Den britiske kaptein M.C. Murphy gir sin motoriserte infanterienhet ordre om å gjøre holdt. Så stiller han seg opp og speider ut over den golde syriske ørkenen.
Kamelkaravaner har krysset ørkenen siden oldtiden, men i dag, 20. mars 1920, er det pansrede Rolls-Roycer som brøler gjennom landskapet. Murphy vet at enheten hans blir forfulgt av flere hundre bevæpnede arabere.
I kjølvannet av Det osmanske rikets sammenbrudd vil de lokale innbyggerne i Syria gjøre alt for å forsvare sin nyvunne frihet, mens britene i sør og franskmennene i nord forsøker å ta kontrollen i landet.
Murphys dødstrette soldater har kjørt gjennom ørkenen hele dagen, og er nødt til å gjøre holdt for natten. I mangel på bedre muligheter dirigerer kapteinen enheten sin til noen gamle ruiner som står på et høydedrag ved elva Eufrat.
Soldatene får ordre om å grave en maskingeværstilling, men etter noen minutter roper de i munnen på hverandre at Murphy må komme.
Soldatene står foran et svært godt bevart veggmaleri av hvitkledde kirketjenere – og det ser ut til å være mer enn tusen år gammelt. Maleriet er ikke det eneste som skjuler seg i ørkensanden:
Fra høyden ser soldatene tydelig omrisset av en hel by med gater og en kilometerlang bymur. Den britiske offiseren er ikke arkeolog, men synet får ham til å ta kontakt med hovedkvarteret i Abu Kamal, 45 kilometer unna.
Byen Murphy og mennene hans har oppdaget er den glemte romerske grensebyen Dura Europos, som i århundrene etter Kristi fødsel utgjorde Romerrikets ytterste østlige forpost – der den siviliserte verden endte.
De neste tiårene skal generasjoner av arkeologer grave bort sanden og finne tusenvis av urørte gjenstander og skjeletter som litt etter litt vil avsløre byens brutale skjebne i 257 e.Kr.
Men det er de jordiske levningene av 19 romere klemt sammen i en sammenrast tunnel som kommer til å utgjøre et mysterium for flere generasjoner av arkeologer.
Ble de drept med sverd, ild eller et nytt, enda mer dødelig våpen?
Et kappløp med tiden
Britene måtte handle raskt, for det kom signaler om at London ville overdra de syriske besittelsene sine til Frankrike i løpet av få måneder og trekke soldatene ut av landet.
Midtøsten var en politisk trykkoker, og det var derfor nødvendig å finne en arkeolog fra et nøytralt land. Valget falt på den anerkjente amerikaneren James Henry Breasted fra University of Chicago.
Breasted var på utgravning i Irak og måtte reise mer enn 500 kilometer gjennom ørkenen, men da han endelig kunne ta ruinene i øyesyn, visste han at det ville være verdt anstrengelsene.
«Plutselig så vi en høy mur dekket med et maleri i mange farger, som viste en virkelighetstro gruppe på elleve personer som ba til Gud», noterte han i dagboken sin.
«Det sto nå forbløffende klart: Vi sto oppå en antikk syrisk by som hadde vært glemt i 1600 år».
Breasted fikk en tropp soldater stilt til rådighet, og i løpet av den neste uken blottla de flere veggmalerier med romerske soldater og greske guder som motiver.
«Vi hadde å gjøre med de østligste romerne som noensinne er funnet», noterte han 10. mai 1920.
Under et av de mange veggmaleriene fant han inskripsjonen «Dura», og da gikk det et lys opp for ham. Dette var den gåtefulle byen som den antikke greske forfatteren Isidorus av Charax omtalte med ordene:
«Dura, kalt Europos av grekerne».
Breasted fikk løyve til å fortsette utgravningene i to år.
I tillegg til skulpturer, mynter og veggmalerier veltet det frem godt bevarte antikke gjenstander, og til og med skrøpelig pergament med skrifter på forskjellige språk.
Clark Hopkins var en del av det andre arkeologteamet i Dura Europos, og fant utallige skatter i den antikke byen.
Fransk leder stjal alt han kom over
Da Frankrike hadde full kontroll med Syria i 1923, ble gravearbeidet imidlertid lagt i bero. Etter første verdenskrig var det økonomisk krise i Europa, og en dyr utgravning i den syriske ørkenen ble ikke prioritert.
Etter flere års forhandlinger sendte det amerikanske Yale-universitet et sjenerøst forslag til Paris. Universitetet ville betale alle utgifter, og utgravningslederen kunne være en franskmann, men til gjengjeld skulle resten av teamet bestå av amerikanere.
Det var en broket forsamling som fant sammen i den syriske ørkenen i 1928.
Yale hadde sendt det unge arkeologparet Susan og Clark Hopkins, mens Paris stilte med Maurice Pillet, en stolt egyptolog av den gamle skolen. Nærmere 300 lokale arabere ble hyret til selve gravearbeidet.
Samarbeidet var imidlertid preget av vanskeligheter fra starten, betrodde Susan Hopkins i lange brev til familien:
«Nettene er veldig, veldig kalde, og dagene varme. Men den eneste virkelige utfordringen, det eneste vi ikke takler, er M. Pillet. Det er ikke et måltid der han ikke får meg til å dirre av raseri».
Den franske arkeologen behandlet amerikanerne som sine undersåtter og skjelte konstant ut de lokale.
Clark Hopkins beskrev ham som «mistroisk og bitter» og beklaget seg over franskmannens manglende lederevner – han var mer opptatt av personlig suksess enn å få teamet til å arbeide sammen.
I andre arabiske land var vestlige arkeologer blitt kidnappet og i flere tilfelle drept av lokale røvere.
Pillets største frykt var derfor et arabisk angrep for å stjele ekspedisjonens pengekasse. Han brukte derfor store ressurser på å bygge høye betongmurer med skyteskår rundt hele leiren. Kollegene hans var ikke enige i beslutningen, men franskmannen nektet å gi seg.
Gnisningene ble bare verre da det kom frem at Pillet ikke hadde levert inn alle funn, men gjemt mynter og pilspisser i de tomme sigar-eskene sine.
«Arkeologi var som en skattejakt for ham», skrev en skuffet Clark Hopkins.
Helt galt gikk det noen år senere da sikkerheten sviktet. En utgravd tunnel kollapset, og to av de arabiske hjelperne omkom. Det gjorde ikke Pillets dårlige rykte blant de lokale noe bedre.
De personlige og kulturelle sammenstøtene kunne imidlertid ikke endre på at Dura Europos var en arkeologisk gullgruve. Da Hopkins-paret fant byens citadell fylt med skjeletter, skrev Susan:
«Det lå en mann med et tykt tau rundt halsen. Munnen var åpen, som om han gispet etter luft. Et fryktelig syn, men et praktfullt skjelett med perfekte tenner».
Etter hvert som de gravde frem mer av den glemte byen, gjorde Hopkins-paret og Pillet en viktig oppdagelse: Dura Europos ble ikke forlatt under fredelige forhold.
Den nesten fire kilometer lange bymuren var nemlig omgitt av veldige jordvoller på begge sider – et tegn på at romerne hadde forsterket muren mot underminering.
En nesten intakt angrepsrampe utenfor bymuren etterlot ingen tvil: Dura Europos var blitt inntatt og forlatt etter en intens beleiring. Romerne måtte derfor ha forberedt seg på å motstå et angrep fra en sofistikert og mektig fiende.
Fiendens identitet kunne fastslås, da arkeologene fant noe hastig skrevet graffiti på en mur: «Perserne angrep oss», sto det under en tegning av en kampkledd soldat til hest.
Senere funn av mynter og ringbrynjer fikk arkeologene til å fastslå at det var snakk om det persiske folket sasanidene. De kom fra det området som i dag utgjør Iran.
Sasanidene tok hevn
Sasanidene var Irans siste herskere før landet ble erobret av muslimene. I 224 e.Kr. hadde sasanidene beseiret det vaklende Parterriket, og deretter lå veien åpen for en massiv ekspansjon.
Sasanidenes konge, Shapur 1., bygde opp en mektig hær med beleiringer og tungt kavaleri som spesialitet – sasanidene utviklet teknikker til å komme under, over og gjennom massive bymurer.
Romerne forsøkte å nedkjempe det unge sasanide-riket i både 231 og 243 e.Kr., men ble slått tilbake etter heftige kamper.
I 256 e.Kr. var situasjonen snudd. Nå marsjerte sasanidenes hær mot vest for å ta en blodig hevn over romerne og utvide riket sitt.
Det egentlige målet var romernes østlige metropol Antiokia ved Middelhavskysten, men som Romerrikets ytterste forpost ble Dura Europos en bastion mot sasanidenes krigsmaskin.
Den romerske historikeren Ammianus beskrev senere synet av en fremrykkende sasanidisk hær:
«Kroppene var dekket med plater, og hodene med metall formet som ansikter. De som skulle kjempe med lanser, sto så stille at de kunne vært spent fast til bakken.
Litt unna sto bueskytterne, som siden de ble født, var blitt trent i en ferdighet dette folket mestrer til fulle».
Ammianus beskrev også sasanidenes krigselefanter, som skremte romernes hester fra sans og samling. Innbyggerne i Dura Europos hadde altså god grunn til å forberede seg på en voldsom beleiring.
Sasanidene brukte blant annet elefanter når de gikk til angrep på romerne.
Sensasjoner på rekke og rad
Under Pillets kaotiske ledelse ble arkeologene imidlertid ikke særlig klokere på sasanidenes beleiring. Syk og bitter ble franskmannen erstattet i 1932.
I stedet sendte Paris greven Robert du Mesnil du Buisson, som var selvlært arkeolog og krigsveteran – alltid iført nypresset uniform med utmerkelsene sine på brystet og en offiserspistol i beltet.
Den elegante og alltid høflige du Mesnil vakte begeistring hos amerikanerne.
«Han var en dyktig handlingens mann», skrev Clark Hopkins. «En entusiastisk arkeolog og organisator. Han var ikke utdannet forsker, men var rask til å finne nye spor og forfølge dem.
Takket være hans kjennskap til arameisk og hebraisk er vi i stand til å tyde graffitien».
Den franske greven og Hopkins-paret innledet et utmerket samarbeid, og vinteren 1932-33 kunne teamet offentliggjøre den ene sensasjonen etter den andre, inkludert en av historiens første kristne kirker.
«Alt jeg kan huske, er forbløffelsen, vantroen, etter hvert som vi blottla det ene maleriet etter det andre», skrev Clark Hopkins.
Oppdagelsene ble også fulgt med begeistring hjemme i USA og Frankrike, der mediene døpte byen «Ørkenens Pompeii».
Men Duras største mysterium lå stadig begravd under arkeologenes føtter og ble først oppdaget året etter.
Massakre i tunnelen
Da hjelperne fjernet jordvollen fra et stykke av bymuren, bemerket du Mesnil at et av tårnene, kalt tårn nr. 19, hadde sunket litt ned i bakken og helte til den ene siden.
Det kunne tyde på at det var en sammenrast tunnel under sanden, og derfor begynte franskmannen å grave sammen med sine assistenter.
3-4 meter under bakken begynte det å velte frem gjenstander fra en kollapset tunnel som hadde vært 1,2 meter bred og 1,6 meter høy. Ifølge notatene til du Mesnil fant de blant annet «deler av sverd, kastespyd og plater fra beinbeskyttere».
Franskmannens neste funn var det mest oppsiktsvekkende. I en stor haug lå flere soldatskjeletter omgitt av romerske våpen. Det nøyaktige antallet var vanskelig å fastslå, ettersom noen var brent nesten helt vekk.
Få meter derfra lå nok et skjelett med en persisk hjelm ved siden av seg. Franskmannen stusset over at det lå inntørket hjernemasse i noen av kraniene – det tørre klimaet hadde delvis mumifisert soldatene.
Å finne så mange døde på så liten plass er ytterst uvanlig. Du Mesnil begynte å fundere over hva som kunne ha foregått. Under sasanidenes beleiring planla de å velte tårn 19 ved å grave et hulrom under det.
De arkeologiske studiene viste at sasanidene hadde begynt å grave en tunnel 40 meter fra bymuren.
Romerne hadde imidlertid raskt oppdaget planen, for grave-arbeidet kunne både høres og ses – sanden de gravde opp lå i en stor haug som var umulig å skjule på den flate sletten.
Du Mesnil antok at romerne bestemte seg for å grave mottunnelen for å foreta et overraskelsesangrep på sasanidene. Men romernes plan slo tilbake på dem selv.
Da de brøt gjennom til fiendens tunnel, var de i undertall og måtte flykte tilbake inn i byen. Tunnelinngangen var i mellomtiden blitt blokkert av offiserer som var forståelig nervøse over at det nå var en direkte åpning inn til byen.
De uheldige soldatene døde dermed i en ren nedslakting, og rakk bare å trekke med seg en eneste perser i døden.
Du Mesnil mente at sasanidene deretter måtte ha spredt råolje i mottunnelen og tent på for å få tunnelen til å rase sammen.
Da de senere lot sin egen tunnel kollapse under tårn 19, sto hundrevis av soldater klar til å invadere Dura Europos. Men det gikk ikke som planlagt. Tårnet slo sprekker, men romernes jordvoller holdt det oppreist.
Arbeidet går i stå igjen
Tunnelfunnet var enestående, for romerske soldater ble sjelden etterlatt der de falt.
Men fra 1933 hadde du Mesnil det travelt med å dokumentere et annet og like sensasjonelt funn: byens synagoge.
Den var trolig en av verdens eldste, og rikt utsmykket med veggmalerier. Franskmannens interesse for synagogen kom i veien for de drepte under tårn 19, som bare så vidt ble behandlet i de vitenskapelige artiklene i 1930-årene.
Du Mesnil registrerte imidlertid en uvanlig detalj: Tunnelen var full av sot og gule avleiringer. Han tok en rekke jordprøver og fikk dem analysert ved det amerikanske universitetet i Beirut.
Uheldigvis tok midlene til Dura Europos slutt før analyseresultatene nådde tilbake til du Mesnil.
I 1937 mente universitetene i USA og Frankrike at ørkenbyen neppe rommet flere overraskelser – det meste av byen var jo blottlagt, og før arkeologene kunne finne nye sponsorer, brøt andre verdenskrig ut, og utgravningene stanset opp.
Etter krigen trakk Frankrike seg ut av Syria, og de urolige forholdene i Midtøsten gjorde at det de neste årene var utrygt å grave.
Nye utgravninger 50 år senere
Først i 1986 var Syria igjen trygt nok til at utgravningene i Dura Europos kunne gjenopptas. En av de vestlige arkeologene som kom til den antikke byen, var Simon James fra Leicester University i England.
Sammen med et team arkeologer gravde han blant ut militærbrakkene i byen. Simon James studerte også rapport-ene fra 1930-årene nøye.
Du Mesnil og Clark-paret hadde utført et imponerende stykke arbeid – på noen få år fant de mer enn de fleste arkeologer tør drømme om i et helt liv; men de hadde ikke hatt ressurser til å analysere alle funnene sine til bunns.
Simon James, som har antikkens våpen og militærutstyr som spesialfelt, bestemte seg derfor for å studere funnene under tårn 19 i detalj.
Etter at James hadde studert du Mes-nils artikler, innså han at soldatene umulig kunne ha omkommet i nærkamp.
«Det er ikke noen troverdig forklaring», uttalte han. «Det ville vært umulig for så mange romere å kjempe skulder ved skulder» – tunnelen var bare 1,2 meter bred.
Derfor er det ikke sannsynlig at så mange ville ha blitt drept raskt i kamp. Analyser av du Mesnils tegninger viste at likene var blitt stablet oppå hverandre – først på tvers av tunnelen og så på langs.
Forklaringen på denne fremgangsmåten kunne finnes i katalogen over franskmannens funn, mente James.
Det var nemlig registrert flere romerske katapult-piler på gulvet i tunnelen. Sasanidene hadde trolig stablet de døde romerne oppå hverandre for å beskytte seg mot de dødbringende pilene.
Spørsmålet om hvordan soldatene hadde dødd i den trange tunnelen, var imidlertid stadig ubesvart.
«Det er forbausende at så mange av byens forsvarere kunne dø i de trange omgivelsene i tunnelen», skrev Simon James i 2011, da han etter flere års forskning var klar med sin endelige teori om begivenhetenes rette sammenheng:
«Det virker usannsynlig at de falt i nærkamp, ettersom det ville kreve at sasanidene hadde overmenneskelig styrke».
Simon James trodde først at massedøden kunne være et resultat av panikk i tunnelen, men så fikk han et tips fra en kollega: Mer enn 400 år tidligere hadde grekerne brukt et spesielt våpen med samme dødelige effekt.
Teorien om gassangrepet i Dura Europos er blant annet blitt hyllet i det anerkjente Archaeology Magazine. Bakmannen er Simon James, som er professor i arkeologi ved Leicester University i England.
Gass kan være løsning på gåten
Da romerne beleiret den greske byen Ambrakia i 189 f.Kr., forsøkte de også å grave en tunnel under bymuren.
Grekerne gravde en mottunnel, og ifølge den romerske historikeren Livius «brukte de et hittil ukjent våpen som var lite, men effektivt».
Livius beskrev hvordan grekerne fylte fjær i en tønne med hull i bunnen. Deretter satte de fyr på fjærene, snudde tønnen mot tunnelåpningen og brukte en blåsebelg til å få dem til å flamme opp og sende røyken mot romerne.
Livius fortalte ikke om romerne døde, men det som er sikkert er at brennende fjær avgir en svovelholdig røyk som raskt kan gjøre et menneske kampudyktig.
Da Simon James leste Livius’ beskrivelse, la han to og to sammen. Jordprøvene som du Mesnil hadde sendt til Beirut, viste seg nemlig å inneholde svovelkrystaller og spor etter råolje.
Nå mente James at han hadde nøkkelen til mysteriet. Sasanidene kunne lett høre romernes arbeid med mottunnelen, og bestemte seg derfor for å legge en felle for dem.
Da romerne var i ferd med å bryte gjennom til angripernes tunnel, trakk sasanidene seg noen meter tilbake og tente et bål som de fikk til å flamme opp ved hjelp av råolje.
Ved hjelp av store blåsebelger sendte sasanidene tykk, svart røyk rett i fjeset på romerne.
Etter noen sekunder var romernes tunnel et svart inferno der ingen kunne se hånd for seg, men likevel føle seg frem langs veggene. Men så kom dødsstøtet.
Sasanidene kastet noen håndfuller svovelkrystaller på det glovarme bålet, og i løpet av noen få sekunder befant de giftige molekylene seg i romernes lunger.
Når svoveldioksid går i forbindelse med menneskets slimhinner i for eksempel lungene, blir stoffet nemlig til svovelsyre. Nede i tunnelen ble romerne altså kvalt og etset til døde i løpet av noen minutter.
Røyken veltet ut av tunnelen, og da de romerske offiserene innså at mennene deres ikke ville komme ut i live, kjørte de en scorpio-katapult i stilling og pepret tunnelen med tunge jernpiler.
De lange pilene på omtrent en meter kunne uten vanskeligheter bore seg gjennom en rustning, men en menneskemur av 19 romerske soldater ville gi solid beskyttelse.
Da den giftige røyken lettet, stablet sasanidene derfor de romerske likene i høyden. Slik kunne de sette fyr på romernes tunnel og få den til å rase sammen, uten selv å bli drept.
Bare en eneste perser kom seg ikke ut før flammene, eller en romersk pil, tok livet av ham.
Hvis Simon James har rett i tolkningen, er dette det første dokumenterte giftgassangrepet i historien.
Dura Europos ble en spøkelsesby
Uansett akkurat hva som skjedde i tunnelen under tårn 19, vet arkeologene en ting med sikkerhet: Sasanidene vant en knusende seier over romerne. I sine erindringer beskrev Clark Hopkins frykten som romerne må ha følt:
«Vi kan forestille oss en mørk natt i oktober 256 e.Kr. I flere måneder har innbyggerne kunnet se beleiringsrampen vokse jevnt og trutt, til den nå er høyere enn bymuren».
De arkeologiske undersøkelsene etter 1986 peker på at det endelige angrepet kom fra nettopp beleiringsrampen. Her, ved hovedporten og på flere gatehjørner, brøt det med sikkerhet ut heftige kamper.
Mye tyder på at byens soldater og innbyggere var nødt til å overgi seg kort tid etter at sasanidene myldret inn i byen.
Deretter ble de sivile drevet sammen og ført til seierherrens byer, der de tilbrakte resten av livet som slaver.
Dura Europos ble av uvisse årsaker ikke stukket i brann, kanskje fordi perserne ville ha mulighet til å bruke den som tilfluktssted hvis krigslykken skulle snu. Men det ble ikke aktuelt.
De seierrike sasanidene marsjerte videre mot Roma og satte det store imperiet på hodet da keiser Valerian tapte slaget ved Edessa i 260 e.Kr. og selv ble tatt til fange.
Mens sasanidene fortsatte sin seiersgang mot vest, ble Dura Europos langsomt dekket av ørkenens hyppige sandstormer.
Den en gang så livlige grensebyen ble forvandlet til en glemt spøkelsesby, der den eneste aktiviteten i århundrer var lyden av forbipasserende gjetere og saueflokkene deres – helt til en gruppe britiske soldater stakk feltspadene sine i sanden.