Romerne elsket dans, men primært som tilskuere.
“Ingen danser edru med mindre han er vanvittig,” mente politikeren og filosofen Cicero. Som sangere og skuespillere ble nemlig også dansere forbundet med prostitusjon og var ofte slaver fra Hellas eller Spania.
Faggrensene var da også flytende i underholdningsbransjen, der såkalte infames kunne bruke enhver evne til å behage publikum.
Dans og erotikk hang sammen i gamle Roma. Respektable borgere så på, men deltok ikke.
Deres levevei gjorde at de var utstøtt, uten den status og de rettigheter som romerske borgere normalt hadde.
Spesielt under festlige begivenheter var det populært med dans. For eksempel under bakkanalen – festivalen for den romerske vinguden Bacchus – ble dansere leid til å danse 15 dager i strekk.
Festivalen var ofte omgitt av skandaler og kjent for at både vin og seksuelle utskeielser fløt i strie strømmer.
Keiser Nero bryter normene for dans i Romerriket
Den gode smak ble også utfordret av overklassens unge menn som danset livlig i en kort periode rundt 200 f.Kr. Og keiser Nero brøt alle normer ved å opptre med sang, lyrespill og dans.
I begynnelsen underholdt han bare sin indre krets, men senere gikk han på scenen under diverse store festivaler.
Les også: De tolv største romerske gudene – og alle de små