Nyheten om katastrofen nådde den nordafrikanske byen Utica om natten 9. april år 46 f.Kr.
Rytteren som leverte beskjeden var oppkavet, men budskapet var tydelig: Ved byen Thapsus hadde Cæsar og hans styrker knust den rundt 90 000 mann store hæren som skulle ha stoppet ham.
Bare døende krigselefanter og brennende feltleirer lå igjen, mens hærledelsen var på vill flukt. Snart ville Cæsar være ved Utica, motstandernes siste bastion.
Da nyheten spredte seg, begynte panikkslagne innbyggere å løpe vilkårlig rundt. Bare én mann var tilsynelatende helt upåvirket, nemlig Marcus Porcius Cato – Cæsars bitreste og mest uforsonlige motstander.
Han spankulerte rolig rundt i byens gater. I månedsvis hadde han advart generalene mot å undervurdere Cæsars militære evner, og nå hadde de dystre spådommene gått i oppfyllelse – igjen.
Med bare føtter, viltert skjegg og langt, ukjemmet hår så den romerske senatoren mer ut som en huleboer.
Hva andre mente om utseendet hans, ga Cato imidlertid blaffen i. Selv ikke hans nærmeste innbilte seg at han hørte på dem.
Til gjengjeld visste de at hvis noen kunne stoppe Cæsar, så var det Cato. Derfor var det ham alle nå søkte råd hos.
Om morgenen innkalte Cato byens fremste romere til møte.
Foran forsamlingen gjorde han det klart at Cæsar ville beleire byen. Dersom de holdt ut beleiringen og seiret sammen med ham, ville de få et lykkelig liv, lovet han.
Hvis ikke, ville de i det minste dø ærefullt i forsvaret av republikkens idealer.
Ifølge den gammelgreske historikeren Plutark, fikk talen de rådville romerne til å bryte ut i jubel og stille seg til tjeneste for Cato:
«Etter deres syn var det bedre å møte døden enn å redde seg selv ved å forråde en så rettskaffen mann».
Den strenge politikeren registrerte beundrernes nye giv med sedvanlig skepsis. Selv var han sikker i sin sak.
Hele livet hadde han kjempet for den romerske republikken som Cæsar nå var i ferd med å bryte ned. Han var klar til å dø som han hadde levd – gjennomført kompromissløst.
Marcus Porcius Cato ses i dag fortsatt som en av historiens største frihetshelter, fordi han nektet å bøye seg for overmakten. Nettopp derfor fant USAs republikanere sin helt i Cato. George Washington ble kalt sin tids Cato og portrettert som romer iført toga.
Romas staeste mann
Når det kom til konservative forkjempere for den romerske republikken, var Marcus Porcius Cato kanskje den mest konservative av alle.
Han fnøs av alt som var nytt og hyllet fortidens tradisjoner, for ifølge Cato var det disse som hadde gjort Roma mektig.
Alle – både venn og fiende – ble skjelt ut for å ha sviktet den romerske arven, og alle nye ideer ble nedsablet.
Hans argeste motstander var den eneste mannen som i styrke var hans likemann: Julius Cæsar. Tvekampen skulle koste tusener livet.
Cato var åpenbart født steil. Da han mistet foreldrene som liten, ble han og fire søsken oppdratt av onkelen.
Her viste Cato i år 91 f.Kr. sin enorme viljestyrke. På den tiden kjempet Romas italienske allierte for å få romersk borgerskap, og en av de alliertes ledere, Poppaedius Silo, kom på besøk. Silo spurte barna i huset om de kunne overtale onkelen til å støtte saken hans.
Alle svarte ja – unntatt fireåringen Cato. Han stirret bare kaldt på Silo. Ifølge historikeren Plutark grep Silo gutten i beina og holdt ham ut av vinduet for å få svar:
«Han ristet gutten, men Cato viste verken panikk eller frykt». Stabeisen sa ikke et ord, og Silo måtte til slutt gi opp og sette ham ned igjen.
De italienske allierte endte med ikke å få borgerskap, og det utløste en blodig borgerkrig.
Romerne vant, men krigen skjerpet motsetningene mellom populares og optimater – Romas to politiske fraksjoner. Popularene ønsket reformer til gagn for de fattige, og hadde støttet italienernes krav om borgerskap. Optimatene på den andre siden var ultrakonservative og avviste all forandring.
I år 82 f.Kr. lot optimaten Sulla med våpenmakt seg utrope til diktator, og begynte å henrette tusenvis av popularer.
Sulla fattet interesse for 13-åringen Cato, og inviterte ham hjem til seg sammen med guttens lærer. Her så Cato med egne øyne Sullas harde metoder.
Selv om Cato støttet optimatene, ble han rasende over diktatorens åpenlyse lovbrudd og spurte læreren sin hvorfor ingen hadde drept Sulla.
«Gi meg et sverd, så jeg kan drepe ham og befri mitt land for slaveriet», hveste Cato, ifølge Plutark.
Opptrinnet gjorde læreren så urolig at han senere alltid sjekket Cato for våpen når de ble invitert til Sullas hus.
Oldefars søyle gjorde Cato berømt
Diktator Sulla døde av sykdom i år 78 f.Kr., og Roma prøvde å legge diktaturets redsler bak seg.
Cato var blitt 18 år og markerte seg nå offentlig. Byens embetsmenn ville fjerne en søyle i den store møtehallen Basilica Porcia, fordi den sto i veien.
Det virket som en enkel sak, helt til Cato stilte seg opp og holdt en glødende forsvarstale for søylen.
Catos oldefar, den stokk konservative politikeren Cato den eldre, hadde reist bygningen, og ingen kunne ta seg til rette slik! Ifølge unge Cato hadde søylen fungert fint i over hundre år, og han så ingen grunn til at noe skulle ha endret seg som gjorde søylen overflødig.
Forsvarstalen hans gjorde inntrykk, og ombyggingen ble skrinlagt. Fra da av la alle merke til den unge mannen.
Med talen hadde Cato vist at han var en glødende tilhenger av mos maiorum – forfedrenes tradisjoner.
For å understreke sin kjærlighet til fortidens strenge liv gikk han rundt barføtt, iført en eldgammel togatype som ikke hadde vært i bruk på det folk kunne huske.
«Han vente seg til å tåle hete og snø med udekket hode og til å bevege seg til fots uten bruk av kjøretøy», skriver historikeren Plutark.
Cato og Cæsars rivalisering starter i senatet
Diktatoren Sullas utrenskninger av popularenes parti hadde på ingen måte redusert de voldsomme spenningene i det romerske samfunnet – tvert imot.
I årene som var gått hadde underklassen blitt enda mer utarmet og forgjeldet, og nå krevde popularene en rekke reformer, inkludert en mer rettferdig fordeling av Romas landbruksjord.
Det var i denne urolige tiden Cato i år 65 f.Kr. ble valgt til kvestor, første trinn på republikkens rangstige for offentlige embeter.
Kvestoren hadde ansvar for Romas skatter, og tidligere embetsholdere hadde tjent fett på å slette gjeldsposter mot bestikkelse.
Det gikk ikke med Cato. Han sparket hele staben og drev på ett år inn all ubetalt skatt.
Catos rettskaffenhet vakte oppsikt, og i 63 f.Kr. ble han valgt til folketribun.
I Romas senat tok han de konservative optimatenes parti mot de folkelige popularene. Det var der Cato møtte popularenes nye stjerne – Julius Cæsar.
Den nyvalgte Cæsar var Catos rake motsetning. Mens Cato kledde seg spartansk, gikk Cæsar alltid med siste mote.
Han var dessuten kjent som en levemann og en skamløs kvinneforfører. Under en debatt om hva som skulle skje med de sammensvorne etter et nylig opprør, anstiftet av den fallerte aristokraten Catalina, havnet de to i klinsj.
Cæsar ba om mildhet og hadde nesten greid å overtale alle da Cato tok ordet og ga senatorene rene ord for pengene:
«Dere har alltid verdsatt herregårdene, villaene, statuene og maleriene deres høyere enn fedrelandets velferd!»
Med plirende øyne lyttet senatorene mens Cato tordnet mot Cæsars forslag.
Da Cæsar under talen fikk et brev i hendene, tidde Cato og krevde at det skulle leses høyt. Var det en hemmelig beskjed fra de tiltalte? ville han vite.
«Les det selv», mumlet Cæsar rasende og rakte Cato brevet. Ifølge Plutark begynte Cato å lese høyt, men gikk i stå da han innså at det var et kjærlighetsbrev til Cæsar fra Catos egen – og gifte – halvsøster.
Rasende slengte han brevet tilbake: «Ta det, din drukkenbolt!» Deretter fortsatte han tordentalen mot de tiltalte: «Straff dem i våre forfedres ånd», sluttet han, til stor jubel fra forsamlingen. Cato hadde vunnet, og Cæsar sto nå øverst på hatlisten hans.
Den populære og alltid velkledde Cæsar sto for alt det Cato foraktet.
En hemmelig allianse dannes
Catos tirader fikk mektige menn til å legge merke til ham. Blant dem var feltherren Pompeius, som i 61 f.Kr. vendte hjem til Roma etter å ha erobret omtrent hele Midtøsten.
Med slike seiere var Pompeius selvskreven til en fremtredende plass i Roma, men han trengte allierte. Han innså at Cato var blitt optimatenes egentlige leder.
For å sikre seg deres støtte sendte Pompeius en venn til Catos hus for å be om Catos datters hånd.
Pompeius var Romas største helt, og alle i Roma ville ha tatt imot tilbudet med begeistring – unntatt Cato.
Sendebudet ble kastet på dør: «Fortell Pompeius at Cato ikke kan vinnes ved å gå gjennom hans kvinners værelser», lød Catos hånlige svar.
Like etter saboterte Cato igjen Pompeius’ planer. Feltherren hadde tusenvis av soldatveteraner som han hadde lovet hvert sitt stykke jord.
Det krevde senatets godkjenning, og da lovforslaget kom til avstemning, så det ut til at et flertall ville stemme for.
Men så tok Cato, som var imot forslaget, plutselig ordet – og slapp det ikke igjen.
Det var Catos spesialitet – en såkalt filibuster. Uthalingstaktikken lammet senatet, for medlemmenes taler kunne ikke avbrytes.
Cato hadde tidligere hindret en lov ved å tale hver dag fra morgen til kveld i seks måneder i strekk.
Pompeius fikk til slutt nok og ga opp. Han gikk i stedet til popularene.
Cæsar var på det tidspunktet nettopp kommet hjem etter et vellykket felttog i Spania, og i likhet med Pompeius trengte han allierte. Sammen med rikmannen Crassus dannet han og Pompeius i all hemmelighet en allianse – et triumvirat.
Cato blir lurt av Cæsar
I år 59 f.Kr. ble Cæsar til Catos frustrasjon valgt til den ene av Romas to konsuler – republikkens mektigste embete.
Men Cato hadde sin egen plan. Han fikk sin svigersønn, Bibulus, til å stille opp til posten som andrekonsul.
Bibulus ble valgt og nedla fra dag én veto mot alle Cæsars reformforslag.
For å hjelpe Pompeius foreslo Cæsar også en jordreform som skulle gi ikke bare hans soldater, men også tusenvis av fattige jord.
Det ville Cato og optimatene for enhver pris forhindre: «De hadde mistanke om at Cæsar med det ville knytte pøbelen til seg og vinne berømmelse og makt over alle», skriver historikeren Dion Kassios.
Da forslaget ble fremlagt, la Cato opp til en ny runde med uthaling, men Cæsar fikk vaktene til å bære ham ut.
Det fikk imidlertid bare alle til å forlate salen.
Men Cæsar hadde en plan. Han kunngjorde at på grunn av senatets motstand ville han i stedet legge frem lovforslaget for Romas såkalte folkeforsamling, som besto av alle de vanlige velgerne. Folkeforsamlingen kunne nemlig vedta lover utenfor senatet.
Da Cæsar kort etter la frem loven på Romas forum, var tusenvis av fattige, landløse og veteraner møtt opp. Også Cato og Bibulus kom.
Catos plan var at Bibulus skulle legge ned veto mot loven. Da Cæsar under massenes jubel leste opp lovteksten, ropte Bibulus rasende: «Denne loven får dere aldri – selv ikke hvis alle vil det!»
En bølge av buing steg opp fra plassen. Plutselig stilte to menn seg opp ved siden av Cæsar – Pompeius og Crassus. Cato innså at Cæsar hadde lurt ham. Med disse to mennene – samt alle deres penger og soldater – ved sin side, var Cæsar urørlig. Da både Crassus og Pompeius lovet at de ville støtte loven, erkjente Cato nederlaget.
Få dager senere samlet Cæsar folkeforsamlingen til den endelige godkjenningen av loven. Bibulus prøvde forgjeves å stanse seremonien, men pøbelen rev ham ned fra podiet, og deretter tømte noen et spann med avføring over ham.
Anarkiet tok overhånd
Resten av året fikk Cæsar alle lover gjennom. Massene godkjente alt, «selv om Cato advarte og sa at de var i ferd med å skape en tyrann».
Til slutt tildelte Cæsar seg selv en femårig periode som prokonsul i den lukrative provinsen Gallia. Som prokonsul kunne ikke Cæsar røres, men Cato hadde tid til å vente.
De neste årene erobret Cæsar stadig større områder i den delen av Gallia som Roma ennå ikke kontrollerte.
Han hadde imidlertid aldri formelt fått tillatelse til erobringstoktet, og i Roma forberedte Cato en rettssak mot ham.
Da de fem årene nesten var gått, fornyet Cæsar derfor sin allianse med Pompeius og Crassus.
Med stemmer fra tusenvis av Cæsars soldater, som «tilfeldigvis» var på perm i Roma, ble Pompeius og Crassus valgt til konsuler for året 55 f.Kr.
Til gjengjeld forlenget de – til tross for Catos motstand og i strid med all sedvane – Cæsars Gallia-felttog med fem år. Catos verste frykt var en realitet – republikkens lover var satt ut av kraft.
Selv om Cato var maktesløs overfor Cæsars triumvirat, hadde han sine egne måter å vise hvor han sto.
Til møter i senatet troppet han nå opp bare iført lendeklede og toga.
Og da han ble satt til å velge gaver til vinnerne av årets idrettsleker, gikk han bort fra de vanlige luksusgavene og delte i stedet ut reddiker og fikener. På vinnerens hode satte han i stedet for en gullkrone en enkel krans av oliven.
Cæsar krevde reformer av republikken fordi sosiale spenninger truet med å eksplodere. Da Cato blokkerte, gikk Cæsar med hæren sin mot Roma.
Cæsar kaster terningen
Våren 53 f.Kr. kom en nyhet som ga Cato håp om hevn. Cæsars og Pompeius’ partner, Crassus, var blitt drept under et felttog i øst.
Det var Catos store sjanse. Fra nå av brukte han alle krefter på å vriste Pompeius ut av Cæsars klør.
Sakte, men sikkert fikk Cato overbevist den berømte feltherren om at Cæsar var Romas fiende, og at Cæsar ville sende sine hærer mot Roma når perioden hans i Gallia utløp.
Til slutt gikk Pompeius med på å beordre Cæsar til å legge ned kommandoen og komme til Roma for å svare på anklagene om maktmisbruk.
Cæsar avslo, og satte i stedet hardt mot hardt. Første nyttårsdag år 49 f.Kr. sendte han svar: Han ville komme til Roma med hæren sin for å «redde forfatningen».
Brevet var en dårlig skjult trussel, og senatet svarte straks:
Oppløs hæren, eller bli erklært folkefiende. Noen dager etter ledet Cæsar hæren sin til elva Rubicon mellom Gallia og Italia. «Terningen er kastet», ropte han ifølge den romerske forfatteren Suetonius da styrkene krysset elva. Borgerkrigen var i gang.
Cato var presset opp i et hjørne
Da Pompeius, Cato og de andre optimatene hørte at Cæsar var på vei med hæren, flyktet de ut av Italia.
De neste månedene samlet Pompeius en mektig hær, og 9. august år 48 f.Kr. tørnet Cæsars og Pompeius’ hærer sammen ved Farsalus i Hellas. Det endte med et gigantisk nederlag for Pompeius, med mer enn 15 000 drepte soldater.
Pompeius var ifølge de antikke kildene så sjokkert at han ikke fikk frem et ord.
I stedet samlet han alle våpen han klarte å bære, slengte seg på hesten og stakk av.
I desperasjon seilte han til Egypt, men der ble han drept av lokalbefolkningen omtrent idet han satte sin fot på landjorden.
Cato, som ikke deltok i slaget, mottok nyheten uten tegn på overraskelse.
Men med Cæsars seier kunne han ikke vende hjem til Roma. Han seilte til Nord-Afrika, og med en styrke på 10 000 mann, noen afrikanske veivisere og en flokk pakkesel vandret han 800 kilometer gjennom ørkenen til byen Utica.
Her samlet alle taperne seg – slagne tropper og desillusjonerte hærførere.
Soldatene ville ha Cato til leder, men han avslo fordi ekskonsul Metellus Scipio befant seg i byen.
Scipio hadde høyere rang, og loven ga ham lederskapet. «Cato nektet å bryte loven, for i dens navn førte de krig mot en mann som hadde brutt den», skriver Plutark.
Scipio samlet troppene og rykket ut av Utica, mens Cato befestet byen.
I april 46 f.Kr. kom meldingen om at Scipio og hans hær var blitt knust. Med en glødende tale fikk Cato oppildnet de få romerne i Utica til å forsvare byen.
Men snart sviktet motet, og de ba om lov til å flykte. Cato viste ingen tegn på raseri, men sørget for å få dem satt på et skip.
Da Catos sønn bønnfalt ham om å overgi seg, nektet han: «Jeg, som er oppvokst i frihet med rett til å ytre meg fritt, kan ikke i min alderdom endre meg og lære å være slave», forklarte han ifølge historikeren Dion Kassios.
Samme natt grep Cato sverdet og støtte det i magen. Innvollene hang fra magen på ham da de nærmeste løp inn i rommet.
Cato levde ennå, og en lege sydde såret sammen, men da han våknet, hentet han frem sine siste krefter og rev såret opp igjen.
Deretter utåndet Romas kompromissløse republikaner.
Da Cæsar fikk beskjed, ropte han: «Å, Cato, jeg unner deg ikke din død, for du unte meg ikke å skåne ditt liv».
Cæsar selv ble drept to år senere, men republikken var fortapt. Cato innså aldri at han i sitt kompromissløse forsvar av republikken og dens regler faktisk ble hovedårsaken til dens fall.