De romerske gladiatorene hilste alltid keiseren med ordene: “Vi som skal dø, hilser deg.”

© Ullstein Bild

Colosseum var Romerrikets blodigste lekegrind

I år 80 ble historiens største og mest avanserte amfiteater innviet med en 100 dager lang og blodig fest. Da festen var slutt, hadde de 50 000 begeistrede tilskuerne vært vitner til nedslaktingen av 1000 mennesker og 9000 ville dyr.

12. november 2018 av Ib Salomon

Hele Roma hadde fri. Endelig var dagen kommet da byens stolthet skulle innvies. Kneisende midt i byen sto den – en bygning som ingen annen i verden. 

Selgere falbød frukt og leskende drikke, mens tusener og atter tusener av tilskuere fant fram til plassene sine. Og de satt godt. Høyt hevet og med god utsikt ned mot arenaen­ i amfiteaterets midte.

Ute på arenaen ble sanden raket en siste gang, slik at den var klar til å suge opp blod – mye blod. 

Fem år hadde det tatt å oppføre det enorme amfiteateret, som nå – i år 80 – sto ferdig. I keiserlosjen satt Titus, hersker over det vidstrakte Romerriket og dermed også herre over liv og død. 

Da keiseren reiste seg for å hilse på de 50 000 tilskuerne, fylte et tordnende brøl amfiteateret. Titus hadde lovet romerne 100 dagers fest når amfiteateret sto klart, og nå ga han signal til at festen kunne begynne.

Ville dyr og gladiatorer

Musikken runget, og ville dyr i hopetall veltet inn på arenaen: Blant dyrene fantes
løver, bjørner og noe så eksotisk som neshorn. Dyrene hadde blitt sultefôret i flere dager og hadde heller ikke fått vann. 

Det gjorde dem desperate, og økte spenningen når jegerne ble sendt inn for å nedlegge dem etter tur – gjerne på en kreativ måte. Den ville jakten begynte, og tilskuerne jublet. Snart var sanden rød av blod, men i middagspausen ble det feid bort, og et nytt lag sand ble lagt på.

Ettermiddagens gladiatorkamper var dagens høydepunkt, og trompetene gjallet da opptoget av gladiatorer marsjerte forbi keiser Titus. Foran tribunen hans hevet de sverdene og ropte: “Vi som skal dø, hilser deg”.

Deretter begynte kampene – kamper på liv og død og kamper som tilskuerne taktfast kommenterte med rop som: “Drep, drep, drep”. Eller: “Skån ham, skån ham, skån ham”, hvis en gladiator måtte gi tapt for motstanderen etter å ha kjempet tappert.

I løpet av ettermiddagen ble haugevis av lik trukket ut av arenaen. Romas borgere var overmåte begeistret. 

Selv fra de øverste plassene i det enorme amfiteateret kunne de både se og høre kampene bedre enn i noen annen av Romas arenaer. I løpet av de 100 dagene festen varte, ble mer enn 1000 menn og 9000 dyr drept i Colosseum.

De ville dyrene fikk ofte verken vått eller tørt i flere dager før de skulle ut i arenaen. Sulten fikk dem til å angripe alt.

© Scanpix/AKG Images

Skulle slå alle rekorder

Beslutningen om å bygge det enorme amfiteateret ble tatt ti år tidligere av keiser Vespasian. Etter mange års uro hadde han skapt fred og stabilitet, og nå ville han oppføre en permanent scene til gladiatorkampene som romerne elsket. 

Mottoet hans var “Roma reiser seg av asken”, og selv om amfiteateret ikke var det første i Romerriket, så skulle det være det største. Og ikke minst skulle det­ være solid.

Tidligere var det blitt oppført amfiteater av tre rundt omkring i riket, men flere ganger hadde det gått galt. Slurv under byggingen førte til at de enorme tribunene kollapset, og ved en anledning ble flere tusen tilskuere klemt i hjel da en tribune falt sammen. 

Vespasian krevde derfor at Romas nye amfiteater skulle bygges i stein. Han stilte strenge krav til kvaliteten og deltok ivrig i planleggingen av byggearbeidet. 

En kunstig innsjø som den forhatte keiser Nero hadde anlagt, ble utpekt til byggeplass. Det medførte mange praktiske problemer, men symbolverdien var klar: vekk med alt som minte om Nero.

Materialer på oksekjerrer

Første oppgave for de romerske ingeniørene var å flytte et vannløp og drenere bort den seks meter dype innsjøen. Dreneringen ble utført med store rør. Deretter begynte arbeiderne bokstavelig talt å gå i dybden. 

Et amfiteater av stein med en vekt på mange millioner tonn krever et svært solid fundament, så de romerske arbeiderne måtte grave ytterligere seks meter ned. Det skjedde med spader og skuffer­, og den leirete jorden ble kjørt vekk i store oksekjerrer­.

I bunnen av det store utgravde hullet la arbeiderne en solid bunn av vulkansk stein og betong. Betong var en romersk oppfinnelse som gjorde det mulig å bygge både høyt og ikke minst solid. Det er anslått at mellom 20 000 og 30 000 arbeidere var beskjeftiget med det gigantiske byggverket. 

Til det hardeste slitet, som ikke krevde utdannelse, ble det brukt slaver. Men mye av arbeidet krevde fagkunnskap, så det ble trukket hardt på byens håndverkere, som til gjengjeld fikk godt betalt.

17 etasjer

Snart var fundamentet støpt ferdig, og tonn på tonn med nye byggematerialer ble transportert til området. Kalkstein, murstein, marmor, jernklamper, betong og mørtel ble møysommelig skumpet fram til byggeplassen på oksekjerrer. 

For å få materialene fram, måtte Vespasian oppheve forbudet mot kjørende trafikk i Romas smale gater. Etter hvert som murene reiste seg, økte behovet for kraner. Med taljer, sterke tau og ikke minst hardt slit ble kalksteinblokker på flere tonn lagt på plass.

Keiser Vespasian besøkte ofte byggeplassen, der yttermurene nå begynte å komme opp i sin fulle høyde på 52 meter, noe som tilsvarer et moderne hus på 17 etasjer. 

Gallerier, korridorer og innvendige trapper begynte også å ta form, og overalt vrimlet det av arbeidere og håndverkere. Noen arbeidet på detaljer, så som utsmykningen langs trappene, andre holdt fremdeles på med det grove støpe- og murerarbeidet. 

For de kristne ble Colosseum symbolet på barbariet som hersket i det hedenske Roma.

© Bridgeman & Scanpix/Corbis

Vespasians sønn overtar

Keiser Vespasian var en gammel mann, og i år 79 ble han alvorlig syk. Han ba om å bli båret over i det fremdeles uferdige amfiteateret, og liggende på en båre ga han det gigantiske byggverket navnet “Det flaviske amfiteater” etter familienavnet sitt, Flavius. 

Først langt senere ble teateret kjent som Colosseum. De fleste historikere heller mot at det enorme byggverket lånte navnet sitt fra en gigantisk statue av keiser Nero som sto i nærheten, og som på folkemunne ble kalt kolossen.

Vespasian beholdt sin humoristiske sans til det siste. Da han lå for døden fikk han plutselig sterke smerter, og skal da ifølge myten ha uttalt: “Au, jeg tror jeg er ved å bli en gud,” med henvisning til at det var tradisjon at de romerske keiserne ble opphøyet til guder når de forlot denne verden. 

Den gamle keiseren døde 23. juni år 79. Etter Vespasian overtok sønnen hans, Titus, keisertittelen. Han hadde lovet faren å gjøre ferdig Colosseum, og i år 80 var byggingen kommet så langt at den 100 dager lange åpningsfesten kunne avvikles.

Folk strømmer til

Colosseum ble snart en viktig del av tilværelsen ikke bare for innbyggerne i Roma, men for hele det store riket. Folk kom reisende fra de fjerneste avkroker for å se den spektakulære bygningen med egne øyne og oppleve de bloddryppende kampene i arenaen. 

Forestillingene var et høydepunkt alle så fram til, og det var rift om billettene, som vanligvis var gratis – sponset av keiseren eller byens rikmenn. 

De visste at de enkleste metodene for å bli populær blant den romerske befolkningen, var å sørge for enten gratis mat eller underholdning.­

Før en forestilling var trengselen enorm. Utenfor hadde vakter satt opp barrierer for å styre folkemengden. Det ble inngått veddemål, og fanklubber heiet på favoritten sin blant dagens gladiatorer. 

På de utdelte programmene var det plass for tilskuerne å notere en “V” for seier, en “M” for beseiret, men ikke drept og en “” – den greske bokstaven “theta” – for drept.

På innsiden var Colosseum konstruert slik at menneskemengden kunne geleides til plassene sine i løpet av få minutter, samtidig som de smøg seg fram mellom selgere som falbød alskens godsaker eller suvenirer til minne om nettopp denne dagen. 

Byens prostituerte oppdaget snart at de buede gangene i Colosseum var en ypperlig plass å kapre kunder, ettersom de aller fleste tilskuerne var menn. Det fantes imidlertid også kvinner blant publikum, men kildene sier ikke så mye om hvordan de reagerte på de blodige kampene.

Henrettelser i pausen

Trengselen på de bratte steintrappene i Colosseum var iblant så stor at en stakkar ble skubbet utfor kanten og falt opptil tre meter. Flere omkom ved slike fall, men det var uten tvil på sanden i arenaen at døden hersket.

Ofte ble middagspausen benyttet til å henrette krigsfanger. Fangene ble brakt hjem til Roma fra alle trefningene og krigene som ble utkjempet langs Romerrikets grenser. Med tiden ble også kristne i stort antall drept i den store arenaen, til jubel fra folket.

Drapene kunne være temmelig bestialske, for arrangørene hadde hele tiden press på seg for å overgå hverandre enten i antall døde eller måten ofrene ble drept på. 

Mann mot krokodille var en av de svært populære variantene, men menneskebrenning var også en sikker suksess. Det fins eksempler på at dødsdømte ble svøpt i stoff som deretter ble dynket med olje og antent. 

Den dødsdømtes siste oppgave i livet var så å danse rundt som en levende fakkel til stor underholdning for publikum. 

En annen svært populær forestilling var oppføringen av diverse greske tragedier og myter med dødsdømte i hovedrollen.

En kriminell kunne for eksempel bli kledd ut som den berømte greske sagnguden Orfeus, som ifølge legenden kunne trollbinde selv dyrene med fløytespillet sitt. 

Mens han intetanende satt og spilte på fløyten sin, ble en løve plutselig sluset opp fra arenaens kjellersystem – uten at han oppdaget det. Da løven overfalt og drepte ham, steg et latterbrøl mot himmelen. Romerne elsket denne morbide formen for humor.

Selv godt trente venatores kunne komme til kort overfor de ville dyrene de skulle drepe. 

© Scanpix/AKG Images

Ville dyr fra hele verden 

Ville dyr ble fraktet til Roma fra hele det vidstrakte riket. Det var hele tiden behov for nye forsyninger, og dersom en arrangør kunne presentere en hittil ukjent dyreart, ga det alltid bonus. Det gjaldt ikke minst da de første hyenene inntok Colosseum.

De mange ville dyrene i arenaen krevde omfattende sikkerhetsforanstaltninger. En omtrent fire meter høy mur skilte derfor de nederste tribunene fra arenaen. Foran muren var det spent ut et stort nett, slik at de desperate dyrene ikke kunne komme seg bort til muren.

Dersom et dyr likevel skulle klare å bryte gjennom nettet og komme seg opp på muren, så var toppen av muren utstyrt med store ruller av elfenbein. Rullene gjorde det umulig for dyrene å få et fast grep, fordi de roterte under potene deres. 

Som en siste sikkerhetsforanstaltning sto bueskyttere på post rundt hele den nederste muren. 

I pausene ble formiddagens dyrekamper krydret med gjøglere som sjonglerte, gikk på stylter eller gjorde akrobatiske øvelser. Siden fulgte henrettelsene ved middagstid, men det var og ble ettermiddagenes gladiatorkamper som var det store trekkplasteret.

Årelang trening

De fleste gladiatorene var krigsfanger eller slaver, altså ufrie menn. Men det hendte også at frie menn frivillig skrev kontrakt. Noen foretrakk for eksempel den prestisjetunge jobben som gladiator fremfor det rutinepregede arbeidet i hæren.

En god gladiator var verdifull. Derfor var talentspeidere alltid på utkikk etter nye gladiatoremner når det kom en gruppe krigsfanger til Roma, eller når det ble arrangert slavemarked. 

Deretter fulgte et årelangt treningsopphold ved en av Romas mange gladiatorskoler. Den største og mest kjente het Ludus Magnus og lå på østsiden av Colosseum.

Gladiatorene ble trent i forskjellige kampteknikker, og når de kjempet for alvor, ble de satt sammen i noenlunde jevnbyrdige par. Colosseums kresne tilskuere krevde spennende kamper, ikke bare nedslakting. 

Og dersom en gladiator kjempet godt, var publikum eller keiseren villig til å skåne ham selv om han tapte. En del gladiatorer overlevde derfor så lenge at de fikk friheten tilbake, eller ble utnevnt til instruktører­ ved
en gladiatorskole.

Slept ut med kjøttkrok

Høy dødelighet lå i gladiatorfagets natur. Det hendte at en beseiret gladiator gjorde et forsøk på å spille død. 

Det knepet virket imidlertid så godt som aldri. Når en kamp var over, og en gladiator lå igjen i arenaen, kom en mann utkledd som Charon – en etruskisk dødsdemon fra underverdenen – og stakk den døde med rødglødende jern. De som ble tatt i å spille død, fikk straks hodet knust med en stor hammer.

Deretter ble den døde trukket ut av arenaen med en stor kjøttkrok og videre ut i likkapellet – “Spoliarium”. Her ble den dødes våpen fjernet, men i motsetning til kriminelle og kristne martyrer, fikk gladiatorene en skikkelig begravelse. 

Kriminelle og kristne fikk ansiktene sine knust etter at de var døde, før likene ble dumpet i en massegrav. Kjøttet fra alle de døde dyrene ble brukt som dyrefôr – eller spist. Nedtegnelsene til romerske historikere forteller for eksempel at et elefanthjerte havnet på keiserens kjøkken.

Lynnedslag lammer

Colosseum var i bruk i flere hundre år. Grovt sagt var kampene i arenaen populære så lenge det romerske imperium besto, men Colosseum ble flere ganger rammet av ulykker som satte amfiteateret ut av spill i kortere eller lengre perioder. Bygningen ble flere ganger rystet av jordskjelv, og et par ganger førte lynnedslag til store skader.

Verst gikk det for seg i år 217. Et kjempemessig lyn satte fyr på trekonstruksjonene øverst i bygningen. Verken det kraftige regnet eller vannet som i all hast ble hentet fra byens akvedukter, var nok til å slukke brannen. 

Varmeutviklingen var så voldsom at mange steiner sprakk da de ble oversprøytet med vann under brannslukningsarbeidet. Det tok hele fem år før Colosseum­ kunne gjenåpnes.

Interessen daler

Etter hvert som kristendommen sakte, men sikkert vant innpass i Roma, vokste også motstanden mot gladiatorkampene. 

De kristne kalte Colosseum for “et tempel innviet til demoner”, og snart mistet selv de romerske keiserne interessen for de systematiske drapene. 

Keiser Marcus Aurelius (keiser fra 161-180 e.Kr.) markerte skepsisen sin blant annet ved å ta med seg alskens arbeid når han satt i losjen sin i Colosseum. 

I stedet for å følge med på kampene, valgte han til stor irritasjon for Romas borgere å lese, skrive brev eller snakke med venner.

Det store kjellersystemet under Colosseums arena var det siste arkeologene gravde ut i 1870-årene. I dag er amfiteateret et av Romas største turistmål.  

© Webshots

Siste forestilling

I 324 ble kristendommen offisiell religion i Romerriket, og to år senere ble gladiatorkampene forbudt. Ikke desto mindre fortsatte de mange steder i det store riket, men både Romerrikets og Colosseums nedtur hadde begynt. 

Etter år 438 ble det bare gjennomført små dyrejakter og offentlige henrettelser i Colosseum. Folk begynte å plyndre bygningen, de stjal for eksempel verdifulle blyrør, og verken latriner eller fontener ble lenger vedlikeholdt.­

I 523 var det ugjenkallelig slutt. Etter den siste forestillingen, en dyrejakt, begynte en turbulent tilværelse for det markante byggverket. 

Mange tok stein og andre materialer fra bygningen. Noen av steinene ble brukt til oppføringen av Peterskirken, før paven i 1749 erklærte Colosseum for hellig fordi så mange kristne hadde mistet livet i amfiteateret. Siden har Colosseum vært fredet.

Og i dag – mer enn 1900 år etter innvielsen­ – imponerer Colosseum millioner av turister hvert eneste år. Mange blir overrasket når de får vite at en så vakker bygning i flere hundre år fungerte som dødens lekeplass.

Les mer

Peter Connoly: Colosseum – Rome's Arena of Death, BBC Books 2003. Katherine E. Welch: The Roman Amphitheatre – From Its Origins to the Colosseum, Cambridge University Press 2007.

Kanskje du er interessert i