Den udugelige legion

Gallerne gjorde opprør

Den 14. legion ble opprettet vinteren 58 f.Kr. av Julius Cæsar nord i Italia.

Den berømte hærføreren trengte tropper til sin ambisiøse erobring av Gallia, som omfattet dagens Frankrike og Belgia. Rekruttene var først og fremst unge menn i alderen 17-20 år.

De var alle romerske borgere og underskrev ved rekrutteringen en kontrakt på 16 års tjeneste før de sverget på at de ville tjene og om nødvendig dø for Roma.

Fra da av var legionen soldatenes nye familie.

De fire første årene besto den nyopprettede legionens oppgaver i å holde vakt ved militærleire, eskortere forsyningskolonner og høste hvete til Cæsars sju andre legioner.

I disse årene erobret Cæsars hærer store deler av Gallia i en rekke slag som sikret hærføreren ære og misunnelse hjemme i Roma.

Sensommeren 54 f.Kr. beordret Cæsar legionene sine i opplag for vinteren. 14. legion ble sendt til Atuatuca i dagens Belgia, der Cæsar hadde inngått en fredsavtale med blant annet stammekongen Ambiorix.

I likhet med mange andre gallere begynte Ambiorix imidlertid å bli grundig lei romerne, og hadde sammen med en rekke andre konger planlagt et felles opprør som skulle drive romerne ut av Gallia.

Uvitende om Ambiorix’ planer ankom 14. legion Atuatuca, der legionærene slo leir for vinteren. Romerne hadde akkurat gjort ferdig leiren og palisaden rundt da Ambiorix angrep fortet med sine 10.000 krigere.

Romerne rakk så vidt å stenge portene før gallerne trengte inn i leiren. Og etter et par mislykkede forsøk på å forsere palisadene, ga Ambiorix opp.

I stedet sendte han beskjed til romerne om at han ønsket å forhandle fred.

Overfor to romerske offiserer erklærte Ambiorix – ifølge Cæsars opptegnelser – at de andre stammene hadde tvunget ham til å angripe romerne, og at en stor germansk hær var på vei til Atuatuca.

Nå som Ambiorix hadde gjort sin plikt, ville han garantere fri passasje hvis romerne dro sin vei øyeblikkelig.

Legionen ble utslettet

Kongens beskjed skapte oppstandelse i den romerske leiren.

Enkelte argumenterte for at legionen straks burde forlate området.

Nestkommanderende, Marcus Cotta, var dypt uenig: «Hva er mer uansvarlig og uprofesjonelt enn å følge en fiendes råd», protesterte han, uten å bli hørt. Til slutt forlot de området.

Bare kilometer fra leiren ble legionærene angrepet av Ambiorix' krigere, som hadde ligget på lur i skogen.

Legionærene kjempet tappert en halv dag, men til slutt ble linjene gjennombrutt av gallerne.

Det meste av legionen ble utslettet, bare en mindre gruppe klarte å komme seg helskinnet tilbake til den forlatte leiren, med fienden like bak.

Blant de flyktende var standartbæreren. Han hadde legionens mest dyrebare symbol i hendene – sølvørnen.

«Da han ble overmannet av en stor flokk fiender, kastet han stangen med ørnen inn over palisaden og ble selv drept foran leiren, mens han kjempet med stort mot», forteller Cæsar.

Imens stengte kameratene portene og holdt fienden ute frem til det ble natt.

Da gallerne neste morgen angrep leiren på ny, møtte de ingen motstand. Samtlige av den 14. legions siste soldater hadde begått selvmord.

Nyheten om utraderingen av den 14. legion nådde snart Roma. De få gangene i romersk historie der en hel legion var blitt utslettet, hadde aldri nummeret på legionen blitt brukt om igjen.

Den ærekjære Cæsar ønsket imidlertid ikke å bli minnet om katastrofen i Atuatuca, og opprettet derfor en ny 14. legion.

Cæsar glemte likevel aldri Ambiorix' svik. Etter å ha knust gallernes opprør gikk Cæsar i gang med systematisk å ødelegge livsgrunnlaget til Ambiorix og hans stamme.

Alle byer ble brent, kornlagre beslaglagt og dyr drept.

Enhver galler som ble tatt til fange, ble enten drept eller solgt til slavehandlere.

«Hvis noen hadde skjult seg, ville de sannsynligvis likevel dø av mangel på alt når hæren ble trukket tilbake», skrev Cæsar kaldt i sine opptegnelser.

I Spania ventet nok en ydmykelse

14. legion hadde fått den verst tenkelige fødselen, men med gjenfødselen hadde Cæsar gitt den en ny sjanse.

Men om han hadde hatt store forhåpninger til legionen, så forduftet de nå raskt.

Like etter gjenopprettelsen satte hærføreren legionen til å holde vakt ved et fort som forgjengerne deres hadde etterlatt i Ambiorix' gamle område.

Fortet ble angrepet av en germansk stamme på streif, og kampen kostet nesten tusen soldater livet fordi deler av legionen i kampens hete overhørte offiserenes ordrer.

I det strenge romerske militære systemet kunne brudd på disiplinen i verste fall utløse dødsstraff.

De fleste synderne hadde imidlertid falt i slaget, så Cæsar lot det passere. Men ingen var i tvil om at han var rasende på 14. legion for å ha sviktet nok en gang.

I år 49 f.Kr. brøt borgerkrigen mellom Cæsar og det romerske senatet ut. Etter først å ha sikret seg Italia, ga Cæsar ordre til en rekke av sine legioner om å rydde Spania for senatstro legioner.

Nå fikk den 14. legion en ny anledning til å vise hva den var god for. I det nordlige Spania støtte Cæsars menn på fem fiendtlige legioner.

Mellom de to hærene lå en liten bakketopp, og Cæsar beordret straks 14. legion å innta den strategisk viktige høyden.

Fienden hadde forutsett Cæsars plan. Mens 14. legion kjempet seg opp bakken, inntok de fiendtlige legionene toppen.

Fast bestemt på ikke å skuffe Cæsar, fortsatte 14. legion oppover i et stormangrep.

De senatstro troppene trakk imidlertid fordel av høydeforskjellen og presset langsomt Cæsars legionærer nedover.

Og da det kom flere tropper som angrep 14. legion fra flankene, fikk de unge soldatene panikk og startet en vill flukt ned fra høyden.

Cæsar, som hadde vært vitne til den ydmykende retretten, tok resolutt kommandoen over en av sine mest erfarne legioner og angrep høyden fra en ny side.

Det endte med seier, men 14. legion hadde nå sviktet Cæsar for tredje gang.

Han bestemte derfor at den udugelige legionen heretter bare skulle settes til oppgaver der den ikke kunne gjøre skade.

Da Cæsar kort etter inntok Nord-Afrika, ble 14. legion parkert i det som i dag er Tunisia.

For soldatene i 14. legion var håpet om å gjenvinne Cæsars tillit knust.

Fra tid til annen nådde nyheten dem om hærførerens storslåtte seire med andre legioner, men selv satt de og kjedet seg i Tunisia.

Legioner smeltet sammen

Cæsar ble myrdet i år 44 f.Kr. Snart overtok Oktavian – senere keiser Augustus – makten og ga seg til å omorganisere den romerske hæren.

Antall legioner hadde under borgerkrigen økt til 59. Augustus reduserte tallet til 28 ved å pensjonere titusenvis av soldater og slå sammen flere av legionene.

14. legion fikk tilført soldater fra en annen legion og ble omsider hentet hjem fra skammekroken i Afrika.

Soldatenes nye destinasjon var Germania, der legionen fikk en ny mulighet til å vise seg frem.

I år 12 f.Kr. innledet Augustus erobringen av Germania, og kjernen i invasjonsstyrken var 35.000 legionærer – blant dem 14. legion – som nå veltet inn over Rhingrensen.

De neste 28 årene utkjempet 14. legion en av romersk histories mest brutale og blodige kriger i dagens Tyskland og Tsjekkia. Kampene kulminerte i år 15 e.Kr., da 100.000 romere og germanere barket sammen.

Germanerne ble ledet av høvdingen Arminius, som seks år tidligere hadde utslettet tre legioner ved Teutoburgerskogen og påført Roma et ydmykende nederlag.

Kampen ble derfor fra begge sider ført med en usedvanlig råskap: «Blodbadet fortsatte fra den femte timen til langt på natt.

Fiendens lik og våpen lå spredt over 11 mil (ca. 16 km, red.)», forteller Tacitus om slaget som romerne vant.

For 14. legion betydde den langvarige krigen at legionen som Cæsar hadde hatt så stor mistillit til sakte utviklet seg til en av de mest driftssikre og brutale legionene i den romerske hæren.

Felttog i Britannia ble en triumf

I år 41 ble Claudius utropt til keiser, og den nye herskeren trengte en rask og spektakulær militær seier.

Godt og vel 90 år tidligere hadde Cæsar sendt en flåte til Britannia, men deretter forlatt øya igjen. Siden hadde de fleste romere glemt øya mot nord.

Keiser Claudius så for seg det regnvåte øyriket som et opplagt mål.

Våren 43 beordret han 14. legion og tre andre legioner til den franske nordkysten, og få dager senere stevnet romerske skip mot den sør-engelske kysten.

Kelterne i Nord-Frankrike hadde advart de britiske stammene om romernes planer, og britene hadde da også ventet ved kysten for å gå til angrep.

Men romerne var blitt forsinket av en storm, og britene hadde dratt hjem igjen i den tro at fienden hadde gitt opp. Legionene kunne derfor uhindret gå i land.

På bare noen måneder okkuperte de kampvante legionærene det meste av Sør-England.

14. legions yngste soldater hadde 12 års krigserfaring fra Germania, mens de eldste hadde kjempet i hele 32 år. Brutale kamper hadde gjort legionærene til elitetropper uten frykt eller nåde.

De dårlig organiserte britene hadde ingen sjanse. Etter to store slag var den sterkeste og mest krigerske av stammene slått så grundig at de fleste andre stammene i sør ga opp å utfordre romerne.

Bare i Wales fortsatte stammene motstandskampen, men 9 år etter landgangen måtte også opprørsstyrken gi tapt for den 14. legion.

Seieren over opprørerne var nok en triumf for 14. legion og Roma.

Handelen blomstret i den nyanlagte Londinium, og i provinshovedstaden Camulodunum (dagens Colchester, red.) hadde kolonister og britiske handelsmenn anlagt en mindre storby med romerske bad, teater og et enormt tempel til ære for keiser Claudius.

Britene gjorde opprør

I år 60 døde kongen av iceni-stammen, som lenge hadde hatt en vasallavtale med Roma.

Ifølge kongens testamente skulle romerne arve halve riket hans, mens den andre halvparten tilfalt kona Boadicea.

Men ifølge romersk lov kunne ikke kvinner arve menn, og den romerske provinsadministratoren sendte sine menn til Boadicea for å overta hele boet.

Da dronningen nektet, ble hun pisket og hennes to unge døtre voldtatt. Deretter ble den avdøde kongens mannlige slektninger ført bort i lenker.

Boadicea sverget på at hun skulle hevne seg selv, sine døtre og sitt folk.

På kort tid overtalte en rasende Boadicea de andre stammelederne til et samlet angrep på romerne.

I månedsvis samlet britene våpen og utstyr, og da Britannias guvernør, general Paulinus, sommeren 61 dro ut med 14. legion for å nedkjempe de siste opprørslommene i Wales, slo Boadicea til.

«Vi skal vise dem at de er harer og rever som prøver å herske over hunder og ulver», ropte dronningen før de 120.000 krigerne satte seg i bevegelse.

Byen Camulodunum ble raskt inntatt, og det hele utviklet seg snart til et sant blodbad. Tusenvis av menn, kvinner og barn – romere såvel som briter – ble torturert og slaktet i hevnrus.

«De hengte opp de fremste kvinnene, skar brystene av dem og sydde dem til leppene deres slik at det så ut som om de spiste dem», skriver Dion Kassios.

Til slutt stakk britene byen i brann og dro videre.

Nordøst for Camulodunum ble halvparten av 9. legion angrepet og utslettet av stammekrigerne som hadde ligget på lur.

Nå nådde nyheten om opprøret frem til Paulinus og 14. legion, som i all hast snudde og marsjerte mot sørøst.

Her ble de 5000 legionærene møtt av rundt 2000 pensjonerte veteraner fra 20. legion og 3000 hjelpetropper og ryttere fra dagens Nederland.

I mellomtiden hadde Boadiceas hær ifølge Dion Kassios kommet opp i 230.000 mann – andre historikere angir imidlertid et lavere tall.

De feide over Sør-England som en flodbølge og utslettet tre byer og drepte over 70.000 sivile.

Britisk dronning oppildnet til kamp

Det endelige oppgjøret skulle stå på sletten ved elven Anker, et sted Paulinus hadde valgt med omhu. Ved elven var sletten bred, før den snevret inn i V-form.

Paulinus stilte troppene sine opp på det smaleste stedet slik at Boadiceas enorme hær ville være nødt til å angripe frontalt.

Deretter red han opp foran de oppmarsjerte troppene.

«Kamerater, tiden er inne for å være målrettet, for å vise vågemot. Hvis dere vinner over denne fienden, vil ingen andre lenger kunne motstå oss!» ropte generalen ifølge Dion Kassios.

Tause så legionærene at Boadicea fra sin stridsvogn talte på samme måte til sine krigere:

«I dette slaget må dere vinne eller dø! Dette er en kvinnes beslutning. Når det gjelder dere menn, så kan dere velge å leve og være slaver hvis det er det dere vil!»

Et brøl steg opp fra menneskehavet. Boadicea ga signal til angrep, og stammekrigerne bruste mot den lille romerske styrken. Legionærene rørte seg ikke av flekken.

Da de første britene hadde kastet spydene sine, hørtes de romerske hornene. 14. legion stilte raskt opp tre enheter i kileformasjon og gikk til angrep.

Kileformasjonen var helt ukjent for britene, og da de første krigerne nådde frem, hadde de ingen anelse om hvordan de skulle takle angrepet.

Beskyttet av skjold på alle sider og med sverd som stakk ned alt i sin nærhet, fungerte de romerske kilene som plogskjær som freste gjennom de uorganiserte britiske linjene.

Samtidig angrep også det romerske rytteriet britene fra hver flanke.

Desperate forsøkte krigerne å holde stand, men ingenting så ut til å kunne stoppe legionærene.

Selv Nero var stolt

De forreste britene prøvde å komme seg unna, men menneskehavet bak dem gjorde all flukt umulig.

Nå satte panikken inn. Tusenvis av krigere presset seg bakover, men ble trampet ned av sine egne på vei forover.

Skritt for skritt ble britene presset tilbake – bare for å oppdage at vognene som de seierssikre krigernes familier hadde ankommet i, sperret veien for flukten.

14. legion hadde ikke tenkt å la britene slippe. Krigere, kvinner, barn, hester – alt ble meid ned.

To timer etter at slaget begynte, var blodbadet omsider slutt. 80.000 døde briter lå igjen.

Romerne hadde bare mistet 400 mann. Boadicea overlevde slaget, men tok senere gift.

Da nyheten om seieren nådde Roma, ble 14. legion brått den mest berømte hærenheten i romersk historie.

På markedsplasser, i badene og i vertshusene snakket romerne stolt om den uovervinnelige legionen som hadde blitt stående og knust britenes gigantiske hær og dermed reddet den romerske provinsen.

Selv keiser Nero uttalte at 14. legion fra nå av skulle være kjent som «hans mest effektive legion».

Soldatene i den 14. legion bar sin nyvunne berømthet med ære og stolthet – skampletten fra Atuatuca var endelig vasket bort en gang for alle.