble postvesenet reorganisert. Han satte inn ridende postbud og anla stasjoner for hver 10. til 18. kilometer.

Her kunne postrytterne skifte ut trette hester med nye og friske og dermed tilbakelegge opptil 75 km om dagen.

Veiene kunne være livsfarlige

De almindelige indbyggere i det vidtstrakte Romerrige brugte også vejene, men mest lokalt. Folk var ikke meget for at bevæge sig over lange afstande, for på trods af de gode veje var lange rejser besværlige. Og farlige.

Overalt lurede bander af kriminelle eller bortløbne slaver, så risikoen for at blive udplyndret eller dræbt var stor, især på de lange og tyndt befolkede vejstrækninger.

Arkeologer har blant annet funnet en stein som et foreldrepar la ned til minne om Valerius Marcus, “vår dyktige sønn som i en alder av 18 ble drept av røvere”.

I håp om en trygg reise ofret romerne gjerne til gudene, og det sto mange altere langs veiene. De fleste var viet Merkur, de veifarendes beskytter.

Nær byene var sikkerheten bedre, men heller ikke på de mange overnattingsstedene langs veiene kunne folk kjenne seg altfor trygge. Veikroene var yndete tilholdssteder for røvere og andre sosiale utskudd på jakt etter tilfeldige ofre.

Byveiene flommet over i regnvær, og fotgjengerne trådte derfor på store steiner når de skulle over gaten.

© Lessing archive

Romerrikets fire hovedveityper

De store romerske statsveiene (viae publicae)
var primært planlagt som militærveier, og det var som regel den romerske staten som betalte anlegg og vedlikehold av disse.

Provinsveiene (viae vicinales)
var veier som de romerske provinsene ble pålagt å bygge internt i sitt eget område og som derfor ble betalt av provinsene selv.

Private veier (viae privatae)
var de veiene som private lot anlegge mellom mindre byer og områder. Veiene ble betalt av en eller flere privatpersoner.

Byveiene
var de enkelte byenes ansvar. Veiene hadde andre krav enn veiene i landdistriktene idet de også skulle håndtere fotgjengere. Byveiene hadde derfor bl.a. fotgjengeroverganger.

Holdt i mer enn 1000 år

For å øke sikkerheten opprettet romerne et eget veipoliti, ”stationarii”, som hadde som oppgave å holde røvere borte fra veiene.

Men med et veinett på bortimot 100.000 km var oppgaven så godt som håpløs. Med tiden ble det også helt håpløst for romerne å vedlikeholde dette vidt forgreinede veinettet.

Etter hvert som imperiet gikk i oppløsning, forfalt også veiene. Men så solid var de blitt bygget at de kom til å utgjøre ryggraden i det europeiske veinettet helt frem til 1700-tallet.

I Algerie finnes det en romersk vei fra år 145 e.Kr. som faktisk er i bruk den dag i dag. Brolegningen er imidlertid borte. Veien er nå dekket med asfalt.

Les også:

Romerriket

Sexgal keiser ville være kvinne

14 minutter
Romerriket

Sexorgier var god latin i Roma

8 minutter
Palmyras drottning Zenobia talar till sina soldater.
Romerriket

Krigerdronningen utfordret Roma

8 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul