Alene mot systemet: Romas Kennedy

I neste øyeblikk faller den 31 år gamle politikeren om. En blodpøl brer seg på hageflisene rundt ham, mens skuffelse og sorg fyller tankene hans.

I årevis har han kjempet for borgerrettigheter for Romas forbundsfeller, de italiske stammene, som i 200 år trofast har gitt sitt liv i romernes utallige kriger uten å motta annet enn kravet om flere soldater.

Mens livet ebber ut av Drusus, kan han forutse at Roma vil bli rammet av en katastrofe som er verre enn noen annen i republikkens 400 år lange historie.

Rikmenn stjal bøndenes jord

Marcus Livius Drusus var ikke den første politikeren som måtte betale dyrt for sitt forsøk på å rette opp den romerske republikkens katastrofekurs. Men aristokraten kom lenger enn noen annen, og da hans innbitte forsøk likevel ble sabotert, utløste det en tragedie som var nær ved å utslette Roma.

Denne gangen var fienden romernes egne allierte, de italiske stammene som bebodde den italienske halvøya rundt Roma. De kjente Italia bedre enn noen andre og var opplært i krig av romerne selv. Og de ønsket bare én ting: å se Roma knust.

Paradoksalt nok skyldtes problemene suksessen til den romerske republikken. Roma hadde i løpet av århundrene f.Kr. underlagt seg størstedelen av Italia og de forskjellige stammene i landet. Erobringene styrket republikken, men førte også til vanskeligheter.

Når Roma erobret et område, ble de lokale italikerne tvunget til å betale romersk skatt og stille med soldater til Romas kriger. Samtidig inndro romerne som regel 1/3 av de erobrede italikernes jord som offentlig romersk jord – ager publicus.

I begynnelsen forpaktet Roma bort den offentlige jorden billig til de italiske soldatene som takk for krigsinnsatsen. Men Romas stadig hyppigere kriger tvang italikerne til konstant å stille med stridsdyktige menn som enten ble drept i krig eller var borte i så mange år at jordbruket deres forfalt.

Dette utnyttet pengesterke aristokrater, medlemmer av Romas ledende familier, til å kjøpe opp eller til og med stjele de fraværende bøndenes jordstykker rundt om i Italia.

I stedet for småbrukene opprettet aristokratene gigantiske gårder – latifundie – hvor jord og husdyr ble tatt vare på av en hær av slaver. Deretter utkonkurrerte kjempegårdene enda flere småbønder.

«Italikernes styrke og antall avtok, presset som de var av fattigdom, skatter og militærtjeneste. Hvis de fikk et øyeblikks pusterom fra disse ondene, tilbrakte de tiden i lediggang. For jorden var eid av de rike, som brukte slaver i stedet for frie menn», skrev den romerske forfatteren Appian.

Roma manglet mat og soldater

Italikerne var hjelpeløse. I motsetning til romerne, som de kjempet for, hadde de liten innflytelse på sitt eget liv. «Forbundsfellene», som de allierte italikerstammene ble kalt, hadde verken rett til å stemme i Romas valg eller til å få saken sin behandlet i retten.

Men også Roma led under situasjonen. De blodige krigene kostet hele generasjoner av italikernes menn, og det ble stadig vanskeligere å oppdrive nye soldater.

Samtidig begynte matforsyningen å svikte. Aristokratene kuttet ned på produksjonen av den lite lønnsomme hveten. I stedet dyrket de vin og oliven og holdt store flokker med dyr. Produksjonen ga god fortjeneste, men mettet ikke republikkens mange fattige.

«Det nærende kornet tar slutt, og det er ikke lenger brød til folket», klaget dikteren Lucilius.

Ingenting tydet på at situasjonen ville endre seg. Makten i Roma tilhørte aristokratene. Gjennom et system av penger og forbindelser kontrollerte de adgangen til offentlige embeter og nektet å gi fra seg privilegiene sine.

Flere romere prøvde i tidens løp å temme aristokratenes begjær etter jord og makt, men motstanden var for stor.

Blant de første var Gaius Laelius. Han fremsatte allerede i 141 f.Kr. et forslag om jordreformer, men mistet motet da de ble møtt med aristokratenes voldsomme raseri.

«Han ga opp saken av frykt for konsekvensene og fikk av den grunn tilnavnet sapiens – ‘den kloke’», bemerker den greske forfatteren Plutark bittert.

Men protestene vokste, og i 133 f.Kr. agiterte aristokraten Tiberius Gracchus for en mer rettferdig jordlov.

«De ville dyrene i Italia har sine huler og skjulesteder, men mennene som kjemper og dør for Italia, eier ikke annet enn solskinn og luft», raste Gracchus.

Forslaget hans ble imidlertid aldri til noe, for han ble brutalt myrdet året etter. Da broren hans, Gaius, prøvde å videreføre brorens reformprogram, mistet også han livet.

Men hvis aristokratene trodde de hadde lagt lokk på reformiveren, tok de feil. Det nye angrepet kom fra en helt uventet side.

Arroganse fikk 80 000 drept

Italikernes manglende rettigheter og skjeve jordfordeling affiserte ikke Marcus Livius Drusus da han var ung – snarere tvert imot. Faren hans, Marcus Livius Drusus den eldre, var styrtrik og innehadde flere offentlige embeter. Han oppnådde til og med tittelen censor, Romas mest fornemme embetstittel.

Og gjennom sitt ekteskap med Servilia, datter av aristokraten Quintus Caepio, ble unge Drusus tett knyttet til Romas mektigste familier.

Av samme grunn hadde også Drusus den eldre vært aristokratenes spydspiss i deres kamp mot jordreformer. Det var hans veto som i sin tid gjorde det umulig for Gaius Gracchus å få godkjent sine reformer.

Da unge Drusus’ far døde, arvet han familieformuen, og alle forventet at den rike aristokraten skulle følge i farens erkekonservative fotspor.

Men i 105 f.Kr. inntraff en hendelse som endret Drusus’ syn på sin egen klasse for alltid. Ved Arausio i dagens Sør-Frankrike møtte to romerske hærer den brutale kimbrerstammen som hadde vandret ned gjennom Europa fra nord.

Kimbrerne var romerne tallmessig overlegne, men det viste seg å være det minste problemet. Den romerske styrken var delt i to hærer som var ledet av hver sin general. Den ene av generalene var Drusus’ svigerfar, Quintus Caepio.

Den aristokratiske generalen anså den andre generalen, Gnæus Mallius Maximus, som ikke kom fra en av Romas elitefamilier, som uverdig. Han nektet derfor å samarbeide og angrep kimbrerne alene med sin egen hær.

Beslutningen endte katastrofalt. Først ble Caepios hær utslettet, deretter angrep og knuste kimbrerne Maximus’ hær. På noen få timer mistet Roma 80 000 legionærer – halvparten italikere.

Ifølge de antikke kildene hadde Roma aldri før lidd et så knusende nederlag.

«Caepios eiendeler ble solgt på auksjon, siden ulykken skyldtes hans forhastethet», skriver Plutark.

Tragedien sjokkerte hele Roma, men mest av alt Drusus. Den unge aristokraten innså at hans svigerfar og de andre ledende mennene i riket var fullstendig likegyldige til republikken og spesielt til de rettsløse forbundsfellene, som i vantro mottok nyheten om at tusenvis av deres sønner og fedre aldri ville vende hjem – bare på grunn av arrogansen til en romersk aristokrat .

Da ingen andre ville, bestemte Drusus seg i all hemmelighet for å hjelpe italikerne – og dermed også republikken.

En hemmelig plan

I årene etter Arausio knyttet Drusus kontakt med en rekke italiske ledere, blant dem Pompaedius Silo. Han var det populære overhodet for den italiske marserstammen, og de to mennene ble nære venner. Drusus fikk dermed et unikt innblikk i forbundsfellenes situasjon.

Drusus’ sjanse kom i 92 f.Kr. Det året ble han valgt som én av i alt ti folketribuner. Oppgaven var å beskytte folkets rettigheter og interesser overfor overklassens maktbase: senatet.

Hans senatskolleger trakk på skuldrene. I det korrupte Roma var det vanlig at folketribuner lot seg velge bare for å være i lommen på aristokratene. Alle antok at Drusus ville gå samme vei.

Men den rettferdighetssøkende aristokraten hadde en hemmelig plan. Først ville han foreslå reformer som skulle komme alle Romas store velgergrupper til gode: de vanlige borgerne, ridderne, som bl.a. talte kjøpmennene i Roma, og til slutt aristokratene.

Håpet var at Drusus på denne måten kunne vinne støtte til sitt største prosjekt: romersk borgerskap til forbundsfellene.

Til Romas vanlige borgere foreslo han derfor en lov om reduserte kornpriser samt en omfordeling av offentlig jord slik at en større andel gikk til de lavere klassene. Forslaget vant stor applaus blant Romas fattige borgere, som var den viktigste gruppen. Det var de som, uansett senatets raseri og motstand, kunne stemme gjennom et lovforslag.

For å mildne også senatet og ridderne la han frem et annet lovforslag som skulle gi senatorene større innflytelse over domstolene, hvor ridderne hittil hadde hatt makten. Til gjengjeld skulle senatet utvides med 300 riddere, som dermed fikk adgang til Romas mektigste forsamling.

Men Drusus hadde forregnet seg.

Overklassen raste

Til tross for forslaget om at senatorene skulle ha medbestemmelse over domstolene, ante den mest konservative delen av senatet straks uråd, fordi resten av forslagene minnet mye om dem som de to Gracchus-brødrene hadde mistet livet for i sin tid.

Motstanden kom spesielt fra sønnen til general Quintus Caepio, hvis arroganse hadde kostet Roma så dyrt i kampen mot kimbrerne. Sønnen, som også het Quintus Caepio, hadde tidligere vært gift med Drusus’ søster.

Nå viste Caepio seg som Drusus’ argeste fiende, og sammen med bl.a. konsul Philippus innledet han fra talerstolen en offensiv mot Drusus.

«Standarter, ørner og bannere var det ganske visst ingen av. Men byens borgere var så splittet som om de tilhørte hver sin militærleir», skriver den romerske forfatteren Lucius Florus om striden.

Store mengder fattige romere møtte opp for å støtte Drusus, og da Philippus på et tidspunkt forsøkte å få stanset forhandlingene, ble Drusus’ støttespillere så frustrerte at en av dem stormet opp til talerstolen og angrep Philippus.

«Han klemte halsen hans til blodet rant ut over øynene og munnen», forteller Lucius Florus.

Philippus overlevde angrepet og brukte straks episoden til å påpeke hvor farlig en mann senatet sto overfor. Drusus avviste Philippus og påpekte hånlig at det nok var suppe og ikke blod som sprutet ut av halsen på Philippus, siden han var kjent for sin glupske appetitt.

Men ikke bare senatorene var i opprør. Drusus’ jordfordelingslov ville også gå ut over mange italikere, som fryktet at de nå måtte avgi jord til Romas fattige. Store flokker av forbundsfeller samlet seg derfor for å demonstrere i Romas gater.

Selv Drusus’ nære venn Pompaedius Silo følte seg tvunget til å handle. Som leder av marserstammen marsjerte han med 10 000 italikere mot senatet.

Alle i flokken hadde skjulte våpen. Hensikten var å storme bygningen og tvinge senatorene til å gi dem borgerrettigheter. Først i siste øyeblikk klarte en av Drusus’ allierte å stanse den krigerske mengden ved å påpeke at aksjonen bare ville forverre situasjonen deres.

Italikerne dro hjem, men presset på Drusus var nå maksimalt.

Drusus’ popularitet stupte

Det var klart for Drusus at han ikke lenger kunne utsette det avgjørende lovforslaget om borgerrettigheter for forbundsfellene. På et hemmelig møte våren 91 f.Kr. lovet han italikerne at hans neste lovforslag ville gjelde deres sak.

Men ryktene om Drusus’ avtale med italikerne begynte å svirre blant Romas mektige menn, og kort tid etter fikk Drusus nyss om at en gruppe italiske ekstremister planla å snikmyrde konsul Philippus.

Drapet skulle utføres mens konsulen deltok i den årlige seremonien som feiret samholdet mellom Italias byer. Den symbolske verdien av å gjennomføre drapet akkurat her var perfekt for ekstremistene.

Selv om Drusus avskydde Philippus, sendte han straks en advarsel til konsulen. Men i stedet for å vise takknemlighet anklaget konsulen Drusus for å stå i ledtog med ekstremistene.

Ryktene om Drusus’ nære forbindelser med italikerne fikk hans popularitet til å avta selv blant vanlige romere. I et desperat forsøk på å vinne folket tilbake tydde han til et kjent triks: bestikkelser. På hans oppfordring ble prisen på korn til Romas borgere satt ned.

Romerne satte pris på Drusus’ innsats. Men aristokratene raste fordi det billige kornet ble finansiert ved å tilsette mer kobber i statens sølvmynter, og dette fikk verdien av de rikes formuer til å falle.

Drusus ble dermed den mest forhatte mannen i Roma – selv blant moderate aristokrater.

Det siste håpet ble knust

I september 91 f.Kr. sto Drusus med ryggen mot veggen. Overklassens sinne vokste, og senatet gjorde alt for å trekke lovarbeidet i langdrag. I tillegg var hans muligheter til å beholde støtten fra underklassen nå oppbrukt.

«Han hadde ingenting igjen å gi. Alt som var igjen, var luft og gjørme», skriver forfatteren Lucius Florus.

Drusus bestemte seg derfor for å satse alt på ett kort ved å legge frem alle lovforslagene sine, inkludert borgerrett til forbundsfellene, som en samlet pakke som folket kunne stemme på.

Dette siste håpet om suksess ble imidlertid knust av erkefienden Philippus. Konsulen gravde triumferende frem en gammel lov som nettopp forbød å fremme lover på forskjellige områder i én samlet pakke.

For Drusus var det dråpen som fikk begeret til å renne over. Som folketribun kunne han i teorien nedlegge veto mot senatets beslutning om å forby den samlede lovpakken hans.

Men den nå 31 år gamle politikeren orket ikke å fortsette kampen mot et senat hvis medlemmer ikke var i stand til å innse at kampen hans også ville komme dem til gode. Uten ham ville forbundsfellene ha gjort opprør for lenge siden.

«Selv om jeg har makt til å gå imot senatets dekret, vil jeg avstå, for jeg vet at de skyldige snart vil få sin straff», var hans siste ord i senatet ifølge den greske forfatteren Diodoros.

Etter dette trakk den dypt skuffede aristokraten seg tilbake til villaen sin på Palatinerhøyden i det sentrale Roma.

Det ble derfor klart for italikerne at de måtte ta grep selv. I årevis hadde de forberedt seg på en mulig konfrontasjon med Roma – og de var klare. Våpen, strategi og soldater var klare. De manglet bare signalet.

En sen kveld noen uker senere vandret Drusus gjennom søylehagen sin. En ukjent gjerningsmann angrep den unge politikeren, som falt om. Angriperen flyktet deretter ut i mørket.

Da tjenerne hans kom løpende, fant de en dolk boret dypt inn i Drusus’ ene lår. Det skarpe knivbladet hadde perforert lårpulsåren, og en slik blødning kunne ingen lege stoppe.

Ifølge den romerske forfatteren Velleius Paterculus var den døende Drusus’ siste ord: «Vil mitt fedreland noensinne få en borger som meg igjen?»

Italikerne reiste seg

Nyheten om drapet på Drusus fikk italikerne til å reise seg til kamp over hele den italienske halvøya.

«Drusus’ død førte til at konflikten som hadde ulmet i Italia i lang tid, slo ut i lys lue», skriver Velleius Paterculus.

I de neste to årene kjempet romerne for livet mens deres tidligere forbundsfeller, som de så ofte hadde tatt for gitt, angrep fra alle kanter.

De ekstremt blodige kampene tok slutt etter to år da de hardt pressede romerne tilbød borgerskap til alle italikere som la ned våpnene.

Dermed hadde italikerne endelig oppnådd det Drusus – Romas Kennedy – hadde kjempet så innbitt for.