Mot slutten av mars i år 37 e.Kr. marsjerte en høytidelig prosesjon av gardesoldater langs Via Appia fra Napoli til Roma. Terrorveldet til den skrekkelige keiseren Tiberius var endelig over. Romerriket hadde fått en ny keiser i Gaius Julius Caesar Germanicus, som i rett nedadstigende linje var etterkommer av grunnleggeren av riket – bestemoren hans hadde vært keiser Augustus' datter.
Langs ruten sto folkemasser som entusiastisk ropte «vår stjerne", «vår dukke" og «vår øyenstjerne" til den tjue-fire år gamle herskeren. Gaius var allerede en kjendis. Som toåring hadde han fått tilnavnet Caligula, «den lille støvelen," av soldatene som faren Germanicus hadde hatt kommandoen over. Nå håpet alle på en ny gullalder. Men akk som de lurte seg selv.
Svertet – eller bare fæl?
Av alle historiens tyranner er det få som er så beryktet som Caligula. Man trenger ikke ha særlig mye kunnskap om det gamle Roma for å vite at han regnes blant de onde keiserne.
Alle de klassiske ingrediensene er der: blodtørstig grusomhet, perverse sex-orgier, sprø innfall og stormannsgalskap. Men hvilke opplysninger er sanne og hvilke er falske?
Den mest detaljerte informasjonen om livet hans ble skrevet ned av den romerske historikeren Sveton og grekeren Dio Cassius 80 respektive 180 år etter hans død. Mye later til å være ren sladder, med formuleringer som «det sies at" og «det blir fortalt." Det lå i ettertidens interesse å skildre Romas tredje keiser som ond. På den måten ville samtidens keisere framstå som veldig mye bedre.
Historikerne har vært uenige i -synet på Caligula helt fram til i dag. Var han virkelig gal, eller var han bare offer for en systematisk skittkasting? Uttrykk som «gal", «udyr" og «vettløs" hørte til den politiske sjargongen. Det er åpenbart at alt sporet av under hans tid ved makten, men feilen var ikke bare Caligulas. Også omgivelsene må ta sin del av skylden. Allerede i barndommen gikk det galt.
Caligula var resultatet av en intern maktkamp i den keiserlige familien. Augustus var blitt etterfulgt av sin adopterte sønn Tiberius (14–37 e.Kr.). Men forutseende som han var, hadde han også adoptert Tiberius' nevø Germanicus.
Germanicus var en ung og framgangsrik feltherre, som i tillegg var gift med Augustus' barnebarn Agrippina. Det populære paret hadde mange barn, inkludert Caligula.
Agrippina med barna Caligula og søstrene hans kommer tilbake til Roma med ektemannen Germanicus' aske.
Tiberius var derimot en mutt ungkar som ble styrt av moren, enkekeiserinne Livia. Det var mange i den romerske offentligheten som syntes at Germanicus og Agrippina burde ha blitt det nye herskerparet. -
Mystisk død
Konflikten i det keiserlige huset fikk en tragisk slutt. Caligula var bare syv år da faren døde under mystiske omstendigheter – ryktene sa at Tiberius og Livia hadde sørget for å få ham forgiftet. Agrippina hadde opinionen på sin side, men støtten var sterkere enn hennes eget beste. Hun ble forvist til en øde øy, og Caligulas to eldre brødre ble drept.
Som nittenåring ble Caligula sendt til øya Capri utenfor Napoli. Det var fra denne øya Tiberius styrte riket de siste ti årene han satt ved makten. Caligula var nå, sammen med de tre søstrene, et de facto politisk gissel. Han levde i konstant fare for å bli myrdet. Han lærte å smigre og innynde seg hos despoten og skal ha deltatt i keiserens orgier. Noen politisk eller militær trening fikk han derimot ikke.
Prefekten for keisergarden skjønte hvilken vei det bar og hjalp Caligula til makten gjennom et militærkupp – muligens etter å ha kvalt Tiberius med en pute. Senatet i Roma hadde bare å følge den nye keiseren da han ankom med soldatene sine.
Caligula tok over keisertronen etter onkelen Tiberius. Folket hadde store forhåpninger til at den 24 år gamle ungdommen skulle bli en bedre hersker.
Alvorlig syk
Det gikk bra til å begynne med. Han begravde levningene av moren og brødrene til stor pomp og prakt. Forgjengerens dødsdommer ble opp-hevet. Folket skulle igjen ha rett til å velge embetsmennene, akkurat som under republikken.
Caligula arrangerte teaterforestillinger og gladiatorspill og delte ut penger til folk. Byggeprosjekter som hadde stanset opp under Tiberius, ble fullført i raskt tempo, blant annet et tempel til Augustus. Det var innvielser og banketter hele dager til ende.
Men så, etter et halvt år på tronen, ble Caligula alvorlig syk. Det er uklart hva som egentlig skjedde, men den hektiske timeplanen kostet nok sitt.
Caligula hadde levd isolert langt fra offentlige plikter i hele sitt liv. Kanskje møtte han veggen etter denne halsbrekkende starten.
Caligula frisknet til igjen, men sykdomstiden hadde forandret ham til det ugjenkjennelige. Det kan ha skyldtes mentale seinskader, eller det kan ha vært fordi en krass politisk analyse gjorde at han plutselig skjønte han ikke var uerstattelig.
Mange av Caligulas hvasse kommentarer ble spredt som bevingede ord.
En hvass taler som er flittig sitert
l Caligula var interessert i retorikk og betraktet som en god taler. Når han var sint kunne han spy ut en strøm av skarpe ord og treffsikre formuleringer.
Han sammenlignet oldemoren Livia, keiser Augustus' utspekulerte enke, med en «Odyssevs i kvinneklær.» Han avfeide rådene fra farmoren Antonia med ordene «husk at jeg har rett til å gjøre hva jeg vil mot hvem jeg vil!»
Når han kjærtegnet nakkene til elskerinnene sine, kunne han plutselig utbryte: «Dette fine hodet faller av så snart jeg gir ordre om det.» Han avfeide en populær forfatters tale som «sand uten kalk», det vil si dårlig blandet sement.
Hvis publikum på et hesteveddeløp holdt med et annet lag enn hans, ropte han: «Jeg skulle ønske det romerske folket bare hadde én hals!»
Mange av ytringene hans ble til bevingede ord. Trusselen om å utnevne hesten sin til konsul kan regnes blant dem. Men Caligulas tøylesløse kommentarer skapte en dårlig atmosfære.
Uttalelser som at han trengte å «trekke seg tilbake for å rense hjernen» bidro helt sikkert til ryktet om at han var gal.
Caligula syntes svigerfaren hadde opptrådt maktlystent i sykdomstiden og drev ham derfor til selvmord.
En person som hadde lovet sitt eget liv i bytte for keiserens tilfriskning, måtte oppfylle løftet sitt. Og dermed begynte et tre år langt terrorvelde. En viktig drivkraft bak terroren var at keiseren følte seg truet.
Augustus og Tiberius hadde vært gamle gubber på over sytti år. Nå skulle en tjuefem år gammel Caligula baskes med de hov-modige adelsmennene i -Senatet.
Hva forventes egentlig av en keiser? Forgjengerne hadde holdt lav profil og i kraft av sin autoritet latt som om Roma fortsatt var en republikk. Caligula dro sløret av det hyklerske politiske teateret.
På Capri hadde han pleid omgang med eksilkongene fra Romas lydriker. Han kunne jo ikke være dårligere – nå var det han som var konge, og det skulle merkes. Han begynte å skyve på grensene for hva som var akseptabelt i samfunnet.
Luksus ble maktsymbol
Som keiser kontrollerte han selvfølgelig statskassen og kunne derfor demonstrere sin makt ved å velte seg i luksus. Palasser ble -bygget og revet, det ble arrangert fester for astronomiske beløp og spesialbygde skip med mosaikkprydede baderom ble sjøsatt – ingen i den misunnelige romerske overklassen kunne holde tritt med keiseren.
Selv favoritthesten hans fikk en stall i marmor og en krybbe av elfenben. Men mens menneskene rundt ham følte seg små, framsto Caligula i økende grad som et stort og uansvarlig barn. Hele verden var hans lekekasse.
Malcolm McDowell spilte hovedrollen i filmen Caligula fra 1979.
Kostymedrama ble pornofilm
l Caligula er fortsatt beryktet, og det skyldes ikke minst filmen Caligula (1979). Den skulle egentlig ha vært et kostymedrama i stil med Ben-Hur, men det gikk tregt med å finne finansiering.
Grunnleggeren av det amerikanske mannebladet Penthouse, Bob Guccione, var imidlertid villig til å stille opp på betingelse av at det ble litt mer sex i filmen. Han hyret inn Tinto Brass som regissør, mest kjent for å ha laget en gladpornofilm på 1970-tallet.
Caligula ble spilt inn i 1976, men hadde ikke premiere før i 1979 – etter at Guccione og noen venner hadde lagt til scener med virkelig hardporno.
Filmen ble vist på vanlige kinoer, og rollelisten inneholdt berømte skuespillere som Malcom McDowell og Peter O’Toole – noe som forårsaket skandale. Kritikken var skånselløs: «Caligula er nedverdigende, fullstendig verdiløs og pinlig søppel», skrev USAs mest kjente filmanmelder.
Caligula har i ettertid blitt klippet om og gitt ut som dvd i en rekke ulike versjoner. I dag har fiksjonen fra filmen og fakta om keiserens liv smeltet sammen.
I likhet med andre enevoldsherskere har også Caligula blitt anklaget for et utsvevende sexliv. Som mange andre skal han ha hatt både mannlige og kvinnelige elskere. Under middagene tok han av og til for seg av gjestenes koner.
Han ble borte en stund og kom så tilbake til bordet med en omtale av samleiet. Ingen våget å motsi ham. Han skal ha bedrevet incest med sine tre søstre, spesielt med favoritten Drusilla.
Slike opplysninger finner man ofte hos senere historikere. Men ingen av de samtidige vitnene, blant annet filosofen Seneca, som ofte spottet den keiserlige familien, nevner noe om saken.
Det er derimot hevet over tvil at -Caligulas posisjon var utrygg. Bortsett fra søstrene hadde han ingen egentlig familie å ty til. Da Drusilla døde, lot han henne opphøye til gudinne og kunngjorde landesorg. Han fikk en arving først da hans fjerde og siste kone fødte en datter. Det bråsinte barnet klorte ofte lekekameratene, og keiseren konstaterte lykkelig at dette var pappas jente.
Alle var skrekkslagne
Langt mer alvorlig var konfliktene med Senatet. Caligula slo ned på både innbilte og virkelige sammensvergelser. Spesielt uheldig var loven om majestets-fornærmelse, der selv baksnakking av keiseren ble betraktet som landsforræderi.
Caligula tilbes som en gud.
Ville bli dyrket som en gud
Romerske keisere og keiserinner skulle etter hvert bli dyrket som guder. De hadde egne templer og festivaler og ble betraktet som imperiets skytshelgener.
Caligula var den første som åpent omfavnet denne utviklingen. Feilen var at han tok initiativet selv, i stedet for å la undersåttene frivillig be om privilegiet å bygge et keisertempel i bytte mot skattelettelser.
Til forskjell fra sine forgjengere improviserte han en guderolle som var så selvsentrert at det provoserte mange av hans undersåtter.
Senatorene begynte å angi hverandre for å oppnå fordeler. Blodet rant i strie strømmer, og frykten spredte seg.
Den gjensidige forakten mellom keiseren og Senatet nådde stadig nye bunn-nivåer. Det er i denne sammenheng man skal forstå anekdoten om at Caligula truet med å utnevne hesten sin, Incitatus, til konsul – Romas høyeste embete etter keiseren selv. Kan man tenke seg en verre fornærmelse mot den ærverdige forsamlingen? Men det var altså bare en trussel som aldri ble satt ut i livet.
Avbrutt invasjonsforsøk
Etter to år hadde situasjonen blitt uutholdelig. Caligula trengte støtte fra annet hold og vendte seg til Romas viktigste maktfaktor – hæren.
Han ville gjerne gjenta sin fars suksess og dro i gang en militær operasjon mot Germania og Britannia. Troppe-styrker av hittil ukjent omfang ble samlet sammen.
Det hele blir beskrevet som en farselignende fiasko i de historiske kildene. Kampene på andre siden av Rhinen førte ikke til noenting, men Caligula delte ut nylig utklekkede utmerkelser og beskrev felttoget som en suksess.
Han fikk kalde føtter ved den engelske kanal, ga soldatene ordre om å samle skjell som bytte fra havet og vendte deretter tilbake til Roma. Historikerne har gitt ulike forklaringer på hva som egentlig skjedde.
Invasjonen av Britannia ble avbrutt av Caligula, som ga soldatene ordre om å samle skjell.
Det hele minner om en enorm militærøvelse langs rikets farligste grense. Selv skjellene har blitt bortforklart med at det dreide seg om kelternes joller og hytter.
For den romerske militære ledelsen var dette noe aldeles uhørt – en liksomkrig. Den -romerske eliten, de som senere skrev de historiske verkene, gjorde alt for å latterliggjøre kampanjen som den rene -dårskap.
Viadukt av skip
Tilbake i Italia ga Caligula blaffen i å arrangere et triumftog i hovedstaden. Han lot i stedet bygge en 1,3 kilometer lang viadukt av skip over Baiae-bukta (nord for Napoli), der han red fram og tilbake i en rustning hentet fra Alexander den stores grav. Showet var antakelig en hentydning til den broen som perserkongen Xerxes bygget over Hellespont under invasjonen av Hellas i 480 f.Kr.
Men showet kostet penger. Caligula klekket ut nye og upopulære skatter, blant annet på varer i matbutikkene. Han påla også de prostituerte å betale skatt for én «tjeneste" per dag, med andre ord en slags moms.
Hans absolutte makt eskalerte til ren terror høsten 40 e.Kr. -Caligula ville bli tilbedt som en gud. Han utstyrte seg med et forgylt skjegg og hadde Jupiters lyn-stråle i hånden – eller han kledte seg ut som Venus. I disse -gevantene hadde han nattlige stevnemøter med måne-gudinnen og førte samtaler med Jupiter-statuen i tempelet på -Capitolium.
Caligula taler til månen. Italiensk gravering.
Han var hele tiden redd for å bli myrdet og bar alltid med seg to notat-bøker som ble kalt «Sverdet" og «Dolken." De inneholdt navnene på alle som skulle henrettes etter hans død. Samtidig klaget han over de fredelige tidene. Han ønsket seg militære nederlag, hungersnød, pest og jordskjelv. I en stilig gest strødde han ut penger til borgerne fra et hustak. Men blant myntene fantes det også jernbiter som drepte mange av de frammøtte.
Hånlig mot diplomater
En av få øyenvitneskildringer - kommer fra en mann ved navn Philo, som ledet en jødisk delegasjon fra Alexandria i Egypt.
Jødene ba om å bli fritatt fra å tilbe keiseren som en gud, men Caligula avviste diplomatene med hånlige spørsmål om hvorfor ikke jøder spiser svin mens han viet all sin oppmerksomhet til interiørarkitektene sine.
På dette tidspunktet hadde Caligula brukt opp tilliten i alle leirer. Verken Senatet, hæren, det romerske folket eller innbyggerne i rikets provinser støttet ham. Keiseren var inkompetent.
Caligulas opptredener handlet ikke lenger om makt; alt dreide seg om oppmerksomhet. Han måtte fjernes.
Myrdet i teateret
En sammensvergelse var på gang blant offiserer og senatorer. Blant dem var Cassius Chaerea, som hadde tjenestegjort under Germanicus på den tiden da Caligula var «en liten støvel". De slo til under en teaterforestilling den 24. januar 41 e.Kr.
En avgjørende faktor var at keiseren skulle seile til Alexandria to dager senere. I Roma mistenkte man at Caligula ville flytte imperiets hovedstad til Egypt.
Keiseren ble lokket inn i en korridor under påskudd av at noen skuespillere ønsket å snakke med ham. Der ble han hugget ned, og det samme ble kona og den ett år gamle datteren.
Mange i Senatet håpet at dette var slutten på keiserdømmet. Men slik gikk det ikke. Gardesoldatene fant nemlig Caligulas femti år gamle onkel Claudius skjult bak et forheng etter drapet. Han ble mot sin vilje utropt til keiser i et nytt militærkupp, som Senatet ble tvunget til å akseptere.
Claudius var i en vanskelig posisjon. For å overleve måtte han overbevise omgivelsene om at imperiet var noe bra. Feilen var bare at de hadde hatt en dårlig keiser. Og dermed begynte svartmalingen av Caligulas minne.
I dag er historikerne enige om at Caligula ikke var sinnsyk i medisinsk forstand. Det interessante er heller ikke hvorvidt han var gal men hvorfor Senatet, hæren og folket spilte med i dette -teateret i fire år før drapet i 41 e.Kr.