Den justinianske pesten ble undergangen for Romerriket

I lasterommet skjuler det seg rotter med pestbefengte lopper i pelsen.

Allerede før rottene har krøpet om bord på skipet, har smitten spredt seg til innbyggerne i Pelusium. De syke får høy feber og begynner å snakke i villelse.

“Noen fikk svarte byller på kroppen, så store som bønner. De overlevde ikke engang en dag. Mange kastet også opp blod uten noen åpenbar grunn,” beretter den samtidige historikeren Prokopios.

Utbruddet begrenser seg ikke bare til den travle havnebyen. Med skip når pesten bl.a. Alexandria ca. to dagsreiser unna.

Snart vil infeksjonen spre seg gjennom Midtøsten og nordover til Konstantinopel, keiserrikets hjerte.

“Den ble spredt i alle retninger, helt til jordens ender,” forteller Prokopios.

Pesten har rammet folk for første gang, og millioner vil dø før en av historiens verste pandemier ebber ut.

Lov mot hedninger skulle styrke riket

Interne maktkamper og kriger hadde satt det mektige Romerriket under press helt siden 200-tallet. I 395 brøt imperiet sammen i en østlig og en vestlig del med hver sin keiser.

I de neste 100 årene smuldret Det vestromerske riket mens gotere og vandaler veltet inn fra nord.

Til slutt, i år 479, satt goterne på hele Italia og avsatte den siste vestlige keiseren, Romul­us Augustus.

Flere keisere fra Det østromerske riket, også kjent som Det bysantinske riket, håpet å samle riket igjen.

Men gjenforeningen lyktes ikke før under Justinian 1 på 500-tallet. Takket være Justinians briljante general Belisarios ble gotere og vandaler fordrevet fra de tidlig­ere romerske besittelsene i Spania og Afrika.

I 536 kronet generalen sin suksess ved å innta Roma og kaste ut goterne. Rikets opprinnelige hovedstad var igjen på romersk-bysantinske hender.

Justinian sto nå i spissen for den vest­lige verdens største imperium og begynte å reformere loven slik at alle folk ble likestilt – så lenge de var kristne.

Han hadde ambisjoner om å skape et kristent stor­rike der gammel, hedensk overtro var fordrevet. Derfor var det f.eks. strengt forbudt å banne i Guds navn.

“Slike synder er skyld i både hungersnød og jordskjelv og plager,” var begrunnelsen i Justinians nye sivile lovsamling, Corpus juris civilis.

Men Justinian hadde arvet et nedslitt rike. Tiår med kriger mot bl.a. hunerne på 400-tallet hadde tappet statskassen.

Og uten penger til vedlikehold hadde veier og akvedukter forfalt. Alt dette ville Justinian rette opp. Snart ble skatt­ene økt, og myntene rullet inn.

Skatten ble fastsatt etter hva den enkelte eide, så oppkreverne dro riket rundt og endevendte folks hjem for å bedømme verdien av hver husstand.

Noen rykter sa til og med at det ble bygd skumle fangehull der skattesnytere risikerte å havne hvis de ikke betalte.

For å unngå opptøyer sikret keiseren seg folk­ets hyllest ved å arrangere de ytterst populære hesteveddeløpene i Konstantin­opels hippodrom, der det var plass til 100.000 tilskuere.

Tiltakene virket, og i løpet av få år blomstret hovedstaden igjen. Kronen på Justinians verk var byggingen av kate­dralen Hagia Sofia.

Da den sto ferdig i 537, var den verdens største kirke.

Med mange seire på slagmarken og en keiser som var elsket av folket, virket det enorme bysantinske riket uovervinnel­ig i 541.

Men snart skulle noen små lopper skape kaos i imperiet.

Korn og vin råtnet på åkeren

Ikke lenge etter pestutbruddet i Pelusium ble bl.a. Gaza og Jerusalem hjemsøkt. De syke fikk høy feber og svarte byller i korsryggen og armhulene.

Nesten samtlige av datidens krøniker peker på Afrika som smittens opphav, men dagens forskere er mer i tvil. En nyere teori går ut på at sykdommen kom fra India.

Skip fra f.eks. handelsbyen Barigaza i Nordvest-India seilte opp gjennom Rødehavet og la til kai i havnebyer i Nord-­Afrika. Om bord var det trolig rotter med pestbærende lopper.

Rottene ble selv smittet av loppebitt og kunne nå videreføre sykdommen.

Når dyret døde, hoppet loppene videre til en ny vert − rotter eller mennesker. Indisk krydder og tøy ble fraktet videre nordover med karavaner til bl.a. Pelusium.

Med karavanene reiste også pestlopper i menneskets hår eller i varene som ble fraktet. En infisert loppe kunne overleve i mange uker.

I 541 spredte pesten seg i middelhavsområdet, og katastrofen utviklet seg raskt. På den tiden foretok den syriske presten Johannes av Efesos en reise i keiserriket.

Den sjokkerte kirkefaderen fikk se pestens herjinger med egne øyne.

“I disse områdene så vi ødelagte, plagede landsbyer. Det lå lik på bakken uten at noen samlet dem opp,” skriver han.

Andre steder ble lik slept til gravplasser dagen lang, forteller kirkefaderen. Kyr og geiter løp fritt omkring fordi eierne var døde. Pesten fikk landbruket til å falle fra hverandre.

“I alle områdene vi passerte, sto fruktbare åkrer med hvit, kneisende hvete, men det var ingen til å høste hveten,” noterte Johannes.

Pesten gjorde sitt inntog i Konstantin­opel sommeren 542, og den spredte seg som ild i tørt gress.

Den tett befolkede byen med ca. en halv million innbyggere var verdens største, og ifølge historikeren Prokopios kom dødstallet opp i 5000-10.000 om dagen.

Likene hopet seg opp i gatene, for graverne klarte ikke å holde tritt og få alle i jorden.

“På denne tiden var det en plage der hele menneskeheten var ved å bli utryddet,” lyder Prokopios.

Keiserparet får kritikk

Ikke engang i palasset i Konstantinopel kunne Justinian og hans kone Theodora unngå dødsstanken, for tusenvis av lik råtnet i sommervarmen.

Keiseren ga til og med tillatelse til at de døde kunne skaffes av veien uten kristen begrav­else.

I stedet ble likene kastet i Bosporosstredet eller seilt til forstaden Sycae på den andre siden av stredet.

“Graverne klatret opp i Sycaes festnings­tårn og fylte dem med lik. Resul­tatet var at det sivet en fæl stank gjennom byen og gjorde beboerne urol­ige,” beretter Prokopios.

Likene forfalt så fort at graverne måtte sy de døde inn i sekker, ellers falt de fra hverandre før de fikk båret dem bort på bårer.

Det viste seg fort at det ikke var nok bårer i byen, så keiseren beordret produksjon av 600 nye hos byens snekkere.

Justinians handlinger imponerte ikke kritikerne. Bak sine lovord var heller ikke Prokopios noen beundrer av herskeren − i det hemmelige skriftet Anekdota omtaler han Justinian som “grådig og ondskapsfull.”

Mens pesten herjet vokste kritikken mot keiseren, spesielt blant rikets overklasse og offiserene som i årevis hadde vært motstandere av hans kone Theodora.

Under kroningen i 527 hadde Justin­ian sjokkert den konservative eliten ved å gjøre sin 20 år yngre kone til medhersker. Men de færreste våget å lufte misnøyen sin offentlig.

Overklassen ble også hardt rammet av pesten og klaget over “skandaløs profitt” da byens gravere forlangte dobling av lønnen til to gullstykker for å slepe bort likene av råtnende slaver.

Mangel på arbeidskraft gjorde at lønningene føk i været, og bare det å få vasket klær ble tre ganger så dyrt. Det tok heller ikke lang tid før den livlige handelen på markedene forsvant og det brøt ut hungersnød.

Spesielt i byene sultet folk fordi bønd­ene ikke ville levere varer av frykt for smitten. Justinian utstedte et forbud mot å skru opp prisene, men matmangelen fikk folk til å betale nesten hva som helst.

I den syriske byen Antiokia kunne et brød byttes mot en ku.

For keiseren betydde krisen at skatteinntektene skrumpet inn, og for å spare på edle metaller ble Justinian nødt til å bruke mindre gull, sølv og kobber i rikets mynter.

De ble gjort mindre − eller fremstilt av jern og bly.

Arkeologiske funn viser at f.eks. kobbermyntene ble 23 pst. lettere under pest­utbruddet enn i tiden før pesten.

Justinian hadde ikke noe valg – han måtte øke skattene enda mer, selv om det bare gjorde ham enda mer upopulær.

Et av keiserens mest kontroversielle tiltak var bestemmelsen om at bøndene ikke bare skulle betale sin egen faste skatt; de skulle også betale skatt som de avdøde naboene skyldte.

Sykdom skulle fordrives med bønn

For bysantinerne var massedøden en gåte.

Legene var maktesløse, og epidemien utløste religiøs panikk.

Folk strømmet til kirkene for å påkalle Guds nåde. Den greske historikeren Agathias var en av mange som lurte på om pesten kunne være Guds straff.

“Noen mener at guddommelig vrede er årsaken til ødeleggelsene. En utmålt, rettferdig gjengjeld for menneskets synd i form av en desimering av hele befolkninger,” skriver Agathias i sitt verk Histor­ia fra 500-tallet.

Det hjalp ikke på omverdenens forståelse at pestofrene så ut til å være besatt av demoner: De snakket i villelse, og mange av dem kastet seg i sjøen for å avkjøle den brennende varme huden.

Den usedvanlige oppførselen fikk prester til å prøve å helbrede folk med eksorsisme.

“De betraktet dem som unaturlige vesen­er i menneskelig forkledning og prøvde å rense dem ved å fremsi de hellig­ste navnene og drive ut ondskapen, men oppnådde ingenting, for alle døde,” forteller Prokopios.

Sykdommen kunne utvikle seg så fort at noen smittede falt om og døde der de gikk og sto. Folk begynte derfor å sy navnet sitt i klærne. Dersom de ble funnet døde, kunne man identifisere dem slik at familien ble varslet.

I løpet av året 542 ble det tydelig at epidemien rammet alle samfunnslag, for selv Justinian ble syk. Mens keiseren svevde mellom liv og død, overtok Theodora makten, men det syntes ikke innbyggerne noe om.

I ungdommen hadde hun vært skuespiller, danser og ifølge noen rykter til og med prostituert. I sin kirkehistorie kaller Johannes av Efesos keiserinnen for “den uverdige Theodora.”

Men keiserinnen lot seg ikke forstyrre av sladder­en.

Nå hadde hun adgang til rikets skatt­kiste og bygde bl.a. pestsykehus og barnehjem til alle barna som pesten hadde gjort foreldreløse.

Nabo overfalt det svekkede riket

Theodoras gode gjerninger gjorde ikke misnøyen med henne mindre.

Selv om keiseren offisielt hadde gitt sin kone en andel i makten, fryktet Theodora et kupp. Keiserparet hadde ingen barn, og Theodoras fargerike fortid svekket hennes autoritet.

Under epidemien oppholdt Theodora seg hele tiden i Konstantin­opel, der hun sørget for at keiseren ble tatt hånd om av de beste legene. Her kunne hun også holde øye med eventuelle rivaler.

Den alvorligste utfordreren til keisertronen var general Belisarios, som hadde gjenerobret Roma og samlet det gamle Romerriket. Generalens popularitet i folket var for stor til at han kunne bli fengslet og henrettet.

I stedet kommanderte keiserinnen Belisarios til slottet, og foran hele hoffet beskyldte hun ham for kuppforsøk og forsøk på å forgifte keiserparet. Sannsynligvis var anklagene helt grunnløse.

“Selv om ingen av anklagene kunne bevises, ble Belisarios avskjediget på ordre fra keiserinnen,” skriver Prokopios.

Da generalen var ute av spillet, fortsatte keiserinnen med å herske til Justinian kom seg i løpet av 543 og kunne overta styringen igjen.

Etter pesten lå riket nesten øde. Bare i Konstantin­opel var nesten 40 prosent av innbyggerne døde, og i hele riket hadde millioner mistet livet i løpet av pandemiens første år.

Pesten tynnet også ut i Justinians hær. Langs grensen til rivalien Perserriket sto keiserens festninger halvtomme. Den persiske herskeren Khosrau 1 var ikke sen om å utnytte svekkelsen.

Sikker på en rask seier marsjerte perserkongen i 543 inn i den romerske provinsen Armenia i dagens Aserbajdsjan.

Justinian skyndte seg å gjeninnsette Belisarios, som lojalt marsjerte mot perserne.

Hæren hans hadde skrumpet inn, men under det første møtet med den persiske ambassadøren ankom Belisarios med 6000 av sine beste menn − alle iført lett jaktutstyr.

Trikset virket: Perserne var overbevist om at dette måtte være fortropp­en − og at Belisarios holdt den virkelige hæren i bakhånden.

Perserkongen trakk tilbake troppene sine, og da hæren kort etter ble rammet av pesten, forlot han raskt provinsen.

Lur taktikk reddet hovedstaden

I midten av 540-årene var de verste pestutbruddene overstått i Det bysantinske riket − muligens fordi mange av de overlevende hadde blitt immune eller fordi færre mennesker ga mindre smittefare.

Men nedturen fortsatte for Justinian da hans handlekraftige kone døde i 548. Dødsårsaken er ukjent, men ingenting tyder på at hun døde av pest. Vår tids forske­re peker på brystkreft.

Uten Theodora ved sin side ble Justinian forvandlet til en ensom mann med en enorm oppgave.

Eksperter mener at pesten kostet bortimot fire millioner mennesker rundt Middelhavet livet før den ebbet ut i 549.

I hele keiserriket mener man at syv millioner eller hver fjerde av Justinians 27 millioner undersåtter mistet livet.

Pandemien etterlot et svekket rike. Snart gjenerobret vestgoterne Spania, og i Italia var østgoterne på sterk fremmarsj. Samtidig gjorde flere romerske generaler mytteri og plyndret landet.

Igjen ble det sendt bud etter Belisarios, som ble satt til å gjenerobre Italia – med bare 4000 mann. Etter fire år med harde kamper var Roma igjen på bysantinske hender, og østgoterne flyktet.

Men kamp­ene hadde tæret på Belisarios.

Han sa fra seg kommandoen og trakk seg tilbake. Den uovervinnelige generalen hadde vært en vesentlig årsak til at pesten ikke fikk større følger for riket.

I år 555 nådde Det bysantinske riket sin hittil største utbredelse.

Med gjenerobringene i vest og flere utvidelser mot øst klarte Justinian å utvide keiserdømmets areal med over 45 pst. sammenlignet med da han kom på tronen 28 år tidligere.

Men dette høydepunktet markerte også slutten på bysantinernes storhetstid. I de neste årene vendte både pesten og ytre fiender tilbake. Justinians håp om å holde riket samlet ble knust.

Allerede i 558 slo den dødelige epidemien igjen til i Konstantinopel og kostet både menneskeliv og skatteinn­tekter. Justinians løsning var å skjære ned på soldatlønningene.

Det førte til at flere garnisoner begikk mytteri.
Uten å møte motstand nådde bulgarske krigere nesten uhindret frem til Konstantinopels porter i 559. Justinian overtalte den aldrende Belisarios til å redde hovedstaden enda en gang.

Generalen tok på seg oppgaven, men uten en tilstrekkelig hær måtte han tenke ut et nytt listig triks: Frivillige bønder og innbyggere fra Konstantinopel ble utstyrt som soldater med sverd og skjold.

Med denne lite kampdyktige hæren tok Belisarios oppstilling foran Konstantin­opels murer.

På ordre fra generalen begyn­te de forkledde sivilistene å banke sverdene sine mot skjoldene. Lyden fra de mange “soldatene” fikk bulgarerne til å flykte.

Men seieren ga bare det hardt pressede riket en kort utsettelse. Eldet av de mange årene i felten døde den 60 år gamle Belisarios i 565.

Uten den listige generalen var Justinian maktesløs da langobard­ene strømmet inn i Italia for å plyndre og herje.

Noen måneder etter generalen døde også keiseren – 83 år gammel. Frankerne bet seg fast i Gallia, og langobardene tok hele Italia i 568.

Før 600-tallet hadde de fleste av Belisarios’ erobringer gått tapt.

Imperiedrømmen ble knust

Krigene splittet Det bysantinske riket og betydde bl.a. at krigsflyktninger spredte seg − og dermed spredte pesten seg igjen. De neste 200 årene raste pestepidemier hele 18 ganger i bl.a. Frankrike.

“Det døde så mange i hele regionen at det ikke var mulig å telle dem. Det var så stor mangel på kister og gravsteiner at ti eller flere lik ble lagt i samme grav,” skriv­er biskop Gregor fra Tours i 571.

I 602 ble Det bysantinske riket kastet ut i en borgerkrig, og muslimske hærer benyttet anledningen til å invadere Midtøsten. De gamle romerske provinsene Syria og Egypt ble muslimske i hhv. 637 og 640.

I dag mener forskerne at da pesten etter flere nye utbrudd ganske uforklarlig forsvant rundt år 750, hadde den kostet bortimot 25 mill. livet.

Bysantinernes kontroll over store deler av Europa var brutt, og verdensdelen gled inn i den mørke middelalder. Arven fra antikken ble glemt, og småriker begynte å prege kontinentet.

Selv minnet om den justinianske pesten bleknet − så Europa var helt uforberedt da svarte­dauden banket på i 1347.