Oldtidens romere satte sine hunder høyt.
Så høyt at satirikeren Juvenal mistenkte at om de måtte velge mellom å redde hunden eller ektefellen, så ble det hunden.
Denne gravskriften fra Roma viser det nære forholdet:
Gallia avlet meg, og perleøsters fra det rike havet ga meg mitt navn. Æren ved navnet passer til min skjønnhet.
Jeg var trent til å streife modig omkring i uutforskede skoger og jage loddent vilt i bakkene, uvant med å være bundet fast med tunge lenker eller bli brutalt slått på min snøhvite kropp.
For jeg var vant til å ligge på min herres og herskerinnes fang og mestret kunsten å hvile på mitt utlagte teppe.
Selv om jeg i sin tid var i stand til å uttrykke mer enn jeg hadde rett til med min uartikulerte munn – som tilhørte en hund – var ingen redd for gjøingen min.
Men jeg har allerede møtt min skjebne, rammet av en skjebnesvanger valpefødsel – jeg, som jorden nå dekker under denne lille marmorplaten.
Margarita.
(Navnet Margarita betyr perle).