Hånlatteren runger fra bymuren rundt Langobriga. Nedenfor står den romerske hærføreren Quintus Metellus og ser oppgitt opp mot byens hovmodige forsvarere. Året er 78 f.Kr., og det har tatt generalen og legionene hans mange dager å nå frem til byen som ligger i nåtidens Sør-Portugal.
Hans plan var for en gangs skyld å vinne en seier over sin evige nemesis, opprøreren Quintus Sertorius og hans iberiske geriljasoldater ved å innta Langobriga i en fei.
Byen har nemlig bare én brønn, så innbyggerne er nødt til å hente vann utenfor byporten. Metellus regnet med å kunne sperre tilgangen til vannet og få byen til å overgi seg av tørst. Men Sertorius' spioner har snappet opp planen, og på rekordtid har han fått lokalbefolkningen til å bære 2000 vinskinn med vann inn i byen.
Derfor håner innbyggerne i Langobriga nå den støvete Metellus og hans utkjørte soldater. Romerne mangler selv stort sett alt, for Sertorius har fjernet all mat i mils omkrets og brent kornåkrene.
“Da Metellus hørte dette, ble han frustrert, for soldatene hans hadde allerede fortært feltrasjonene sine", skriver den gammelgreske forfatteren Plutark.
I kampene mot romerne satset Sertorius spesielt på det iberiske kavaleriet, som var kjent for sin hurtighet og sitt store mot.
Metellus har ikke annet valg enn å gi offiseren Aquinus ordre om å finne mat lenger unna. Aquinus' nesten 6000 mann sprer seg i fjellandet, og etter timers leting finner de endelig et par kornlagre. Nå gjelder det å få med seg byttet tilbake.
Men lagrene er etterlatt med vilje, og Sertorius' krigere har lagt seg i bakhold. I en kløft slår de til. 3000 iberiske krigere myldrer frem, og med de bredbladete falcata-sverdene sine hugger de løs på romernes baktropp. Før Aquinus får vendt soldatene sine mot fienden, angriper andre krigere forfra og dreper enda flere.
Det bryter ut panikk blant romerne. Offiserer og menige kaster proviant og våpen for å redde livet. En av dem som flykter, er Aquinus, som må fortelle Metellus at alle forsyningene har gått tapt.
Uten mat har ikke Metellus noe valg. Med sammenbitte tenner gir han hæren ordre om å snu. Hundrevis er døde, og han har ikke oppnådd noe. Roma har igjen blitt ydmyket.
Vitne til elitens totale fallitt
Av alle de utfordringene som Roma sto overfor i årtiene før Kristi fødsel, var Quintus Sertorius en av de farligste. Han var selv romer og hadde lært krigens håndverk av datidens største militære begavelse. Ved hjelp av en liten hjort forente han stammene på den iberiske halvøya med et mål om å bygge opp et helt nytt Roma.
“Av alle analfabeter og utrente talere jeg har kjent – og jeg kan tilføye brautende og bondske – var Sertorius den mest upolerte.” Politikeren Cicero om Sertorius.
Da Sertorius kom til Roma 32 år tidligere, i 110 f.Kr., tenkte han ikke på opprør. I stedet drømte gutten om å bli jurist og taler. Sertorius' familie kom fra Nursia nord for Roma og tilhørte ridderklassen, som sto rett under senatorklassen – Romas elite av gamle familier.
For Sertorius ble møtet med Roma hardt, for i motsetning til elitens barn hadde han ikke hatt dyre lærere. Og mye tyder på at han heller ikke hadde de fineste manerene.
“Av alle analfabeter og utrente talere jeg har kjent – og jeg kan tilføye brautende og bondske – var Sertorius den mest upolerte", mintes den berømte politikeren Cicero.
Den unge mannen meldte seg i stedet til tjeneste i hæren. Der fant han sitt kall. I 104 f.Kr., bare 22 år gammel, hadde Sertorius blitt offiser. Med egne øyne fikk han se overklassens arroganse nær Rhône-elven i Gallia. Her prøvde flere romerske hærer å stoppe kimbrerne, et stammefolk fra Jylland.
Sertorius ble ledet av overklassesnobben Quintus Caepio, som til tross for alle advarsler sendte hæren sin rett mot den mektige stammen i håp om å få all æren for seieren. Resultatet ble en ren nedslakting av Romas styrker.
"Tapet ble på 80 000 romerske soldater og 40 000 tjenere og andre ledsagere", skriver den romerske forfatteren Livius.
“Han blandet seg med barbarene for å se og høre alt av betydning” Forfatteren Plutark om Sertorius’ spionering.
Sertorius ble hardt såret, men overlevde ved å svømme over elven. Etter det katastrofale nederlaget ble han overført til feltherren Gaius Marius, som var av en helt annen støpning.
I likhet med Sertorius var Marius fra ridderklassen og avskydde overklassen. Men han var også et militærgeni. På rekordtid fikk han reformert hæren ved å innrullere Romas underklasse. Under Marius lærte Sertorius alt om krigskunst, og han meldte seg frivillig til å kle seg ut som en gallisk kriger som ville kjempe for kimbrerne.
“Han blandet seg med barbarene for å se og høre alt av betydning”, forteller den gammelgreske forfatteren Plutark.
Med spionrapportene fra Sertorius kunne Marius forberede oppgjøret med kimbrerne.
Sertorius flyktet til Spania
I år 101 f.Kr. var Marius' reformerte hær klar til å møte kimbrerne. Det skjedde ved Vercellae i Gallia, der Marius med Sertorius ved sin side drepte nesten 120 000 kimbrere på slagmarken.
Med Sertorius’ hjelp knuste feltherren Marius kimbrerne og deres forbundsfeller teutonerne.
Seieren gjorde Marius veldig populær og sikret ham en sjette periode som Romas konsul – byens mektigste embete – men samfunnets elite var rasende over at en mann fra ridderklassen nå var folkets helt. Og de neste årene ble konfrontasjonene mellom Marius' støttespillere og eliten – de såkalte optimatene – stadig mer voldsomme.
Konflikten kulminerte i 88 f.Kr., da Marius, med hjelp fra sine politiske allierte, fikk fratatt Lucius Sulla, optimatenes sterke mann, kommandoen over en hær som skulle på felttog i Lilleasia. Sulla snudde resolutt hæren sin og inntok Roma. Deretter lyste han Marius og støttespillerne hans fredløse før han gjenopptok marsjen mot Lilleasia.
“For en mann som har det travelt, er tid mer dyrebart enn penger.” Sertorius etter å ha betalt en røverbande for fritt leide.
Nå brøt det ut en blodig borgerkrig mellom de to politiske fraksjonene. I år 86 f.Kr., mens Sulla var fraværende, lyktes det Marius å bli valgt til konsul for sjuende gang, men dagen etter døde den gamle feltherren av et slag. Og da Sulla kom tilbake til Roma i 83 f.Kr., tok han hevn på Marius' støttespillere.
“Sulla lot blodet flyte og fylte byen med utallige døde", skriver Plutark.
Sertorius visste at han kunne bli neste offer. Derfor flyktet han til Spania med 2600 lojale soldater. På vei over Pyreneene sperret røvere veien og forlangte penger for fritt leide. Sertorius betalte uten å mukke.
“For en mann som har det travelt, er tid mer dyrebart enn penger", forklarte han sine måpende soldater.
Og Sertorius hadde det travelt – for Sullas menn var underveis.
Opprørske iberere ba om hjelp
I Spania klarte Sertorius å ta over den romersk-kontrollerte delen av halvøya. Men han kunne ikke få de iberiske stammene til å kjempe for seg, og da en romersk hær nådde frem, måtte Sertorius flykte over Gibraltarsundet.
I Nord-Afrika hadde Sertorius større hell. Her lyktes det ham å beseire en av Sullas generaler i byen Tingis (nåtidens Tanger). Ryktene om seieren nådde snart lusitaner-stammen i nåtidens Portugal på den andre siden av sundet.
De iberiske krigerne kjempet mot både romerne og hverandre – noen ganger begge deler samtidig.
Pyrenéhalvøya ble Romas Afghanistan
Pyrenéhalvøya var full av krigerske stammer som ikke likte fremmede. I nesten 200 år kjempet de en innbitt kamp mot den romerske okkupasjonen – når de ikke sloss mot hverandre.
Som de andre stammene i regionen hadde lusitanerne blitt utplyndret i årevis av griske romerske guvernører, og de skjønte at Sertorius kunne hjelpe dem. Derfor sendte de bud etter Sertorius, som seilte tilbake over sundet i år 80 f.Kr.
Med ham var hans egne menn samt 700 afrikanske leiesoldater. Med dem og lusitanerne hadde han til slutt en styrke på 8000 mann. Derfor var Sertorius klar da den romerske guvernøren Lucius Fufidius dukket opp med en hær.
Sertorius' speidere fant et opplagt sted å møte Fufidius: en sumpete bredd ved elven Baetis i Sør-Spania. I sin overmodighet sendte Fufidius soldatene sine over elven for å angripe Sertorius' styrker.
“Fufidius oppdaget at bredden var bratt. Da soldatene måtte kjempe samtidig, var det vanskelig å komme over”, skriver forfatteren Sallust.
Over 2000 romere ble hugget ned før Fufidius måtte ta beina på nakken. I Roma besluttet en sjokkert Sulla seg for å sende en av sine mest lojale menn av sted – Quintus Metellus.
De iberiske krigerne var kjent for å kjempe med falcata-sverd. Det kunne lett hugge av en arm.
Sertorius dannet geriljahær
Seieren over Fufidius fikk de skeptiske stammene til å støtte Sertorius, som behandlet dem med respekt, i motsetning til andre romere.
Men fienden var på vei. Straks snøen smeltet våren 79 f.Kr., kom feltherren Metellus med hæren sin. Sertorius kunne imidlertid glede seg over at flere landflyktige romerske offiserer sluttet seg til ham. I leiren gikk han i gang med å lære lokalbefolkningen geriljakrig. Men stammene kunne ikke begripe hvorfor de ikke bare kunne utkjempe ett stort slag.
Derfor hentet Sertorius en hingst og et gammelt øk. Mens høvdingene så på skulle en sterk mann rive halen av på øket, og en eldre mann skulle plukke hingstens hale. Kraftkaren måtte gi opp, men den gamle fikk plukket hvert hårstrå av halen. Romerne skulle bekjempes på samme måte: ett hår om gangen, sa Sertorius.
Opprørslederen trakk folkene sine opp i høylandet da Metellus nærmet seg. Som forventet fulgte romerne etter, og geriljaene kunne angripe døgnet rundt. Metellus måtte sette igjen all oppakningen og forby mennene sine å tenne bål om natten av frykt for nye angrep.
“Hæren hans var konstant utsultet og uten telt eller leirbål, så den var ubrukelig", skriver Plutark.
Etter gjentatte nederlag sendte en ydmyket Metellus bud til Sulla for å få forsterkninger. Men Sertorius ga også de nye hærene det glatte lag. Hver gang romerne lette etter mat, angrep de lokalkjente geriljaene.
“Den kom når han ropte på den og fulgte ham på hans vandringer gjennom leiren.” Plutark om Sertorius’ tamme hjortekalv.
Sertorius fikk en idé til hvordan krigernes lojalitet kunne bevares da en jeger ga ham en kritthvit hjortekalv.
“Den kom når han ropte og fulgte ham på hans vandringer gjennom leiren", forteller Plutark.
Ifølge Sertorius ga gudinnen Diana ham beskjed om fiendens bevegelser gjennom hjorten. Informasjonen kom i virkeligheten fra Sertorius' spioner, men de overtroiske ibererne godtok historien.
Pompeius ble slått
Sertorius fikk ny hjelp i 76 f.Kr. Da kom feltherren Marcus Perpenna til halvøya med 20 000 legionærer for å støtte opprøret. Den økte støtten fikk Sertorius til å opprette et 300 mann stort senat. De skulle – som senatet i Roma – styre den nye iberiske staten.
Dessverre for Sertorius ankom også en ung, stålsatt motstander: den Sulla-tro feltherren Pompeius. Han var ivrig etter å vise hva han dugde til, og dro mot Sertorius' leir i byen Lauron. En selvsikker Pompeius lovte byens borgere at de fra bymuren skulle få se Sertorius bli slått. Men da Pompeius sendte en del av hæren ut for å finne mat, ble de angrepet av Sertorius' kavaleri og jaget ut på sletten foran byen.
Akkurat da Pompeius skulle til å sende hæren sin ut for å hjelpe soldatene, dukket Sertorius opp med sin skjulte hovedstyrke. Redselslagen innså Pompeius at han ikke kunne redde soldatene sine uten å risikere å bli angrepet bakfra.
Til tross for sine menns dødsskrik lot ikke Pompeius seg lokke frem. 10 000 legionærer ble hugget ned av Sertorius' soldater før en gråtkvalt Pompeius trakk hæren sin tilbake.
I Valencia har arkeologer funnet et skjelett fra da Pompeius inntok byen i 75 f.Kr.
Den ambisiøse Pompeius skjønte at han ikke kunne klare seg uten Metellus. Og med to sterke hærer mot seg var Sertorius nødt til å endre slagplan. Nå trente han krigerne sine i å kjempe i romersk formasjon.
Opprørshæren fikk sin ildprøve ved elven Sucro i 75 f.Kr. Ved daggry marsjerte Pompeius' legioner frem. Sertorius red langs fronten og oppmuntret mennene sine. Opprørerne presset romerne tilbake, og en såret Pompeius slapp bare unna fordi mørket falt.
Dagen etter ville Sertorius utslette Pompeius, men så dukket Metellus uventet opp. Derfor måtte Sertorius trekke seg tilbake med en bitter kommentar:
“Hadde ikke den gamle kjerringa dukket opp, ville jeg ha pisket valpen hele veien tilbake til Roma.”
Etter å ha beseiret Sertorius dro Pompeius østover, der han beseiret Mitridates, som begikk selvmord.
Allianse kunne ha knust Roma
Mot slutten av krigen på Pyrenéhalvøya kom Sertorius i kontakt med Romas mektigste fiende i øst, Mitridates 6 av Pontos. Kongen hadde en plan som kunne ha beseglet Romas skjebne.
Sertorius' opprørere var i undertall mot motstanderen Roma. Derfor inngikk han samarbeid med piratene i Middelhavet. Med base i spanske havnebyer dro piratene på tokt. Sertorius fikk beskjed dersom piratene fikk øye på romerske krigsskip på vei til Spania. Via piratene kom Sertorius i kontakt med kong Mitridates 6 av Pontos-riket ved Svartehavet.
Kongen hatet Roma, og han hadde en enorm hær. Med Mitridates på sin side kunne Sertorius, etter å ha beseiret de romerske hærene på Pyrenéhalvøya, marsjere mot Roma fra vest mens Pontos-hæren gikk mot Italia fra øst. Sammen kunne de knuse Sullas Roma.
“Romerne ville ikke ha vært i stand til å motstå så store styrker og så sterke feltherrer dersom de angrep samtidig", mente forfatteren Plutark.
Forhandlingene hadde kommet i gang, men da det kom til stykket, takket Sertorius nei. Hvis de to mennene hadde fullført planen, kunne det ha endret verdenshistoriens gang.
Drap endte opprøret
Sertorius omgrupperte for å møte sine fiender i et nytt slag. Men suksessen hadde gått ibererne til hodet. Helt uten plan angrep krigerne rett mot den romerske leiren. Nesten 8000 døde forgjeves i romernes pilregn fra leirens palisader.
Sertorius og den beseirede hæren hans søkte igjen tilflukt i fjellene. Men Pompeius lokket med amnesti og nesten tre tonn gull til den som drepte Sertorius. General Perpenna bet på. Under en middag i opprørsleiren stakk Perpenna og hans medsammensvorne ned Sertorius.
Uten den karismatiske lederen gikk opprørshæren i oppløsning. Perpenna sto igjen med soldatene sine. Men Pompeius nektet å utbetale dusøren og lokket i stedet Perpenna i et bakhold.
Perpenna ble tatt til fange og ba om nåde, men Pompeius lot ham halshugge. Opprøret mot Roma var slutt. Bare minnet om romeren Sertorius levde videre, han som beseiret Romas sterkeste hærer med sine iberiske krigere og en liten, hvit hjort.
