Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Britenes første Brexit

I år 410 e.Kr. trakk romerne sine siste tropper ut av England. Landet ble oppstykket, byer avfolket og fiender invaderte. Kunnskap, velstand og britenes språk forsvant.

Canterbury Museums & Galleries

Ingenting kan stoppe den rasende pøbelen som velter gjennom de brolagte gatene i Londinium og mange andre byer i det romerske England i år 410.

Med opprørske soldater i spissen trenger folkemengden inn i fornemme administrasjonsbygninger der romerske embetsmenn forgjeves forsøker å dempe gemyttene.

Britene føler seg forrådt av øyas øverste myndighet, general Flavius Claudius Constantinus, som har tatt med seg den romerske hæren til kamper på fastlandet.

Dermed har han gitt barbariske bander fritt spillerom til å angripe Britannia, som romerne har døpt sin provins i nord.

Såkalte romano-briter fører an i oppstanden som kaster ut de romerske embetsmennene.

Romano-britene snakker latinsk, har en eller flere romerske forfedre og lever som innbyggerne i Roma. Men deres eksistens er truet nå som legionærene har reist.

Andre briter feirer historiens første “brexit”: Omsider er det utsikt til at de får landet sitt tilbake. Etter 367 år som en del av det romerske keiserriket kan de bestemme selv.

Både tilhengere og motstandere av selvstendighet håper at overgangen til selvstyre forløper fredelig, men håpet blir snart knust.

Katastrofene velter inn over England. Blodige kamper, flukt og forfall kommer til å prege den før så velstående grønne øya i de neste århundrene.

© Wikimedia Commons

Britannia / 410 e.Kr.

I 367 år har provinsen Britannia (England) vært en del av det romerske keiserriket.

På den ene side drømmer britene om frihet, på den annen side nyter de godt av romernes sivilisasjon og den beskyttelsen som romerske legioner sørger for.

England merket uroen

Romerne var sterke og i fremgang da de med våpen i hånd innlemmet England i imperiet i år 43 e.Kr.

I løpet av de neste 100 år skjøv romerne grensen lenger nordover til nåtidens Skottland og reiste Hadrians mur som gikk fra kyst til kyst og beskyttet den nye provinsen mot stammefolket pikterne.

Ingen kunne forutsi at Romerriket i løpet av kort tid ville være inne i et langtrukkent forfall som endte med sammenbrudd i 470-årene.

Begynnelsen på slutten var mordet på keiser Alexander Severus i 235. Han ble myrdet av sine egne soldater fordi han prøvde å bestikke de ville stammene til å slutte fred med Roma i stedet for å lede et felttog mot germanerne.

Soldatene så fredstraktaten som et tegn på feighet og svakhet, og den beseglet keiserens skjebne. Samme logikk kostet mange av etterfølgerne livet.

I løpet av 50 år gjorde hele 26 romerske generaler opprør og krevde å få makten over det skrumpende riket.

Uroen betydde at de romerske provinsene i perioder var delt mellom flere konkurrerende keisere. Omkring år 250 svekket en pestepidemi riket ytterligere og kostet 5000 mennesker livet hver dag.

Romerrikets mange problemer førte til at provinsen Britannia ble økonomisk og militært svekket på 200- og 300-tallet.

Britannia hadde ellers vært litt av et prestisjeprosjekt for keiseren – opp mot 1/16 av Romerrikets årlige budsjett ble brukt på å forsvare øya, der romerne hadde utstasjonert 40.000 soldater – en åttendedel av de
romerske legionene.

Romas skiftende makthavere trakk stadig flere legionærer ut av Britannia, og forskerne mener at troppeforflytningene førte til en markant nedgang i britenes økonomi.

Soldatenes lønn hadde nemlig satt mange penger i omløp og styrket importen av eksotiske luksusvarer som vin og olivenolje.

Arkeologiske utgravninger viser f.eks. at to tredjedeler av Londiniums (Londons) romerske bygninger rundt år 300 hadde forfalt så mye at de ble revet.

Dessuten lukket seks av byens 15 offentlige bad i kjølvannet av den økonomiske nedturen.

Vakre romerske bronsefat ble fremstilt med britisk tinn.

© Dea/L.Pedicini/Getty Images

Britisk tinn lokket romerne til øya

I 43 e.Kr. krysset keiser Claudius den engelske kanalen og erobret Britannia (England). Keiseren var spesielt interessert i britenes tinn som skulle blandes med kobber for å skape den ettertraktede handelsvaren bronse.

Dessuten ga øya romerne lett tilgang til keltiske slaver, hindret galliske opprørere fra Frankrike i å søke tilflukt på øya og sikret legionene masser av landbruksjord til å dyrke korn.

Både romerske embetsmenn og pensjonerte soldater slo seg etter hvert ned på øya og giftet seg med keltiske kvinner.

Dermed ble det skapt en romersk-britisk elite, og romersk kultur spredte seg til store deler av øya. I år 212 gjorde keiser Caracalla Britannias innbyggere til romerske borgere.

Roma dro med seg britene i fallet

Mens krisen herjet i senromersk tid ble gamle drømmer om selvstendighet vakt til live hos mange briter.

Det viste seg at lokale ledere var mer enn ivrige etter å gjøre opprør mot den guvernøren som keiseren i Roma hadde utpekt til å styre Britannia.

Ifølge den romerske historikeren Hieronymus (345-420) var det “flust med tronranere” i Britannia på denne tiden, skjønt de sjelden ville befri britene fra den romerske okkupasjonen, men snarere brukte legionærene sine i kampen om å bli Romas neste keiser.

Hvor alvorlig de interne maktkampene svekket Romerriket, ble tydelig i 367 da Britannia og deler av Gallia (Frankrike) ble utsatt for “en barbarisk konspirasjon”, som den romerske historikeren Ammianus Marcellinus (330-400) kalte det.

I Gallia herjet saksiske og frankiske pirater langs kysten. I nord ble Hadrians mur stormet, og horder av piktere strømmet inn i Britannia for å plyndre samtidig med at irer seilte forbi britenes underbemannede forsvarsverker og angrep fra havet.

De fremmede nådde helt ned til Themsen før de gjorde vendereis – med armene fulle av krigsbytte. “Romersk Britannias landsbyer brant ned til grunnen,” skrev Ammianus Marcellinus i sitt verk.

Britenes byer var små kopier av Roma. Her var det mursteinshus, kloakker og menn i toga. Arkeologiske utgravninger viser at by etter by ble forlatt i løpet av 400-tallet.

© Heritage Images/Getty Images

Britene kriget mot hverandre

Klok av skade sendte Roma flere soldater til Britannia de neste årene. Men snart fikk de nye hærlederne ambisjoner.

For eksempel kom spanjolen Magnus Maximus til Britannia i 383 og kjempet så godt at han mange generasjoner senere fremdeles ble omtalt som en stor helt i walisiske myter.

Men Magnus Maximus kom snart til at han ville være keiser og tok mange av øyas soldater med til kontinentet. Han døde fem år senere og etterlot Britannia som en svekket og urolig provins.

Uten et sterkt romersk nærvær brøt det ut krig mellom de mange britiske stammene som Britannia besto av.

På 300-tallet var det ingen nasjonalfølelse på de britiske øyer – enten oppfattet folk seg selv som romere eller også tilhørte de dumnonii, catuvellauni eller en annen av de mer enn 50 ulike stammene som holdt til i Britannia.

Den dystre tiden ble over hundre år senere skildret av historikeren Gildas fra Skottland. I verket “Om Britannias undergang og erobring” skrev han: “Britene har konger, men de er tyranner. Og dommere, men de er korrupte.
De bruker sin tid på å terrorisere og stjele fra uskyldige mens de støtter og bistår banditter og kriminelle.”

I tillegg til borgerkrigen kom overfall fra germanske og irske pirater som herjet havnebyer og skip på vei mot kontinentet – snart brøt handelen med resten av det romerske keiserriket sammen.

Noe måtte gjøres, og i 406 – midt i krig og kaos – samlet de gjenværende legionærene og de ledende romano-britene seg ifølge den bysantinske historikeren Zosimus om en general ved navn Marcus.

De utnevnte ham til keiser av Britannia. Men Marcus levde ikke opp til forventningene og ble snart henrettet og erstattet med Gratianus, som ifølge den samtidige historikeren Orosius var romano-brite og hadde hatt en viktig post i Britannias romerske administrasjon.

Men han var åpenbart heller ikke noen stor hærleder, og Gratianus led derfor samme skjebne som forgjengeren.

Etter dette innsatte britene den ambisiøse generalen Flavius Claudius Constantinus som keiser, og han tok navnet Konstantin 3.

Men til britenes fortvilelse var Konstantin få måneder senere på vei over kanalen med de siste romerske legionene – for å kjempe mot germanere og vinne tittelen som keiser over hele imperiet.

Britene så måpende på at Constantinus seilte alle Britannias legionærer til Frankrike.

© Look and Learn/Bridgeman Images

Ambisiøs general tømte England for soldater

En maktsyk hærleder utløste britenes første brexit da han forsøkte å bli keiser.

Mellom år 196 og 407 gjorde britene opprør minst åtte ganger. De krevde bedre vern, bl.a. mot skotske stammefolks plyndringstokter og utropte sin egen keiser.

Den siste av disse var general Flavius Claudius Constantinus – kjent som Konstantin 3. Men som så mange andre før ham sviktet også Konstantin provinsen Britannia.

Nyttårsaften 406 hadde de germanske stammene alanerne, vandalene og sveberne krysset Rhinen og trengt langt inn i romersk Frankrike.

For å nedkjempe “barbarene” og iscenesette seg selv som Romas neste keiser besluttet Constantinus å krysse kanalen.

Våren 407 tømte han derfor Britannia for legionærer og etterlot bare enkelte soldater til å vokte murene rundt de viktigste byene. Dermed var provinsen mer sårbar enn noen gang før.

Constantinus’ plan lyktes nesten. Han fikk stoppet germanerne og presset siden den romerske keiseren Honorius til å gjøre ham til medkeiser under navnet Konstantin 3.

Men bare to år senere led Konstantin nederlag på slagmarken, og Honorius fikk overrakt rivalens avhogde hode.

Britene måtte passe seg wselv

Konstantin 3 etterlot bare embetsmenn i Britannia – og en masse våpen, ifølge historikeren Gildas:

“Britene tok til våpen. De kjempet for seg selv og befridde byene fra barbarene som presset dem. Hele Armorica (Bretagne) og andre provinser i Gallia etterlignet britene og befridde seg selv på samme måte og fordrev de romerske embetsmennene…”

Det var ingen folkeavstemming forut for opprøret, og langt fra alle var enige i at en “brexit-løsning” var den beste.

Noe tyder på at en gruppe romano-briter skrev til imperiets offisielle keiser Honorius og tryglet ham inntrengende om å komme dem til unnsetning.

Dessverre for dem hadde Honorius hendene fulle. Italia var under angrep fra vestgoterne – et angrep som skulle ende med at Roma ble plyndret.

Ifølge historikeren Zosimus avviste keiseren blankt britenes anmodning: “Honorius skrev brev til byene i Britannia og ba dem forsvare seg selv.” Båndene til Roma var nå endelig brutt, og borgerkrigen fortsatte i Britannia.

Krigsherrer som ofte stadig bar romerske legionæruniformer kjempet mot hverandre om makten, og landet ble delt opp i et virvar av småriker – det kan ha oppstått hele 26 kongedømmer i kjølvannet av romernes exit.

Angelsaksisk utsmykning i gull er funnet tallrike steder i England.

Universal History Archive/Getty Images, Print Collector/Getty Images

Historikerne vet ikke om Britannia gikk fallitt i løpet av få uker, eller om det var en lang og smertefull prosess som gradvis fikk romersk velstand og viten til å forsvinne.

Forskere har konstatert at det ikke lenger ble sendt nypregede mynter fra Roma til den avsidesliggende provinsen. Dette tyder på at romernes skatteoppkreving hadde brutt sammen.

Siden britene ikke betalte skatt, hadde ikke administrasjonen penger til å utbetale lønn. De siste romerske embetsmennene flyktet derfor til kontinentet sammen med rike romano-britiske familier. Og ingen nye embetsmenn ble utdannet til å ta over etter de gamle.

Snart var Britannia tappet for folk som kunne lese og skrive. Infrastrukturen forfalt, for i Romerriket var det overklassen som betalte for vedlikehold av veier og offentlige bygninger.

På 400- og 500-tallet overtok fremmede folkeslag store deler av England.

© Universal History Archive/Getty Images, Print Collector/Getty Images

Ville barbarer strømmet til England

Britene inviterte selv barbarene til England, men det var en skjebnesvanger feil. Snart erstattet anglere, saksere og jyder romerne som Englands makthavere.

Krønikeskriverne Gildas og Nennius skrev at de første germanerne kom til England som såkalt foederati – leiesoldater.

Etter at de romerske legionene reiste, hyret britene germanske krigere til vern mot skotter, irer og andre germanere.

Kriger på det europeiske fastlandet, høyere vannstand langs nordsjøkysten og en befolkningseksplosjon i Nord-Europa fikk titusenvis av germanere til å utvandre til England på 400-tallet.

Snart var germanerne så mange at de ikke lenger ville la seg kommandere, men krevde retten til å regjere.

Historikerne strides om hvor blodige kampene ble, men de er enige om at germanernes språk og kultur bredte seg østover på 500- og 600-tallet.

Britenes opprinnelige kultur overlevde bare i Wales og på vestspissen av England.

Byene ble avfolket

De byene som romerne hadde bygget – med gatenett, vannforsyning og kloakk – forsvant i løpet av ganske få år.

I 420 var samtlige av Britannias fornemme villaer forlatt, og folk holdt opp med å bygge hus av murstein. Det blomstrende bylivet var snart en saga blott, og innbyggerne flyttet ut på landet.

Her gikk det også galt, for romernes kunnskap om landbruk i stor skala ble ikke lenger ført videre. De store, bugnende kornåkrene som hadde muliggjort masseproduksjon av brød til titusenvis av legionærer grodde igjen.

I stedet satset folk på små jordstykker der en gjeter kunne holde øye med dyrene som gikk og gresset. I tillegg til samfunnets ledere forsvant også mye av kunnskapen knyttet til håndverk.

Arkeologene kan se at jernproduksjonen i området Weald i Sørøst-England opphørte i 410 mens målinger av blyforurensing i innlandsisen på Grønland avslører at britenes omfattende produksjon av bly stupdykket etter romernes exit.

Til arkeologenes store forbløffelse glemte de forlatte britene også kunsten å lage keramikk. Fallet i keramiske funn fra perioden tyder i hvert fall på at det ikke var en eneste keramiker tilbake i Britannia etter år 500.

Forskerne tror at keramikerfaget var så nøye knyttet til overklassen at alle utvandret sammen med den romano-britiske eliten.

Funn gjort i Canterbury tyder på at det ble så stor mangel på krukker – som var seinantikkens viktigste emballasje – at urner med avdøde menneskers aske ble gravd opp igjen og benyttet til matlaging.

Kunnskapen om bygging av hus, festninger og bymurer av stein forsvant også. Etter hvert som de gamle romerske villaene ble så forsømt at de ikke lenger kunne holde regnet ute, oppførte britene leirklinte hytter med stråtak.

Romerske mynter fortsatte å være i bruk i flere tiår etterpå, men den avanserte pengeøkonomien ble gradvis avløst av enkle byttehandler der en melkeku kunne skaffes ved f.eks. å gi en kvinnelig slave i bytte.

Kristentroen, som så smått hadde begynt å spire frem i Britannia, forsvant også. Og kirkene ble revet.

Uten romerske legionærer brøt Britannia sammen i løpet av noen år.

© Shutterstock

Britene fikk nye herrer

En gang rundt år 425 strømmet fremmede krigere i land på Britannias østkyst: anglere, saksere og jyder fra Nord-Tyskland og Danmark.

Ifølge den engelske munken Bedas bok fra 731, “Historia ecclesiastica gentis anglorum” (Anglernes kirkes historie), kom de fordi en hardt presset britisk konge hadde hyret dem.

Kongen het Vortigern, og riket hans ble herjet av irske pirater og piktere fra Skottland.

Vortigern lovte sine germanske leiesoldater rikelige forsyninger av mat, og at de skulle få slå seg ned i Sør-England sammen med familien hvis de hjalp ham med å forsvare riket hans.

Til å begynne med var germanerne få i antall, men snart ble de så mange at deres ledere, ifølge verket Historia Brittonum, besluttet å ta makten. Vortigern ble drept, og germanerne erobret brorparten av England.

Historien er etter alt å dømme en forenkling av de faktiske hendelsene i England på 400-tallet.

Forskerne mener i dag at anglernes, saksernes og jydenes ankomst skyldes mer enn invitasjoner fra en eller flere britiske konger.

Germanerne hadde inngående kjennskap til England – både fra piratoverfall langs nordsjøkysten og fra de germanske foederati (leiesoldater) som romerne hadde utstasjonert i Britannia i årenes løp.

Denne kunnskapen ble avgjørende da germanerne langs Nordsjøen ble presset av overbefolkning, uro i etterdønningene av Romerrikets sammenbrudd og stigende vannstand i havet som oversvømte landsbyene deres.

I jakten på nytt land å kolonisere seilte de over til England som var så splittet at britene ikke maktet å stoppe dem.

Med andre ord: I løpet av 400- og 500-tallet ble England overrent av en blanding av båtflyktninger, pirater og leiesoldater som gjorde opprør.

Ifølge historikeren Gildas fikk germanernes fremmarsj katastrofale følger for britene, som døde i haugevis: “Bruddstykker og lik var dekket med en lilla skorpe av størknet blod som om det hadde vært gjennom en skrekkelig vinpresse,” skrev han malerisk.

Men i dag avviser forskerne at de germanske inntrengerne likefrem gjennomførte et folkemord på britene og slo seg ned på deres territorium etter en effektiv runde etnisk rensing.

DNA-undersøkelser av dagens engelskmenn tyder på at germanerne bare kom til å utgjøre 10-20 prosent av de 2-4 millioner mennesker som bodde i England den gang.

Britene ble ikke slaktet, men overlevde etter alt å dømme ved å underkaste seg sine nye herrer eller inngå fredsavtaler med de nye germanske naboene.

De første engelske myntene utstedt av en angelsaksisk konge kom midt på 600-tallet.

Imageselect

Germanerne giftet seg lokalt

UUt fra antall germanske graver i England kan forskerne se at jydene primært slo seg ned i våre dagers Kent – sørøst i England nærmest franskekysten.

Anglerne og sakserne startet med å bosette seg på kysten nord for Kent, og herfra rodde de oppover Englands tallrike elver i sine flatbunnede langbåter og opprettet landsbyer når de fant et ideelt sted.

Unge krigere utgjorde hovedparten av invasjonsstyrken. Mange av dem giftet seg med britiske kvinner – kanskje sågar enkene etter dem som hadde falt i kamp mot inntrengerne.

Dermed begynte den kulturelle og språklige undergravingen av britene allerede kort etter germanernes ankomst.

I likhet med hva som hadde skjedd under romerne tapte britisk språk og kultur også innflytelse fordi det var mange fordeler ved å lære seg seierherrenes germanske skikker og språk.

Men dette var en langtrukken prosess som betydde at britisk og germansk kultur levde side om side i et par hundre år mens England var et lappeteppe av små kongeriker.

Germanske kongeriker som Wessex grenset til britiske kongedømmer som Cornwall.

Akkurat som britene regnet ikke germanerne seg for å være ett folk, men var splittet i tallrike stammer som dessuten var inndelt i klaner der krigerne bare var lojale mot en sterk leder. Og han gikk ofte sine egne veier.

Det ble derfor utkjempet mange slag hvor germanere og briter sto sammen mot f.eks. piktere på plyndringstokt eller mot en britisk småkonge og hans germanske allierte.

Forskerne forestiller seg at kriger og slag som regel endte med en avtale om at germanerne fikk mer land mot løfter om å holde fred.

Ekspertene advarer også mot å tro at germanerne skyllet ustoppelig inn over England – de har trolig møtt masse motgang som i kortere eller lengre perioder satte en stopper for fremmarsjen.

Teorien bygger bl. a. på munken og historikeren Gildas’ verk fra 500-tallet, der han skriver: “På denne tiden var innbyggerne (britene, red.) noen ganger seierrike, andre ganger var det fienden. Dette fortsatte frem til det året da beleiringen av Badon Hill fant sted. Her fant noe nær den siste store massakren på de skurkaktige fremmede sted.”

Ifølge Gildas var britenes seier ved det legendariske, men aldri lokaliserte Mount Badon den siste større britiske seieren. Deretter overtok de angelske og saksiske småkongene makten over England og britene.

Benediktinermunken Beda skrev om det angelsaksiske England i 731.

© Universal Image Group/Getty Images

Britene endte opp med å snakke tysk

Moderne forskning viser at den kortvarige selvstendigheten kom til å koste britene språket deres.

Før britene ble del av Romerriket snakket de et keltisk språk som siden utviklet seg til walisisk. De britene som fikk tett kontakt med romerne lærte seg også latin.

Da anglerne og sakserne ble Englands nye herrefolk, fortsatte innbyggerne i landets vestligste strøk å snakke keltisk mens britene i Øst-England gradvis lærte seg de fremmede makthavernes språk.

Moderne språkforskning viser at britene med tiden kom til å snakke et engelsk som består av 70 pst. angelsaksiske ord.

Et angelsaksisk skrift fra 1000-tallet forteller om en cyning – kongen.

© Universal Image Group/Getty Images

Smittet med barbarernes språk

  • Druncen

    betydde beruset på angelsaksisk på 400-tallet. På engelsk ble det til "drunk". Hadde britene bevart språket sitt, ville dagens engelskmenn ha sagt at de ble "wedi meddwi". Det betyr beruset på walisisk, som er det språket som minner mest om britenes opprinnelige keltiske språk.

  • Cyning

    betydde konge på angelsaksisk. Ordet ble med tiden forvansket til det engelsk ordet "king". På walisisk heter konge "brenin".

  • Cwen

    betydde dronning på angelsaksisk. Ordet blev med tiden til "queen". Hadde britene fortsatt med å snakke en form for keltisk, ville de i stedet for en queen ha hatt en "brenhines" Victoria og "brenhines" Elizabeth 2.

  • Niht

    betydde natt på angelsaksisk og endte med å hete "night" på engelsk. På walisisk heter det "nos".

  • Mete

    betydde kjøtt på angelsaksisk og ble med tiden til det engelske ordet "meat". Hadde britene bevart sitt opprinnelige språk, ville de i stedet kjøpe "cig" i kjøpesenterets slakteravdeling.

Fikk navn etter de fremmede

Britene kom til å betale en høy pris for nederlaget for germanerne, som med tiden smeltet sammen og ble kjent som angelsakserne: Britene ble annenrangs borgere i eget land.

En angelsaksisk lov fra slutten av 600-tallet slo f.eks. fast at en morder bare behøvde å betale halvparten så mye i weregild (blodpenger) til offerets familie hvis de var av britisk avstamming.

Mord på angelsaksere kostet derimot dyrt. Med tiden ble britenes keltiske språk fortrengt, og angelsaksisk fikk innpass.

I 927, da England for første gang ble forent under én konge, var det den angelsaksiske majesteten Athelstan som satte seg på tronen. Han var barnebarn av den angelsaksiske kongen Alfred den store av Wessex.

Athelstan ble konge over et land som ikke lenger het Britannia eller Britenes land, men som ble kalt Anglernes land.

På det gammel-engelske språket som undersåttene hans snakket, ble anglerne kalt engle (uttalt en-gli), og anglernes land ble med tiden – selvfølgelig – til landet England.

Myten om kong Arthur og sverdet Excalibur utspiller seg i tiden etter romernes exit.

© Shutterstock

Kong Arthur i kjølvannet av brexit

I dag mener mange engelskmenn at ingenting er så erkeengelsk som kong Arthur og ridderne av det runde bord.

Myten om Arthur har sin rot i tiden rundt romernes exit, og i Historia Brittonum (britenes historie) fra år 828 står det: “På den tiden kjempet den mektige Arthur mot sakserne. I kampen drepte han egenhendig 960 (fiender, red.), og han seiret overalt.”

Krønikeskriveren Gildas forteller i sitt verk fra 560-årene om en hærleder ved navn Ambrosius Aurelianus som var av romersk-britisk opphav.

Aurelianus skal ha ledet britene i et slag som angivelig fant sted ved det ukjente høydedraget Mount Badon: “Under hans ledelse gjenvant vårt folk sin styrke og utfordret seierherrene (angelsakserne, red.). Gud var enig, og slaget gikk i deres favør.”

I mytene om kong Arthur ble britene fordrevet til Wales, og en angelsaksisk konge satte seg på tronen.

Les også:

Romerriket

Cicero avslørte mordkomplott

12 minutter
Nyhed romersk æg udgravet
Romerriket

Forbløffende eggfunn i England

2 minutter
Romerriket

Få den virkelige historien bak serien "Barbarians"

36 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul