Alle ville ha romernes akvedukter: Vann ga Roma makt

Rundt år 150 e.Kr. inntraff en av de mest skjellsettende begivenheter i den nordafrikanske storbyen Karthagos turbulente historie.

Romerne hadde erobret byen 300 år tidligere, og siden da hadde Karthago vokst til den fjerde største byen i det romerske imperiet. I hele denne tiden hadde de ca. 100.000 innbyggerne måttet hente vann fra brønner og regnvannsisterner, som i tørketider svant inn til ingenting.

Men nå var det slutt. På den romerske keiserens ordre hadde en hærskare av høyt spesialiserte arbeidere, slaver og ingeniører ferdigstilt en av rikets mest imponerende akvedukter.

Karthagos nye vannforsyning leverte intet mindre enn 17 millioner liter livgivende vann hvert eneste døgn. Like ufattelig som mengden vann, var det enorme byggearbeidet som hadde gått forut.

Fra sitt utspring i fjellmassivet Zaghouan buktet den 90 km lange akvedukten seg som en slange av stein og sement over uendelige sletter, dype kløfter og brede daler, i form av utgravde kanaler, broer og kilometerlange arkader.

For innbyggerne var akvedukten et vidunder. Som den romerske forfatteren Plinius den eldre hadde skrevet 100 år tidligere, var det intet byggeprosjekt som kunne måle seg med de romerske akveduktene når man tok byggverkets størrelse og mengden vann i betraktning:

"Så må vi villig erkjenne at intet annet i hele verden er mer verdig vår beundring".

Hovedstaden Roma hadde det største antall akvedukter, men overalt hvor romerne for fram – fra dagens Tyrkia i øst, Marokko i sør og England i nord – fulgte også deres akvedukter. For befolkningene i imperiet var akvedukten et symbol på den høyeste sivilisasjon.

I Karthago betydde for eksempel den nye akvedukten ikke bare at innbyggerne aldri igjen burde bekymre seg for tørke, men også at de fikk fontener i gatene og et av imperiets største badeanlegg.

Og det samme gjaldt utallige andre romerske byer, som fikk et meget synlig bevis på fordelen av å være en del av Romas imperium. Som greske Aelius Aristides jublet i en tekst om Romerrikets imponerende bygninger:

"Bare de som står utenfor imperiet, fortjener å bli ynket for å gå glipp av den slags velsignelser".

For Roma var akveduktene ikke bare en maktdemonstrasjon, men også avgjørende for den indre stabiliteten. Hærene kunne slå ned opprør, men akveduktene kunne forhindre at opprørstankene i det hele tatt oppsto.

Imperiets virkelige erobrere var derfor ingeniørene.

Romerrikets hjerte, Roma, fikk sin første akvedukt, Aqua Appia, i 312 f.Kr. Kanalen på litt over 16 km ble bygd fordi byens voksende kvegmarked – Forum Boarium – manglet vann til dyrene.

Så langt hadde romerne klart seg med vann fra elven Tiber eller fra brønner på offentlige plasser. Vannet fra Aqua Appia ble ledet gjennom landskapet i en nedgravd underjordisk kanal av stein som var tetnet med mørtel.

Kanalen endte i Roma, der vannet sprutet ut av fontener nær kvegmarkedet.

De ellers så oppfinnsomme romerne hadde ikke selv utviklet teknikken med å lede vann over land. Inspirasjonen kom bl. a. fra grekerne, som romerske kjøpmenn handlet med.

I Hellas og Lilleasia førte bønder vann til markene sine ved hjelp av kanaler med en liten høydeforskjell, noe som fikk vannet til å renne. Den ideen tok romerne med seg hjem – og videreutviklet den på en måte ingen hadde sett før.

Romernes store problem var at de ikke hadde noen store pumper. For å lede vannet i ønsket retning måtte de derfor bruke tyngdekraften. Vannet måtte ofte hentes i fjellene mange kilometer fra byene, og mellom de to lå ofte kløfter, elver og lavtliggende sletter som kunne gjøre prosjektet umulig.

Av samme grunn bygget grekerne som regel bare akvedukter over relativt små avstander. Romerne fant imidlertid en løsning som i dag er det folk flest ser for seg når Romas akvedukter nevnes: Akvedukt-broer.

Fra grekerne hadde romerne lært om matematiske prinsipper i arkitektur, og det brukte de nå for å løse problemet. Det gjaldt f.eks. hvordan en steinbue kan bære en enorm vekt og spare store mengder byggematerialer.

Ved å gi buen den rette formen, presset steinene vekten ned i buens bein, og under buen kunne alt fra elver til mennesker passere.

Med romernes egen oppfinnelse -–den hurtig tørkende betongen, som bestod av bl. a. vann og en pulverisert vulkansk bergart – ble ingeniørene i stand til å bygge de karakteristiske akvedukt-broene slik at vannet kunne ledes over selv de største hindringer.

Etter en oppslitende borgerkrig ble Augustus i år 27 f.Kr. Romerrikets ubestridte leder og innledet dermed Romas keisertid. I rikets hovedstad vokste vannbehovet i takt med at stadig flere flyttet til storbyen.

Vannet skulle brukes til byens badeanlegg, offentlige toaletter og gatefontener, og til markedene, der kjøtt- og fiskehandlere skylte varer og salgsboder rene i sommerheten.

Også Romas mange industrier – som vaskerier og garverier – krevde konstant rennende vann til f.eks. vaskebaljer og behandling av huder som skulle legges i bløt.

I tillegg til akvedukten til Nemausus i dagens Frankrike lot Augustus også oppføre akvedukter i dagens Spania, Nord-Afrika og Lilleasia.

De neste romerske keiserne lot likeledes oppføre enorme akvedukter overalt i riket – 300 bare i Gallia. Formålet var å vinne popularitet og vise lokalbefolkningen at imperiets rikdommer ikke bare tilhørte Roma, men alle i riket.

Derfor sørget keiserne også for at de synlige delene av vannsystemene ble så imponerende som mulig.

I Nemausus ble det såkalte castellum, hvorfra vannet fra akvedukten ble fordelt på de ulike bydelene, f.eks. utsmykket med relieffer som viste vannscenarier. På strekninger der åpne vannkanaler løp gjennom byen gikk en bronse-balustrade hvor forbipasserende kunne svale seg og betrakte den evige strømmen av plaskende, friskt vann.

Andre steder gikk ingeniørene enda lenger. I byen Milet i dagens Tyrkia endte byens akvedukt f.eks. i en tre etasjer høy fontene som var bygget opp som en palassfasade med vakkert utskårne søyler og utallige marmorskulpturer hvorfra vannet veltet i kaskader ned i et stort basseng under.

Dekorasjonene var en hyllest til det livgivende vannet men skulle også kaste glans over de romerske byggmestrene, som selv var umåtelig stolt av sitt arbeid.

"Bare sammenlign disse uunnværlige akvedukter med de aldeles formålsløse pyramidene, eller med grekernes unyttige, men høyt berømmede, byggverk," skrøt lederen for Romas vannforsyning, Sextus Frontinus, i sin bok om akveduktene fra 97 e.Kr.

I takt med at Romerriket ekspanderte til de britiske øyene i nord og Afrika i sør, ble det flere byer som ønsket en akvedukt.

I tillegg til å kunne ses i landskapet av forbipasserende, ga akvedukten prestisje til byen. Med rennende vann kunne borgerne fremvise fontener og springvann, og mot betaling kunne byens overklasse få vannet ført inn i villaene sine til private hagebassenger og toaletter.

Men en akvedukt krevde tusenvis av arbeidere, og det kunne ta flere tiår å bygge den.

F. eks. kostet Nîmes-akvedukten med Pont du Gard den romerske statskassen ca. 30 millioner sestertier. Beløpet tilsvarte årslønnen til 25.000 romerske soldater – en svimlende sum som bare romerske keisere eller romerske rikmenn i fellesskap kunne reise.

Likevel var det noen byer – med uøvd hånd – som satset på selv å stå for byggingen, noe som ofte endte katastrofalt.

I 112 e.Kr. ble den romerske senatoren Plinius den yngre guvernør i provinsen Bithynia ved Svartehavet. En av de første oppgavene var å rette opp den kronisk dårlige økonomien i byen Nikomedia.

"Innbyggerne har ødslet bort 3,2 millioner sestertier på en akvedukt som er etterlatt ufullendt; jeg vil nærmest kalle det en ruin, og nå har de økt skattene i et omfang på 2 millioner sestertier til en ny" klaget Plinius i et brev til den daværende keiseren Trajan.

Keiseren ga guvernøren frie hender til å utsette prosjekter som f.eks. en kostbar restaurering av byens gymnastikk-arena for å skaffe penger til akvedukten.

Som regel ble de kostbare byggverkene finansiert av imperiets statskasse. I år 125 e.Kr. skrev Herodes Atticus, guvernøren i den romerske provinsen Asia (dagens Tyrkia), til keiser Hadrian at innbyggerne i byen Troja bare hadde mudret brønnvann å drikke.

Han ba derfor allernådigst keiseren om 3 millioner drakmer, slik at innbyggerne kunne bygge en ca. 25 km lang akvedukt. Hadrian ga beredvillig pengene, men da prisen ved ferdigstillelsen hadde nådd over det dobbelte, smelte keiseren igjen lokket – byen måtte selv betale differansen.

Selv om keiserne ofte finansierte de store akveduktene med penger fra statskassen, hendte det at de i stedet ga de vannsultne byene en reduksjon i den årlig tributten, slik at de med sparte midler selv kunne betale akvedukten.

Men som regel måtte den romerske staten uansett bistå med teknisk assistanse, for bare staten hadde de nødvendige ekspertene – og de kom alle fra hæren.

På keiser Augustus' tid talte den romerske hæren omlag 125.000 mann, og langtfra alle var bare soldater. Med på felttogene fulgte høyt spesialiserte håndverkere, landmålere og ingeniører som kunne bygge alt fra fort til broer.

Det var disse ekspertene keiserne ofte satte til å bygge de teknisk avanserte akveduktene. I mange tilfeller ble også soldatene satt til å hjelpe med det praktiske arbeidet.

I andre tilfeller hyret byggmesterne lokale folk til byggingen mens slaver ble brukt til det farligste og mest slitsomme arbeidet, som å hugge tunneler gjennom fjell eller grave grøfter.

Selve utformingen og koordineringen sto imidlertid hærens ingeniører for, da det krevde spesialkunnskap både å finne det beste stedet å hente vannet og ikke minst sørge for at de mange kilometerne med tunneler, kanaler og broer fikk den rette hellingen.

Ifølge militæringeniøren Vitruvius, som i 20 f.Kr. skrev et stort verk om arkitektur og ingeniørkunst, krevde bare det å finne vannet som kunne mate akvedukten en ekspert. Han hadde dog selv et godt råd:

"Testen er å legge seg med kinnet mot bakken før soloppgang, da søket finner sted. Utgravningen bør skje der hvor fuktigheten ser ut til å kravle ut og stige i luften – dette tegnet kan ikke skje på tørr jord", forklarte militæringeniøren.

Når vannkilden var lokalisert og gravd fri, måtte prosjektets byggeleder konstant overvåke at akvedukten fulgte den optimale ruten gjennom landskapet. Å føre kanalen gjennom et fjell var et ingeniørmessig vågestykke. I tillegg til kompliserte beregninger måtte arbeiderne hakke seg vei gjennom ren stein.

Prosjektet krevde dessuten loddrette luftsjakter slik at arbeiderne som jobbet under bakken ikke ble kvalt av oksygenmangel.

Markører i form av pæler plassert ved sjaktene ble brukt som visuell oppmåling. Gjennom å stille seg ved en markør, kunne ingeniøren og hans hjelpere på øyemål vurdere om strekningen mellom markørene fulgte den planlagte linjen.

Metoden var primitiv og førte arbeiderne på villspor hvis det ble gjort den minste feil.

Det gjaldt spesielt hvis utgravningen foregikk samtidig på begge sider av et fjell, erfarte den romerske militæringeniøren Nonius Datus, som i 152 e.Kr. sto for oppføringen av en akvedukt til havnebyen Saldae i dagens Algerie.

Datus hadde foretatt beregningene og satt to arbeidslag i gang med å hugge en tunnel gjennom fjellet fra hver sin side, hvorpå han måtte forlate stedet – kanskje for å lede et annet prosjekt. Han ble imidlertid snart kalt tilbake av provinsens opphissede guvernør.

"Jeg fant dem gråtkvalte og mismodige. De hadde gitt opp alt håp om at de to tunnelene noensinne ville møtes, siden begge tunnelene nå var kommet over halvveis gjennom fjellet. Og som alltid i slike tilfeller falt skylden på meg, ingeniøren," skrev Datus bittert i sin rapport.

Han trodde imidlertid ikke at skylden var hans, for beregningene stemte:

"Entreprenøren og hans assistenter hadde begått brøler etter brøler. I hver ende av tunnelen har de avveket fra linjen, begge litt mot høyre. Hadde jeg ventet litt lenger med å komme tilbake, ville Saldae ha fått to tunneler i stedet for en!" hoverte ingeniøren.

Takket være Nonius Datus' inngripen og et lag med soldaters gravearbeid, ble de to tunnelene på i alt 428 m rettet opp slik at de møttes inne i fjellet. Saldae fikk sin 24 km lange akvedukt.

Etter ferdigstillelsen av en akvedukt var arbeidet på anlegget likevel ikke over. Vannet som løp i vannledningene trakk – avhengig av kildens beskaffenhet – med seg mange urenheter.

Avvanningsbassenger i vannkanalene filtrerte vekk det verste. De måtte derfor tømmes regelmessig via inspeksjonssjakter. Et slikt basseng lå ved enden av Romas Anio Novus-akvedukt.

Da bassenget ble funnet, var det fylt med steiner i ertestørrelse – ført med fra kilden 70 km unna. Mengden var så enorm at dagens eier anla en hel kilometer vei med steinene.

En annen kilde til konstant arbeid for arbeiderne var de store mengdene kalk som vannet tok med seg og deponerte. Forsøk viser at et lag på bare 3 cm kalk i en kanal kunne redusere vanngjennomstrømmingen betydelig.

De underjordiske kanalene ble derfor bygget så store at arbeidere kunne bevege seg i dem og hugge vekk avleiringene – et evig slit.

Nettopp behovet for konstant vedlikehold ble de romerske akvedukters endelikt. Da Vest-Romerriket kollapset på 400-tallet og barbarstammer strømmet inn, var det ikke lenger noen som vedlikeholdt akveduktene. I løpet av få år ble de fleste kalket til og brøt sammen.

Tilbake sto romernes tørrlagte akveduktbroer og kilometerlange buearkader, som i århundrer hadde tilført byene uendelige mengder vann. Men om vannet forsvant, fortsatte byggverkene å imponere.

I den spanske byen Mérida omtalte middelalderens innbyggere ruinene av byens akvedukt for "Los Milagros"– Mirakelet – til minne om det vannvidunder som Romas navnløse ingeniører hadde skapt i fordums tid.