Attilas angrep satte skrekk i Europa
Hunernes kong Attila hadde etablert basen sin øst for Donau. Herfra dro han ut på plyndringstokt mot det kristne Romerriket. I sporene hans fulgte død og tilintetgjørelse. Ofrene begynte snart å se ham som Guds straff for syndene deres.
Attila invaderte det sørlige og vestlige Europa fra basen sin på den ungarske steppen.
Den romerske byen Naissus' skjebne ble beseglet av Attila, hunernes konge, i 443. Ryttere, fotsoldater og kusker på hestevogner omringet først bymuren. Deretter laget de rambukker av metallforsterkede trestokker som ble hengt opp i kraftige trerammer med hjul. Flettverk av grener ble spent ut over trerammene slik at mennene som skjøv dem fram var beskyttet mot fiendens piler og spyd.
Gang på gang støtte rambukkene mot Naissus' murer. Ovenfra veltet romerske soldater store steiner ned på hunernes rambukker. Av og til gikk byggverkene i stykker, men hunerne hadde snart nye rambukker klare og til slutt hadde romerne ikke flere steiner igjen.
La byen i ruiner
Murene ga til slutt etter og store brokker av dem ble knust til grus. Hunerne stormet inn i byen og drepte så å si alle menn og voldtok kvinnene. Alt av verdi ble tatt som rov, blant annet lysestaker, fat og andre religiøse gjenstander fra kirker. Deretter brente de byen ned til en rykende ruin.
I hele området omkring ble gårder, gods og landsbyer rasert. Rundt om i Europa ble det sagt at «der Attilas hest tramper, vokser det aldri mer gress”.
Attila hadde arvet makten over hunernes veldige rike sammen med sin bror Bleda da onkelen deres, kong Rua, døde i en teltleir på det ungarske slettelandet, pusztaen. Fra 434 regjerte brødrene over et område som strakte seg fra Det kaspiske hav i øst til Donau i vest.
Hunerne kom fra Asia
Imperiet besto av ulike stammer og folkeslag som hunerne hadde lagt under seg med makt eller list. De kuede stammene forsynte hunerne med soldater og penger, til gjengjeld ble de lovet å få leve i fred.Sterke bånd ble skapt i riket gjennom ekteskap mellom hunerledere og høvdingenes døtre.
Hunerne kom opprinnelig fra de vidstrakte steppene i Asia, ved grensen til Kina. De var nomader som drev sine dyr fra vinter- til sommerbeitet og samtidig plyndret og herjet i det nordlige Kina. Men omkring 89 e.Kr. sendte den kinesiske keiseren en stor hær mot
hunerne for å få slutt på plyndringene og jage dem bort fra beitemarkene.
Hunerne inntar og ødelegger byen Aquileia i 452. Illustrasjon fra Chronicon Pictum, 1370.
Attila ble født ved Donau
Hunerstammene ble tvunget ut på en lang vandring vestover på leting etter nye beitemarker. Knapt 300 år senere – 376 e.Kr. – nådde de fram til steppene nord for Svartehavet der de traff på germanske, tyrkiske og persiske folkegrupper. Hunerne la dem under seg og fortsatte sin marsj vestover. De gikk over fjellkjeden Karpatene og trengte inn på den ungarske pusztaen der de bosatte seg langs Donau, nord for grensen til det østromerske riket. Det var her Attila ble født i 406.
Hunerne klarte å skape et sterkt maktsentrum i Sentral-Europa fordi de var dyktige bueskyttere på hesteryggen. Kunsten å sende av gårde piler i full galopp er svært vanskelig, men hunerne lærte den allerede som barn. Takket være den regelmessige treningen ble de dyktige i strid og kunne med sin kamperfaring og krigslist slå motstanderne på slagmarken. Riket deres ble stadig større ved at folkeslagene de hadde beseiret føyde seg til koalisjonen som hunerne sto i spissen for.
Romerne forsøkte å bremse hunernes ekspansjon. Den øst-romerske keiseren Theodosius II betalte hvert år 300 kilo gull til hunerne for at de skulle holde seg på nordsiden av
Donau.
Hunerne mot Konstantinopel
Et år betalte ikke keiseren, og han fikk snart merke straffen. I 441 plyndret Attila og Bleda en rekke landsbyer langs Donaus sørlige bredd. To år senere herjet de igjen. De ødela byer, beseiret mannskapene romerne sendte mot dem og nådde helt fram til Konstantinopel (dagens Istanbul).
Men den øst-romerske hovedstaden greide ikke hunerne å erobre. Forsvarsverkene var for solide. Byen var omgitt av to murer. Den ytterste var 10 meter høy, den innerste dobbelt så høy, med et tårn langs kanten for hver femtiende meter.
Keiser Theodosius II slapp unna med skrekken, men skjønte hvor sårbar han var. Han forhandlet fram en ny fred. Nå krevde
hunerne 1 000 kilo gull i året. Det var utpressing på høyt nivå. Keiseren bøyde seg for kravet. Hæren hans hadde ikke maktet å beseire hunerne på slagmarken og hadde heller ikke klart å drive dem ut av imperiet. Bare vollgravene og de høye murene rundt Konstantinopel hindret at riket kollapset.
Hunerne klarte ikke å rasere Konstantinopels murer, men keiser Theodosius II (t.h.) måtte likevel betale det Attila krevde.
Attila enevoldshersker
Avtalen varte til 447. Da begynte Attila å herje på Balkan helt ned til Hellas, denne gang som enehersker over både hunerriket og hæren. Det hadde han blitt ved å drepe broren Bleda, trolig som en følge av intern maktkamp om deres felles imperium. Nok en gang forhandlet Attila fram en fred på sine vilkår, og keiseren ble presset til å avstå store områder sør for Donau i dagens Romania og Bulgaria.
I Roma satt den vestromerske keiseren Valentinian på tronen. Hans søster Honoria hadde blitt gravid med en av palassets tjenere. Keiseren betraktet dette som en skandale og sørget for at tjeneren ble henrettet. Honoria ble satt i hus-arrest i påvente av at broren fikk henne giftet bort. For å unnslippe det arrangerte ekteskapet, sendte hun i all hemmelighet en ring til Attila.
Krevde Gallia av Valentinian
Attila oppfattet ringen fra keiserens søster som et tilbud om ekteskap, og som medgift krevde han Gallia av Valentinian. Keiseren ville ikke høre snakk om noe ekteskap, og Attila benyttet avslaget som et politisk påskudd for å ta Gallia med makt.
I 451 dro han vestover med titusener av hunere og sine germanske allierte. Nå strakte Attilas makt og innflytelse seg helt til Nederland i vest og – ifølge mange historikere – til Danmark og det sørlige Sverige i nord.
Gallia ble styrt av den romerske hærføreren og statsmannen Flavius Aëtius. Som barn hadde han blitt sendt som gissel til hunernes hovedsete ved dagens Szeged i Ungarn. Det var vanlig at fiendtligsinnede riker utvekslet sønner av høytstående ledere som en garanti for fred. Gislene ble behandlet med respekt, og ofte vokste de opp som fostersønner ved makthaverens hoff. I 451 gikk Attila over Rhinen med hæren sin og befant seg dermed i Gallia, som hadde vært
romersk koloni i et halvt årtusen.
Attila var på vei mot Roma da pave Leo kom til leiren for å forhandle om fred i 452. Planen var vellykket, og Attila trakk seg tilbake. Freske av Rafael.
Flavius Aëtius mot Attila
Romerriket var ikke så mektig som det en gang hadde vært. Folkevandringer, blant annet vestgoternes innmarsj, hadde gjort at en tredjedel av riket nå var bebodd av germanske stammer. De hadde fått eller tatt land og opprettet mer eller mindre selvstendige konge-dømmer innenfor det vest-romerske riket, som var i ferd med å gå i oppløsning. Siden de romerske hærene ikke hadde klart å stanse folkevandringene, uteble skattene fra de regionene som romerne mistet kontrollen over.
Men deler av det kaotiske imperiet ble fremdeles styrt av romerne. Flavius Aëtius holdt Gallia sammen, dels gjennom krig, dels gjennom forhandlinger. Nå sto han imidlertid overfor Attila, som ikke bare hadde sin egen stamme bak seg. Hunerkongen kontrollerte også mange folkegrupper, fra lengst øst i Europa til den galliske grensen. Hunerne var derfor ikke bare nok en folkestamme på vandring: de utgjorde et imperium med ambisjoner om å erobre Gallia – og deretter, måtte romerne regne med, resten av det vest-romerske riket.
Mens Attila nærmet seg med sin enorme hær, samlet Aëtius en armé i Gallia. Han allierte seg med sine gamle fiender vestgoterne i det sør-vestlige Gallia. Alliansen var mulig etter som den vestgotiske kong Theoderik foretrakk å ha romerne som naboer framfor hunerne.
Samtidig toget Attila og soldatene hans inn i det siviliserte, kristne Gallia, med sine veier, åkre, handelsbyer og store gods. Sin vane tro satte hunerne straks i gang med å plyndre, ødelegge og voldta.
Ble kalt Guds pisk
Attila spredte frykt hos den kristne, romersk-galliske befolkningen. De betraktet ham som en mann med overmenneskelig styrke og kalte ham flagellum Dei – Guds pisk – en straff for deres synder. Det tilnavnet passet Attila bra: om han var et verktøy for de kristnes gud kunne han rettferdiggjøre sin erobring av Gallia ikke bare politisk, med kravet om Honorias medgift. Erobringen var også oppfyllelsen av deres egen guds ønske.
Mens Attila var i ferd med å beleire den forskansede byen Aureliani -(Orléans), fikk han nyss om at Aëtius og Theoderik var på vei med sine hærer.
Romerske ambassadører på fest hos Attila der sangere lovpriser hans seire.
Slag på De katalauniske marker
HHunerne og den romersk-vest-gotiske hæren møttes på De katalauniske marker (nær byen Troyes i den nordøstlige delen av dagens Frankrike). De strid-ende partene så at det var viktig å holde en bakketopp på slagmarken. Romerne og vestgoterne kom først opp på høyden, og Attila sendte både ryttere og fotsoldater mot dem. Men i motbakkene mistet de fart i angrepet, og hunerne ble tvunget tilbake med store tap.
På kampens andre dag ble kong Theoderik truffet av et spyd, falt av hesten og døde da hans egne ryttere red over ham. Hans sønn Thorismund begravet ham i nærheten av slagmarken.
Dagen etter ble det klart at Attila ikke maktet å innta bakketoppen. Han for-beredte seg på forsvar og forskanset seg bak noen lange rekker av vogner som hæren hans hadde brakt med seg på felttoget. Thorismund var ivrig etter å angripe. Han ville hevne sin far og få has på Attila én gang for alle. Men Aëtius hadde andre planer. Romernes hærfører visste at hunerne allerede var beseiret og han tenkte mer langsiktig.
Torismund marsjerte hjem
Vestgoterne var en maktfaktor i Gallia – og dermed fortsatt fiender. En seier over Attila kunne gi dem så mye makt at de kanskje tok kontrollen over hele Gallia. Aëtius grep derfor til list for å svekke vestgoterne. Han gjorde Thorismund oppmerksom på at brødrene hans snart ville få nyheten om farens død. Han rådet derfor Thorismund til å reise hjem og gjøre krav på arveretten til tronen. Den ærgjerrige kongesønnen dro straks av gårde med hæren sin, hvorpå Attila trakk seg tilbake til Ungarn med restene av sin hær. Attila hadde for første gang tapt et stort slag. Ydmyket begynte han å planlegge en invasjon av Italia for å gjenopprette æren.
Kampen mellom hunerne og Romerriket var ikke over.
Hunisk gullbrosje fra tidlig 400-tall.
Attila plyndret Slovenia
Neste sommer, i 452, dundret Attilas horder fram gjennom dagens Slovenia og nordlige Italia. Men dette året hadde avlingene slått feil i Nord--Italia, og hungersnød og sykdomsepidemier herjet. Hunerhæren fikk dermed problemer med å skaffe nok proviant til de flere tusen soldatene.
Paven kom til Attilas leir for å innlede fredsforhandlinger. Hungersnøden gjorde det lett å overtale Attila til å vende tilbake til Ungarn. Han hadde nemlig vunnet en viktig seier: Ryktet som hærfører var gjenopprettet blant hans menn.
Inngikk ekteskap med Ildico
Hjemme i Ungarn besluttet Attila å gifte seg på nytt. Han hadde allerede flere koner. Denne gang inngikk han ekteskap med den germanske høvdingdatteren Ildiko.
Bryllupet ble feiret med en gedigen fest i Attilas trepalass den 15. mars 453. Han drakk til langt på natt. Da han trakk seg tilbake til brudesengen, falt han i dyp søvn, liggende på rygg. Mens han sov begynte han å blø neseblod – muligens var det en blodstyrtning som følge av hans mangeårige og store alkohol-inntak. Han blødde ofte nese-blod, men til forskjell fra tidligere våknet han ikke denne gangen. Blodet rant derfor rett ned i hals og lunger.
Neste morgen ble hunerkongen funnet død i senga si, med den panikk-slagne bruden sittende ved siden av. Ildiko ble først mistenkt for å ha -myrdet Attila, men det viste seg snart at han hadde druknet i sitt eget blod.