Etter en rekke felttog lyktes det i 50 f.Kr. den romerske generalen Julius Caesar å erobre hele Gallia (dagens Frankrike). Så ba det romerske senatet ham om å oppløse hæren sin. Men Cæsar hadde andre planer.
Sammen med legionene sine krysset han Rubicon – en elv som markerte grensen mellom Gallia og Italia – og startet en borgerkrig som han vant.
Med sine fiender beseiret kunne Julius Cæsar konsolidere sin makt, og tidlig i 44 f.Kr. utropte han seg selv til dictator perpetuo (diktator for livet) – en beslutning som skulle bli skjebnesvanger.
“Også du, Brutus?” Cæsars siste ord – visstnok.
Senatorene i Roma fryktet at Cæsar planla å la seg utrope til konge og avskaffe republikken. At Cæsar oppførte seg arrogant og bl.a. avskjediget to plebeiertribuner (folkevalgte politikere), styrket denne frykten.
Derfor gikk en gruppe på 60 sammensvorne senatorer til aksjon. Under et senatsmøte den 15. mars 44 f.Kr. stakk de ned Cæsar. Blant konspiratørene var Marcus Junius Brutus, sønn av diktatorens elskerinne.
“Også du, Brutus?” skal Cæsar utbrutt før sin død.
FOR OG MOT: Forfatterne gjenga et rykte
Cæsars siste ord er overlevert på gresk av forfatteren Sveton (ca. 70-130 e.Kr.). Hos Sveton lyder de “Kai su, teknon” (Også du, mitt barn). Det latinske utbruddet “Et tu, Brute?” (Også du, Brutus?) er en omtrentlig oversettelse av ordene.
Sitatet fra Sveton er omstridt, andre av antikkens forfattere nevner det ikke. Muligens skyldes selvsensuren hensynet til Cæsars ære. I Roma ble det nemlig forventet at en soldat gikk taus i døden.
Drapet ble begått av en gruppe senatorer – blant dem Marcus Junius Brutus, hvis mor var diktatorens elskerinne. Cæsar skal ha behandlet Brutus som en sønn, og da han så ham, kan han ha uttalt ordene i oppriktig skuffelse.
Sveton selv trodde ikke på at Cæsar henvendte seg til Brutus. I sin bok gjør forfatteren tydelig oppmerksom på at han bare gjengir et rykte han har hørt.
Andre forfattere avviste også at den døende Cæsar skulle ha nevnt Brutus. Blant dem var den greske filosofen Plutark (ca. 45-120 e.Kr.), som imidlertid i likhet med Sveton skriver at Cæsar kom med et overrasket utbrudd da han ble overfalt av senatorene.
Den latinske versjonen av sitatet dukker først opp på 1500-tallet, da det forekommer i flere skuespill. Mest berømt av disse er William Shakespeares “Julius Caesar”, der diktatoren uttaler de berømte ordene i tredje akt.
KONKLUSJON: Cæsars berømte siste ord stammer fra teaterverdenen
Tanken om at Cæsar skulle ha uttalt de berømte ordene “Et tu, Brute?”, stammer fra antikken. Men datidens forfattere gjorde det ganske klart at de utelukkende gjenga et rykte som de selv ikke trodde på.
Den latinske versjonen av sitatet er dessuten en senere konstruksjon. I kildene fra antikken sies det uttrykkelig at Cæsar – ifølge ryktene – uttalte de berømte ordene på gresk, et språk som de fleste lærde romere behersket.
En påfølgende obduksjon viste at bare ett av de 23 stikkene Cæsar ble påført var dødelig.
Cæsars siste ord dukker første gang opp på latin over 1500 år senere – som en replikk i tragedien “Caesar Interfectus” fra 1582. Manuskriptet har gått tapt, men setningen finnes også i Shakespeares skuespill om Julius Cæsar fra 1599.
Når det kommer til stykket, finnes det ikke bevis for at virkelighetens Julius Cæsar henvendte seg direkte til Brutus, og selv om han gjorde det, har det vært på gresk.