Etter drapet på keiser Caligula fant en soldat keiserens onkel, Claudius, gjemt bak en gardin. Claudius var da sikker på at han skulle dø. 

© Scanpix/AKG Images

Claudius kjøpte seg til keisertittelen

Claudius stammet, siklet og haltet. Han var den mest usannsynlige kandidaten til å bli Romas nye hersker. Men Claudius tok alle på sengen da han i 41 e.Kr. kjøpte seg til keisertittelen, og styrte riket mot 14 år med fred, stabilitet og velstand. Hans valg av koner var imidlertid katastrofalt.

27. februar 2019 av Boris Koll

Stillheten i de marmorkledde salene i Romas keiserpalass brytes med ett av høye, skarpe rop: «Keiseren er død! Han er drept!»

Det er middagstider 24. januar år 41 e.Kr., og etter fire skrekkår ved makten har den blodtørstige keiser Caligula blitt stukket ned på vei hjem fra teateret.

Attentatmennene kommer fra keiserens livgarde, de såkalte pretorianerne, som nå gjennomsøker palasset med dragne sverd. Snart høres dødsskrikene til Caligulas kone, som ifølge den romerske historikeren Suetonius gjennombores av gardistenes sverd, og til keiserens lille datter, som også tas brutalt av dage.

Dermed er veien ryddet for en gjeninnføring av republikken – tror de. For komplottmakerne har glemt et prominent medlem av keiserfamilien. 

Caligulas lett komiske og stammende onkel Claudius er fortsatt i live og befinner seg i palasset. Oppskremt av skrikene flykter han ut på en balkong og gjemmer seg skjelvende bak en gardin.

I mellomtiden løper de delene av livgarden som ikke er del av komplottet, rundt i palasset på jakt etter drapsmennene. En av dem ser Claudius' føtter stikke ut under gardinen, og river den til side. De to mennene står plutselig ansikt til ansikt, og blir like overrasket.

«Keiser!» utbryter soldaten spontant da han gjenkjenner Claudius.

Uten å vite det endrer han i det øyeblikket hele Romerrikets fremtid.  

Keiserfamilien skammet seg over Claudius på grunn av hans fysiske skavanker. Claudius' egen mor kalte ham rett ut et misfoster. Claudius vokste opp i en familie  som bare hadde forakt til overs for svakhetene hans.

© Scanpix/AKG Images

Claudius betalte seg til makten

Soldaten fører den skrekkslagne Claudius ut til kameratene sine, og etter en kort rådslagning blir de enige om å ta ham med til pretorianergardens kaserne­ i utkanten av Roma.

«De plasserte ham i en bærestol og bar ham til leiren i en tilstand av fortvilelse og frykt», forteller Suetonius.

I mellomtiden har Romas senat samlet seg til krisemøte om rikets fremtid. Flere av senatorene har vært med på å planlegge drapet på Caligula. De håper å få gjeninnført republikken, som keiserdømmets grunnlegger, Augustus, endelig hadde lagt i graven knapt 70 år før.

De har imidlertid ikke planlagt lenger frem enn til selve attentatet, og de mange hundre senatorene er fundamentalt uenige om hvem makten nå skal tilfalle. Møtet trekker derfor ut til de sene nattetimer. 

Imens har ryktet om at Claudius befinner seg i pretorianernes varetekt, spredt seg i Roma. Innbyggerne vet ikke særlig mye om ham, for han har sjelden vist seg offentlig. 

De har til gjengjeld heller ikke hørt noe negativt om ham, og det gjør utslaget. Om morgenen samler en stor folkemengde seg rundt senatets møtested for å kreve Claudius utropt til ny keiser.

Da pretorianerne hører det, avlegger de straks troskapsed til Claudius, og hyller ham som keiser. Motivene deres er ikke vanskelige å forstå. 

De er keiserens livgarde, og hvis republikken blir gjeninnført, står de plutselig uten arbeid. Dessuten lover Claudius hver av dem en ekstrabonus på 15 000 sestertier – tilsvarende­ fem fulle­ årslønner.

Senatorene blir rasende da livgarden proklamerer beslutningen, men de kan ikke gjøre stort fra eller til. Claudius bestiger den ledige tronen uten motstand.

Claudius ble sett på som en tulling

Claudius var den mest usannsynlige herskeren Roma hadde sett. Den 50 år gamle nyslåtte keiseren hadde hele livet vært plaget med en nervøs stamming, og en mild form for spastisk lammelse som fikk hodet hans og den høyre hånden til å riste nå og da. 

Filosofen­ Seneca, som ikke kunne utstå Claudius, skriver dessuten at han ofte hadde sikkel rundt munnen, og at det ikke var uvanlig at det dryppet snørr fra nesen hans.

For keiserfamilien fremsto derfor Claudius som mindre begavet, og de ville helst holde ham så langt unna offentlighetens oppmerksomhet som mulig. Nettopp det var blitt Claudius' redning i den blodige maktkampen som i årenes løp hadde utspilt seg i keiserfamilien.

Den romerske historikeren Dion Kassios lar det skinne gjennom at Claudius med vilje overdrev særhetene sine: «Han levde i konstant frykt, derfor­ gjorde han seg dummere enn han egentlig var», skriver Dion Kassios.

Ti tonn gull sikret lojaliteten

At Claudius på ingen måte var så dum som mange trodde, beviste han da han besteg tronen. Han hadde nemlig til fulle forstått at i Romerriket var politisk makt basert på væpnede menns lojalitet. 

Han insisterte derfor på at ikke bare pretorianerne, men hver eneste soldat i hele imperiet skulle få en pose med penger som en personlig gave fra den nyutropte keiseren.

For å få det til trengte han 135 millioner sestertier – en uhyrlig sum, tilsvarende verdien av ti tonn gull. I utgangspunktet virket det helt umulig å oppdrive en slik sum, men Claudius hadde arvet forgjengerens rådgivere. 

Til sammen utgjorde de en fullt ut intakt statsadministrasjon. Blant embetsmennene var en frigitt slave, Pallas, som fungerte som rikets finansminister. Han var uhyre dyktig, og greide til slutt å skrape sammen pengene.

Det skulle vise seg å være i siste øyeblikk. Misfornøyde senatorer konspirerte allerede med den ambisiøse provinsguvernøren Furius Scribonianus, som sto med to legioner i provinsen Dalmatia på Balkan. Bare Adriaterhavet skilte ham fra makten i Roma.

Nå bar Claudius' investering frukter. Scribonianus' soldater nektet å følge ham i et opprør mot keiseren, som akkurat hadde gitt dem masse penger. Etter å ha mistet soldatenes lojalitet måtte provinsguvernøren begå selvmord, og kuppforsøket rant ut i sanden. Utskuddet Claudius hadde satset – og vunnet. 

Under Claudius' felttog i Britannia ble kong Caratacus tatt til fange.

© Scanpix

Claudius oppfylte Cæsars drøm

Med militærets støtte hadde Claudius konsolidert makten sin, men ikke anseelsen. Han trengte et storslått resultat for virkelig å vise at han var keiserposten verdig. Han bestemte seg derfor for å invadere De britiske øyer, et prosjekt Julius Cæsar hadde måttet slå fra seg nesten hundre år tidligere.

Felttoget var grundig forberedt. Claudius valgte ut fire garvede legioner, noe som skulle være akkurat nok til å løse oppgaven. 

De lokale kelterne var splittet opp i mange kongeriker, og Claudius håpet at han med romernes splitt og hersk-politikk kunne overta dem ett for ett. Som øverstkommanderende for invasjonen valgte han hærføreren Aulus Plautius, en meget lojal mann.

Claudius fryktet at andre skulle forsøke å ta makten i Roma mens han var borte. Han bestemte seg derfor for å begrense sin egen deltagelse til et absolutt minimum. Plautius­ skulle lede de innledende kampene, selv skulle han komme senere, når det avgjørende slaget sto for tur.

De romerske legionene ble samlet i Nord-Frankrike våren år 43 e.Kr. Der-etter seilte en romersk flåte invasjonsstyrken over Kanalen. Plautius' styrker slo uten større problemer den britiske kong Togodumnus’ hær.

Nå gjensto det å nedkjempe en annen­ lokal konge, Caratacus. Han hadde sin hovedstad ved dagens Colchester. Men Plautius holdt styrkene sine tilbake. 

Han ventet på Claudius, som var på vei fra Roma. Da keiseren ankom, ledet­ han sammen med Plautius den videre fremrykningen, og kort tid etter falt Caratacus' hovedstad­.

Romerne hadde gått fra seier til seier, og mange lokale småkonger valgte nå å gå over på de tilsynelatende uovervinnelige erobrernes side. Felttoget hadde vært en gigantsuksess – akkurat som keiseren hadde håpet.

Romerne jublet for Claudius

Da nyheten om den storslåtte seieren nådde Roma, trådte senatet sammen og vedtok at Claudius skulle få et triumftog – det første i Roma på et halvt århundre. Claudius ble dermed tildelt den største ære en romer kunne oppnå.

Triumftoget fant sted i år 44 e.Kr. Tradisjonen tro kjørte den laurbærkransede Claudius gjennom byen i en stridsvogn, fulgt av sine soldater. Langs ruten jublet tusener av romere.

Med i opptoget var fangen kong Caratacus, som ikke regnet med å overleve dagen. Kongen holdt imidlertid en følelsesladet tale, der han forsvarte sin kamp mot de romerske styrkene, og påpekte at hvis han nå ble henrettet, ville han bli glemt for alltid:

«Hvis du derimot lar meg leve, vil jeg være et evig eksempel på din barmhjertighet», sa han til Claudius. Dette ifølge historikeren Tacitus.

Keiseren valgte derfor å spare livet til sin slagne motstander.

Opptoget ble fulgt av flere dagers festligheter med hesteveddeløp, dyrekamper, skuespill og dans. Etter en slik fest kunne ingen vanlig romer lenger være i tvil: Claudius var en stor keiser. Den beste i manns minne.

Claudius' kone, Messalina, var beryktet i Roma for sine ville orgier – som ikke innbefattet hennes mann. 

© Getty Images

Keiseren slet for folket

Claudius' to forgjengere hadde ikke tilført det romerske samfunnet noe særlig. Tiberius tilbrakte de siste ti årene av sin regjeringstid på øya Capri fordi han ikke orket alt bråket i Roma. Og Caligula hadde konsentrert seg om sine store fester og seksuelle adspredelser.

Den nye keiseren hadde en helt annen holdning til arbeidet sitt. Claudius var flittig som en maur, og svært opptatt av å gagne samfunnet. Krigen mot England hadde styrket ham enormt, men han hadde ingen planer om nye kriger – han ville heller ha fred og utvikling. Det var også det den jevne romer ønsket.

Ifølge Suetonius var Claudius spesielt opptatt av de livsnødvendige kornleveransene til Roma. Under en lang tørkeperiode var han nemlig blitt overfalt på gaten fordi kornlagrene var tomme:

«Han ble stanset midt på forum av pøbelen, som ropte skjellsord og kastet brødbiter etter ham, og det var med nød og neppe at han kom seg inn i palasset via en bakdør», skriver Suetonius.

Derfor beordret keiseren en mektig havn anlagt i Ostia, der elven Tiber rant ut i Middelhavet. Havnen skulle gjøre det lettere for de store kornskipene fra provinsene å nå trygt frem også om vinteren. Claudius tilbød til overmål å dekke eventuelle tap som kornskipenes eiere måtte lide på grunn av de harde vinterstormene på Middelhavet.

Romas vannforsyning var en annen stor offentlig oppgave keiseren kastet seg over. 

Caligula hadde startet byggingen av en ny, stor akvedukt for å bringe friskt vann fra fjellene til hovedstaden. Byggingen var imidlertid langt fra avsluttet. Claudius gjorde det til en av sine viktigste oppgaver å bygge akvedukten ferdig.

Aqua Claudia, som byggverket kom til å hete, var et gigantisk ingeniørprosjekt, selv etter romersk målestokk. Akvedukten var 69 kilometer lang, og ble avsluttet i år 52. Deler av den står fremdeles, nesten 2000 år senere.

Kvinner ble Claudius' ulykke

Til tross for hans store innsats for Roma har ikke romerske historikere spart på kritikken av keiseren som person. De forteller blant annet at Claudius likte å være dommer i rettssaker, men gjerne sovnet der han satt. 

Stundom var han også så distré at han sendte middags-invitasjon til folk han hadde fått henrettet, og lurte på hvorfor ikke dukket opp.

Ifølge Dion Kassios var Claudius' største problem at han stort sett bare var blitt oppdratt av kvinner: «Derfor manglet han det mannlige sinn som preger den frie mann. Herren over Roma og provinsene var selv slave».

Claudius' håpløse valg av koner antyder kanskje at kritikerne var inne på noe. Mens Claudius forsøkte å bekjempe korrupsjonen i rikets provinser, tok nemlig korrupsjonen ved hans eget hoff helt av. 

Claudius' kone Messalina, som han var gift med da han tiltrådte som keiser, skal angivelig ha tjent stort på å drive byttehandel med ettertraktede borgerskapsbevis – i samarbeid med sentrale keiserlige embetsmenn.

Messalina var 33 år yngre enn Claudius, og skal ha vært guddommelig vakker. Men hun var også en svikefull kvinne, som gjerne gikk til sengs med enhver mann som kunne komme til nytte i intrigene hennes. Satirikeren Juvenal­ kalte henne spottende for «hore-keiserinnen», og det ble Messalina som kastet Claudius ut i hans livs verste krise.

«Er jeg fremdeles keiser?»

Ifølge den romerske historikeren Tacitus ble Messalina i 48 e.Kr. så betatt av den fremtredende senatoren Gaius Silius at hun overtalte ham til å skille seg fra sin kone til fordel for henne. Deretter inngikk Messalina og Silius ekteskap, med flere offentlig kjente personer til stede. Dette skjedde selv om hun alt var gift med Claudius.

Det var en stor skandale. Det aller verste var at Gaius Silius, som keiserinnens nye mann, kunne gjøre krav på tronen. Claudius oppholdt seg på det tidspunktet i Ostia, og ble fullstendig lamslått da nyheten nådde ham. Han var helt ute av seg, og stilte rådgiverne gang på gang det ofte siterte spørsmålet: «Er jeg fremdeles keiser?»

Rådgiverne svarte at han fortsatt var keiser – så sant han handlet raskt. Det gjorde Claudius. Han sendte straks ut bevæpnede menn. De fant Silius, og henrettet ham på stedet. Messalina søkte tilflukt i et hageanlegg, og sendte skrekkslagen bud til Claudius om å vise henne barmhjertighet. 

Claudius unnlot å svare, og hans politiske rådgiver, Narcissus, sendte soldater for å fullføre arbeidet. Imens hadde Messalinas mor oppsøkt datteren for å råde henne til å ta sitt eget liv, heller enn å vente på bødlene. 

Hun tok et sverd og presset det først mot strupen og deretter brystet. Men motet sviktet. Kort etter ankom bødlene. Ifølge legenden mottok Claudius meddelelsen om sin kones død uten å vise verken sorg eller glede, men bestilte i stedet et stort glass vin.

Skandalen var umulig å holde hemmelig. Keiseren var vanæret foran øynene på hele imperiet. Messalina hadde også slått beina under hennes og Claudius’ felles barn, Britannicus. 

Han var fremdeles sønn av keiseren, men han var også sønn av en skjøge. Det var ikke lenger sikkert at han kunne etterfølge sin far.

Claudius grunnla tradisjonen­ med at nye keisere måtte betale legionene for deres lojalitet. Denne skikken kostet en rekke keiserkandidater livet, fordi de ikke tilbød nok penger. 

© Russian Paintings Gallery

Giftig sopp tok livet av Claudius

Claudius innså at han var mer sårbar enn noen gang. Skulle han overleve, måtte han raskt skape orden i rekkene i sin egen husstand. På anbefaling fra rådgiveren Pallas bestemte han seg for å inngå ekteskap med sin niese, Agrippina. Hun hadde en plettfri fortid og tilhørte keiserslektens innerste sirkler.

Agrippina sa ja til det ifølge romerretten incestuøse ekteskapet med onkelen, men på en betingelse: Claudius måtte adoptere hennes sønn – Nero. Det lovet Claudius. Samtidig vedtok senatet en lovendring slik at ekteskapet juridisk ikke lenger var incest.

Ekteskapet med Agrippina ble en ny katastrofe for Claudius. Hennes eneste agenda var å få Nero på plass som ny keiser. Planene lyktes til fulle. Under konstant press fra sin kone utstyrte Claudius adoptivsønnen med stadig flere æresbevisninger.

For offentligheten ble det etter hvert tydelig at Nero var den nye kronprinsen. Da det målet var nådd, hadde ikke Agrippina lenger bruk for Claudius. Den 13. oktober 54 e.Kr. var keiserfamilien samlet til et felles måltid. 

Ifølge romerske historikere gledet Agrippina sin mann med hans livrett, en hel tallerken med sopp. Claudius spiste med stor appetitt. Like etter fikk keiseren tydelige symptomer på forgiftning, og han måtte bæres i seng. Der døde han etter kort tid, 63 år gammel.

Alt samme dag førte pretorianerne Nero til kasernen sin i utkanten av Roma. Her ble han – uten at senatet var involvert – utropt til keiser, etter å ha lovet soldatene en bonus av samme størrelse som den Claudius hadde betalt. 

Et blodig tyranni var i emning. Mange romere skulle snart komme til å savne de 14 fredelige årene under særingen Claudius. 

Les mer

Josiah Osgood: Claudius Caesar – Image and Power in the Early Roman Empire, Cambridge­ University Press, 2011. Barbara Levick: Claudius, Routledge, 2009.

Kanskje du er interessert i