Billige leiesoldater holdt Romerrikets fiender i sjakk

Romas spesialsoldater kom utenfra

Ideen bak Romas «fremmedlegion» var det den senere keiser Augustus som hadde kommet med i år 29 f.Kr.

Romerne hadde tidligere hyret utenlandske soldater til imperiets krigføring. Romas styrke var de fryktede legionene av fotsoldat-er.

Kavaleri, bue-skyttere og andre spesialstyrker som skulle støtte legionærene i felten, ble rekruttert blant fremmede folkeslag etter behov.

Under­ krigen i Gallia hyret feltherren Julius­ Cæsar bueskyttere fra Kreta og steinkastere fra blant annet den spanske øya Mallorca­.

I år 29 f.Kr. reformerte Octavian, som to år senere fikk navnet Augustus, rikets krigsmaskin.

28 permanente legioner med 150 000 mann ble opprettet og utstasjonert rundt omkring i imperiet.

Men selv denne enorme styrken var ikke nok. Derfor etablerte den ambisiøse herskeren en like stor styrke av hjelpetropper, rekruttert blant folkeslag uten romersk borgerskap.

De utenlandske styrkene var en utspekulert idé. Ikke nok med at de ble satt inn i de farligste områdene, de ble også vanligvis rekruttert i provinser der opprørstrangen var stor – for eksempel i dagens Spania.

Ved å hente unge menn fra disse områdene, reduserte romerne effektivt­ motstandskraften.

Andre soldater ble hyret fordi de var spesialister på bestemte kampteknikker. De fikk derfor kjempe med sine egne våpen.

Fra Syria hentet romerne bue-skyttere, mens blant annet Thrakia – dagens Bulgaria – leverte kavaleri. De beste rytterne ble rekruttert fra batavia- stammen i dagens Nederland:

«De er reservert for slagmarken, og i likhet med ulike typer våpen holdes de i beredskap – bare til bruk i krig», skriver den romerske historikeren­ Tacitus.

Bataverne var kjent for å kunne svømme med full utrustning sammen med hestene sine.

Da en tropp bataver i Romas tjeneste krysset Donau på den måten, ga fienden på motsatt bredd opp all motstand:

«Da de så det, ble barbar-ene skrekkslagne», skriver den romerske forfatteren Dion Kassios.

Selv om hjelpetroppenes tjenestetid var på 25 år og lønna lavere enn for de romerske legionærene, lot mange seg lokke av fast inntekt og høyere status.

Det viste seg imidlertid snart at langt fra alle hadde lyst til å kjempe for Roma.

Masseverving utløste opprør

Augustus' utvidelse av imperiet krevde hele tiden nye soldater.

I år 6 e.Kr. fikk de pannoniske stammene i dagens Bosnia, Serbia og Ungarn beskjed om å sende flere krigere. Ifølge romerske kilder utløste kravet uro blant stammene, som motvillig sendte rekruttene:

«Da de samlet seg og så sin felles styrke, nølte de ikke lenger, men gjorde opprør og overvant de romerske styrkene som ble sendt mot dem», skriver Dion Kassios.

Suksessen fikk Pannonias andre stammer og mange av de pannoniske hjelpetroppene i området til også å gjøre opprør og bevege seg sørover mot selveste Roma.

Et slikt opprør ville romerne normalt lett ha kunnet slå ned, men blant rebellene var hjelpetropper som romerne selv hadde trent i krigens håndverk, og det gjorde opprøret livsfarlig.

«Romerske borgere ble overmannet, handelsfolk slaktet, og en stor styrke veteraner som var utstasjonert i området, ble tilintetgjort», forteller den romerske forfatteren Velleius Paterculus.

Selv om Augustus satte inn 150 000 legionærer og hjelpetropper mot opprørerne, tok det tre år før de var nedkjempet.

Opprøret kom som et sjokk, men ikke før var Pannonia blitt pasifisert, så inntraff en ny katastrofe.

I år 9 e.Kr. klarte germaneren Arminius, som hadde rang av offiser i et romersk auxilia-korps, å lokke Romas guvernør i Germania, Varus, til å marsjere ut fra sin leir med tre legioner.

Underveis passerte hæren et skogsområde der den falt i et bakhold, planlagt av Arminius og germanske opprørere:

«Klemt inne mellom skog, myrer og bakhold ble soldatene utslettet nesten til siste mann», skriver Paterculus.

Massakren var en av de verste i Romas historie og fikk vidtrekkende konsekvenser.

En rystet Augustus ga opp å innlemme Germania, i stedet skulle Rhinen og Donau utgjøre imperiets nordgrense.

I dagevis skal keiseren ha vandret fortvilt rundt i palasset sitt og dunket hodet mot veggen, mens han ropte: «Varus, gi meg mine legioner tilbake!»

Selv om opprøret i Germania og Pannonia var blitt anført av romersk utdannede soldater, la ikke det noen demper på rekrutteringen av nye hjelpetropper­. Tvert imot.

Hjelpetropper slo skottene

Under keiser Claudius' etterfølgere ble hjelpetropp-systemet løpende utbygd, mens Roma stort sett hvert eneste år utvidet imperiets grenser.

Spydspissen i de store felttogene var de romerske legionene, mens hjelpetroppene vanligvis bare støttet legionærene.

De stadig bedre trente auxilia-troppene fikk imidlertid snart en mer selvstendig rolle, slik at de også kunne settes inn alene på slagmarken.

I år 83 ledet den romerske feltherren Agricola hæren sin mot en styrke på omtrent 25 000 kaledonske krigere samlet ved Mons Graupius i Skottland.

Agricolas styrke besto av romerske legionærer og rundt 11 000 soldater fra hjelpekorpset, deriblant de fryktede bataviske kavaleristene.

Ifølge historikeren Tacitus bestemte feltherren overraskende bare å angripe med hjelpetroppene og ha legionærene i reserve:

«Hans seier ville være desto mer strålende hvis den ble vunnet uten at romersk blod ble spilt».

Det var ren hasard, for fienden var dobbelt så mange. Men Agricola sto fast:

«Det er bedre med en ærefull død enn et liv i skam. Og det vil ikke være en skjendig slutt å dø her, hvor verden og naturen ender», ropte han til soldatene og ga signal til angrep.

Etter å ha kastet en bølge av spyd mot kaledonerne styrtet hjelpetroppene mot fienden.

De hogde ned de forreste rekkene, før det bataviske kavaleriet angrep fra sidene.

Kaledonernes forsvar brøt raskt sammen. 10 000 av krigerne deres mistet livet, resten flyktet i panikk.

Agricolas seier var total. Bare 360 hjelpetropper hadde mistet livet, og ikke en dråpe romersk blod var spilt.

Imperiet ble et gigantisk fort

Auxilia-troppenes stadig større gjennomslagskraft på slagmarkene gjorde mange ærekjære legionærer sterkt irritert.

Tacitus omtaler flere episoder der de to gruppene gikk løs på hverandre over småting.

Da en gallisk soldat vant en brytekamp mot en legionær fra 5. legion og deretter hånet taperen, utløste det et veritabelt blodbad:

«Legionærene begynte plutselig å drepe auxilia-soldater, og to kohorter (rundt tusen mann, red.) ble utslettet».

Keisermaktens anerkjennelse av hjelpetroppenes innsats kom klart til uttrykk etter at keiser Trajan i år 106 med en gigantisk hær av legionærer og hjelpetropper erobret Dakia – dagens Romania.

Det ble Romas siste store erobring, og keiseren fikk seieren foreviget med den 29 meter høye Trajan-søylen midt i Roma.

Søylen viser auxilia-tropper fra en rekke provinser som deltar i 19 av de i alt 20 store slagene som er avbildet.

Det var et klart signal om at keiseren anså troppene som en fullt integrert del av den tradisjonelle, romerske hæren.

Trajan hadde aggressivt utvidet imperiet til dets maksimale størrelse, men etterfølgeren Hadrian, som ble keiser i år 117, fryktet at riket var i ferd med å bli for stort til å kunne forsvares effektivt.

I stedet for nye erobringer satte den nye keiseren de romerske legionene til å bygge gigantiske forsvarslinjer ved rikets grenser.

På grensen til dagens Skottland fikk han reist den enorme Hadrians mur, og langs Rhinen og Donau ble det bygd permanente forsvarsvoller, fort og vakttårn.

Også i Nord-Afrika og Midtøsten ble grensene mellom imperiet og de ville stammene utenfor­ befestet.

Mens hjelpetroppene tidligere hadde bevoktet grenseområdene fra fort et stykke bak grensen, ble de nå utstasjonert i forreste linje og satt til å bevokte de gigantiske forsvarsanleggene.

De var ikke beregnet til å kunne holde tilbake et massivt angrep fra en fiendtlig hær, men skulle blant annet beskytte riket mot de nesten konstante angrepene fra småstammer og røverbander.

I en uvanlig rapport skrevet på et keramikk-skår og funnet i Egypt, forteller en romersk auxilia-soldat, Antonius Celer fra Syria, hvordan banditter angrep militærposten hans et ukjent sted i området.

Rapporten er fra år 118 og beskriver hvordan Celer og kameratenes militærpost ved to-tiden om ettermiddagen ble angrepet av «60 banditter», og at kampene frem til mørkets frembrudd har bølget frem og tilbake, bare for å bli gjenopptatt neste dag.

Ifølge soldaten ble en lokal kvinne og to barn bortført under angrepet, og en patrulje fant senere liket av et av barna.

Rapporten gir­ et usedvanlig innblikk i hvilke farer­ grensebevoktningen innebar. Det skulle imidlertid bli langt verre.

Imperiet under angrep

I år 161 ble Marcus Aurelius Romerrikets nye keiser, og han gikk en vanskelig tid i møte.

I nord angrep germanske og andre rastløse stammer inn i den romerske provinsen Gallia og inn over Donau, der Aurelius slo dem tilbake. Det var ikke bare enkeltstående banditt-angrep, men hele stammer på vandring.

«Blant barbarenes lik fant man til og med kvinnekropper i rustninger», forteller Dion Kassios opprørt.

Men så snart Aurelius hadde slått en fiende tilbake ved grensene, dukket nye opp andre steder. Fra stort sett alle verdenshjørner forsøkte krigerske stammer å bryte Romerrikets forsvar.

Særlig hjelpetroppene, som sto i forreste linje ved grensene, fikk blø under angrepene. Aldri før hadde imperiet hatt så desperat bruk for deres tjenester.

Tidlig på 200-tallet kulminerte antall hjelpetropper i romersk tjeneste.

Under keiser Septimius Severus ble det romerske samfunnet mer militarisert enn noen gang før, og hæren vokste til hele 447 000 mann.

Av dem var 182 000 legionærer, 15 000 tilhørte livgarden, mens 250 000 var auxilia-tropper – langt over halvparten av hæren.

Utenlandske soldater ble også innrullert i keiserens spesielle eliteenheter – pretorianergarden og kavalerigarden – som holdt til i selveste Roma:

«Dermed fylte han byen med en broket forsamling soldater som var ytterst barbariske av utseende, fryktelige i sin tale og umåtelig kjedelige i konversasjon», skriver Dion Kassios.

Selv legionene, som før hadde vært forbeholdt romerske borgere, ble nå fylt med soldater fra fjerne strøk, tusenvis av kilometer fra Roma.

Og i år 212 tok keiser Caracalla konsekvensen av det og ga alle frie borgere i imperiet romersk­ statsborgerskap.

Ettersom alle var romerske borgere, ga det ikke lenger mening å skille mellom legioner og auxilia-soldater. Nå var soldatenes utstyr også stort sett det samme.

Samtidig søkte færre og færre opprinnelige romere seg inn i hæren. Som konsekvens ble riket i stigende grad forsvart av soldater som aldri hadde­ satt sine bein i Roma.

Hæren utropte og myrdet keiserne

Septimius Severus’ død markerte begynnelsen på slutten. I løpet av 200-tallet ble de nordlige festningslinjene igjen og igjen gjennombrutt, og i øst angrep perserne.

Rikets soldater følte ikke lenger noen tilhørighet til Roma, og stolte ikke på keiseren. I stedet utropte hærene rundt i riket sine egne keisere.

Fra år 235 og 50 år frem hadde imperiet rundt et halvt hundre keisere. Mange satt bare noen få måneder ved makten før de ble drept og erstattet.

Langsomt gikk hæren i oppløsning, mens barbarene strømmet inn over grensene.

I år 410 ble Roma plyndret for første gang på 800 år, og i år 476 brøt den vestlige delen av imperiet sammen.

Tilbake sto bare de forfalne forsvarsverkene og mosegrodde soldatgravsteiner med fremmedartede navn til minne om de 500 årene utlendinger forsvarte og døde for Romerriket.