De første kristnes beste våpen: Martyrdøden

Én etter én blir de mistenkte ledet inn på plassen og pålagt å ofre til den guddommelige keiseren. Diokletian­ vet at dersom de er kristne, vil de nekte, for religionen deres forbyr dem å tilbe andre guder enn deres ene gud. Flere av fang-ene utfører offeret, men mange trosser også ordren. En av dem er Diokletians kammertjener, Petrus, som er urokkelig selv i keiserens påhør.

«Han ble beordret til å ofre, men da han nektet, ble han kledd av, hengt opp og banket med jernstenger over hele kroppen», forteller den samtidige historikeren Euseb, som selv var kristen.

Ifølge historikeren lot ikke Petrus seg merke med bødlenes slag, som rev opp kjøttet hans og knuste knoklene. «Knoklene hans stakk allerede ut gjennom den sprukne huden. De blandet eddik og salt sammen og helte det over den lemlestede kroppen».

Da den maltrakterte tjeneren fortsatt ikke så ut til å reagere på pinslene, ble han spent på en grillrist: «Lemmene hans, som biter av kjøtt som skal stekes og spises, ble lagt på flammene – litt om gangen slik at han ikke døde raskt», skriver Euseb. Videre forteller han at Petrus ga opp livet uten å kny, og at han dermed ble den virkelige seierherren i styrkeprøven mellom den kristne tro og det mektige romerske imperiet – en sann martyr.

Henrettelsene i Nicomedia var kulminasjonen på nesten 300 års forfølgelser av de kristne i Romerriket. Med alle midler hadde keiser etter keiser forsøkt å stagge den kristne tro med forbud, ekstrem tortur og uhyrlige henrettelsesmetoder. Men lite hjalp det.

Forbløffet kunne romerske guvernører rapportere hvordan dødsdømte kristne nesten virket oppstemt ved utsikten til å bli det de selv kalte martyrer. En slik fiende hadde Roma aldri før stått overfor.

Et jødisk problem

Forfølgelsene av de kristne startet noen tiår etter korsfestelsen av Jesus rundt år 30 e.Kr. Andre selvbestaltede messiasskikkelser hadde før sprunget ut av den jødiske troen med budskaper om et kommende kongerike styrt av Gud. Slike uttalelser var en direkte trussel mot Romas overherredømme, og mange av lederne ble henrettet og sektene deres oppløst.

Men de såkalte kristusfølgerne eller kristne som hadde oppstått rundt Jesus, var langt mer hardføre. I årene etter Jesu korsfestelse fortsatte følgerne med å tale om hans liv og gjerninger. I likhet med­ Jesus fokuserte de i begynnelsen på de jødiske samfunnene, der lederne stemplet de kristne som kjettere.

Jesus hadde ifølge Det nye testamentet forutsagt angrepene og avgitt et løfte som ga de som fulgte ham styrke:

«Selv foreldre og søsken, slektninger og venner skal forråde dere og sende noen av dere i døden. Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men ikke et hårstrå på hodet skal dere miste. Hold ut, så skal dere vinne livet!».

En av de første martyrene – kristne som trodde så sterkt at de var villige til å gå i døden – var disippelen Jakob, sønn av Sebedeus, som hadde vært i Kristi innerste krets­. Etter Jesu korsfestelse misjonerte han ivrig blant jødene i sitt hjemland og reiste angivelig også til det romerske Spania for å kristne provinsens jødiske immigranter.

I år 44 e.Kr. fikk kong Herodes Agrippa, som med Romas velsignelse hersket over jødene, ham halshogd fordi kongen mente at den kristne sekten var en trussel.

Jødenes romerske overherrer så konflikten mellom jøder og kristne som et internt jødisk problem og ville ikke gripe inn. Men det skulle snart endre seg.

Romerne biter seg merke i de kristne

Paradoksalt nok var mannen som førte keiserne i Roma opp på listen over fiender av kristendommen, en tidligere jøde som ivrig hadde jaget kristne i det jødiske trossamfunnet. Han hadde siden konvertert og nå, under navnet Paulus, misjonerte han for den kristne troen.

Paulus dro i løpet av 30 år rundt i Romerriket og tilbakela opp mot 16 000 kilometer. Til forskjell fra andre kristne forsøkte Paulus ikke bare å omvende jøder, men han snakket med alle som ville høre på ham.

Og budskapet hans gikk rett inn – særlig Kristi ord om at verdens fattige, de forfulgte og de undertrykte ville få sin lønn i himmelriket.

I et imperium der millioner levde kummerlige liv uten håp om en bedre fremtid, appellerte fortellingene om Paradis etter døden bredt. Særlig slaver og kvinner som befant seg på bunnen av samfunnet­, lyttet med glødende interesse.

Men ikke alle var like begeistret, og flere steder i imperiet førte Paulus’ virke til opptøyer som misjonæren bare med nød og neppe unnslapp. Da han i år 57 e.Kr. dro til Jerusalem, gikk det helt galt.

En gruppe jøder beskyldte ham for å ha krenket Tempelet og krevde hevn. Bråket ble fanget opp av byens romerske garnison, som ifølge Det nye testamentet måtte redde Paulus fra pøbelen:

«Få ham bort fra jordens overflate! En slik mann bør ikke få leve!» raste jødene og krevde å få ham pisket.

Fordi Paulus var romersk statsborger, unnslapp han pisken. I stedet ble han sendt til den romerske provinsguvernøren i byen Caesarea. Etter å ha sittet fengslet der i to år ble han sendt til Roma for å legge frem saken sin for imperiets øverste myndighet – keiser Nero.

Storbrann krevde syndebukker

I Roma, som Paulus kom til i år 60 e.Kr., hadde kristendommen også vunnet tilhengere blant de fattigste. Ettersom de kristne i likhet med jødene bare trodde på én Gud, forvekslet mange romere de to gruppene. Jøder hadde levd i Roma i århundrer, men hadde aldri vært populære fordi de stort sett holdt seg for seg selv og samtidig insisterte på religiøs særbehandling.

Men fordi jødene under den romerske borgerkrigen i år 49 f.Kr. hadde støttet Julius­ Cæsar, ga diktatoren dem som takk offisielt lov til å praktisere sine religiøse skikker. Mange romere var imidlertid fortsatt skeptiske:

«Denne forbannede rasens skikker har fått så stor innflytelse at de nå spres ut i hele verden», het det blant annet fra den berømte filosofen Seneca rundt år 60 e.Kr.

Den nye kristne sekten hadde også sære religiøse skikker, men i motsetning til jødene nøt de ikke statens beskyttelse. Da Paulus kom til Roma, ble han satt i husarrest i to år, og deretter angivelig frikjent for anklagene om å ha oppfordret til opprør. Men fra nå av holdt romerne øye med den voksende sekten, og snart inntraff en katastrofe som skulle besegle Paulus’­ skjebne.

Om natten mellom 18. og 19. juli år 64 e.Kr. brøt det ut brann i bodene utenfor Romas Circus Maximus. De fattige bydelene besto for det meste av trebygninger, og det ga flammene rikelig med næring. Den romerske historikeren Tacitus beskrev innbyggernes panikk:

«Skrikende og skremte kvinner, sykdomsrammede flyktninger og barn, menn som prøvde å redde seg selv eller andre mens de trakk syke og sårede bort».

Da flammene endelig ebbet ut, lå nesten to tredjedeler av Roma i aske. Tusenvis­ hadde omkommet, og enda flere sto uten tak over hodet. I Romas svart­svidde gater krevde de overlevende at noen ble stilt til ansvar.

De kristne var lette ofre

I første omgang rettet romerne sinnet mot Nero. Keiseren hadde ifølge ryktene selv beordret byen brent ned slik at han kunne bygge det gigantiske palasset han lenge hadde ønsket. Om det var noe i ryktene, er uvisst, men Nero måtte finne andre å kaste mistanken på.

De kristne var det letteste valget. De fleste kom fra Romerrikets provinser og hadde for det meste konvertert fra jødedommen, som mange romere allerede hadde et problematisk forhold til.

Sannsynligvis bodde det mange kristne i de samme slumstrøkene som Romas jøder. Et av disse kvartalene lå i nærheten av stedet der brannen begynte – øst for Circus Maximus. Ifølge den romerske satirikeren Juvenal var området kjent for dets fattige jødiske beboere:

«Nå leies lunden ut med dens hellige kilde og helligdom til jøder, hvis største rikdom er en kurv og noe høy».

Det faktum at dette kvartalet – i motsetning mange andre kvartaler i nærheten – ikke brant ned, kan ha fått ryktene til å svirre. Og de ble muligens forsterket av de kristnes egne profetier om Kristi tilbakekomst, som også Paulus hadde preket om.

Ifølge Bibelen ville verden bli rammet av krig, sykdom og katastrofer umiddelbart før Kristus vendte tilbake til jorden for å beseire det onde og gjenforene mennesket med Gud som før syndefallet.

Den apokalyptiske brannen i Roma kan ha fått noen kristne til å tro at den var et varsel om Kristi gjenkomst. Kanskje har de også jublet og dermed kastet mistanke på seg selv. På uventet vis fikk de rett: Dommedag var nær, keiserens dommedag. For Nero anklaget de kristne for brannen og innledet dermed martyrenes tid.

Kristne lyste opp Romas gater

Kort etter brannen gikk jakten på hovedstadens kristne i gang. «Først fikk Nero arrestert de som innrømmet å være kristne, og etter angivelser fra dem ble en stor gruppe andre dømt», skriver Tacitus. Ifølge historikeren ble de ikke bare dømt for brannstiftelse, «men like mye for sitt hat mot mennesket».

Straffen var døden. Nero ville vise at han var folkets mann, så han gjorde henrettelsene til et offentlig skue. «Deres død ble gjort til en sport. Kledd i dyrehuder ble de revet i stykker av hunder eller korsfestet».

Andre kristne ble hengt opp på stolper og dynket med tjære. Om natten tente bødler de menneskelige faklene slik at de kunne lyse opp gatene mens skrikene runget, og en kvalm lukt av brent kjøtt la seg over Roma.

Heller ikke Paulus slapp unna. Den gamle misjonæren ble halshogd. Ifølge legenden hoppet hodet hans tre ganger bortover bakken da det ble skilt fra kroppen, og ved hvert hopp sprang det på mirakuløst vis frem en kilde. Kort etter ble også apostelen Peter henrettet i Roma på Neros ordre.

Martyrer fikk direkte adgang til Gud

I årene etter Nero ble kristne gang på gang utpekt som syndebukker. Den kristne advokaten Tertullian skrev senere: «Hvis Tiberens vann stiger opp til murene, hvis Nilen ikke går over sine breder og vanner markene, hvis himmelen holder tilbake regnet, hvis et jordskjelv inntreffer eller hungersnød, stiger ropet straks: ‘Kast de kristne til løvene!’»

Det var lett å gi de kristne skylden for imperiets ulykker. Særlig fordi de nektet å foreta et symbolsk offer til Romas guder en gang i året – et offer alle imperiets borgere skulle delta i for å sikre gudenes gunst. Mange mente at de kristnes avvisning var skyld i katastrofene, og de ble derfor jaget vilt overalt.

Men forfølgelsene fikk ikke de kristne til å vakle i troen – tvert imot. En av årsakene var at mange kristne så de grunnløse anklagene som ofte resulterte i lidelse og død, som en sjanse til å hoppe over ventetiden og komme direkte til Paradis.

De tidlige kristne trodde ikke på at de kom til himmelen rett etter døden. I stedet måtte de vente til gjenoppstandelsen – dagen da Kristus vendte tilbake til jorden. Det gjaldt imidlertid ikke martyrene, som ifølge kirken led for hele menneskeheten, akkurat som Jesus hadde gjort, og derfor kom direkte til himmelen til gud. Det krevde ikke bare at de var uskyldige i anklagene, men også at de virkelig led.

En av de kristne som innså mulighetene i en grusom og ærerik død, var biskop Ignatius. I år 108 ble han arrestert og fraktet til Roma for å bli kas­tet for løvene i Circus Maximus. På vei til Roma sendte Ignatius brev til byens menigheter der han ba dem om ikke å legge noen hindringer for hans martyrium.

«La meg nyte villdyrene som er gjort klar til meg», skrev han og fortsatte: «Jeg ber om at de vil være ivrige etter å angripe meg og vil gjøre alt for å spise meg raskt. Men hvis de er uvillige til å angripe meg, må jeg tvinge dem».

Inspirert av martyrer som Paulus, Peter og Ignatius ble det også populært blant de kristne å søke martyriet.

Den kristne Tertullian sammenfattet det slik: «Korsfest, torturer, fordøm, og knus oss alle til pulver hvis dere kan. Deres urettferdighet er det strålende beviset på vår uskyld. Gjør deres beste, og gjør torturredskapene klar – det hjelper ingenting. Dere øker bare verdens kjennskap til troen og får den til å forelske seg i vår religion».

Menigheten vokste

Noe tyder på at Tertullian hadde rett. Tross forfølgelsene fortsatte de kristne menighetene å vokse. Jo flere som ble hengt, korsfestet og brent, jo sterkere sto de kristne, som valgte å vende det andre kinnet til. Villigheten til å dø for sin tro og overbevisningen om at det ventet et bedre liv etter døden, lokket mange til de kristnes rekker.

Siden Neros klappjakt på kristne hadde statsmakten holdt seg tilbake og overlatt til sivilbefolkningen å gjøre livet vanskelig for de kristne. Men da Trajan i år 98 ble keiser, ga han befaling om at befolkningen skulle anmelde de kristne slik at de kunne stilles for en domstol.

Offisielt fantes det ingen lover som forbød kristendommen, men det var forbudt å samles i hemmelige selskaper. Likevel var Romas guvernører ofte i tvil om fremgangsmåten. Plinius den yngre, som rundt år 110 e.Kr. var guvernør i provinsen Bithynia i øst, skrev derfor til keiser Trajan og ba om råd:

«Jeg har aldri deltatt i rettssaker mot kristne og vet ikke hvilken forbrytelse de straffes for, og hvordan de skal straffes, etterforskes og i hvilket omfang?»

Hittil hadde Plinius holdt seg til å avhøre de som ble anmeldt for å være kristne: «Jeg spurte dem om de var kristne. De som innrømmet det, spurte jeg ut en andre og en tredje gang, mens jeg truet dem med straff».

Til Plinius’ irritasjon holdt mange likevel på tilståelsen. De fikk han henrettet fordi: «Stahet og trassig hardnakkethet uten tvil bør straffes».

De kristne slaktes

Langt fra alle var i tvil om hvordan de kristne skulle behandles. I provinsen Gallia fikk de kristne i år 177 føle de romerske borgernes hat. Ifølge Euseb ble massakren innledet med «rop, slag, plyndring, steininger og fengslinger og alt annet som en hatsk folkemengde
gleder seg over å by sine fiender på».

De kristne ble overgitt til guvernøren, og samtlige ble utsatt for tortur. Blant fangene var slavepiken Blandina, som ifølge Euseb var liten og svak. Slavepikens tro gjorde henne imidlertid nærmest usårlig. Ifølge Euseb var piken «fylt med en slik kraft at de som torturerte henne én etter én fra morgen til kveld ble helt utkjørt av det og innrømmet at de var målløse».

I stedet bestemte de rådville romerne at hun og de andre kristne skulle kastes til ville dyr i den lokale arenaen.

«Blandina ble hengt på en stolpe og tilbudt til de ville dyrene som ble sluppet løs på henne», forklarer Euseb.

Men den ille tilredte kvinnen fortsatte med å oppildne sine kristne medofre i arenaen, som ivrig kjempet mot dyrene. To kristne overlevde og ble til slutt «stekt i en glødende jernstol». Blandina ville løvene ikke røre, så bødlene ga opp og førte henne tilbake til fengselet.

Til slutt ble slavepiken nok en gang ført til byens arena, der hun igjen ble torturert og deretter sydd inn i et nett og trampet i hjel av en rasende tyr. Martyrens mot ble ifølge Euseb beundret av tilskuerne, som «aldri hadde sett en kvinne utholde så forferdelig tortur».

De kristne skulle utryddes

Blandina var bare én av tusenvis av kristne martyrer. Gradvis gikk det opp for de romerske myndighetene hvilken sterk
fiende de sto overfor.

På tross av forfølgelsene fortsatte de kristne med å spre seg, og på begynnelsen av 300-tallet var opp mot ti prosent av imperiets befolkning kristne, og mange tilhengere hadde oppnådd høye embeter. Frykten for at de kristne var i ferd med å overta makten i riket innenfra, spredte seg.

23. februar 303 ga keiser Diokletian ordre om et direkte angrep på den kristne troen. Nå skulle den utryddes én gang for alle. Soldater stormet og raserte den nybygde kristne kirken i den østlige storbyen Nicomedia. Byens kristne ble henrettet og deres hellige bøker brent.
24. Dagen etter utstedte keiseren et dekret som forbød de kristne å samles for å be. Alle kristne skrifter skulle dessuten brennes på bål og kirkene rives. Kristne som ikke frivillig ga fra seg sine hellige skrifter eller nektet å avsverge sin tro, ble henrettet – oftest på bestialsk vis. De heldige ble «kastet i flammene eller druknet i havet», forklarer Euseb.

Andre ble bundet til greinene på trær som var bøyd og festet sammen med tau. Da tauene ble kappet, rettet trærne seg opp og «rev lemmene fra hverandre».

Hele byer der alle innbyggerne hadde konvertert, ble brent ned til grunnen.

Martyrene vant

Keiser Diokletians utryddelseskampanje hadde liten effekt. Antall kristne fortsatte å stige. Da Diokletian abdiserte i 305, var Konstantin en blant flere kandidater til tittelen som keiser. Han hadde innsett at det var umulig å utrydde kristendommen. I stedet bestemte han seg for å bruke den til sin egen fordel i kampen om tronen.

I 312 sikret den tidligere generalen seg makten over Romerriket da han beseiret sine motstandere i slaget ved Milvian-broen utenfor Roma. Kvelden før slaget hadde Konstantin i et drømmesyn angivelig sett et kristent kors der ordene «med dette tegnet vil du seire» var inngravert. Konstantin ba derfor sine menn om å dekorere skjoldene sine med det kristne korset.

I år 313 utstedte Konstantin et dekret som gjorde det lovlig å tilbe den kristne guden igjen. Han fikk bygd kirker, og ifølge en overlevering lot han seg til og med døpe på dødsleiet. I år 380 fulgte keiser Theodosius etter og gjorde kristendommen til den eneste godkjente religionen i riket.

Kristendommen hadde på rundt 300 år gått fra å være en forfulgt tro til å være Romerrikets statsreligion – og det var martyrene som mer enn noen andre hadde vunnet slaget.