Shutterstock
Romernes bedste ven

Det siste farvel til en høyt elsket venn

I det gamle Roma elsket romerne sine firbeinte venner så høyt at de etterlot følelsesladde inskripsjoner på hundenes gravsteder. Spesielt én hundegrav vitner om stor kjærlighet og smertefullt savn.

Oldtidens romere satte sine hunder høyt.

Så høyt at satirikeren Juvenal mistenkte at om de måtte velge mellom å redde hunden eller ektefellen, så ble det hunden.

Denne gravskriften fra Roma viser det nære forholdet:

Gallia avlet meg, og perleøsters fra det rike havet ga meg mitt navn. Æren ved navnet passer til min skjønnhet.

Jeg var trent til å streife modig omkring i uutforskede skoger og jage loddent vilt i bakkene, uvant med å være bundet fast med tunge lenker eller bli brutalt slått på min snøhvite kropp.

For jeg var vant til å ligge på min herres og herskerinnes fang og mestret kunsten å hvile på mitt utlagte teppe.

Selv om jeg i sin tid var i stand til å uttrykke mer enn jeg hadde rett til med min uartikulerte munn – som tilhørte en hund – var ingen redd for gjøingen min.

Men jeg har allerede møtt min skjebne, rammet av en skjebnesvanger valpefødsel – jeg, som jorden nå dekker under denne lille marmorplaten.

Margarita.

(Navnet Margarita betyr perle).