Billige leiesoldater holdt Romerrikets fiender i sjakk
I århundrer har romerne leid utenlandske spesialsoldater til å hjelpe på slagmarken, fordi troppene er billige og effektive. Derfor oppretter keiser Augustus i år 29 f.Kr. et gigantisk korps av fremmede soldater, og de rundt 150 000 mann får i oppgave å bevokte rikets farligste grenseområde.

Fremmede soldater var avgjørende i forsvaret av Romerrikets ytre grenser.
En aprildag i 1928 gjorde arbeidere i den britiske byen Colchester et uvanlig funn.
Omtrent en meter under jorden lå restene av en istykkerslått gravstein fra en for lengst svunnen tid.
Fint meislet inn i steinen var en brynjekledd rytter til hest, tronende over en sammenkrøpet fiende.
Et par arkeologer ble tilkalt, og ut fra inskripsjonene kunne de lese at steinen var blitt reist nesten 2000 år tidligere for en rytteroffiser i den romerske hæren:
«Longinus, sønn av Sdapezematygi. Fra 1. thrakiske ryttertropp, født i Sardica, rundt 40 år gammel etter 15 års tjeneste».
Etter romernes erobring av Britannia i år 43 e.Kr. fungerte Colchester som base for en av Romas hærer.
Eksperter mener derfor at Longinus var kommet til landet med invasjonshæren. Alt tyder imidlertid på at gravsteinen hans ble knust med fullt overlegg.
Mistanken faller på krigerdronningen Boadicea og hennes britiske opprørere, som i år 61 e.Kr. blant annet herjet i Colchester og i sin hevntørst drepte nærmere 70 000 romere.
For Boadiceas krigere var monumentet med rytteren symbol på alt de hatet – okkupasjonsmakten Roma og dens styrker.
Det rebellene trolig ikke la merke til før de knuste Longinus' gravstein, var at den avdøde ikke var romer. Longinus kom nemlig fra Sardica – dagens Sofia i Bulgaria.
Sammen med tusenvis av andre unge menn fra Romerrikets fjerneste strøk var han blitt innrullert i Romas auxilia-styrker – hjelpetroppene.
I motsetning til Romas tradisjonelle styrker hadde ikke disse utenlandske soldatene romersk borgerskap, og kan i dag best betegnes som fremmedlegionærer.
På Longinus' tid kjempet nærmere 150 000 av disse forsømte soldatene i Romas hærer vanligvis utstasjonert i imperiets mest urolige områder.
De var romernes kanskje beste våpen mot barbarene, men skulle vise seg også å være et av de farligste – for Roma selv.