Ciceros brev om gladiatorene

I tilfelle gikt eller en annen lidelse var grunnen til at du avholdt deg fra å overvære lekene, så kan du betrakte deg selv som heldig snarere enn klok.

Men hvis du helt bevisst avviste å delta i noe som fikk alle andre til på forhånd å bli fra seg av begeistring, og valgte ikke å delta selv om helsen din tillot det, så gleder jeg meg på dine vegne.

Det gjør jeg av to grunner.

For det første er jeg glad for at du ikke er syk. For det andre gleder det meg at du brukte fritiden din klokt.

Jeg synes det er oppløftende at du var fornuftig nok til å hoppe over lekene. De er et tidsfordriv som andre mennesker blir bergtatt av helt uten grunn.

Du har uten tvil nytt fritiden din på den mest utsøkte måte, siden du praktisk talt lever helt avsondret i den herlige villaen din.

Du hygget deg nok, skjult i det lille studerkammeret, mens du nøt utsikten over bukten og havnen i Misenum gjennom vinduet som du har fått laget nettopp med dette formålet for øye.

Men mens du nøt morgenen i ro og fred – i selskap med lett lesestoff, vil jeg gå ut fra – så måtte vi andre utholde å være innestengt i en tett folkemengde, alt mens vi overvar en rekke pantomimer.

Forestillingen sendte oss nesten i koma, så søvnige ble vi.

Mens du hadde friheten til å nyte resten av dagen akkurat på den måten du selv valgte, var vi tvunget til å utholde den «underholdningen» som Spurius Maecius mente at vi ville like.

Hvis du er nysgjerrig når det gjelder innholdet i forestillingene, så kan jeg fortelle deg at det var utrolig ekstravagant.

Men det var jo helt opplagt ikke noe som ville ha falt i din smak. Den kan jeg jo tenke meg til, ettersom den er nøyaktig lik min egen.

For det første var skuespillerne som deltok pensjonister som var hentet tilbake til scenen for anledningen. Men jeg må si at det jo ikke var uten grunn at de i sin tid trakk seg tilbake!

Særlig yndlingen din, vår venn Aesopus, var så dårlig at han hadde fortjent applaus – hvis han altså hadde gått med på å bli pensjonist for godt!

I begynnelsen av stykket, på det stedet der han liksom skal avlegge en ed, mistet han stemmen i replikken som lyder

«Hvis jeg med vilje skulle bedra dere».

Det burde vel være unødvendig å si mer. Du vet jo selv hvordan det er med slike stykker som ikke lenger er det de en gang var.

Den overdrevne iscenesettelsen overdøver fullstendig den lettheten som forestillingene bør ha.

Den slags unødvendig overdådighet er jeg sikker på at du helst vil være uten.

For hvilken nytelse er det i å sitte og betrakte seks hundre muldyr stuet sammen på scenen under oppførelsen av Klytaimest­ra eller ved å studere tre tusen vin-kar når de oppfører Den trojanske hest?

For ikke å snakke om horder av infanterister og kavalerister som med en tilfeldig blanding av alskens våpen utkjemper en eller annen krig på scenen.

Massene ble overveldet av synet, men jeg vet at du helst ville vært uten.

Jeg tviler på at du ville nytt de greske dramaene eller de improviserte farsene, særlig i lys av at det siste er noe du like gjerne kunne sett i Pompeii.

Og du har jo som kjent så lite til overs for grekere at du til og med helst unngår å gå Grekerveien når du skal hjem til villaen din fra byen.

Hvordan kunne noen tro at du ville ha likt å se idrettsfolk konkurrere?

Jeg vet hvor mye du avskyr gladiatorer. Til og med Pompeius innrømmer at de ikke er verdt verken tiden eller pengene.

Resten av lekene gikk ut på at man jaget ville dyr.

Det ble jaktet to ganger om dagen i fem dager. Overdådig var det, det kan ingen nekte for.

Men hvordan kan et dannet menneske nyte å se en stakkars svekling bli revet i stykker av et dyr som er mange ganger så sterk som han selv, og hvordan kan man finne glede i å se et dyr bli gjennomboret av spyd?

Og om det så var interessant den første gangen, så har man jo etter hvert sett alt sammen til bevisstløshet. Det ble sannelig ikke budt på noe nytt.

Den siste dagen var i sin helhet satt av til elefantene. De ukultiverte massene ble fullstendig lamslått, men det var ikke fordi de likte det de så.

Tilskuerne fikk jo vondt av de stakkars elefantene, som de syntes fikk noe nærmest menneskelig over seg.

Jeg kan berolige deg med at jeg verken går rundt og er ulykkelig eller lever et liv i lediggang.

Rettssakene gir meg ikke ro til å ha noe liv. Jeg har lenge vært lei av rettssaker, men det var jeg så menn allerede den gangen for lenge siden da jeg var ung og ærgjerrig.

Belønningen jeg får står dessuten ikke på noen måte i forhold til anstrengelsene jeg legger ned, og ofte må jeg forsvare menn som slett ikke fortjener talentet mitt.

Dette temmelig lange brevet til deg avspeiler derfor på ingen måte at jeg har en overflod av fritid, men derimot at jeg har en overflod av kjærlighet til deg.

Jeg vet ikke om du husker det, men jeg lovet deg i et tidligere brev å fortelle om lekene så du ikke skulle ergre deg over å gå glipp av dem.

Hvis jeg har oppnådd det, er jeg glad.