Asias grusomme giftkonge drepte 80 000 romere
Han imponerte ved å spise ren gift, tok livet av sin mor for å bli konge, og var Romerrikets mest innbitte fiende. Kong Mitridates sto bak antikkens uhyggeligste massakre, og sendte hæren sin mot vest for å knuse «romerne, menneskehetens felles fiende».
Et av historiens mest populære våpen er gift, og kong Mitridates var en mester på området. Ifølge antikke kilder ble giftene hans utvunnet av alt fra planter til dyr, og effekten kunne være skrekkelig.
Hevnens times opprant en kald vårmorgen i år 88 f.Kr. En folkemengde på flere tusen rasende efesere buldret gjennom gatene i storbyen Efesos i den romerske provinsen Asia.
De fleste av dem var av gresk avstamming, og nå var de på jakt – på jakt etter romere.
Underveis knuste den hatske folkemassen alle statuer og offentlige inskripsjoner som de romerske plageåndene deres hadde satt opp.
Fra husene hørtes hjerteskjærende skrik hver gang noen brøt seg inn til nok en familie av romersk avstamning. Menn, kvinner og barn – ingen ble skånet.
Med kniver, sverd og bare nevene ble ofrene stukket, hogd og revet i stykker, før angriperne beveget seg videre, på utkikk etter sitt neste bytte.
Skrekkslagne flyktet hundrevis av romere inn i byens store Artemis-tempel, som ifølge tradisjonen var fredhellig.
Men den opphissede folkemengden hadde ikke tenkt å la dem slippe unna. Angripere brøt opp tempelportene og strømmet inn.
Selv de flyktningene som desperat klynget seg til gudestatuene i tempelet, ble hogd ned uten nåde.
«Hvilken grusom skjebne som ble romere og italienere i Asia til del. Menn, kvinner og barn, de frigitte og slaver av italiensk avstamning», skrev den romerske historikeren Appian.
For efeserne var ikke de eneste som tok hevn for tiår med utbytting. I alle større byer i dagens Vest-Tyrkia ble romere jaget og drept og likene slengt i hauger utenfor bymurene.
Antikke kilder anslår at 80 000 romere mistet livet i løpet av denne vårdagen i år 88 f.Kr.
Massakren i Asia var antikkens største mot romere, og den var enestående fordi blodbadet var nøye planlagt. Mannen bak den etniske utrenskningen het Mitridates, konge av Pontos.
Han skulle bli den mest blodtørstige og seiglivede fienden supermakten Roma noensinne skulle måtte hanskes med.
Giftkongen ville skape et storrike
Mitridates 6. var hersker over det vesle, velstående riket Pontos ved sørkysten av Svartehavet.
Han var kommet til makten i ung alder, og hadde med brutal effektivitet fjernet alle fiender ved hoffet ved hjelp av gift – hans store pasjon.
Den unge herskeren hadde en hel hage fylt med giftige planter som han moret seg med å teste på dødsdømte forbrytere.
Av frykt for selv å bli forgiftet studerte han også motgifter og muligheten for å bygge opp resistens overfor gift ved å innta små mengder av stoffet over lang tid.
Kongen nøt derfor å strø gift utover sin egen mat og så innta det livsfarlige måltidet foran øynene på sine imponerte gjester.
Giftige slanger var også en del av hoff-underholdningen. Han fikk derfor tilnavnet Giftkongen. Mitridates hadde imidlertid større ambisjoner enn å være ekspert på gift.
Kongen nedstammet fra den persiske konge-slekten, og var samtidig etterkommer av en av de makedonske generalene som 250 år før hadde erobret Lilleasia under Aleksander den stores ledelse.
Mitridates mente derfor at gudene hadde utpekt ham til å gjenskape Aleksanders storrike. Men ambisjonen om å bli Aleksanders arvtaker var vanskelig av spesielt én grunn: Roma.
Provinsene ble utsugd
Roma hadde i årenes løp gått fra en ubetydelighet langt mot vest til en stormakt som presset seg nærmere og nærmere Mitridates' rike.
Den vestlige delen av middelhavsregionen, samt Hellas, var i år 146 f.Kr. kommet under Romas herredømme, og i 133 f.Kr. utvidet romerne enda lenger mot øst, da de annekterte Pergamon i den vestlige delen av Lilleasia og omdannet kongeriket til den romerske provinsen Asia.
Kort tid etter rykket romerske kolonister, handelsmenn og i særdeleshet skatteoppkrevere inn i provinsen.
Skatteoppkreverne var privatpersoner som med hele den romerske statsmakten i ryggen krevde inn enorme summer fra lokalbefolkningen.
Skattetrykket var så stort at mange familier ikke hadde annet valg enn å selge barna sine som slaver for å kunne betale. Selv romerne innså at skatteoppkrevingen i den nye provinsen var ute av kontroll:
«Romas navn er knyttet til hat, og romerske tributter, tiende og skatter er dødens instrumenter», skriver den romerske politikeren og forfatteren Cicero med stor oppgitthet.
Og ingenting tydet på at Roma var blitt mett av alle erobringene og skatteinntektene og de titusenvis av slaver som fulgte med.
Tvert imot fryktet de fleste kongeriker i Lilleasia at de var de neste på Romas erobringsliste.
Nabokonge ble lokket til å angripe
Kong Mitridates hadde ikke tenkt å vente på at romerne kom. Han ville slå først – men med list. Allerede ti år før massakren i Asia begynte kongen å realisere planene sine.
Han erobret store deler av området rundt den østlige og nordlige delen av Svartehavet. Og i år 93 f.Kr. overtalte Mitridates sin svigersønn, armenerkongen Tigranes, til å invadere kongeriket Kappadokia, mens han selv rykket inn i naboriket Bitynia.
Manøveren var en test av Romas handlekraft, for kongene i både Bitynia og Kappadokia var romerske allierte.
Som svar sendte det romerske senatet hærføreren Manius Aquillius med en legion til Bitynia for å gjeninnsette de to kongene.
I samme øyeblikk som Aquillius ankom, trakk Mitridates imidlertid lydig troppene ut av begge kongerikene.
Aquillius var dypt skuffet, for han hadde håpet på en rask krig med rikt utbytte. I stedet presset den romerske hærføreren Bitynias gjeninnsatte konge, Nikomedes, til å angripe Mitridates i Pontos. På den måten kunne de begge få del i Pontos' rikdommer.
I år 89 f.Kr. krysset Nikomedes grensen til Pontos med en hær på 56 000 mann. Styrken møtte ingen motstand. Grensebyene var forlatt, og ikke en eneste pontisk soldat var å se.
Mitridates, som for lengst hadde fått beskjed fra spionene sine om invasjonsplanene, ville lokke Nikomedes langt inn i riket sitt slik at alle kunne se at det var Nikomedes og ikke han som var aggressoren:
«Han ville ha en god og åpenlys unnskyldning for krig», forklarer den romerske historikeren Appian.
Da Nikomedes' hær kom til elva Amnias ved Pontos' hovedstad, sto Mitridates' generaler klare med en hær på 50 000 mann. Og de hadde en overraskelse på lur.
Stridsvogner meide ned
Mitridates' styrke var angripernes underlegen. Men gjemt bak rekkene av menn og hester sto et hemmelig våpen: 130 stridsvogner, alle med blankslipte kniver montert på navet.
Slike vogner hadde ikke vært i bruk på slagmarken på over 200 år, og overraskelsen var derfor total:
«De sier at vognene hadde en glupsk tørst etter blod og kappet lemmer av så raskt at armer og bein falt til jorden før mennene rakk å kjenne smerten», skrev den romerske forfatteren Lukrets.
Da slaget var over, lå halvparten av Nikomedes' styrker døde tilbake. Det var en storslått seier for Mitridates, som ennå ikke hadde satt inn hovedstyrken sin.
Ytterligere 250 000 pontiske soldater sto klare til kamp, og de ble nå sendt etter feltherren Aquillius, som sto ved grensen til Pontos med 40 000 romerske og bitynske soldater.
Som en flodbølge knuste den pontiske hæren de romerske styrkene. Aquillius flyktet, men ble fanget og overgitt til Mitridates, som ifølge Appian straffet ham grusomt:
«Mitridates helte flytende gull ned i halsen på ham som et skarpt svar på romernes grådighet».
Deretter gikk det fort. Mens kong Nikomedes flyktet til Roma, dro Mitridates i spissen for hæren sin gjennom Bitynia og siden inn i den romerske provinsen Asia.
I storbyen Pergamon ble giftkongen hyllet som en befrier. Ikledd de fineste persiske klær, kappe og bukser, stilte Mitridates seg opp i byens amfiteater og oppildnet innbyggerne til krig mot det griske Roma:
«Romerne forteller selv at grunnleggerne deres diet en hunnulv. Det forklarer hvorfor hele den romerske befolkningen har en ulvs temperament. Som ulver har de en umettelig blodtørst og glupsk sult etter makt og rikdom!»
Bare krig kunne ifølge Mitridates stoppe romerne. Bifallet var øredøvende. Tusener var blitt drevet til tigger-staven av romernes skatteoppkrevere, og tusener av andre var solgt som slaver. Befolkningen ville ha hevn.
Giftkongens utrenskning av romere
Mitridates’ hær fortsatte å vokse, for tallrike frivillige sluttet seg til styrkene hans, som nå la under seg hele det vestlige Lilleasia.
I byen Stratonikeia gikk erobringen motsatt vei. Mitridates møtte en ung kvinne, Monime, og ble betatt av hennes skjønnhet.
Hun avviste blankt Mitridates' tilbud om 1500 gullstykker og en plass i haremet hans. I stedet ville hun være dronningen hans.
Mitridates hadde ikke tenkt å gi noen denne posisjonen, etter at han hadde måttet henrette sin første kone for forræderi. Men Monime fikk viljen sin, og paret feiret bryllup med pomp og prakt.
Imens sendte Mitridates en hemmelig beskjed ut til alle større byer i den tidligere romerske provinsen.
I meldingen beordret kongen innbyggerne til å drepe alle romerske kolonister og handelsfolk i deres område om en måned.
Da datoen opprant våren 88 f.Kr., angrep lokalbefolkningen de forhatte romerne. På den måten klarte Mitridates å gjøre sin krig til hele Lilleasias krig. Etter den blodige massakren var et tilbaketog umulig.
Sulla la Aten i ruiner
Oppildnet av Mitridates' seier gjorde storbyen Aten i Hellas også opprør mot romerne.
Byens nye, demokratiske ledere ba derfor Mitridates om hjelp, og kort tid etter gikk en pontisk hær på 120 000 mann inn i Hellas, som dermed ble en del av Mitridates' raskt voksende rike.
Da nyhetene om massakren og tapet av provinsene Asia og Hellas nådde Roma, bestemte senatet på et hastemøte at det skulle sendes en hær.
Byen hadde nettopp avsluttet en blodig borgerkrig, og var preget av stor uro. Men alle var enige om at Mitridates måtte stoppes.
Romas mest fryktede feltherre og nyvalgte konsul, Lucius Sulla, dro derfor av gårde med 30 000 mann for å møte Mitridates' hær i Hellas. Sulla kastet ikke bort tiden.
For å finansiere felttoget plyndret han alle greske templer på sin vei. Deretter iverksatte han en beleiring av Aten, som falt etter få uker. Sulla var beryktet for sin hensynsløshet.
Han og mennene hans herjet og plyndret seg vei gjennom byen med «en grusomhet som oversteg selv det man kunne vente av en romer», beretter den greske historikeren Pausanias.
Mitridates måtte inngå fred
Etter stormingen av Aten dro Sulla mot nord for å møte Mitridates' 120 000 mann sterke hær i regionen Fokis. I året 86 f.Kr. tørnet de to hærene sammen ved den greske byen Kaironeia.
Sulla hadde langt færre soldater, men fikk ved et overraskelsesangrep tvunget den pontiske hæren til å kjempe i et trangt klippelandskap, der kjempehæren ikke kunne utnytte størrelsen sin.
Til romernes overraskelse viste de forreste 15 000 pontiske soldatene seg å være tidligere romerske slaver som hadde latt seg verve til Mitridates' hær.
Slavene kjempet med villskap og hat, men bukket til slutt under for presset fra de krigsvante romerske legionærene, som deretter gikk løs på de regulære pontiske styrkene.
Bare 10 000 av Mitridates' 120 000 mann unnslapp. Resten ble drept eller tatt til fange.
Etter å ha gjenerobret størstedelen av Hellas, var Sulla klar til å dra mot Lille-asia. Men nå kom budbringere med beskjed om at Sullas fiender i Roma hadde tatt makten og henrettet støttespillerne hans.
Sulla innså at han måtte stanse felttoget sitt og skynde seg hjem. Da Mitridates kort etter sendte en delegasjon med bønn om fred, slo Sulla til.
Den romerske feltherren seilte til Dardanellene ved Bosporos, der de to mennene møttes ansikt til ansikt i år 85 f.Kr.
Mitridates forsøkte å unnskylde krigen med at romerne selv hadde tvunget ham til å angripe, men Sulla feide brutalt argumentene hans til side:
«Jeg vet du er en listig taler som alltid forsøker å rettferdiggjøre feiltrinnene dine. Du planla dette for lang tid siden, i den tro at du kunne herske over verden», raste feltherren, og fortsatte:
«Du slaktet alle innbyggere av italiensk opprinnelse i provinsen Asia, blant dem mødre og spedbarn. Hvilket grenseløst hat du utviste mot oss!»
Den pontiske kongen innså at han sto overfor en mann han aldri ville kunne bøye med verken våpen eller ord.
Han erklærte derfor at han ville anerkjenne Romas fredskrav, som blant annet gikk ut på at han skulle trekke styrkene sine ut av de erobrede regionene i Lille-asia og betale krigsskadeerstatning. De to mennene beseglet deretter avtalen med et kyss, og dro hver til sitt.
60 prinser forgiftet under middag
Mitridates hadde imidlertid ikke tenkt å oppgi målet sitt. Han utnyttet freden til å gjenoppbygge sin militære makt og drive utrenskninger blant sine egne.
Kongen var overbevist om at de mektige hærene bare kunne ha blitt slått av små romerske styrker etter et forræderi.
Nabofolket galaterne stolte han ikke på. De hadde levert mange soldater til Mitridates' hær, men var også beryktede værhaner.
Kongen inviterte derfor 60 galatiske prinser til hoffet sitt og forgiftet dem under et festmåltid.
Giftkongen fryktet også at hans eldste sønn hadde forræderske planer og fikk ham derfor henrettet for sikkerhets skyld.
Deretter satte han seg til å vente på riktig tidspunkt til å gjenoppta kampen mot Roma.
«Som en bryter klar til neste runde hadde Mitridates kommet seg på beina, til tross for slaget Sulla hadde gitt ham», skriver grekeren Plutark.
Sjansen kom i år 74 f.Kr., da Roma annekterte Bitynia, som hittil hadde vært Romas allierte. Sulla var død av sykdom noen år før, og etter hans død hadde borgerkrigen igjen brutt ut i Romerriket.
Den nå 60 år gamle Mitridates innså at det var nå eller aldri. Som offer til gudene lot han fire snøhvite hester trekke en gyllen karet over kanten av en klippe ved havet, før han serverte Roma en siste krigserklæring.
Cæsar knuste Pontos på fem dager, og skrev sine berømte ord til det romerske senatet: «Veni, vidi, vici». Jeg kom, jeg så, jeg vant.
Familien tvunget til selvmord
Samme år invaderte Mitridates Bitynia med 156 000 soldater, vervet i hele svartehavsregionen. Romerne handlet raskt og sendte feltherren Lucullus med 30 000 legionærer mot Lilleasia.
Imens okkuperte de pontiske styrkene uten problemer Bitynia, der de fleste byer åpnet portene.
Men den strategisk viktige havnebyen Kyzikos nektet, og Mitridates satte derfor kjempehæren sin til å beleire byen.
Før byen falt, nådde Lucullus imidlertid frem med styrkene sine og avskar Mitridates' livsviktige forsyningslinjer.
Den pontiske hæren var på det tidspunktet svulmet opp til 300 000 mann, som nå ikke hadde noe å spise.
Til slutt måtte Mitridates gi opp beleiringen og angripe den romerske hæren. Slaget endte i katastrofe for Mitridates. Han mistet flesteparten av soldatene sine.
Med bare noen få tusen mann igjen måtte Mitridates slukkøret forlate Bitynia og flykte hjem til Pontos. Lucullus var imidlertid like i hælene på ham.
Med sine siste menn forsøkte Mitridates å stanse den romerske hæren ved Cabira, der den kongelige familie var innkvartert i et palass i nærheten.
Mitridates’ styrker kjempet med stort mot, men ble snart meid ned av romerne. I forvirringen klarer kongen å flykte alene.
Familien fikk han ikke med seg. Like før han flyktet ga han derfor en betrodd tjener ordre om å gi både hans kone Monime og de to yngre søstrene hans gift.
Før hun drakk giften, skal søsteren Stateira ifølge legenden ha takket sin bror for å ha sørget for at hun og de andre ikke falt i hendene på romerne, og derfor kunne dø i eleutheria – i frihet.
Den verste giften av dem alle
Mitridates flyktet mot øst, til svigersønnen Tigranes' armenske rike. Oppholdet varte ikke lenge. I år 69 f.Kr. invaderte feltherren Lucullus Armenia på jakt etter giftkongen.
Armenerkongen Tigranes hadde en hær på 250 000 mann, og lo ved synet av de rundt 30 000 soldatene Lucullus kom med:
«Hvis romerne kommer som ambassadører, er de altfor mange. Kommer de som en invasjonsstyrke, er de altfor få».
De ordene skulle han komme til å angre bittert. Lucullus' kampvante legionærer nedkjempet den armenske kjempehæren, og Mitridates måtte nok en gang flykte.
Lucullus lette forgjeves etter den pontiske kongen, som hadde sluppet unna styrkene hans gang på gang og dermed berøvet Lucullus den triumfen det ville være å bringe Mitridates til Roma som fange.
Jakten trakk ut, og Lucullus’ soldater begynte å klage høylytt. De ville hjem. Til slutt måtte Lucullus gi opp og dra hjem til Roma.
Felttoget mot Mitridates ble nå overtatt av Romas nye unge stjerne, Pompeius, som begynte å finkjemme Lilleasia.
Mitridates flyktet derfor i år 63 f.Kr. til Krim på nordkysten av Svartehavet, der sønnen Farnakes hersket. Hans plan var å reise en ny hær og gå mot Roma.
Farnakes hadde imidlertid ikke lenger tiltro til sin far, og avtalte fred med Pompeius mot at Mitridates ble utlevert.
Da soldatene kom for å hente Mitridates, flyktet han opp i et av tårnværelsene i palasset sammen med livvakten sin.
Her forsøkte kongen å ta gift. Selvmordet mislyktes, fordi Mitridates gjennom hele livet hadde inntatt så mye gift at han nå var resistent. Fortvilet klaget giftkongen sin nød til gudene:
«Jeg – en så stor monark av et så mektig rike – er nå ute av stand til å dø av gift (...). Selv om jeg har vært på vakt og aktet meg mot alle giftstoffer, har jeg forsømt å ta forholdsregler mot den dødeligste giften av alle: troløsheten hos hær, venner og barn».
Deretter ba kongen livvakten om å stikke et sverd gjennom ham. Romas plageånd gjennom 26 år var død.