Cæsar seiret over gallerne og ble enehersker i Roma

Erobring ga store rikdommer

Ved å føye nye, innbringende provinser til Romerriket kunne Cæsar vinne heder og ære. Gallia var et perfekt mål. Området var bebodd av ulike stammer som kjempet innbyrdes.

Noen var allerede alliert med Roma og handlet med romerske kjøpmenn. Andre ville ikke ha noe med fremmede å gjøre.

Romerne anså dem for å være barbarer, men ingen hadde våget å sette dem på plass.

Cæsar grep sjansen. Han var etter datidens forhold en halvgammel mann – 41 år – og nylig utnevnt til guvernør i Romas besittelser i Sør-Frankrike, NordItalia og områdene langs adriaterhavskysten i Slovenia og Kroatia.

Han hadde kjøpt seg vei mot de øverste sjiktene i romersk politikk, og satt nå i dyp gjeld. Derfor trengte han et militært prosjekt som kunne gi ham et stort krigsbytte.

En militær triumf ville både sikre privatøkonomien hans og gi ham fast plass i toppen av det politiske hierarkiet. Dessuten var han forfulgt av skandaler og trusler om rettssaker i Roma.

Hvis han returnerte til byen som sivilist, kom han til å bli rettsforfulgt.

Gjennom en politisk hestehandel med de to mektige politikerne Crassus og Pompeius fikk Cæsar trumfet gjennom at han skulle ha kommandoen i provinsene i fem år – ikke bare ett år, som var det vanlige.

Den opprinnelige planen var sannsynligvis å innlede et felttog mot den rike kong Burebista i Dakia, dagens Romania.

Men Cæsar så raskt at mulighetene i vest var bedre, og da helvetierne, et folk fra det som i dag er Sveits, begynte å utvide territoriet sitt, la Cæsar en ny slagplan.

Påskuddet for å innlede et felttog kom da en gruppe galliske stammer, som var alliert med Roma, i 58 f.Kr. ba Cæsar om hjelp til å stoppe helvetierne. Cæsar fremprovoserte straks et slag.

Tallmessig var den romerske hæren underlegen, men den var til gjengjeld langt bedre utrustet og mer disiplinert. Cæsar hadde på dette tidspunktet bare seks legioner med totalt rundt 30 000 mann til rådighet.

Samtlige var utstyrt med ringbrynjer, hjelmer, skjold og våpen som bare de rikeste av fiendene hadde råd til. Slaget ble et fryktelig blodbad.

Flesteparten av helvetierne ble drept eller tatt til fange. Cæsar forteller ikke hvor mange legionærer som døde, men beretter at det tok tre dager å begrave de falne og behandle de sårede.

Nå når Cæsar var i Gallia, benyttet han anledningen til å gi sine menn litt kamptrening. Under påskudd av å ville bistå de allierte stammene ville han forfølge en gruppe germanere som hadde beveget seg inn i Gallia.

Germanerne var uhyrer

Først måtte feltherren imidlertid overvinne en plutselig panikk som bredte seg i den romerske leiren. Rykter fortalte om germanernes uhyrlige grusomhet, og legionærene var ikke klare til å kjempe mot en flokk monstre.

Cæsar avverget krisen med et eksempel på sin uortodokse personalledelse: Han stilte seg foran offiserene og truet med å marsjere mot fienden med bare én trofast legion.

Det såret stoltheten til de andre, som glemte frykten og gikk i sluttet tropp.

Da slaget sto, var romerne overlegne. Ifølge Cæsar lå 80 000 av fiendens menn døde på slagmarken – trolig en overdrivelse, men et perfekt romersk punktum for det første året i Gallia.

Da vinteren kom, etablerte feltherrens styrker vinterleir i de erobrede områdene. Det skapte ro blant stammene de hadde overvunnet, som nå ble pålagt å levere forsyninger til legionærene.

Cæsar selv dro til Nord-Italia. Her tok han seg av sine øvrige administrative plikter, og kunne ha tettere kontakt med Roma. Da våren kom, sluttet han seg igjen til soldatene sine og fortsatte felttoget.

I løpet av de kommende somrene utvidet Cæsar hæren sin til ti legioner – rundt 50 000 mann – og de underla seg etter hvert hele Gallia. Alle antydninger til opprør ble slått ned med hard hånd.

Cæsars mål var å gjøre Gallia til en provins i Romerriket, og han var klar over at det ikke kunne nås utelukkende med militær makt. Han trengte lokal støtte. Han slo hardt ned på motstand, og belønnet allierte stammer.

Splitt og hersk-politikken gjorde det vanskelig for gallerne å stå sammen mot den romerske okkupasjonsmakten.

Etter å ha skapt noenlunde ro i området konsentrerte Cæsar seg om å promotere seg selv i Roma.

I år 55 f.Kr. var Crassus og Pompeius sentrum for all oppmerksomhet i hovedstaden, og Cæsar trengte et par seirer som kunne skape store overskrifter. Han bestemte seg derfor for å bli den første romerske feltherren som krysset Rhinen og gikk inn i Germania.

De trofaste legionene hans beseiret først en stor germansk hær som hadde krysset elva, og forfulgte den deretter over Rhinen på en hastig oppført bro.

Seieren ga gjenlyd i Roma, men ikke alle var begeistret. Cæsar hadde brutt en våpenhvile for å få fremprovosert slaget, og senatoren Cato krevde Cæsar utlevert til germanerne for krigsforbrytelser.

Det bremset ikke Cæsar. Neste mål var en invasjon av Britannia, som for datidens romere var en mytisk øy.

Felttoget holdt på å ende i katastrofe fordi romerne bare greide å transportere to legioner over kanalen. Mange av romernes skip ble slått i stykker i en storm.

Legionærene var redde for ikke å kunne vende hjem og brukte lang tid på å reparere skipene. De rakk bare å vinne et mindre slag før vinteren tvang dem til å dra tilbake til kontinentet.

Til tross for begrenset suksess ga kryssingen av kanalen enda mer gjenlyd i Roma enn germanerkrigen. Cæsar fremstilte felttoget som en storslått erobring av det sagnomsuste landet.

Senatet i Roma bestemte at det skulle holdes takkefest i 20 dager for Cæsars modige bragd.

Gallerne gjorde opprør

Året etter førte Cæsar igjen styrkene sine over kanalen. Denne gangen hadde han større krigslykke, men okkupasjonen ble ikke langvarig.

Det tillot ikke utviklingen i Gallia, der misnøyen med romerne vokste i de okkuperte områdene. Vinteren 54-53 f.Kr. gjorde belgiske stammer opprør – med hjelp fra germanere.

En av de mindre stammene klarte å omringe en romersk legion i en skog, og gallerkrigerne slaktet de overraskede legionærene.

Det var Cæsars første store nederlag. Han sverget at han verken ville barbere seg eller klippe håret før de døde soldatene var hevnet, og de hardt prøvede legionærene kastet seg straks over oppgaven.

Med besvær fikk de nedkjempet gallernes opprør. I årene som fulgte gjennomførte romerne en rekke hevnaksjoner der legionærene kunne få utløp for sine frustrasjoner mens de la opprørske stammers åkre øde. Som Cæsar selv beskriver det:

«Alle landsbyer og alle bondegårder ble satt i brann, der det lot seg gjøre. Bytte ble drevet sammen fra alle kanter, kornet ble brukt som fôr til alle hestene og menneskene i hæren; mye av det var blitt ødelagt på åkrene av regnet, fordi det ikke var høstet inn i tide. Dersom det var noen som hadde holdt seg skjult, ville de etter all sannsynlighet komme til å dø av sult senere».

Etter hvert hadde det gått opp for flere av høvdingene – som først hadde vært imøtekommende overfor Cæsar – at romerne ikke hadde noen planer om å forlate Gallia igjen. Men nedslaktingen av den romerske legionen beviste at okkupasjonsmakten ikke var uovervinnelig.

Våren 52 f.Kr., da Cæsar var distrahert av politiske uroligheter hjemme i Roma og hæren spredt i vinterkvarterer i forskjellige deler av Gallia, brøt det ut nok et opprør.

I byen Cenabum, dagens Orléans, henrettet innbyggerne lokale romerske handelsfolk. I løpet av kort fikk en ung, gallisk adelig ved navn Vercingetorix samlet en rekke galliske stammer til å gjøre felles front mot romerne.

Da nyheten om uroen nådde Cæsar, forsto han straks at et stort opprør var under oppseiling. Generalen dro umiddelbart til Gallia, og nådde frem i tide til å slå tilbake et angrep.

De fleste av styrkene hans lå imidlertid i vinterleir i det nordlige Gallia – på den andre siden av opprørerne.

Cæsar visste at det kunne koste mange liv å beordre dem til å gå gjennom fiendens linjer, så han valgte i stedet selv å dra mot nord.

Cæsar krysset fiendens linje

For å nå frem planla han en skinnmanøver. Først ledet han en liten gruppe trofaste soldater gjennom et fjellpass, og gjennomførte overraskelsesangrep på en rekke landsbyer.

Som ventet fanget plyndringene Vercingetorix' oppmerksomhet. Cæsar erklærte deretter offentlig at han ville komme tilbake tre dager senere med forsterkninger.

I stedet red Cæsar nordover gjennom fiendtlig territorium, bare beskyttet av en mindre kavalerienhet på 400 ryttere.

Generalen og følget hans tok den risikable turen uten pauser, og Cæsar sluttet seg raskt til legionene som lå i vinterkvarter. Herfra sendte han beskjeder ut til de andre legionene om at de skulle komme til ham.

Cæsar hadde lurt fienden, men det var stadig langt frem til seier. Generalen hadde bare rundt 25 000 slitne legionærer og 5000 hjelpetropper til rådighet.

Hæren hadde ennå ikke samlet forsyninger til et felttog, men Cæsar var nødt til å slå til straks for å komme de allierte stammene til unnsetning.

Vercingetorix kjente til Cæsars dilemma, og ville utnytte situasjonen. Galleren hadde studert Cæsars felttog og sett at romernes svakhet var sikringen av forsyningslinjene.

Hans strategi var derfor å unngå direkte kamp, og i stedet utsette oppgjøret frem til fienden gikk tom for mat. Underveis svidde gallerne av landsbyene og åkrene, slik at ingenting falt i legionærenes hender.

Cæsar handlet raskt. Han beleiret straks byen Avaricum, som i dag heter Bourges. Da de krigslystne legionærene inntok byen, ga han dem frie tøyler.

«Plyndring var det ingen av våre soldater som tenkte på; de befant seg i en slik opphisselse, både over myrderiene i Cenabum og på grunn av beleiringens strabaser, at de ikke skånte verken gamle, kvinner eller barn. Av hele befolkningen på omtrent 40 000, unnslapp knapt 800 til Vercingetorix’ leir», forklarte Cæsar i sine beretninger.

Kort etter vant Cæsar den endelige seieren ved Alesia, og Gallia var nå en del av Romerriket.

Dermed sluttet de blodige felttogene som hadde kostet over en million gallere livet og bundet omtrent like mange i slaveri. I Roma snakket alle om Cæsar, og krigsbyttet hadde gjort ham rik.

Soldatene hans hadde også i rikt monn nytt godt av plyndringene, og lojaliteten deres var styrket. Det fikk Cæsar stor glede av i Roma, der fiendene hans ventet.

Med ordene «terningen er kastet» innledet han i 49 f.Kr. borgerkrigen som gjorde ham til Romas hersker.