Alle romere drømte om at få et triumftog

Triumftog og Roma oppsto samtidig

Romas grunnlegger, kong Romulus, var ifølge antikke romerske skrifter den første som fikk en triumphus – en triumf.

Datoen for Romulus’ triumftog var 1. mars i år ett etter byens grunnleggelse (753 f.Kr.). Ifølge nedtegnelsene beseiret Romulus caeninenses – dvs. innbyggerne i nabobyen Caenina.

Ifølge den romerske presten og historikeren Orosius (375-418 e.Kr.) var det ikke mindre enn 320 triumfer fram til de første tiårene etter Kristi fødsel.

Det tilsvarer et triumftog hvert andre eller tredje år og vitner om at Romerriket ble skapt med sverd i hånd.

I tillegg til å være romernes hyllest til den vellykkede hærlederen hadde triumftogene en annen og minst like viktig funksjon: De var en religiøs takkefest til Jupiter, gudenes konge.

Ifølge romernes tro var ingen seier på slagmarken mulig uten Jupiters inn­gripen.

Derfor var ankomsten til tempe­let alltid triumftogets endestasjon og seremoniens absolutte høydepunkt for Jupit­er Optimus Maximus – Jupiter den beste, den største.

Tempelet lå midt på Kapitolhøyden i Roma. Her skulle den seirende generalen ofre to hvite okser og skjenke guden den laurbærkransen som han med stolthet hadde båret hele dagen.

Opprinnelig varte et triumftog bare én dag, for i republikkens første år var ikke Romas utplyndrede og slagne fiender nok til å fylle opptoget med store rikdommer.

De første triumftogene besto antakelig mest av fiendens kveg og sauer.

Med tiden la romerne under seg større riker med betydelige rikdommer, og triumftogene vokste i lengde, siden krigsbyttet og fiendens tilfangetatte soldater skulle vises frem.

Gull og sølv blendet tilskuerne

En av de mest overdådige triumfene i romersk historie ble feiret av konsulen Lucius Aemilius Paullus. Han ble utnevnt til hærfører i 168 f.Kr. og sendt til Balkan for å få slutt på krigen mot kong Perseus av Makedonia.

På det tidspunktet hadde kampene rast i tre år, men ved Pydna vant Aemilius Paullus en knusende seier som gjorde slutt på kongeriket Makedonia. I stedet ble landet innlemmet i det raskt voksende Romerriket.

Legionærene drepte 20.000 makedonske soldater og tok 11.000 til fange, herunder kong Perseus.

Etterpå ble Aemilius Paullus belønnet med tilnavnet Macedonicus og et storslått triumftog gjennom Romas gater.

I den greske forfatteren Plutarks skildring av Aemilius Paullus’ liv finnes det en detaljert beskrivelse av triumftoget, som varte i hele tre dager – fra 27. til 29. november 167 f.Kr.

“Alle templer var åpne, pyntet med kranser og duftende av røkelse, og utall­ige vakter holdt orden på menneskemengden. Triumftoget var inndelt i tre deler – hver på sin dag. Første dag så man de erobrede statuene, maleriene og de enorme bildestøttene bli ført fram på 250 vogner, og likevel var ikke dagen lang nok," skriver Plutark, som levde drøyt 250 år senere, men som baserte sin fortelling på gamle kilder.

“Neste dag ble de mest kostbare av de makedonske våpnene presentert. Hjelmene var lagt i hauger på skjold og brynjer blandet med beinskinner, og mellom skjoldene stakk det fram sverd og spyd. Alt var arrangert slik at de skramlet mot hverandre og lagde en uhyggelig, klirrende lyd. Bak vognene marsjerte 3000 mann som slepte 750 kar med sølvmynter.”

Skatten var ufattelig stor, men det var enda mer, ifølge Plutark:

“Om morgenen den tredje dagen rykket trompetblåserne fram. De spilte ikke festmusikk, men den marsjen romerne brukte når de rykket fram til slag. Bak dem kom det 120 fete okser med forgylte horn pyntet med offerbånd og kranser. Så kom 77 store kar stappfulle av gullmynter og en enorm, diamantbesatt gullskål og den makedonske kongens personlige gull- og sølvtallerkener. Så fulgte kong Perseus’ egen vogn, der rustningen og diademet hans lå på en forhøyning så alle kunne se den.”

Triumftogets hovedperson var naturligvis den seirende generalen Aemilius Paullus, men de kongelige fangene, som ble ført gjennom byen i lenker, spilte også en viktig rolle.

Kong Perseus hadde tryglet Aemilius Paullus om å slippe ydmykelsen, men generalen hadde avvist ham med ordene at det jo var “Perseus’ eget valg” – underforstått at kongen bare kunne begå selvmord.

Men det hadde makedonernes monark ikke fått seg til å gjøre, så nå ble han trukket gjennom Romas gater, syk og nedbrutt.

Folket fikk medlidenhet med fienden

Det var likevel ikke alltid lett å forutsi hvordan tilskuerne ville reagere på krigens ofre.

I Aemilius Paullus’ triumftog stjal kong Perseus’ barn oppmerksomheten og ble møtt med medlidenhet – selv blant mer hardkokte romere med forkjærlighet for gladiatorkamper og løver som flådde forbrytere.

Ifølge Plutark vakte synet av Perseus’ barn medynk. “Et stykke lenger bak kom kongens barn, som nå var slaver. De ble ledsaget av lærerne sine, som gråtende strakte ut hendene mot romerne og oppfordret barna til å gjøre det samme.

Det var to gutter og en jente – de var for små til egentlig å forstå omfanget av det de var med på, men nettopp det gjorde folkets medlidenhet desto større.

De overså nesten faren deres, kong Perseus, og mange ble lei seg og gråt da de så barna.

Bak barna kom kong Perseus selv, iført sorte klær og makedonske sko. Han ristet over hele kroppen og så helt gal ut, så sterkt hadde ulykken tæret på ham,” forklarte Plutark.

Baktroppen i triumftoget besto av fire hundre gylne kranser, som de okkuperte makedonske byene hadde overrakt til Aemilius Paullus som tegn på at han hadde seiret.

Generalen kom kjørende i en vakkert utsmykket vogn, iført triumfatorens drakt: En purpurfarget og gullbrodert toga. Han stod rank i triumfvognen, som ble trukket av fire prektige hester.

Bak generalen fulgte de mest trofaste legionærene, som bar laurbærgreiner og skrålet muntre seierssanger til ære for triumfatoren.

Romas gater kokte av begeistring

For befolkningen var et triumftog en kjærkommen anledning til å ta fri, feste og få et glimt av eksotiske steder som de ellers bare kjente fra muntlige fortellinger.

Tusenvis av mennesker stimlet sammen og ville ha greie på hvordan det hadde vært mulig å beseire fienden. Romerne hadde en løsning på det også.

I ukene som ledet opp til triumftoget fikk den seirende generalen laget store malerier. De viste avgjørende scener fra slagmarken, hvordan de erobrede byene så ut, og hvilke fjell og elver legionærene hadde krysset.

Maleriene ble båret eller kjørt gjennom byen av legionærene og var et populært innslag i triumftoget.

Stemningen blant tilskuerne steg i løpet av dagen, for det ble spist, drukket og skålt for de tapre legionærene.

I det antikke verket Ars amatoria (Kunsten å elske) forteller poeten Ovid (43 f.Kr.-18 e.Kr.) at de romerske triumftogene også var et bra sted å forføre kvinner.

Historisk kunnskap om den beseirede fienden, byer, elver og prominente krigsfanger banet vei til kvinnens hjerte og seng.

“Svar på alt kvinnen spør om. Og hvis du ikke vet svaret, så finn på noe,” lød ett av de spøkefulle rådene i Ovids håndbok for elskovssyke menn.

Kun genier fikk mer enn ett triumftog

Triumftog var en sjelden ære som ble få romere forunt. Men det betydde ikke at de var en engangsforeteelse i livet til en ambisiøs general.

Dersom evnene på slagmarken var store nok, og hvis maktkampene med Romerrikets nabostater ga anledning til det, kunne en triumfator godt bli feiret flere ganger.

I senrepublikken ble den romerske hær­føreren Pompeius den store belønnet med triumftog hele tre ganger.

Først førte Pompeius legionærene sine til seire på Sicilia og i Nord-Afrika i en av Romerrikets borgerkriger i 83 f.Kr.

Triumftoget to år senere vakte irritasjon i konservative kretser fordi Pompeius ennå ikke var medlem av senatet og fordi han var svært ung.

“Han fikk triumf før han fikk skjegg,” bemerket Plutark i sin skildring av Pompeius’ liv. Kildene er uenige om hvorvidt Pompeius var 24, 25 eller 26 år, men hans unge alder var en kontroversiell sak.

Blant de romerske senatorene var synspunktene delte: Noen mente at triumfen var en fantastisk bedrift og bevis på at den unge mannen var et militært geni.

Andre så på hans unge alder som en trussel mot Romerrikets stolte tradisjoner. Det første triumftoget ble skjemt av et uhell som de konservative kreftene godtet seg over.

Pompeius hadde tatt med en flokk elefanter hjem, og han fikk den ideen at han skulle spenne fire av de enorme dyrene foran triumfvognen i stedet for hester.

Men midt under seiersmarsjen gjennom Roma viste det seg at elefantene var for tjukke rundt magen til å presse seg gjennom en av portene i byen.

Til senatorenes skrekk og folkets jubel prøvde Pompeius å dytte elefantene gjennom porten to ganger før han ga opp og byttet dem ut med hester.

Ti år senere fikk Pompeius en stor del av æren for å ha nedkjempet slaveopp­røret som ble ledet av Spartacus. Og i 61 f.Kr. fulgte Pompeius’ tredje og siste triumftog.

Det ble tildelt ham etter en hel rekke seire over Romerrikets fiender i Midtøsten.

Ett av trofeene som ble båret gjennom Roma under Pompeius' siste triumftog hadde inskripsjonen: “Dette er et trofé fra hele verden.”

Senatet fikk dessuten montert en marmortavle over Pompeius’ bragder i et tempel. På tavlen kunne romerne lese den noe overdrevne påstand­en at hærføreren “forlenget imperiets grenser helt til verdens ende”.

Generalen var guddom for en dag

Antikke kilder antyder at det var skikk og bruk for triumfatoren å bli malt med rødfarge i ansiktet og å kle seg i en purpurfarget toga med gullbroderi.

Han ble dermed en tro kopi av Jupiterstatuen i byens helligste tempel. Under triumf­toget var generalen altså i rituell forstand identisk med romernes overgud.

Slikt kunne gi selv de mest beskjedne menn nykker. Triumftogets viktigste seremoni gikk derfor ut på at generalen ydmykt skulle ofre to okser til Jupiter og legge sine laurbær for foten av gudestatuen i tempelet hans.

Om og om igjen viste det seg at slike forholdsregler ikke var nok. Julius Cæsar beviste at alle forsøk på å hindre maktbegjæret i å blomstre hos triumferende generaler slo feil.

Han hadde da også større grunn til stormannsgalskap enn de fleste: Han ble tildelt hele fire triumfer av senatet etter kriger i Gallia, Egypt, Pontos (dagens Tyrkia) og Numidia (Algerie og Tunisia).

Under ett av triumftogene ble Cæsars trolig mest kjente slagord båret gjennom byen: “Jeg kom, jeg så, jeg vant.”

I likhet med enkelte av forgjengerne sine var Julius Cæsar heller ikke redd for å skryte av sine seire over andre romere.

Under et av sine triumftog bar legionærene bilder gjennom byen som viste Cato den yngre i ferd med å flå ut sine egne tarmer slik at han slapp unna Cæsars hevn.

Slik vulgær oppførsel vakte sinne i Roma. Med voksende skepsis fulgte romerne med på Cæsars ambisjoner og forakt for tradisjoner.

Bekymringen økte for at han ville gjøre den midlertidige tittelen som diktator permanent – til tross for at Cæsar ga penger, korn, olje og kjøtt til fattige romere.

Han arrangerte også underholdning i form av gladiatorkamper, idrettsstevner, veddeløp, teaterforestillinger og sjøslag på kunstige sjøer med skip fra fiendenes beseirede flåte – gaver som ambisiøse menn i antikken strødde om seg for å få folkets støtte.

Forfatteren Sveton (70-130 e.Kr.) forsto forfedrenes bekymring og skrev i verket sitt om Julius Cæsar:

“Han fikk ikke bare altfor store æresbevisninger – fortløpende konsulat, diktator på livstid, overoppsyn med skikk og moral, imperator som fornavn, Fedre­landets Far som tilnavn, en statue blant kongene, opphøyd losje i teateret – men han lot seg også tildele utmerkelser som overgikk det som et menneske kan få.”

Kanskje flørtet Cæsar med tanken om et guddommelig monarki, på samme måte som sitt store idol, Aleksander den store.

Den makedonske hærlederen ble betraktet som sønn av Zevs, og guddommeliggjørelse av Cæsar kunne gjøre ham til en romersk utgave av Aleksander.

Ryktene svirret i Roma. Ett av dem gikk ut på at Cæsar ville få tittelen konge under neste senatsmøte, og det ble den di­rek­te årsaken til sammensvergelsen mot ham.

Ifølge romersk tradisjon var mo­nar­ki forbudt, og i 44 f.Kr., to år etter triumftoget, ble Cæsar dolket ihjel.

Mange av Cæsars motstandere må ha pustet lettet ut og tenkt at det var på hengende håret at de hadde avverg­et triumf­togenes ytterste konsekvens: Et monarki med en guddom som hersker.

Keiser tok monopol på triumf

Drapet på Cæsar viste seg likevel å være en kortvarig utsettelse.

Bare 17 år senere ble den romerske republikken og rikmannsstyret avløst av en keiser som tok all makt, og i den påfølgende keisertiden skiftet triumftogene karakter: I stedet for å feire spesifikke seire på slagmarken, ble triumftoget en hyllest til keiseren.

Særlig Octavian, Cæsars etterfølger som rikets sterke mann, førte denne linjen. Under keisernavnet Augustus brukte han triumftogene til å svekke Romas mektige familier og styrke sin egen posisjon.

I beretningen om sine gjerninger, Res Gestae, ramset Augustus omhyggelig opp sine tre triumftog – blant annet seieren over Antonius og Kleopatra i slaget ved Actium i 31 f.Kr.

Den gangen gikk det rykter om at Kleopatra hadde begått selvmord nettopp for å unnslippe ydmykelsen ved å gå den tunge veien i Augustus’ triumftog hjemme i Roma.

“Meg skal det ikke triumferes over,” skal Egypts dronning ha mumlet om og om igjen før hun døde.

Til tross for selvmordet slapp hun ikke helt unna: Augustus fikk laget en modell i naturlig størrelse, slik at Kleopatra kunne vises fram.

Ifølge den romerske dikteren Properts, som var øyenvitne til opptoget, forestilte modellen hennes dramatiske dødsøyeblikk – inklusive slanger som bet dronningen i armene.

Romernes siste seiersfest

Triumftogene fortsatte, selv om også Roma gikk under da vandaler plyndret byen i 455 e.Kr. I det østromerske riket – Bysants med hovedstad i Konstantinopel – fortsatte de stolte tradisjonene.

Ifølge historikeren Prokopios vendte litt av tyvegodset som vandalene hadde slept med seg tilbake til romerne flere tiår senere.

Her gjorde keiseren et unntak og bevilget et triumftog til en av sine generaler, Belisarius.

Dermed kunne folket betrakte de jødiske tempelskattene som i år 71 var blitt båret i storslått triumf gjennom Romas gater av general Titus' og faren keiser Vespasians legionærer.

Etter en kort utflukt til vandalenes rike i Nord-Afrika ble de nå hentet “hjem” til det romerske folk av Belisarius.

Generalens triumftog i år 534 e.Kr. ble romernes siste. Det skilte seg ikke bare fra det opprinnelige forbildet ved at det foregikk i Konstantinopel.

Seier­herren ble heller ikke kjørt gjennom byen i en storslått vogn, men gikk til fots, og prosesjonen endte ikke med en ofring til guden Jupiter.

Romerne hadde for lengst skiftet statsreligion, så Belisarius avsluttet sin storslåtte seiersmarsj med å kaste seg i støvet foran sin hersker – den kristne keiseren Justinian.