Artilleri vant Romas glemte slag: Germanerne ble spiddet

I åssidene står en skog av små, fargede metallvimpler som viser hvor arkeologene har funnet artilleribolter, pilspisser og kastespyd.

«Romerne må ha delt seg og omringet bakketoppen på tre sider», skyter Petra Lönne inn. Sammen med Michael Brangs og flere andre har hun ledet utgravningen.

Funnet av Harzhorn-slagmarken, som fortsatt er under utgravning, er intet mindre enn en sensasjon. Ifølge forskerne burde den nemlig ikke eksistere.

Amatør fant spor etter ukjent slag

Harzhorn-høydedraget kom i forskernes søkelys i 2008, da en hobbyarkeolog troppet opp hos regionarkeolog Petra Lönne og viste frem en rekke funn han hadde gjort åtte år før på høydedraget Harzhorn. Finneren hadde opprinnelig trodd at gjenstandene stammet fra middelalderen, og hadde derfor lagt dem i
en skuff, men bekjente hadde siden oppfordret ham til å levere inn funnet.

Da Petra Lönne så gjenstandene, blant annet en hakke, spydspisser samt en helt spesiell hestesko, en hipposandal, trodde hun ikke sine egne øyne: «Min første tanke var at de umulig kunne stamme fra vår region».

Den såkalte hipposandalen kunne nemlig bare være romersk. Riktignok forsøkte romerne under keiser Augustus å innlemme Germania, men da nærmere 20 000 romerske soldater under ledelse av feltherren Varus ble utslettet av germanerne i år 9 e.Kr., trakk Augustus alle tropper hjem og ga opp området. Angivelig vandret keiseren etter katastrofen hvileløst rundt i palasset og ropte: «Varus, gi meg mine legioner tilbake».

Siden katastrofen hadde romerske hærer bare vært på streiftog i Germania, så hvordan hadde en hestesko som først kom i bruk rundt 50 e.Kr. – et halvt århundre etter Varus-slaget – havnet helt oppe i Harzhorn?

Petra Lönne samlet et team arkeologer og gikk straks i gang med å gjennomsøke området med metalldetektorer. Detektorene pep konstant, og fra skogbunnen dukket det opp pilspisser, artilleri-missiler og spyd, og til og med rester av ringbrynjer.

Det var ingen tvil: Harzhorn skjulte restene fra et voldsomt slag som ingen kilder noensinne har nevnt. «For en arkeolog er det en drøm å finne noe slikt i sitt område», forklarer Lönne, som snart fikk bevis for når slaget ble utkjempet.

Blant de mange funnene var en rekke mynter. Den yngste mynten stammet fra den unge keiser Alexander Severus’ tid. Funnet ble avgjørende, for forskerne visste at Severus i år 234 hadde måttet avbryte et felttog mot perserne i dagens Irak for å haste med hæren til grensen mot nord, der germanere i stort tall hadde brutt gjennom.

Da keiseren nådde frem til grensebyen Mogontiacum – dagens Mainz – ble den bare 26 år gamle Severus myrdet av sine egne soldater på ordre fra en av sine generaler, Maximinus Thrax, som deretter lot seg utrope til keiser.

Romersk historiker hadde rett

Ifølge den romerske historikeren Herodian overtok Thrax hæren til Severus og invaderte i år 235 e.Kr. Germania: «Han la hele landet øde, ødela det modnende kornet og brente byene etter at hæren hadde plyndret dem».

Herodian skrev at Thrax trengte dypt inn i Germania, men moderne historikere har lenge ment at det var en overdrivelse. Ifølge deres teori nøyde Thrax seg med å herje området like over grensen.

Ifølge Petra Lönne tyder alt imidlertid på at Harzhorn-slagmarken, som ligger mer enn 300 kilometer fra den romerske grensen, stammer fra Thrax’ felttog.

Teorien understøttes av at arkeologene har funnet et stort antall pilspisser på slagmarken, pilspisser av en type som bare ble brukt i Østen. Det stemmer med Herodians beretning om at Thrax overtok keiser Severus’ hær, som blant annet omfattet bueskyttere fra dagens Irak samt persiske leiesoldater. Herodian tok altså ikke for hardt i.

Ifølge Michael Brangs, som sto for det store arbeidet med å gjennomsøke Harz­horn-skogen med metalldetektor, fant arkeologene også en romersk mynt fra dagens Tyrkia – en mynt som bare hadde verdi i dette området. Noen av soldatene har altså også vært utstasjonert i en av provinsene i Tyrkia.

Forskerne mener at Thrax’ hær var på vei tilbake fra felttoget i nord da den falt i det germanske bakholdet. Harzhorn var et opplagt sted å angripe, fordi en sump blokkerte veien mot sør.

Kolonnen var derfor nødt til å marsjere via høydedraget mot vest. Ifølge Michael Brangs har kolonnen, som sannsynligvis talte 6–8000 mann, vært 3–5 kilometer lang. «Germanerne trengte bare å kjem­pe mot en del av kolonnen og behøvde derfor ikke mange krigere», sier Brangs.

Tilsynelatende lot germanerne den forreste delen av kolonnen passere, men angrep så vognene som fraktet soldatenes utstyr. Arkeologene har funnet rester både av disse vognene og lasten, som germanerne klarte å angripe og i enkelte tilfeller stjele. Men etter det innledende angrepet begynte det for alvor å gå galt for germanerne.

De romerske styrkene gikk tilsynelatende til motangrep, for arkeologene har funnet både romerske kastespyd og piler fra bueskyttere på det første kampstedet. Motangrepet var så effektivt at germanerne måtte flykte opp langs høydedraget, og nå satte romerne inn sitt sterkeste våpen – det fryktede ballist-artilleriet.

Romerne perfeksjonerte artilleriet

Antikkens missil-maskiner ble oppfunnet av grekerne rundt 400 f.Kr., og viste seg å være et uhyre slagkraftig våpen. De kunne avfyre steinkuler eller tunge piler ved hjelp av såkalt torsjon – latin for «vridning».

Våpnenes kraft kom fra reip som var vridd hardt opp. De fikk en akkumulert energi som kunne avfyre et prosjektil med voldsom fart. Utregninger viser at de kraftigste komposittbuene fra middelalderen hadde en maksimal spennstyrke på 68-72 kilo. Til sammenligning hadde cheiroballisten – romernes beste felt-artilleri – en spennstyrke på hele 335 kilo og skjøt med samme styrke uansett soldatens krefter.

Romerne begynte å bruke våpenet på 200-tallet f.Kr., og på Julius Cæsars tid knappe 100 år senere hadde romerske hærer perfeksjonert bruken. Det mest brukte artilleriet var den såkalte skorpionen, som var såpass liten at den kunne betjenes av to-tre mann og settes inn på selve slagmarken som feltartilleri.

Cæsar brukte artilleriet med stor suksess under felttoget mot gallerne og under invasjonen av Britannia i år 55 f.Kr., der han blant annet brukte artilleriet til å presse de britiske krigerne vekk fra strendene.

Forsøk med rekonstruerte skorpioner viser at våpenets bolter kan trenge gjennom to centimeter tykke planker på 340 meters avstand. Verken skjold eller kroppspanser kunne motstå en fulltreffer.

Selv de romerske soldatene kunne bli overrasket over artilleriets kraft. Da Cæsar under borgerkrigen kjempet mot andre romerske styrker i Nord-Afrika, hånet en fiendtlig offiser Cæsars menn, som straks skjøt en skorpion mot ham. Missilet gikk ifølge en romersk kilde tvers gjennom offiseren og spiddet ham til en hest. Det fikk, forståelig nok, den drepte offiserens folk til å ta beina på nakken.

Ifølge den romerske militærhistorikeren Vegetius, som på 300-tallet e.Kr. skrev et storverk om tidligere tiders romerske militærvesen, hadde hver legion på rundt 5000 mann gjerne 55 ballister. Rundt år 100 e.Kr. utviklet romerne en ny, forbedret type feltartilleri: cheiroballisten.

Våpenets frontramme, som holdt de snodde reipene, var i motsetning til skorpionens treramme laget av jern. Jernrammens forbedrede styrke ga våpenet enda mer kraft.

Skytset ble fraktet på vogner, som de dessuten kunne skytes ut fra. Det var sannsynligvis blant annet denne typen artilleri romerne satte inn da de ble angrepet ved Harzhorn.

Germanerne ble meid ned

Cheiroballisten hadde maksimal rekkevidde på mer enn 400 meter, men var ifølge tyske forsøk mest effektiv på rundt 75 meter. Ifølge Michael Brangs stilte romerne etter germanernes første angrep opp artilleriet et stykke nede langs Harzhorn-høydedraget, og derfra skjøt de mot angriperne.

«Vi fant mange artilleribolter nedover i åssiden, men ikke her oppe på toppen. Det tyder på at germanerne løp nedover åssiden – kanskje i et forsøk på å ø­de­leg­ge artilleriet», forklarer Brangs og peker nedover den gress- og tre­bevokste­ skråningen.

Germanernes utfall lyktes tilsynelatende ikke. I stedet tok de flukten lenger opp på høydedraget med romerne like i hælene. Den 1800 år gamle slagmarken har aldri vært dyrket opp, så for arkeologene er den en gullgruve av informasjon.

Gjenstandene som de to kjempende partene mistet under slaget, ligger nøyaktig slik de ble etterlatt den gangen, og det samme gjelder både pilspisser og artilleribolter, som har boret seg inn i skråningen med voldsom kraft.

Ut fra boltenes plassering har det derfor vært mulig for forskerne å finne ut hvor artilleriet har stått da det beskjøt germanerne. Derfor kan forskerne for eksempel se at de første artilleri-salvene ble avfyrt fra nord mot sør, og det er årsaken til at de antar at romerne var på vei hjem da de ble angrepet.

«Men artilleriboltene vi har funnet er bare de som ikke traff målet og i stedet boret seg inn i skråningen», påpeker­ Petra Lönne. Ifølge forskerne flyktet de germanske krigerne etter romernes motangrep opp på en liten bakketopp på høydedraget.

«Og her ser vi interessant nok også bolter som er blitt avfyrt fra sør mot nord, så romerne må ha omringet germanerne», forklarer Michael Brangs. Å dømme etter de 89 artilleri-boltene arkeologene har funnet innleiret i bakketoppen, ble germanerne utsatt for en veritabel sperreild av artilleribolter og piler skutt ut fra buer.

«Og det er snakk om flere typer bolter, så man må anta at de hørte til forskjellige typer artilleri», forklarer Petra Lönne.

De forskjellige skuddvinklene tyder også på at flere artilleri-maskiner har beskutt germanerne på samme tid.

Den konstante beskytningen fra en våpentype som de germanske krigerne sannsynligvis aldri hadde sett før, må ha skapt total panikk blant krigerne. Samtidig eller umiddelbart etter angrep romersk rytteri og fotsoldater sannsynligvis krigerne på bakketoppen fra øst.

I skråningen har arkeologene funnet romerske kastespyd, men også metallrestene fra en romersk utstyrsvogn som germanerne må ha erobret under det innledende angrepet. Under det romerske angrepet har vognen veltet nedover skrenten, og innholdet, blant annet hakker og annet soldatutstyr, falt ut.

Romerske styrker ble angrepet igjen

Etter det store slaget på høyden flyktet germanerne tilsynelatende videre mot vest, og arkeologene har bare funnet sporadiske spor etter ytterligere kamper på høydedraget.

Til gjengjeld har arkeologene funnet tydelige spor etter kamp i et nærliggende område. Ved Kahlberg, 1,9 kilometer mot sør, har arkeologene funnet restene av flere romerske utstyrsvogner med innhold samt både romerske og germanske kastespyd.

«Her lå i sin tid en kilde, så kanskje har romerne kommet hit etter slaget for å få vann til seg selv og dyrene, og så er de blitt angrepet igjen», sier Petra Lönne. Alt tyder på at romerske fotsoldater raskt kom kameratene sine til unnsetning og fikk drevet fienden på flukt.

I alt har arkeologene funnet 2800 gjenstander på de to slagmarkene, samt et skjelett av en hest, men de har ennå ikke funnet noen menneskeknokler.

Både romerne og germanerne må derfor ha tatt sine døde med seg. Mye tyder på at germanerne plyndret slag­mar­ken da de romerske styrkene marsje­rte videre. De gjenstandene arkeologene har funnet er derfor bare de som lå skjult.

Funnet krever historie-omskrivning

Ifølge forskerne har Harzhorn-funnet tvunget historikerne til å skrive om historiebøkene. Slaget viser at den romerske hæren på 200-tallet, som var en ekstremt urolig tid med et utall keisere, i motsetning til tidligere teorier faktisk fortsatt hadde stor slagkraft og både kunne gjennomføre felttog dypt inne i Germania og effektivt slå tilbake angrep.

Samtidig er slagmarken også enestående fordi den for første gang har gjort det mulig å rekonstruere et romersk­ slag trinn for trinn.

Ifølge Petra Lönne er det likevel vanskelig å definitivt konkludere at germanerne tapte slaget, for ingenting tyder på at de satset på å nedkjempe den romerske hæren – til det hadde de for få krigere.

«Angrepet skjedde muligens fordi de ville befri de germanerne som romerne utvilsomt hadde tatt som slaver underveis», forklarer hun, og påpeker at arkeologene også har funnet et par romerske håndjern på slagmarken, som en slave muligens har hatt på.

«De kan også ha angrepet i ren desperasjon, fordi romerne hadde plyndret og ødelagt maten germanerne skulle leve av til vinteren. De hadde ganske enkelt ingenting å leve av».

Ifølge Lönne fortsetter utgravningene. Kanskje skjuler Romas glemte slagmark enda flere hemmeligheter.