Som så ofte før rusler Sextus Roscius den eldre gjennom Romas nattemørke gater.
Kvelden har vært som den pleier når den velstående jordeieren fra landsbyen Ameria i Umbria kommer til storbyen.
Han havnet i festlig lag og fikk en del vin. Det er blitt sent før han – i godt humør og med en hale av slaver etter seg – nærmer seg losjiet sitt. Men denne kvelden er annerledes.
Roscius kommer seg aldri i seng. I et mørkt smug blir han stukket ned med dolk foran øynene på sine egne slaver.
Drapsmannen trekker kniven til seg og forsvinner i mørket.
Drap er ingen sensasjon i Roma i år 81 f.Kr. Riket styres av diktatoren Lucius Cornelius Sulla, som har utrydding av politiske motstandere på programmet.
De blir ganske enkelt erklært fredløse.
Navnene føres opp på en offisiell liste, og hvem som helst kan drepe dem og attpåtil bli belønnet for det, mens den dreptes eiendom går til staten.
Romas lover var i stadig endring. Disse lovene stammer fra ca. 120 f.Kr.
Mange romere benytter de urolige tidene til å gjennomføre egne, private hevntokt eller begå rovmord.
Innbyggerne innretter seg. De som ikke er berørt av drapene, aksepterer lovløsheten for selv å overleve.
Heller ikke rettsvesenet blander seg inn.
Dommerne frykter Sullas raseri, og kjennelsene deres følger automatisk hans interesser.
En uskyldig mann i knipe
Likevel vekker drapet på Roscius oppsikt. Jordeierens egen sønn, Sextus Roscius den yngre, blir straks mistenkt for drapet.
I det familieorienterte Roma er fadermord nærmest på linje med gudsbespottelse.
Den skyldige straffes med døden og drapsmannens etterlatte bringes i vanære.
Sextus Roscius den yngres liv blir et mareritt. Alt før faren er begravd, blir Sextus kastet ut av huset sitt, og får beskjed om at faren har stått på Sullas dødsliste og at de i alt 13 gårdene hans er beslaglagt.
De skal selges på auksjon, og fortjenesten tilfaller staten.
Markedsprisen på gårdene er ni millioner sestertier, men på auksjonsdagen innbringer de usle 2000! Kjøperen er Krysogonus, en frigitt slave med nære bånd til Sulla.
«Fjern denne sykdommen fra staten, ærede dommere». Marcus Tullius Cicero
Rystet og rådvill reiser Sextus til Roma, der han får husly hos Caecilia Metella, en innflytelsesrik kvinne som er i familie med Sullas kone, og var en nær venn av den drepte Sextus Roscius den eldre.
I Roma er Sextus foreløpig i sikkerhet, men fred får han ikke. Snart etter blir han beordret til å møte for retten i Forum Romanum, anklaget for å ha drept sin far.
Caecilia Metella setter alt inn på å hjelpe Sextus. En etter en kaller hun Romas mest velrenommerte advokater til huset sitt.
Sextus Roscius den yngre bedyrer igjen og igjen at han var hjemme i Ameria drapsnatten for å passe familiens gårder mens faren var vekke. Men det hjelper ham ikke.
Når advokatene hører at Krysogonus er innblandet, trekker de seg straks unna.
Advokatene vet at Krysogonus er mannen som gjør Sullas grovarbeid, og de har ikke lyst til å legge seg ut med den blodtørstige diktatoren Sulla.
Advokatenes manglende mot er en katastrofe for Sextus, for uten advokat har han ingen mulighet for å forsvare seg.
Ifølge det romerske rettssystemet får den tiltalte nemlig ikke selv snakke i retten.
I desperasjon henvender Caecilia Metella seg til 26-åringen Marcus Tullius Cicero. Han har studert lovene og kaller seg advokat, men han har aldri ført en straffesak.
Anklageren tar ordet
Da dagen kommer, er Forum stappfullt.
I Roma er rettssaker førsteklasses underholdning på linje med gladiatorkamper og veddeløp.
Med en antatt fadermorder på tiltalebenken trekker saken mot Sextus fullt hus.
De mange tusen fremmøtte strekker hals for få et glimt av skurken, som krymper seg under de nysgjerrige blikkene.
Anklageren, den erfarne og veltalende Gaius Erucius, legger selvsikkert frem saken.
Motivet er opplagt, mener han. Sextus har lenge følt seg sveket av faren, som til stadighet har dratt til Roma og moret seg mens Sextus har måttet bli i Ameria og drive gården.
Da faren nylig gjorde ham arveløs, var det dråpen som fikk begeret til å renne over. Og, fremfører Erucius, han har vitner: Titus Roscius Magnus, som er i familie med den avdøde og i retten hevder at han er tiltaltes fortrolige.
Magnus inntar vitneboksen og støtter ivrig anklageren i at Sextus har en slett karakter og var falt i unåde hos sin far.
Det ser mørkt ut for Sextus. Hans eneste håp er at grønnskollingen Cicero får overbevist dommerne om hans uskyld. Han vet at sjansen er minimal.
«Ærede dommere, for ikke å oppholde dere lenger: Det ble dannet en sammensvergelse». Marcus Tullius Cicero
Før rettssaken har Cicero samlet all informasjon han har kunnet få tak i om saken.
Han innså raskt at sakens forløp reiser en rekke spørsmål: Hvordan kunne Sextus Roscius den eldre havne på Sullas dødsliste når Roscius var en av diktatorens støttespillere? Og hvordan klarte Krysogonus å kjøpe Roscius’ eiendommer for en slikk og ingenting?
Av alle involverte i denne saken har Sextus fått minst ut av drapet på faren, innser Cicero.
Under undersøkelsene sine formulerer han spørsmålet som skal komme til å prege all politietterforskning helt frem til våre dager:
Cui bono? – hvem er forbrytelsen til gagn for? Hvem har et motiv?
“Cui bono?”
Spørsmålet cui bono – til gavn for hvem? – hadde Cicero overtatt fra den romerske konsulen og sensor Ravilla, som var dommer i spørsmål om offentlig moral. Under rettssaken mot Sextus Roscius den yngre gjorde Cicero spørsmålet til en fast del av strafferetten.
Øyevitnene blir brakt til taushet
Det enkleste ville være å innkalle Roscius’ slaver som vitner i retten.
De var sammen med sin herre i Roma da han ble drept. De vil kunne identifisere drapsmannen – eller komme med en beskrivelse som vil frikjenne den tiltalte sønnen en gang for alle.
Men slavene sier ingenting – de er overtatt av Krysogonus, som forbyr dem å snakke.
Cicero bestemmer seg for å spille et høyt spill og kalle inn anklagerens vitne, Magnus.
Ved hjelp av vitneutsagnene hans kan Cicero påvise at Magnus var i Roma drapsnatten. Cicero kaller ham «en gammel gladiator» – romernes uttrykk for en bølle.
Og ikke nok med at Magnus var i byen, fremhever Cicero.
Han kom forbløffende raskt til gjerningsstedet, og liket var fremdeles varmt da Magnus sendte et bud til Ameria for å overbringe nyheten om drapet til sin medsammensvorne slektning Titus Roscius Capito – ikke til den dreptes sønn Sextus.
Med seg hadde sendebudet den blodige dolken som bevis på mordet.
Cicero ryster retten
Den anklagede Sextus er fremdeles langt fra en frifinnelse, men Cicero har flere overraskelser.
Triumferende ruller han ut dødslisten med de fredløses navn.
Roscius den eldre er den siste, men av listen fremgår det at navnet er føyd til fire dager etter Roscius' død!
Dødsdommen er underskrevet av ingen ringere enn Krysogonus.
Tilskuerne i Forum Romanum måper. Rettssaken har tatt en helt uventet vending.
«De trodde at han ville mangle advokater. Men sannheten mangler ikke». Marcus Tullius Cicero
Cicero får igjen ordet for å legge frem begivenhetene som fulgte etter drapet: Magnus og Capito sendte bud til Krysogonus for å foreslå en byttehandel.
De fortalte om Sextus Roscius den eldres store rikdom og ba om hjelp til å rydde arvingen av veien.
«Ærede dommere, for ikke å oppholde dere lenger: Det ble dannet en sammensvergelse», konkluderer Cicero.
Da Roscius' gårder ble lagt ut på auksjon, sørget de tre for at ingen vågde by, og Krysogonus fikk dem for en slikk og ingenting.
Som takk for samarbeidet ga han tre gårder til Capito, mens Magnus ble utnevnt til forvalter av de andre, avslører Cicero.
Alle i Forum Romanum kjenner til den romerske bysladderen om den brutale Krysogonus, som bare adlyder diktatoren Sullas ordrer. Uroen brer seg blant tilskuerne.
Men Cicero sørger behendig for at anklagen mot Krysogonus ikke rammer Sulla.
Diktatoren har det så fryktelig travelt med viktige saker at han «knapt har tid til å trekke pusten», påpeker Cicero: «Ikke rart at noe unngår hans oppmerksomhet».
Tilhørerne er stadig ikke beroliget.
Å påstå at Krysogonus står i ledtog med mordere, og at han har inngått i en sammensvergelse for å få fingrene i noen gårder, er svært dristig.
Alle vet at Krysogonus kan få Cicero drept bare ved å vifte med en lillefinger. Men Cicero er ikke ferdig ennå.
Retten er satt: Advokaten Cicero risikerer sitt eget liv da han avslører et komplott i saken om det påståtte fadermordet.
Han har nemlig funnet ut at borgerne i Ameria hadde sendt en delegasjon til Sulla for å få ham til å fjerne Roscius’ navn fra dødslisten.
Dersom det hadde skjedd, ville den avdødes navn være renvasket, og sønnen ville blitt anerkjent som den rettmessige arvingen.
Men delegasjonen møtte aldri Sulla, forklarer Cicero.
Utenfor diktatorens hus ble den stoppet av Krysogonus, som lovet å ta seg av saken.
Nå var den unge Sextus for alvor en trussel mot komplottet. Sammen med Magnus og Capito bestemte Krysogonus seg for å gå rettens vei for å bli kvitt Sextus.
De kjøpte anklageren Erucius til å føre saken – og med en fadermorder på tiltalebenken kunne det ikke slå feil.
De tre var sikre på at dommerne kom til å sende Sextus i døden.
Frykt blant dommerne
Krysogonus, Magnus og Capito mente at de hadde en vanntett plan, fordi ingen advokat ville påta seg Sextus' sak.
«De trodde at han ville mangle advokater. Men sannheten mangler ikke», slår Cicero fast, og stiller så spørsmålet som setter saken på spissen:
«Cui bono?»
Hvem gagner drapet?
Cicero leverer selv svaret: «Det er saksøkerne som har tilegnet seg denne mannens formue. Det er anklagerne som hadde interesse av å få myrdet Sextus Roscius’ far. For den tiltalte har ikke farens død brakt annet enn sorg og fattigdom».
Bevisene er lagt frem. De virker overbevisende, men Cicero tør ikke la dem stå alene. I den avsluttende talen sin legger han press på dommerne, som selv er jordeiere, og som dermed står i fare for å bli ofre for menn som Krysogonus:
«Ærede dommere. Det er bare ett håp som gjenstår for Sextus Roscius den yngre og for republikken: deres velvilje og nåde!»
Altfor lenge har vold og urett hersket i Roma. Nå er det nok, mener Cicero. «Fjern denne sykdommen fra staten, ærede dommere», appellerer han.
Ciceros ord runger ut over tilhørerne. Dommerne aner raseriet som ulmer i forsamlingen. Cicero har satt dem i et farlig dilemma: De kan velge å frikjenne Sextus og risikere Sullas raseri, eller de kan dømme Sextus og miste sitt ry som rettskafne menn.
Presset er enormt. Deres eneste mulighet til å redde æren og livet er at Cicero har bedyret at han ikke retter noen anklage mot Sulla.
Nølende finner de frem tavlene sine, der hver og en må nedfelle sin dom. Forsamlingen holder pusten mens rettsformannen teller opp dommernes stemmer. Så griper han tavlen der avgjørelsen står skrevet.
Langsomt snur rettsformannen tavlen og avslører en stor A – for Absolvo, frikjent. Mens Sextus forsøker å fatte at han igjen er en fri mann, jubler tilskuerne i Forum. Rettferdigheten har seiret. Sextus er en fri mann.
Etterskrift
Artikkelen om drapet på Sextus Roscius den eldre bygger på talene Cicero holdt under rettssaken i Forum Romanum i år 81 f.Kr.
Talene ble nedskrevet av skriverslaven hans og bevart.