I 95 e.Kr. fikk Sextus Julius Frontinus ansvaret for Romas vannforsyning, og to år senere skrev han en grunnbok om akvedukter.
I boka ”De aquis urbis Romae” – Om byen Romas vann – angir han blant annet rennenes dimensjoner og ytelse.
Han var så grundig at paven i 1453 kunne gjenoppbygge en akvedukt etter hans anvisninger.
Beregninger viser at Roma i gjennomsnitt brukte 100-150 millioner liter vann daglig som strømmet gjennom byens 11 akvedukter.
Alle vannveier førte til Roma
Roma ble forsynt med vann via et sinnrikt system med rør og tyngdekraften som hjelp.
Kildene
lå opp mot 92 km unna.
Ved innløpet
ble vannmengden regulert.
Vannrørene
var bygget av murstein eller betong.
Akveduktene
lå som regel over bakken på bare en syvendedel av strekningen.
Vannet
ble ført til byens offentlige fontener og badehus.
Dette forbruket kunne umulig dekkes av en enkelt kilde, og romerne måtte derfor skaffe vann fra innsjøer og elver som lå så langt unna som 92 km.
Vannet måtte renne den lange veien av egen kraft, så de romerske ingeniørene bygde akveduktene med et fall på to meter per km.
De største fraktet ca. 190.000 m³ vann i døgnet.
Etter oppløsningen av Romerriket forfalt mange av akveduktene, ikke fordi konstruksjonen av dem var noe stort mysterium, men fordi vedlikeholdet var en enorm oppgave som krevde en sterk og stabil sentralmakt – men stabilitet var sjelden vare i middelalderens krigsherjede Europa.