Følg vannet klukke gjennom rørene i Roms første akvedukt fra 312 f. Kr., inntil de kalker til og forfaller mot Romerikets fall.
Gå på oppdagelse i våre mange illustrasjoner som forteller historien om hvordan romernes akvedukter ble bygget og vedlikeholdt.
17 millioner liter vann daglig
Rundt år 150 e.Kr. inntraff en av de mest skjellsettende begivenheter i den nordafrikanske storbyen Karthagos turbulente historie.
Romerne hadde erobret byen 300 år tidligere, og siden da hadde Karthago vokst til den fjerde største byen i det romerske imperiet. I hele denne tiden hadde de ca. 100.000 innbyggerne måttet hente vann fra brønner og regnvannsisterner, som i tørketider svant inn til ingenting.
Men nå var det slutt. På den romerske keiserens ordre hadde en hærskare av høyt spesialiserte arbeidere, slaver og ingeniører ferdigstilt en av rikets mest imponerende akvedukter.
Karthagos nye vannforsyning leverte intet mindre enn 17 millioner liter livgivende vann hvert eneste døgn. Like ufattelig som mengden vann, var det enorme byggearbeidet som hadde gått forut.
Fra sitt utspring i fjellmassivet Zaghouan buktet den 90 km lange akvedukten seg som en slange av stein og sement over uendelige sletter, dype kløfter og brede daler, i form av utgravde kanaler, broer og kilometerlange arkader.
For innbyggerne var akvedukten et vidunder. Som den romerske forfatteren Plinius den eldre hadde skrevet 100 år tidligere, var det intet byggeprosjekt som kunne måle seg med de romerske akveduktene når man tok byggverkets størrelse og mengden vann i betraktning:
"Så må vi villig erkjenne at intet annet i hele verden er mer verdig vår beundring".
Antikkens flotteste byggverk
De romerske akveduktene var større, lengre og mer avansert enn noe verden før hadde sett. Uten pumper som hjelpemiddel var den romerske ingeniørens viktigste allierte tyngdekraften, for bare den kunne føre vannet fra kilde til by.
Akvedukten måtte derfor alltid ha en helning, og ingeniøren måtte finne den beste måten å krysse fjell, kløfter og sletter på.

1: Akveduktens vannkilde

2: Underjordisk kanal med basseng til bunnfelling
3: Inspeksjonssjakt til vanntunnelvandtunnel

4: Akveduktbro med vannkanal på toppen

5: En omvendt sifong leder vannet over daler og opp gjennom blyrør

6: Lange arkader fører kanalen over flate senkninger i landskapet
7: Akvedukten ender i et castellum, der vannet samles opp og sendes til byen
Beviset på fordelen ved Roma
Hovedstaden Roma hadde det største antall akvedukter, men overalt hvor romerne for fram – fra dagens Tyrkia i øst, Marokko i sør og England i nord – fulgte også deres akvedukter. For befolkningene i imperiet var akvedukten et symbol på den høyeste sivilisasjon.
I Karthago betydde for eksempel den nye akvedukten ikke bare at innbyggerne aldri igjen burde bekymre seg for tørke, men også at de fikk fontener i gatene og et av imperiets største badeanlegg.
Og det samme gjaldt utallige andre romerske byer, som fikk et meget synlig bevis på fordelen av å være en del av Romas imperium. Som greske Aelius Aristides jublet i en tekst om Romerrikets imponerende bygninger:
"Bare de som står utenfor imperiet, fortjener å bli ynket for å gå glipp av den slags velsignelser".
For Roma var akveduktene ikke bare en maktdemonstrasjon, men også avgjørende for den indre stabiliteten. Hærene kunne slå ned opprør, men akveduktene kunne forhindre at opprørstankene i det hele tatt oppsto.
Imperiets virkelige erobrere var derfor ingeniørene.
150 km lange akvedukter
Intet demonstrerte Romerrikets makt og tekniske overlegenhet bedre enn akveduktene, som Romas ingeniører rakk å bygge minst 1600 av.
Alt fra badeanstalter til industrier i Romerriket var avhengig av rennende vann – i enorme mengder.
Ingen brønn kunne skaffe så mye vann, bare akvedukter hvis lett skrånende kanaler utnyttet tyngdekraften til å lede vann fra de fjerneste kilder og inn til rikets tørstende byer.
Mens oldtidens grekere primært bygget korte akvedukter, oppførte romerne akvedukter som kunne bli opp mot 150 km lange.
På så lange strekninger måtte kanalene krysse et utall hindre, som krevde høye broer og lange buearkader, hvis ruiner fortsatt kan ses over hele det tidligere imperiet.

Lengste bro: 1100 m lang bro i Metz
Bygget: 100-tallet e.Kr.
Byen Divodurum (Metz i dagens Frankrike) med ca. 40.000 innbyggere hadde imperiets lengste akveduktbro på 1100 m. Byens akvedukt måtte nemlig krysse den brede elven Mosel på veien dit.

Lengste arkade: 12 km arkade i Karthago
Bygget: Ca. 130 e.Kr.
Tørke tømte nesten Karthagos sisterner med oppsamlet regnvann, og Roma lot derfor oppføre en akvedukt. På det siste strekket før byen måtte romerne bygge imperiets lengste arkade på 12 km.

Høyeste bro: 66 m høy bro ga Aosta vann
Bygget: År 3 f.Kr.
Romerkolonien Augusta Praetoria (i dag Aosta) i Nord-Italia fikk rikets høyeste bro, siden byens akvedukt måtte krysse Aosta-dalen. Fra dalbunnen til broens topp er det 66 m. En så høy bro var ekstraordinært.

Størst kapasitet: 189 m. liter vann pr. døgn ga Romas akvedukt
Bygget: 52 e.Kr.
Romas Anio Novus-akvedukt, som fikk vann fra den mudrede Anio-elven, var imperiets mest vannrike. Vannet ble ved innløpet til byen filtrert av jerngitre og ledet via forbundne bassenger, der mudder og slam sank til bunnen.

Lengste akvedukt: 150 km vannledning til Apamea
Bygget: 100-tallet e.Kr.
Romerne erobret den syriske byen Apamea i 64 f.Kr. og forskjønnet den i keisertiden med badeanstalter og hager med bassenger. Vannet, som kom fra en 150 km lang akvedukt, gjorde byen attraktiv.
Tyngdekraften førte vann til byen
Romerrikets hjerte, Roma, fikk sin første akvedukt, Aqua Appia, i 312 f.Kr. Kanalen på litt over 16 km ble bygd fordi byens voksende kvegmarked – Forum Boarium – manglet vann til dyrene.
Så langt hadde romerne klart seg med vann fra elven Tiber eller fra brønner på offentlige plasser. Vannet fra Aqua Appia ble ledet gjennom landskapet i en nedgravd underjordisk kanal av stein som var tetnet med mørtel.
Kanalen endte i Roma, der vannet sprutet ut av fontener nær kvegmarkedet.
De ellers så oppfinnsomme romerne hadde ikke selv utviklet teknikken med å lede vann over land. Inspirasjonen kom bl. a. fra grekerne, som romerske kjøpmenn handlet med.
I Hellas og Lilleasia førte bønder vann til markene sine ved hjelp av kanaler med en liten høydeforskjell, noe som fikk vannet til å renne. Den ideen tok romerne med seg hjem – og videreutviklet den på en måte ingen hadde sett før.
Vannbroer beseiret naturen
Verken kløfter eller elver stoppet romerne, som ble eksperter på å bygge avanserte akveduktbroer. Broene var så solide at mange fortsatt står.
Romas ingeniører visste at tyngdekraften alene var nok til å holde et byggverk oppreist. Når romerne oppførte akveduktbroer, var steinene lagt i et mønster så de holdt hverandre på plass i en bue. Buenes ben besto av stein fuget med sement eller betong.
Med tiden vokste akveduktene i både lengde og høyde. Bl.a. ble romerne så dyktige til å hugge og legge steinene at verken betong eller sement var nødvendig for å holde dem på plass. Tyngdekraften gjorde den jobben.
Under keiser Claudius på 100-tallet e.Kr. ble den 728 m lange akveduktbroen (kombinert arkade og bro) ved Segovia i det romerske Spania oppført helt uten bruk av betong eller sement.

Kanalen lå øverst
På toppen av broen anla arbeiderne den kanalen som ledet vannet over på den andre siden av kløfta. Kanalen var som regel dekket med steinplater slik at vannet var beskyttet mot frost og fugleskitt.

Slaver bygget stillaser
Arbeiderne måtte bruke stillaser når de jobbet i høyden. Den oppgaven falt på slaver som felte trær i nærheten av byggeplassen som de laget stillasene av. Stillaset besto av planker lagt i et treskjelett bundet sammen av tau.

Buene holdt seg på plass
Med støttestillaser kunne arbeiderne legge buens stein. Hver stein hadde skrå sider. Når den midterste steinen, sluttsteinen, var lagt, holdt buen seg på plass, og støttestillaset kunne fjernes.

Slaver svettet i kranens hjul
Byggematerialer som stein og innvendige støttestillaser til buene ble løftet opp med en kran. Tredemøllen, som ble betjent av slaver, var forbundet med en talje og et tau som løftet byggematerialet. En romersk kran kunne løfte seks-syv tonn.

Byggeklosser kom fra steinbrudd
Akvedukter krevde tonnevis med byggestein. Til akveduktbroen Pont du Gard i dagens Frankrike hentet romerne stein på trekkvogner fra et brudd tre kilometer unna. Byggingen av broen krevde over 50.000 tonn stein.

Kanalen lå øverst
På toppen av broen anla arbeiderne den kanalen som ledet vannet over på den andre siden av kløfta. Kanalen var som regel dekket med steinplater slik at vannet var beskyttet mot frost og fugleskitt.
Akveduktbroene
Romernes store problem var at de ikke hadde noen store pumper. For å lede vannet i ønsket retning måtte de derfor bruke tyngdekraften. Vannet måtte ofte hentes i fjellene mange kilometer fra byene, og mellom de to lå ofte kløfter, elver og lavtliggende sletter som kunne gjøre prosjektet umulig.
Av samme grunn bygget grekerne som regel bare akvedukter over relativt små avstander. Romerne fant imidlertid en løsning som i dag er det folk flest ser for seg når Romas akvedukter nevnes: Akvedukt-broer.
Fra grekerne hadde romerne lært om matematiske prinsipper i arkitektur, og det brukte de nå for å løse problemet. Det gjaldt f.eks. hvordan en steinbue kan bære en enorm vekt og spare store mengder byggematerialer.
Ved å gi buen den rette formen, presset steinene vekten ned i buens bein, og under buen kunne alt fra elver til mennesker passere.
Med romernes egen oppfinnelse -–den hurtig tørkende betongen, som bestod av bl. a. vann og en pulverisert vulkansk bergart – ble ingeniørene i stand til å bygge de karakteristiske akvedukt-broene slik at vannet kunne ledes over selv de største hindringer.
Også i byen var tyngdekraften avgjørende
Ofte var akveduktens mest utfordrende strekning de siste kilometerne inn til byen.
Akvedukten endte i et fordelingsbasseng – et castellum – hvorfra vannet ble ført inn i byen i rør.
Det var avgjørende at et castellum lå høyere enn byen for å skape trykk nok til å føre vannet gjennom rørene.
Byenes omland var ofte flate sletter, og for å opprettholde nok helning til å forsyne castellum måtte romerne bygge kilometerlange arkader.
Da romerne i 142 f.Kr. anla den 95 km lange Aqua Marcia, hvis vann endte opp i Roma, var 11 km av akvedukten bygget som steinbuer, på hvis topp vannet løp i en kanal.
Akveduktens kanal var lukket ovenpå, blant annet for å hindre bønder i å stjele det vannet som var tiltenkt Romas tørste innbyggere.
Etter hvert som republikken Roma fra 300-tallet f.Kr. innlemmet resten av Italia, ble rennende vann et utbredt tegn på velstand og sivilisasjon.
Men selv om Roma i de følgende århundrer underla seg stadig større områder utenfor Italia – de såkalte provinsene – fikk de færreste av de underlagte folkeslagene del i den rikdommen som erobringene medførte.
Det skulle imidlertid snart endre seg.

Arkade holdt vannet i høyden
Hvis byens omland var flate sletter, ble det anlagt en såkalt arkade. Den besto av steinbuer med vannkanalen oppå. Arkaden sørget for at akvedukten nådde byen i tilstrekkelig høyde.

Castellum fordelte vannet
Akvedukten endte i et castellum, et hus med et fordelingsbasseng som lå i byens utkant. Bassenget, hvorfra store ledninger sendte vannet inn i byen, måtte ligge høyt så vannet hadde nok trykk.
1: Innløp
2: Utløp

Vanntårnene ga likt trykk
I byer med store høydeforskjeller, som Pompeii, ble vannet ledet fra et castellum og opp i vanntårn som sørget for at vanntrykket verken var for høyt eller for lavt. Fra vanntårnene gikk et virvar av mindre rør til fontener og privathus.
1: En arkade måtte ligge høyere enn et castellum.
2: Et castellum, hvorfra vannet rant inn i byen, lå på et høyt punkt i byens utkant.
3: For å redusere vanntrykket ble det ledet opp i vanntårn.
4: Fra vanntårnene ble vannet ført i mindre rør inn i privathusene.
Provinsene skulle ha vann
Etter en oppslitende borgerkrig ble Augustus i år 27 f.Kr. Romerrikets ubestridte leder og innledet dermed Romas keisertid. I rikets hovedstad vokste vannbehovet i takt med at stadig flere flyttet til storbyen.
Vannet skulle brukes til byens badeanlegg, offentlige toaletter og gatefontener, og til markedene, der kjøtt- og fiskehandlere skylte varer og salgsboder rene i sommerheten.
Også Romas mange industrier – som vaskerier og garverier – krevde konstant rennende vann til f.eks. vaskebaljer og behandling av huder som skulle legges i bløt.

For å styrke riket innledet keiser Augustus byggingen av et stort antall akvedukter utenfor Italia.
Da Augustus tok over makten, kunne Romas omlag en million borgere glede seg over hele fem akvedukter på i alt 212 km som hvert eneste døgn fraktet minst 500 millioner liter vann inn til byen.
Men Augustus så ikke seg selv bare som Romas leder, men som hele imperiets. Han bestemte seg derfor for å rette opp ubalansen mellom rikets hovedstad og provinsene i forhold til statsfinansierte byggeprosjekter. Og snart lot han statskassen betale for oppføringen av alt fra amfiteatre til akvedukter i provinsene.
En av de mest berømte akveduktene fra Augustus' tid ble bygget for å lede vann til byen Nemausus – dagens Nîmes i Frankrike. Akvedukten, som sannsynligvis ble påbegynt i år 19 f.Kr., var 50 km lang og førte daglig ca. 20 millioner liter vann til byens 60.000 innbyggere.
På sin vei krysset akvedukten elva Gardon, og de romerske ingeniørene måtte derfor bygge en gigantisk bro. Resultatet ble akvedukt-broen Pont du Gard, som med sine 275 m var en av imperiets lengste.
Broen, som måler 49 m på det høyeste punktet, hadde f.eks. buer i tre etasjer oppført i gyllen sandstein. De bærende blokkene i denne broen veier opp mot seks tonn hver, og de mange bueåpningene skulle hindre at den sterke mistralvinden – som ofte blåser i dette området – veltet broen overende.
Det faktum at Pont du Gard den dag i dag kneiser over elva Gardon 2000 år etter bærer vitne om kunnskapen til de romerske ingeniørene.
Vannet ble tappet fra sjøer, elver og kilder
Byggingen av en akvedukt begynte med at man fant en høytliggende vannkilde. Vannet kunne hentes flere steder.

Kunstig sjø: Vann ble demmet opp
Smelte- og regnvann eller vann fra kilder ble demmet opp i en stor, kunstig sjø. Herfra ble vannet tappet via tunneller og sendt videre i akvedukten.
1: Vannet ble tappet via et tårn, så sjøens bunnslam ikke kom med.
2: Demning
3: Vanntunnel
4: Sjø

Elver: Vann fra naturens akvedukt
Romerne hentet vann fra elver ved f.eks. å bygge en lav demning tvers over strømmen. Det hevet vannstanden så vannet kunne ledes inn i kanalen.
1: Vannet ledes inn i akveduktens kanal.
2: Demningsmur med overløp
3: Strømmens retning

Kilder: Tunnel hentet vannet
Den vanligste måten å hente vann på var å tappe det fra en kilde i en fjellside. Det kunne f.eks. gjøres ved å grave en tunnel inn i fjellet.
1: En tunnel tapper vann fra kilden.
2: Vannet samles i et bunnfellings-basseng.
3: Vannet renner ut i akvedukten.
Byggverk skulle imponere
I tillegg til akvedukten til Nemausus i dagens Frankrike lot Augustus også oppføre akvedukter i dagens Spania, Nord-Afrika og Lilleasia.
De neste romerske keiserne lot likeledes oppføre enorme akvedukter overalt i riket – 300 bare i Gallia. Formålet var å vinne popularitet og vise lokalbefolkningen at imperiets rikdommer ikke bare tilhørte Roma, men alle i riket.
Derfor sørget keiserne også for at de synlige delene av vannsystemene ble så imponerende som mulig.
I Nemausus ble det såkalte castellum, hvorfra vannet fra akvedukten ble fordelt på de ulike bydelene, f.eks. utsmykket med relieffer som viste vannscenarier. På strekninger der åpne vannkanaler løp gjennom byen gikk en bronse-balustrade hvor forbipasserende kunne svale seg og betrakte den evige strømmen av plaskende, friskt vann.
Andre steder gikk ingeniørene enda lenger. I byen Milet i dagens Tyrkia endte byens akvedukt f.eks. i en tre etasjer høy fontene som var bygget opp som en palassfasade med vakkert utskårne søyler og utallige marmorskulpturer hvorfra vannet veltet i kaskader ned i et stort basseng under.
Dekorasjonene var en hyllest til det livgivende vannet men skulle også kaste glans over de romerske byggmestrene, som selv var umåtelig stolt av sitt arbeid.
"Bare sammenlign disse uunnværlige akvedukter med de aldeles formålsløse pyramidene, eller med grekernes unyttige, men høyt berømmede, byggverk," skrøt lederen for Romas vannforsyning, Sextus Frontinus, i sin bok om akveduktene fra 97 e.Kr.

I Roma og i provinsene nøt høy og lav de romerske badenes store luksus.
Romerne elsket sine badeanlegg
Gatefontener var en stor vannsluker, men akveduktenes viktigste funksjon var å gi vann til den største luksusen: Romernes offentlige badeanlegg.
For en borger i det romerske imperiet var det ingenting som kunne slå det daglige besøket på et offentlig badeanlegg. Derfor var de fleste akvedukters primære formål å levere de enorme mengdene med vann som en badeanstalt krevde.
Da keiser Trajan i 104 e.Kr. iverksatte byggingen av et nytt badanlegg i Roma med plass til 3000 gjester, krevde det en helt ny akvedukt, Aqua Traiana. Anlegget sto ferdig fem år senere og fraktet daglig 114 millioner liter vann til byen – hovedsakelig til Trajans bad.
I en romersk badeanstalt møttes gjestene for å sludre, diskutere politikk og utveksle sladder. Badene var også svært ettertraktet i provinsene. Ifølge en inskripsjon på et romersk badeanlegg i Syria ga anlegget "nytelse og lykke" til alle borgere.
Selv i den romerske delen av dagens Tyskland, hvor heten ikke sjenerte på samme måte som sørpå, var badeanleggene populære. Byen Augusta Treverorum (dagens Trier) fikk ca. 300 e.Kr. et badeanlegg med bassenger, fontener og sportsanlegg. For å få nok vann måtte byen ha hele to akvedukter, hvorav den lengste på 13 km førte ca. 25 millioner liter vann inn i byen per døgn.
Triers badeanlegg hadde både kaldt- og varmtvannsbassenger, hvorav de største var 90 m lange. Varmtvannet kom i rør fra anstaltens seks kjelerom og endte opp i tre bassenger. Slaver slet i kjelerommene, og herfra ble varm damp ført inn under badets gulv slik at gjestene fikk fotvarme.
Dyre statussymboler
I takt med at Romerriket ekspanderte til de britiske øyene i nord og Afrika i sør, ble det flere byer som ønsket en akvedukt.
I tillegg til å kunne ses i landskapet av forbipasserende, ga akvedukten prestisje til byen. Med rennende vann kunne borgerne fremvise fontener og springvann, og mot betaling kunne byens overklasse få vannet ført inn i villaene sine til private hagebassenger og toaletter.
Men en akvedukt krevde tusenvis av arbeidere, og det kunne ta flere tiår å bygge den.
F. eks. kostet Nîmes-akvedukten med Pont du Gard den romerske statskassen ca. 30 millioner sestertier. Beløpet tilsvarte årslønnen til 25.000 romerske soldater – en svimlende sum som bare romerske keisere eller romerske rikmenn i fellesskap kunne reise.
Likevel var det noen byer – med uøvd hånd – som satset på selv å stå for byggingen, noe som ofte endte katastrofalt.

Det rennende vannet fikk romerne til å gå amok i private springvann.
Eliten brukte vannet til hager og springvann
En borger som ønsket privat rørføring med vann fra en akvedukt måtte ha en offisiell tillatelse og mye penger.
Røret, som førte vannet inn i husholdningen, ble utstyrt med en bronsedyse – en calix – som kunne kjøpes i flere utgaver. Dysens diameter, som sto stemplet på siden, avgjorde nemlig hvor mye vann som kom inn i boligen, og dermed hvor mye borgeren skulle betale.
I huset ble vannet brukt til kjøkken og toiletter, og de rikeste brukte det til hageanlegg og springvann. Undersøkelser viser at da Pompeii fikk sin akvedukt, bygget de rike straks et vell av kunstferdige springvann og vannbassenger i sine private hageanlegg.
Sløste bort millioner på en akvedukt
I 112 e.Kr. ble den romerske senatoren Plinius den yngre guvernør i provinsen Bithynia ved Svartehavet. En av de første oppgavene var å rette opp den kronisk dårlige økonomien i byen Nikomedia.
"Innbyggerne har ødslet bort 3,2 millioner sestertier på en akvedukt som er etterlatt ufullendt; jeg vil nærmest kalle det en ruin, og nå har de økt skattene i et omfang på 2 millioner sestertier til en ny" klaget Plinius i et brev til den daværende keiseren Trajan.
Keiseren ga guvernøren frie hender til å utsette prosjekter som f.eks. en kostbar restaurering av byens gymnastikk-arena for å skaffe penger til akvedukten.
Som regel ble de kostbare byggverkene finansiert av imperiets statskasse. I år 125 e.Kr. skrev Herodes Atticus, guvernøren i den romerske provinsen Asia (dagens Tyrkia), til keiser Hadrian at innbyggerne i byen Troja bare hadde mudret brønnvann å drikke.
Han ba derfor allernådigst keiseren om 3 millioner drakmer, slik at innbyggerne kunne bygge en ca. 25 km lang akvedukt. Hadrian ga beredvillig pengene, men da prisen ved ferdigstillelsen hadde nådd over det dobbelte, smelte keiseren igjen lokket – byen måtte selv betale differansen.
Selv om keiserne ofte finansierte de store akveduktene med penger fra statskassen, hendte det at de i stedet ga de vannsultne byene en reduksjon i den årlig tributten, slik at de med sparte midler selv kunne betale akvedukten.
Men som regel måtte den romerske staten uansett bistå med teknisk assistanse, for bare staten hadde de nødvendige ekspertene – og de kom alle fra hæren.

Gier-akveduktens sifong falt 123 m ned til dalbunnen og derfra opp igjen. En strekning på i alt 2,6 km.
Rør fikk vannet til å strømme oppover
Ved å anlegge en såkalt omvendt sifong (gresk betegnelse for rør) var romerne i stand til å få vannet i en akvedukt til å flyte opp-over. Den U-formede sifongen ble bygget når en bro ikke var mulig fordi dalens dybde oversteg hvor høyt romerne kunne bygge broer (ca. 60 m).
Sifongen utnyttet prinsippet om forbundne kar, dvs. at i vannkar som er forbundet med rør vil vannspeilet være i samme høyde. Bl.a. Gier-akvedukten (Lyon) hadde en sifong, hvor vannet skulle forsere en 123 m dyp dal.
På den ene siden ble vannet ledet inn i en overdekket vanntank og videre ned i dalbunnen gjennom ni tykke blyrør. Trykket fikk vannet i rørene til å fortsette opp dalens motsatte side til en annen vanntank, hvorfra det fløt videre i en normal vannkanal.

Sifong: Genialt system krevde enorme mengder bly
Til Gier-sifongens rør måtte romerne bruke 2000 tonn bly, og alt måtte hentes langveisfra. De foretrakk derfor alltid å bygge en bro, om mulig.
Vannet ble samlet i en overdekket vanntank.
Fra tanken rant vannet i lukkede blyrør ned og tvers over dalen.
På dalens motsatte side rant vannet opp igjen og endte i en ny vanntank.
For å få fart på vannet når det nådde den motsatte siden lå mottaker-tanken lavere enn avsender-tanken.
Tunnel strittet i to retninger
På keiser Augustus' tid talte den romerske hæren omlag 125.000 mann, og langtfra alle var bare soldater. Med på felttogene fulgte høyt spesialiserte håndverkere, landmålere og ingeniører som kunne bygge alt fra fort til broer.
Det var disse ekspertene keiserne ofte satte til å bygge de teknisk avanserte akveduktene. I mange tilfeller ble også soldatene satt til å hjelpe med det praktiske arbeidet.
I andre tilfeller hyret byggmesterne lokale folk til byggingen mens slaver ble brukt til det farligste og mest slitsomme arbeidet, som å hugge tunneler gjennom fjell eller grave grøfter.
Selve utformingen og koordineringen sto imidlertid hærens ingeniører for, da det krevde spesialkunnskap både å finne det beste stedet å hente vannet og ikke minst sørge for at de mange kilometerne med tunneler, kanaler og broer fikk den rette hellingen.
Ifølge militæringeniøren Vitruvius, som i 20 f.Kr. skrev et stort verk om arkitektur og ingeniørkunst, krevde bare det å finne vannet som kunne mate akvedukten en ekspert. Han hadde dog selv et godt råd:
"Testen er å legge seg med kinnet mot bakken før soloppgang, da søket finner sted. Utgravningen bør skje der hvor fuktigheten ser ut til å kravle ut og stige i luften – dette tegnet kan ikke skje på tørr jord", forklarte militæringeniøren.

I dag kan turistene i Pompeii fortsatt se byens vanntårn. Blytankene på toppen av tårnene samt blyrørene som førte vannet fra og til tankene er dog for lengst forsvunnet.
Vannet rant døgnet rundt
De romerske akveduktenes vannstrøm kunne ikke stanses. Når vannet først begynte å renne inn i byen var det om å gjøre å IKKE spare på det.
Når akvedukten nådde byen skulle vannet fordeles ut i et kronglet rørsystem. Fra et fordelingsbasseng i byens utkant ble vannet sendt inn i byen gjennnom et rør. Mest kunnskap om byenes vannsystemer har forskerne fra utgravninger i romerbyen Pompeii.
Byen lå i en skråning, så fordelingsbassenget lå 18 m høyere enn bykjernen. Den store høydeforskjellen ga vannet et så høyt trykk at det kunne ødelegge vannrørene.
Av den grunn utnyttet romerne på ny prinsippet om at i kar forbundet med vannrør vil vannet stige til samme nivå. Det gjorde de ved å oppføre en rekke vanntårn. Fra fordelingsbassenget ble vannet ledet opp gjennom rør til en blytank på toppen av tårnet.
Tårnet var bare seks meter høyt, så når vannet i blytanken ble sendt videre ut til fontener og privathus, var trykket redusert med 2/3. Byen hadde i alt 14 slike tårn på ulik høyde over hele byen.
Tårnene var innbyrdes forbundet og sørget dermed for at vanntrykket var likt alle steder. I tillegg til hus forsynte tårnene også 50 offentlige fontener der folk kunne hente vann. Da akvedukten konstant førte inn nytt vann, gikk fontenene dag og natt. Tusenvis av liter med vann rant derfor ut på gatene, der det skylte skitt og smuss ned i kloakken.
Akvedukt gjennom fjell
Når vannkilden var lokalisert og gravd fri, måtte prosjektets byggeleder konstant overvåke at akvedukten fulgte den optimale ruten gjennom landskapet. Å føre kanalen gjennom et fjell var et ingeniørmessig vågestykke. I tillegg til kompliserte beregninger måtte arbeiderne hakke seg vei gjennom ren stein.
Prosjektet krevde dessuten loddrette luftsjakter slik at arbeiderne som jobbet under bakken ikke ble kvalt av oksygenmangel.
Markører i form av pæler plassert ved sjaktene ble brukt som visuell oppmåling. Gjennom å stille seg ved en markør, kunne ingeniøren og hans hjelpere på øyemål vurdere om strekningen mellom markørene fulgte den planlagte linjen.
Metoden var primitiv og førte arbeiderne på villspor hvis det ble gjort den minste feil.
Det gjaldt spesielt hvis utgravningen foregikk samtidig på begge sider av et fjell, erfarte den romerske militæringeniøren Nonius Datus, som i 152 e.Kr. sto for oppføringen av en akvedukt til havnebyen Saldae i dagens Algerie.
Datus hadde foretatt beregningene og satt to arbeidslag i gang med å hugge en tunnel gjennom fjellet fra hver sin side, hvorpå han måtte forlate stedet – kanskje for å lede et annet prosjekt. Han ble imidlertid snart kalt tilbake av provinsens opphissede guvernør.
"Jeg fant dem gråtkvalte og mismodige. De hadde gitt opp alt håp om at de to tunnelene noensinne ville møtes, siden begge tunnelene nå var kommet over halvveis gjennom fjellet. Og som alltid i slike tilfeller falt skylden på meg, ingeniøren," skrev Datus bittert i sin rapport.
Han trodde imidlertid ikke at skylden var hans, for beregningene stemte:
"Entreprenøren og hans assistenter hadde begått brøler etter brøler. I hver ende av tunnelen har de avveket fra linjen, begge litt mot høyre. Hadde jeg ventet litt lenger med å komme tilbake, ville Saldae ha fått to tunneler i stedet for en!" hoverte ingeniøren.
Takket være Nonius Datus' inngripen og et lag med soldaters gravearbeid, ble de to tunnelene på i alt 428 m rettet opp slik at de møttes inne i fjellet. Saldae fikk sin 24 km lange akvedukt.
Den nedgravde akvedukten
Med hakker, skovlhjul og masser av matematikk førte romerne vann fra kilden gjennom utgravde kanaler som lå gjemt under bakken.
De fleste forbinder Romas akvedukter med de imponerende broene som førte vannet over for eksempel kløfter. Men i virkeligheten besto opp mot 80 prosent av en romersk akvedukt av skjulte kanaler gravd ned i bakken og dekket av ca. en meter jord.
Av Romas totale akveduktsystem på over 500 km lå for eksempel 433 km under bakken.
Kanalene ble laget ved at romerne først gravde en grøft. Selve vannkanalen ble anlagt nede i grøften.
Størrelsen på kanalene varierte, men typisk var de ca. en meter brede og dobbelt så dype for å gjøre det mulig for arbeiderne å rense kanalen senere.
Gulv og sider ble oppført av tilhugde steinblokker mens taket besto av enten steinplater eller ble murt som en hvelving.
Så vidt mulig utnyttet ingeniørene landskapets naturlige helning når de anla kanalen, men ved store høydeforskjeller måtte vannets fart dempes vha. omveier.
Akvedukten Aqua Traiana er 60 km lang, selv om Roma ligger bare 50 km fra kilden i rett linje. De ekstra 10 km er snodde omveier for å redusere helningsgraden.





Usynlige kanaler førte vannet frem
Per O. Jørgensen & Jose Cabrera/HistorieKanalens tak besto av store steinplater som ble satt sammen i en vinkel slik at de dannet et slags tak.
Steinblokker ble hugget til på stedet og brukt til å bygge kanalens bunn og sider.
Støttepæler sørget for at grøften som kanalen ble bygget i ikke raste sammen.
Kanalens helning ble hele tiden målt vha. en såkalt chorobat, som fungerte som et slags vaterpass (vater).

1: Vha. loddliner ble chorobaten satt i vater. 2: Når det blåste ble chorobaten satt i vater vha. en renne med vann. 3: En assistent ble sendt ut på den planlagte kanal-ruten med en målepinne. 4: Ingeniøren fant målepinnens høyde gjennom to siktekorn. Etter enda en måling kunne helningsgraden fastslås.
Enormt vaterpass sikret helningen
For at vannet skulle bli ført i riktig retning måtte akvedukten ha en helning som sikret et konstant fall fram mot endestasjonen. Helningen trengte ikke å være stor.
F.eks. faller akvedukten som krysser Pont du Gard-broen i snitt bare 24 cm pr. kilometer ned mot byen Nîmes.
Med en såkalt chorobat, som fungerte som et vaterpass, kunne romerne kontrollere helningsgraden. Instrumentet, som lignet en benk og kunne være opp til seks meter langt, hadde opp til fire loddliner.
Streker på en tverrbjelke viste når loddene hang helt loddrett og chorobaten altså sto i vater. I vind var loddene ubrukelige, og derfor var det en renne med vann i den øverste platen. Var væsken i flukt med platen, var instrumentet likeledes i vater.
Når chorobaten sto vannrett ble en mann sendt ca. 12 m nedad den planlagte ruten med en målepinne.
Ingeniøren avleste nå høyden vha. to siktekorn – ett i hver ende av chorobaten. Deretter ble prosessen gjentatt 12 m lengre ute. Ut fra de to målingene kunne ingeniøren fastslå helningsgraden helt nøyaktig.
Kanalene krevde vedlikehold
Etter ferdigstillelsen av en akvedukt var arbeidet på anlegget likevel ikke over. Vannet som løp i vannledningene trakk – avhengig av kildens beskaffenhet – med seg mange urenheter.
Avvanningsbassenger i vannkanalene filtrerte vekk det verste. De måtte derfor tømmes regelmessig via inspeksjonssjakter. Et slikt basseng lå ved enden av Romas Anio Novus-akvedukt.
Da bassenget ble funnet, var det fylt med steiner i ertestørrelse – ført med fra kilden 70 km unna. Mengden var så enorm at dagens eier anla en hel kilometer vei med steinene.

Kanalens sider ble pusset speilblanke
Når kanalen var bygget, støpte romerne betong på bunnen og sidene. Betongen ble deretter pusset glatt med sement.
Stein til ytterveggen
Kanalens fundament og sider ble oppført i grovt tilhugget stein eller brent tegl.
Betong
Over steinene støpte romerne et tykt lag med betong.
Sement
Betongen ble til slutt dekket av lag på lag av vanntett sement. Det siste laget ble pusset helt glatt så vannets kalk ikke skulle sette seg fast.
Akveduktenes endelikt
En annen kilde til konstant arbeid for arbeiderne var de store mengdene kalk som vannet tok med seg og deponerte. Forsøk viser at et lag på bare 3 cm kalk i en kanal kunne redusere vanngjennomstrømmingen betydelig.
De underjordiske kanalene ble derfor bygget så store at arbeidere kunne bevege seg i dem og hugge vekk avleiringene – et evig slit.
Nettopp behovet for konstant vedlikehold ble de romerske akvedukters endelikt. Da Vest-Romerriket kollapset på 400-tallet og barbarstammer strømmet inn, var det ikke lenger noen som vedlikeholdt akveduktene. I løpet av få år ble de fleste kalket til og brøt sammen.
Tilbake sto romernes tørrlagte akveduktbroer og kilometerlange buearkader, som i århundrer hadde tilført byene uendelige mengder vann. Men om vannet forsvant, fortsatte byggverkene å imponere.
I den spanske byen Mérida omtalte middelalderens innbyggere ruinene av byens akvedukt for "Los Milagros"– Mirakelet – til minne om det vannvidunder som Romas navnløse ingeniører hadde skapt i fordums tid.

I den romerske Eifel-akvedukten nær Köln ble kanalens bredde dramatisk redusert av kalk.
Kalk ødela romernes vannmirakel
De romerske akveduktenes endelikt kom i form av den kalken som ble ført med vannet fra kilden. Da den vestlige delen av Romerriket gikk under, var det ingen som lenger fjernet kalkavleiringene.
De voksende avleiringene senket vannets fart og presset det samtidig høyere og høyere opp i kanalene, inntil vannet ikke kunne komme høyere. I stedet fant vannet vei ut gjennom kanalenes øvre del og fikk ofte taket til å rase sammen.

I Pompeii førte sinnrike rørsystemer vann inn til de rikes springvann.
1: Vanntilførsel til springvann. 2: I Pompeii førte sinnrike rørsystemer vann inn til de rikes springvann.