Britenes første Brexit

England merket uroen

Romerne var sterke og i fremgang da de med våpen i hånd innlemmet England i imperiet i år 43 e.Kr.

I løpet av de neste 100 år skjøv romerne grensen lenger nordover til nåtidens Skottland og reiste Hadrians mur som gikk fra kyst til kyst og beskyttet den nye provinsen mot stammefolket pikterne.

Ingen kunne forutsi at Romerriket i løpet av kort tid ville være inne i et langtrukkent forfall som endte med sammenbrudd i 470-årene.

Begynnelsen på slutten var mordet på keiser Alexander Severus i 235. Han ble myrdet av sine egne soldater fordi han prøvde å bestikke de ville stammene til å slutte fred med Roma i stedet for å lede et felttog mot germanerne.

Soldatene så fredstraktaten som et tegn på feighet og svakhet, og den beseglet keiserens skjebne. Samme logikk kostet mange av etterfølgerne livet.

I løpet av 50 år gjorde hele 26 romerske generaler opprør og krevde å få makten over det skrumpende riket.

Uroen betydde at de romerske provinsene i perioder var delt mellom flere konkurrerende keisere. Omkring år 250 svekket en pestepidemi riket ytterligere og kostet 5000 mennesker livet hver dag.

Romerrikets mange problemer førte til at provinsen Britannia ble økonomisk og militært svekket på 200- og 300-tallet.

Britannia hadde ellers vært litt av et prestisjeprosjekt for keiseren – opp mot 1/16 av Romerrikets årlige budsjett ble brukt på å forsvare øya, der romerne hadde utstasjonert 40.000 soldater – en åttendedel av de
romerske legionene.

Romas skiftende makthavere trakk stadig flere legionærer ut av Britannia, og forskerne mener at troppeforflytningene førte til en markant nedgang i britenes økonomi.

Soldatenes lønn hadde nemlig satt mange penger i omløp og styrket importen av eksotiske luksusvarer som vin og olivenolje.

Arkeologiske utgravninger viser f.eks. at to tredjedeler av Londiniums (Londons) romerske bygninger rundt år 300 hadde forfalt så mye at de ble revet.

Dessuten lukket seks av byens 15 offentlige bad i kjølvannet av den økonomiske nedturen.

Roma dro med seg britene i fallet

Mens krisen herjet i senromersk tid ble gamle drømmer om selvstendighet vakt til live hos mange briter.

Det viste seg at lokale ledere var mer enn ivrige etter å gjøre opprør mot den guvernøren som keiseren i Roma hadde utpekt til å styre Britannia.

Ifølge den romerske historikeren Hieronymus (345-420) var det “flust med tronranere” i Britannia på denne tiden, skjønt de sjelden ville befri britene fra den romerske okkupasjonen, men snarere brukte legionærene sine i kampen om å bli Romas neste keiser.

Hvor alvorlig de interne maktkampene svekket Romerriket, ble tydelig i 367 da Britannia og deler av Gallia (Frankrike) ble utsatt for “en barbarisk konspirasjon”, som den romerske historikeren Ammianus Marcellinus (330-400) kalte det.

I Gallia herjet saksiske og frankiske pirater langs kysten. I nord ble Hadrians mur stormet, og horder av piktere strømmet inn i Britannia for å plyndre samtidig med at irer seilte forbi britenes underbemannede forsvarsverker og angrep fra havet.

De fremmede nådde helt ned til Themsen før de gjorde vendereis – med armene fulle av krigsbytte. “Romersk Britannias landsbyer brant ned til grunnen,” skrev Ammianus Marcellinus i sitt verk.

Britene kriget mot hverandre

Klok av skade sendte Roma flere soldater til Britannia de neste årene. Men snart fikk de nye hærlederne ambisjoner.

For eksempel kom spanjolen Magnus Maximus til Britannia i 383 og kjempet så godt at han mange generasjoner senere fremdeles ble omtalt som en stor helt i walisiske myter.

Men Magnus Maximus kom snart til at han ville være keiser og tok mange av øyas soldater med til kontinentet. Han døde fem år senere og etterlot Britannia som en svekket og urolig provins.

Uten et sterkt romersk nærvær brøt det ut krig mellom de mange britiske stammene som Britannia besto av.

På 300-tallet var det ingen nasjonalfølelse på de britiske øyer – enten oppfattet folk seg selv som romere eller også tilhørte de dumnonii, catuvellauni eller en annen av de mer enn 50 ulike stammene som holdt til i Britannia.

Den dystre tiden ble over hundre år senere skildret av historikeren Gildas fra Skottland. I verket “Om Britannias undergang og erobring” skrev han: “Britene har konger, men de er tyranner. Og dommere, men de er korrupte.
De bruker sin tid på å terrorisere og stjele fra uskyldige mens de støtter og bistår banditter og kriminelle.”

I tillegg til borgerkrigen kom overfall fra germanske og irske pirater som herjet havnebyer og skip på vei mot kontinentet – snart brøt handelen med resten av det romerske keiserriket sammen.

Noe måtte gjøres, og i 406 – midt i krig og kaos – samlet de gjenværende legionærene og de ledende romano-britene seg ifølge den bysantinske historikeren Zosimus om en general ved navn Marcus.

De utnevnte ham til keiser av Britannia. Men Marcus levde ikke opp til forventningene og ble snart henrettet og erstattet med Gratianus, som ifølge den samtidige historikeren Orosius var romano-brite og hadde hatt en viktig post i Britannias romerske administrasjon.

Men han var åpenbart heller ikke noen stor hærleder, og Gratianus led derfor samme skjebne som forgjengeren.

Etter dette innsatte britene den ambisiøse generalen Flavius Claudius Constantinus som keiser, og han tok navnet Konstantin 3.

Men til britenes fortvilelse var Konstantin få måneder senere på vei over kanalen med de siste romerske legionene – for å kjempe mot germanere og vinne tittelen som keiser over hele imperiet.

Britene måtte passe seg wselv

Konstantin 3 etterlot bare embetsmenn i Britannia – og en masse våpen, ifølge historikeren Gildas:

“Britene tok til våpen. De kjempet for seg selv og befridde byene fra barbarene som presset dem. Hele Armorica (Bretagne) og andre provinser i Gallia etterlignet britene og befridde seg selv på samme måte og fordrev de romerske embetsmennene…”

Det var ingen folkeavstemming forut for opprøret, og langt fra alle var enige i at en “brexit-løsning” var den beste.

Noe tyder på at en gruppe romano-briter skrev til imperiets offisielle keiser Honorius og tryglet ham inntrengende om å komme dem til unnsetning.

Dessverre for dem hadde Honorius hendene fulle. Italia var under angrep fra vestgoterne – et angrep som skulle ende med at Roma ble plyndret.

Ifølge historikeren Zosimus avviste keiseren blankt britenes anmodning: “Honorius skrev brev til byene i Britannia og ba dem forsvare seg selv.” Båndene til Roma var nå endelig brutt, og borgerkrigen fortsatte i Britannia.

Krigsherrer som ofte stadig bar romerske legionæruniformer kjempet mot hverandre om makten, og landet ble delt opp i et virvar av småriker – det kan ha oppstått hele 26 kongedømmer i kjølvannet av romernes exit.

Historikerne vet ikke om Britannia gikk fallitt i løpet av få uker, eller om det var en lang og smertefull prosess som gradvis fikk romersk velstand og viten til å forsvinne.

Forskere har konstatert at det ikke lenger ble sendt nypregede mynter fra Roma til den avsidesliggende provinsen. Dette tyder på at romernes skatteoppkreving hadde brutt sammen.

Siden britene ikke betalte skatt, hadde ikke administrasjonen penger til å utbetale lønn. De siste romerske embetsmennene flyktet derfor til kontinentet sammen med rike romano-britiske familier. Og ingen nye embetsmenn ble utdannet til å ta over etter de gamle.

Snart var Britannia tappet for folk som kunne lese og skrive. Infrastrukturen forfalt, for i Romerriket var det overklassen som betalte for vedlikehold av veier og offentlige bygninger.

Byene ble avfolket

De byene som romerne hadde bygget – med gatenett, vannforsyning og kloakk – forsvant i løpet av ganske få år.

I 420 var samtlige av Britannias fornemme villaer forlatt, og folk holdt opp med å bygge hus av murstein. Det blomstrende bylivet var snart en saga blott, og innbyggerne flyttet ut på landet.

Her gikk det også galt, for romernes kunnskap om landbruk i stor skala ble ikke lenger ført videre. De store, bugnende kornåkrene som hadde muliggjort masseproduksjon av brød til titusenvis av legionærer grodde igjen.

I stedet satset folk på små jordstykker der en gjeter kunne holde øye med dyrene som gikk og gresset. I tillegg til samfunnets ledere forsvant også mye av kunnskapen knyttet til håndverk.

Arkeologene kan se at jernproduksjonen i området Weald i Sørøst-England opphørte i 410 mens målinger av blyforurensing i innlandsisen på Grønland avslører at britenes omfattende produksjon av bly stupdykket etter romernes exit.

Til arkeologenes store forbløffelse glemte de forlatte britene også kunsten å lage keramikk. Fallet i keramiske funn fra perioden tyder i hvert fall på at det ikke var en eneste keramiker tilbake i Britannia etter år 500.

Forskerne tror at keramikerfaget var så nøye knyttet til overklassen at alle utvandret sammen med den romano-britiske eliten.

Funn gjort i Canterbury tyder på at det ble så stor mangel på krukker – som var seinantikkens viktigste emballasje – at urner med avdøde menneskers aske ble gravd opp igjen og benyttet til matlaging.

Kunnskapen om bygging av hus, festninger og bymurer av stein forsvant også. Etter hvert som de gamle romerske villaene ble så forsømt at de ikke lenger kunne holde regnet ute, oppførte britene leirklinte hytter med stråtak.

Romerske mynter fortsatte å være i bruk i flere tiår etterpå, men den avanserte pengeøkonomien ble gradvis avløst av enkle byttehandler der en melkeku kunne skaffes ved f.eks. å gi en kvinnelig slave i bytte.

Kristentroen, som så smått hadde begynt å spire frem i Britannia, forsvant også. Og kirkene ble revet.

Britene fikk nye herrer

En gang rundt år 425 strømmet fremmede krigere i land på Britannias østkyst: anglere, saksere og jyder fra Nord-Tyskland og Danmark.

Ifølge den engelske munken Bedas bok fra 731, “Historia ecclesiastica gentis anglorum” (Anglernes kirkes historie), kom de fordi en hardt presset britisk konge hadde hyret dem.

Kongen het Vortigern, og riket hans ble herjet av irske pirater og piktere fra Skottland.

Vortigern lovte sine germanske leiesoldater rikelige forsyninger av mat, og at de skulle få slå seg ned i Sør-England sammen med familien hvis de hjalp ham med å forsvare riket hans.

Til å begynne med var germanerne få i antall, men snart ble de så mange at deres ledere, ifølge verket Historia Brittonum, besluttet å ta makten. Vortigern ble drept, og germanerne erobret brorparten av England.

Historien er etter alt å dømme en forenkling av de faktiske hendelsene i England på 400-tallet.

Forskerne mener i dag at anglernes, saksernes og jydenes ankomst skyldes mer enn invitasjoner fra en eller flere britiske konger.

Germanerne hadde inngående kjennskap til England – både fra piratoverfall langs nordsjøkysten og fra de germanske foederati (leiesoldater) som romerne hadde utstasjonert i Britannia i årenes løp.

Denne kunnskapen ble avgjørende da germanerne langs Nordsjøen ble presset av overbefolkning, uro i etterdønningene av Romerrikets sammenbrudd og stigende vannstand i havet som oversvømte landsbyene deres.

I jakten på nytt land å kolonisere seilte de over til England som var så splittet at britene ikke maktet å stoppe dem.

Med andre ord: I løpet av 400- og 500-tallet ble England overrent av en blanding av båtflyktninger, pirater og leiesoldater som gjorde opprør.

Ifølge historikeren Gildas fikk germanernes fremmarsj katastrofale følger for britene, som døde i haugevis: “Bruddstykker og lik var dekket med en lilla skorpe av størknet blod som om det hadde vært gjennom en skrekkelig vinpresse,” skrev han malerisk.

Men i dag avviser forskerne at de germanske inntrengerne likefrem gjennomførte et folkemord på britene og slo seg ned på deres territorium etter en effektiv runde etnisk rensing.

DNA-undersøkelser av dagens engelskmenn tyder på at germanerne bare kom til å utgjøre 10-20 prosent av de 2-4 millioner mennesker som bodde i England den gang.

Britene ble ikke slaktet, men overlevde etter alt å dømme ved å underkaste seg sine nye herrer eller inngå fredsavtaler med de nye germanske naboene.

Germanerne giftet seg lokalt

UUt fra antall germanske graver i England kan forskerne se at jydene primært slo seg ned i våre dagers Kent – sørøst i England nærmest franskekysten.

Anglerne og sakserne startet med å bosette seg på kysten nord for Kent, og herfra rodde de oppover Englands tallrike elver i sine flatbunnede langbåter og opprettet landsbyer når de fant et ideelt sted.

Unge krigere utgjorde hovedparten av invasjonsstyrken. Mange av dem giftet seg med britiske kvinner – kanskje sågar enkene etter dem som hadde falt i kamp mot inntrengerne.

Dermed begynte den kulturelle og språklige undergravingen av britene allerede kort etter germanernes ankomst.

I likhet med hva som hadde skjedd under romerne tapte britisk språk og kultur også innflytelse fordi det var mange fordeler ved å lære seg seierherrenes germanske skikker og språk.

Men dette var en langtrukken prosess som betydde at britisk og germansk kultur levde side om side i et par hundre år mens England var et lappeteppe av små kongeriker.

Germanske kongeriker som Wessex grenset til britiske kongedømmer som Cornwall.

Akkurat som britene regnet ikke germanerne seg for å være ett folk, men var splittet i tallrike stammer som dessuten var inndelt i klaner der krigerne bare var lojale mot en sterk leder. Og han gikk ofte sine egne veier.

Det ble derfor utkjempet mange slag hvor germanere og briter sto sammen mot f.eks. piktere på plyndringstokt eller mot en britisk småkonge og hans germanske allierte.

Forskerne forestiller seg at kriger og slag som regel endte med en avtale om at germanerne fikk mer land mot løfter om å holde fred.

Ekspertene advarer også mot å tro at germanerne skyllet ustoppelig inn over England – de har trolig møtt masse motgang som i kortere eller lengre perioder satte en stopper for fremmarsjen.

Teorien bygger bl. a. på munken og historikeren Gildas’ verk fra 500-tallet, der han skriver: “På denne tiden var innbyggerne (britene, red.) noen ganger seierrike, andre ganger var det fienden. Dette fortsatte frem til det året da beleiringen av Badon Hill fant sted. Her fant noe nær den siste store massakren på de skurkaktige fremmede sted.”

Ifølge Gildas var britenes seier ved det legendariske, men aldri lokaliserte Mount Badon den siste større britiske seieren. Deretter overtok de angelske og saksiske småkongene makten over England og britene.

Fikk navn etter de fremmede

Britene kom til å betale en høy pris for nederlaget for germanerne, som med tiden smeltet sammen og ble kjent som angelsakserne: Britene ble annenrangs borgere i eget land.

En angelsaksisk lov fra slutten av 600-tallet slo f.eks. fast at en morder bare behøvde å betale halvparten så mye i weregild (blodpenger) til offerets familie hvis de var av britisk avstamming.

Mord på angelsaksere kostet derimot dyrt. Med tiden ble britenes keltiske språk fortrengt, og angelsaksisk fikk innpass.

I 927, da England for første gang ble forent under én konge, var det den angelsaksiske majesteten Athelstan som satte seg på tronen. Han var barnebarn av den angelsaksiske kongen Alfred den store av Wessex.

Athelstan ble konge over et land som ikke lenger het Britannia eller Britenes land, men som ble kalt Anglernes land.

På det gammel-engelske språket som undersåttene hans snakket, ble anglerne kalt engle (uttalt en-gli), og anglernes land ble med tiden – selvfølgelig – til landet England.