Den gode, den onde og den gale: syv romerske keisere du bør kjenne til

Romas første keiser

I år 27 f.Kr. ble Gaius Octavius kronet som Romas første keiser etter en lang borgerkrig.

Senatet ga den nye keiseren navnet Augustus (den opphøyde), og hans mer enn 40 år lange regjeringstid fra 27 f.Kr. til 14 e.Kr. ble kjent som pax romana – den romerske fred.

Freden og fremskrittet smittet også av på imperiets hovedstad, som ble beriket med imponerende bygninger, inkludert det praktfulle Pantheon, som fortsatt står.

«Jeg fant et Roma bygget av murstein, og jeg etterlot det bygget av marmor», sa Augustus om sin regjeringstid.

Etter sin død ble Augustus guddommeliggjort – en ære som bare to menn oppnådde i den 500 år lange perioden med romerske keisere.

Rikets leder gjemmer seg på Capri

Augustus’ 56 år gamle stesønn Tiberius overtok makten i 14 e.Kr.

Den nye herskeren stolte ikke på noen, og som en av sine første handlinger erklærte han at det heretter skulle anses som «forræderi å skrive eller si noe negativt om keiseren».

Ordren var ikke uten konsekvenser, og den romerske historikeren Tacitus beskrev Tiberius’ regjeringstid som «en råtten, jammerlig tid med for mange jamenn».

Til tross for nikkedukkene klarte ikke Tiberius å gi slipp på sitt forfølgelsesvanvidd, og den romerske keiseren isolerte seg i palasset sitt på øya Capri. Her bodde han i 26 år mens beslutningene hans ble sendt med kurer til Roma, der ryktene om Tiberius’ galskap tiltok i styrke etter hvert som årene gikk.

Ifølge historiene nøt Tiberius bl.a. å misbruke gutter seksuelt i villaen sin og få alle han anså som forrædere, myrdet.

Romerne var alt annet enn fornøyd med keiseren sin, og da han døde i 37 e.Kr., ropte massene: «I Tiberen med Tiberius» – elven som ble de kriminelles siste hvilested.

En sexgal sadist får makten

I år 37 e.Kr. inntok Caligula tronen i Roma – og de neste fire årene måtte romerne leve under en av de mest skruppelløse herskerne i imperiets historie.

Ifølge Seneca ga Caligula bl.a. under en gladiatorkamp vaktene sine ordre om å kaste «deler av publikum inn på arenaen i pausen for å bli spist av de ville dyrene» fordi han kjedet seg.

Den nye romerske keiseren, Caligula, hadde dessuten en forkjærlighet for å besøke byens horehus iført parykk og lange kapper.

Når han gikk sine turer gjennom Roma og så attraktive kvinner, nølte han ikke med å «invitere» dem og deres menn til en fest i palasset – en invitasjon som var forbundet med livsfare dersom kvinnen takket nei.

Seneca den yngre beskrev Caligula som en sinnssyk keiser som var sexgal og nøt å drepe folk.

I 41 e.Kr., etter bare fire år ved makten, ble romernes gale keiser Caligula drept av tre offiserer fra pretorianergarden.

Funksjonshemmet keiser vinner romernes hjerter

Hans egen mor kalte ham «et misfoster av et menneske», og ifølge kilder så familien helst at Claudius ble holdt borte fra offentligheten fordi han både stammet, siklet og var halvdøv.

Likevel ble Claudius utropt som Romerrikets nye keiser i år 41 da soldatene bak attentatet på Caligula overraskende sverget ham troskap – sannsynligvis fordi riket trengte en mer ydmyk keiser enn det Caligula og Tiberius hadde vært.

Claudius belønnet dem med en pen sum på 15 000 sestertser og satte så i gang med å bevise sin verdi.

Til tross for sine fysiske lyter viste Claudius seg som en dyktig keiser. Han innførte bl.a. lover om at slaveeiere ikke fikk drepe sin slave hvis han ble syk, og han ga folk fra provinsene muligheten til å få tildelt romersk borgerrett.

Claudius la også vinn på å forbedre kornforsyningen til Roma slik at befolkningen i hovedstaden ikke sultet.

Tiltakene – sammen med at det ble holdt hundrevis av gladiatorkamper – bidro til å gjøre den funksjonshemmede keiseren populær hos folket.

Som den første romerske keiseren siden Augustus ble han guddommeliggjort etter sin død i 54 e.Kr.

Brukte kristne som levende fakler

Keiser Nero var bare 17 år da han kom til makten i 54 e.Kr., og folket ante snart at de hadde fått en gal keiser.

Først fikk han sin mor drept, og så kom turen til konen.

«Ingen fyrste før meg har visst hvor mye han kan tillate seg», skrøt Nero ifølge Sveton.

Mest kynisk var oppførselen til den romerske keiseren da en fjerdedel av Roma brant ned til grunnen i år 64.

Her nøt Nero – ifølge ryktene – flammehavet fra palasset sitt mens han sang og spilte lyre, og da han ble anklaget for å ha startet brannen, ga han de kristne skylden.

Keiseren lot noen av de utvalgte syndebukkene bli spist levende av hunder.

Andre ble smurt inn med tjære og hengt opp i slottshagen slik at de kunne fungere som fakler når vaktene satte fyr på dem om kvelden. Et orkester sørget for at folk ikke kunne høre ofrenes skrik.

Roma pustet lettet ut da Nero døde i 68 e.Kr.

«Tenk hvilken kunstner verden mister nå», var hans siste ord.

Murer skulle beskytte riket hans

Hadrian ble Romas keiser i år 117 og så det som sin fremste oppgave å stabilisere Romerrikets grenser.

Derfor reiste han i ti år rundt til alle avkrokene for personlig å kontrollere at provinsene ble godt styrt og at ingen fiender kunne true verdens mektigste rike.

Under sitt besøk i provinsen Britannia bestemte Hadrian seg for å bygge den berømte 120 km lange forsvarsmuren nord i England, som med sine fem meter høye murer skulle hindre skotske stammer i å angripe.

Hver 1,5 km lå det et lite fort, og dessuten hadde Hadrians mur 16 store borger omgitt av vollgraver.

Hadrian bygget også befestede anlegg på andre steder langs Romerrikets 10 000 km lange grense, og den romerske keiseren anla et nettverk av veier som lettet logistikken i riket, der alle veier endte opp med å føre til Roma.

Dumheten var keiserens fiende

Få romerske keisere var så tenksomme som Marcus Aurelius, som kom til makten i år 161. Da hans adoptivbror Lucius Verus også ønsket posten, var det fare for borgerkrig.

For å unngå et blodbad gjorde Aurelius Verus til medregent. Først etter Verus’ død i 169 ble Marcus Aurelius enekeiser, og selv om han ofte lå i krig fordi Romerrikets grenser var truet, var han mest opptatt av å skape rettferdighet og harmoni.

Han endret arveloven slik at barn kunne arve etter sin mor, og han forbedret slavenes vilkår ved å sette inn skuespillere i gladiatorkamper.

Aurelius søkte også en indre harmoni der hat og hevnlyst ikke styrte hans handlinger, og han skrev ned sine tanker i hele tolv filosofiske bøker, der han bl.a. påpekte at «ondskapen blant mennesker skyldes dumhet».

Han trodde heller ikke at han som keiser var hevet over andre mennesker. «Hvorfor gråte for meg i stedet for å tenke på pesten og så mange andres død?» sa han på sitt dødsleie i år 180, da en pestepidemi hadde kostet en fjerdedel av Romerrikets befolkning livet.