Dødsfiender sto sammen mot Attila

Roma er en skygge av seg selv

Det asiatiske rytterfolket dukket opp ved Romerrikets grense cirka år 370 og slo seg ned nord for Donau. Der hunerne trengte inn i riket på sine røvertokt, etter­lot de en stripe av ødeleggelse gjennom landskapet.

Innbyggere ble massakrert eller tatt som slaver. Men hunerne møtte ikke spesielt stor motstand, for Roma hadde mistet mye av fortidens makt.

Riket var blitt delt i to, og den østromerske delen var i årevis blitt plaget av hunerne som måtte blidgjøres med stadig nye beskyttelsespenger.

Det vestromerske riket vaklet under presset fra vestgotere, burgundere, vandaler og flere andre folkeslag som hadde bosatt seg innenfor rikets grenser.

Formelt kalte de seg romere, men de benyttet enhver anledning til å grafse til seg land. Keiseren hadde så lite makt igjen at han nå bare var én av flere innflytelses­rike menn i det som skulle forestille hans vestromerske rike.

Mangelen på egen makt tvang derfor romerne til å søke fred med barbarene. Og noen av rikets mektige menn ante også nyttige allierte i folkegruppene:

De kunne brukes til å sette andre folkeslag på plass. Blant dem som tenkte slik var general Flavius Aëtius. Ingen romer kjente hunerne bedre enn han.

Aëtius’ barndom hos hunerne

I antikken var det vanlig at diplomat­iske avtaler ble beseglet med utveksling av gisler – ofte sønner av betydningsfulle menn slik at ingen følte seg fristet til å bryte pakten.

Flavius Aëtius var sønn av en romersk general og derfor et opplagt gisselemne. I barneårene hadde han levd i tre år blant hunerne mens de leide ut 10.000 soldater til den vestromerske keiseren i bytte for gull og gisler.

Da Flavius Aëtius kom hjem igjen, hadde han lært ikke så rent lite av vertskapet.

“En fremragende rytter, dyktig med buen og ikke dårlig med lansen.” Slik skrev romeren Renatus Frigeridus om den unge Aëtius.

Og enda viktigere: Ungdommen hadde stiftet vennskap som skulle få stor betydning i fremtiden.

Aëtius ble offiser slik som faren, og han steg langsomt i gradene inntil begiv­enhetene plutselig virvlet ham til topps. Da den vestromerske keiseren døde i 423, brøt det ut borgerkrig.

To rivaler kjempet om den ledige tronen: En mektig embetsmann som het Johannes og den bare fem år gamle keiseren Valentinian, representert ved sin mor.

“Keiser Valentinian 3 knuste tronran­eren Johannes,” noterte krønikeskriv­eren Cassiodorus, “og Aëtius fordrev med mirakuløst hell hunerne som var i Italia for å beskytte Johannes.”

Cassiodorus var diplomatisk taus om at “helten” Aëtius faktisk sto på Johannes’ side og at de omtalte hunerne var leiesoldater under hans kommando.

De hadde bare kommet for sent til å hjelpe Johannes, og Aëtius’ pris for å sende dem hjem igjen var posten som militær øverstbefalende i Gallia.

Vennskapet med barbarene hadde gjort ham til en av det vestromerske rikets sterkeste menn.

Alle mot alle i Gallia

En romersk general i Gallia kunne ikke ligge på latsiden. Årene gikk, og Aëtius hastet fra krig til krig mot vestgotere, burgundere og frankere som prøvde å tilrive seg nytt territorium. Hæren hans hadde ofte hunere som leiesoldater.

En ung mann ved navn Attila ble konge over hunerne i 434, og Aëtius tilbød ham en allianse mot burgunderne som hadde slått seg ned langs grenseelven Rhinen.

Romeren ønsket et nært forhold til den nye herskeren og ville sette et brysomt folkeslag på plass. Attila takket ja, og et blodbad fulgte.

“På slagmarken knuste Aëtius kongen over burgunderne som levde i Gallia, og han ga ham fred,” fortalte krønikeskriveren Prosper Tiro. “Men kongen nøt ikke freden lenge, for hunerne utslettet ham og hele folket.”

Ifølge antikke kilder ble 20.000 menn, kvinner og barn massakrert da de ville rytterne feide gjennom Rhindalen. Burgunderne kom ikke til å plage Aëtius på lange tider.

Men mange ble forferdet over deres skjebne, for burgund­erne hadde nylig tatt imot kristendommen. Og nå hadde hedenske barbarer utryddet dem med Romas velsignelse.

Forferdelsen ble bare større da Aëtius sendte en hunerhær tvers gjennom Gallia. Den skulle vestover og sette vestgot­erne på plass, men underveis plyndret soldatene hemningsløst, og de ofret til de hedenske gudene sine.

Mange romere så det som Guds straff da hunerne ble slått av de kristne vestgot­erne. Fiaskoen fikk hunerkongen Attila til å vende Aëtius ryggen så den romerske generalen mistet tilgang til de bru­tale leiesoldatene.

Dessuten fikk Attila stadig større makt og ville heller bruke soldat­ene sine til å bygge sitt eget imperium enn til leiesoldater.

Attila på frierføtter

Hunerne var borte, men Flavius Aëtius’ karriere og det romerske Gallia overlevde, for keiserens sterke general var en slu diplomat som behersket den romerske strategien divide et impera (splitt og hersk) til fingerspissene.

Han visste hvordan han kunne spille fiender ut mot hverandre. De beseirede burgunderne fikk f.eks. nytt land ved Alpene mot at de underkastet seg.

I nord allierte han seg med frankerne, og alanerne fikk det sentrale Gallia mot at de gjorde hærtjeneste hos ham. Den største fienden – vestgot­erne – sto nå helt alene og våget ikke å utfordre romerne.

Romerne respekterte Aëtius for hans store evner, og snart var han rikets kanskje mektigste mann. Mange brev av nasjonal betydning ble sendt til ham i stedet for til keiser Valentinian, som mange mente var udugelig.

På mange måter var Aëtius Romerrikets egentlige leder mens Valentinian hygget seg med jakt og fester.

Aëtius forsøkte også å lappe på forhold­et til Attila. Den østromerske diplomaten Priscus, som var en del av Attilas hoff, forteller at Aëtius bl.a. sendte Attila en lærd italiener som skulle fungere som hunerkongens privatsekretær. Men i 450 tårnet uværsskyene seg opp.

Attila hadde i årevis mottatt 1000 kilo gull fra det østromerske riket i beskyttelsespenger, men keiser Marcian innstilte betalingene.

Attila hadde allerede plyndret så grundig i østromernes område at det eneste stedet med store rikdommer som var igjen var hovedstaden Konstantinopel.

Men hunerkongen hadde ingen illu­sjoner om at rytterhæren hans kunne forsere byens mektige murer. Altså måtte han finne nye jaktmarker hvis soldatene hans skulle si seg fornøyd med utbyttet av plyndringene.

Den ringen som slaven Hyacinthus la i Attilas hånd på vegne av keiser Valentinians søster var det perfekte påskuddet for å føre krig mot vest.

Justa Grata Honoria var en kvinne med ambisjoner – og dem ville keiseren ha bukt med: Valentinian hadde tenkt å tvangsgifte henne med en ubetydelig adelsmann.

Som mottrekk hadde Honoria sendt bud til Attila i troen på at hun kunne kjøpe hans hjelp. Men i stedet for gull forlangte han å få henne som kone, samt halvparten av riket i medgift.

“Bak sin villskap var Attila en utspekulert mann, og han kjempet diplomatisk før han gikk til krig,” skrev den romerske krønikeskriveren Jordanes.

Men ingen romersk keiser kunne gi søsteren sin til en hedning som hadde flere andre koner fra før. Og kravet om store landområder var direkte absurd.

I bedre tider ville keiseren ha skummet av raseri, men Valentinian måtte nøye seg med å si nei så diplomatisk som mulig – og få Honoria giftet bort i en viss fart.

Dessverre for ham ville ikke Attila gi avkall på bruden og det halve riket. Sendebud red i skytteltrafikk mellom de to herskerne til hunerkongen avbrøt forhandlingene med en siste fornærmelse:

“Gjennom meg har Attila, min og deres herre, gitt dere beskjed om å gjøre slottet klart til ham,” lød ordene til keiser Valentinian. Da var hunerhæren allerede på vei, og det vestromerske riket sto foran sin skjebnetime.

Romerne trenger venner

Attila krysset Rhinen tidlig på våren i året 451, og ingen visste om han kom for å plyndre eller bosette seg. Ved hoffet ble keiser Valentinian rådet til å oppgi Gallia og samle styrkene sine ved Alpene.

Men Aëtius var sterkt imot planen. Den ville svekke riket og koste ham personlig makt som bygget på kontakten med de germanske folkene.

Og når generalen talte, måtte keiseren lytte, for ingen kunne måle seg med Aëtius’ talent og høye status som general. Dermed ble det til at Gallia skulle forsvares.

Men Aëtius fikk bare få forsterkninger, så han måtte klare seg med sine egne soldater.

I tillegg hadde han alanerne og burgunderne, som skyldte ham troskap, og fra nord kom frankere, saksere og andre som var villig til å sette fiendskapet på pause. Men det var ikke nok.

Hvis Aëtius skulle kjempe mot Attila, måtte han også ha vestgoternes mektige hær på sin side – vestgoterne som hadde plyndret Roma i år 410 og som Aëtius selv hadde utkjempet bitre kriger mot.

Men en allianse med dødsfienden fortonet seg som umulig. Nøden tvang likevel keiser Valentinian til å skrive et brev han slett ikke hadde lyst til å sende.

“Til det tapreste av folk, vi gjør klokt i å stå sammen mot denne despoten som vil gjøre hele verden til slaver,” lød det innsmigrende.

“Da du er en militær makt, så løs dine problemer ved å slutte deg til oss.”

Hvert ord var en lidelse for keiseren, for i praksis anerkjente han vestgoternes konge som likemann. Men brevet fikk et hjertelig svar:

“Goterne vet hvordan de skal kjempe mot denne forhatte fienden,” lød det fra kong Theoderik. Vestgoterne ville gjøre felles sak med romerne.

Attila herjer i Gallia

Mens hele Gallia rustet seg til kamp, marsjerte Attila vestover. I tillegg til hunere talte hæren hans østgotere, gepider og en hel del andre germanske folkeslag.

Samt­lige hadde underkastet seg hunerne for å unngå å bli utslettet. Historikerne har beregnet at hæren i alt var på mellom 20.000 og 40.000 huniske og germanske soldater.

Størstedelen av Attilas hær var til hest, og rytterne plyndret landsbygda i en bred stripe der Attila for frem. Gårder og landsbyer lå forsvarsløse, og sterke bymurer var ingen hindring.

I motsetning til mange andre av historiens nomadefolk kunne hunerne bygge beleir­ingsmaskiner. Den kunsten hadde de nok lært av romerske og greske slaver.

I april inntok hunerne Metz, og da hæren var ferdig med å plyndre og myrde, ble byen brent ned til grunnen.

Hunerkongen spredte så mye frykt blant de romersk-galliske innbyggerne at de omtalte ham som “flagellum Dei” – Guds pisk – en straff for syndene deres. Etter Metz dro Attila til Orléans. Der prøvde han å sprenge byporten med rambukker.

De hamret løs, men Orléans ble holdt av alanerne, og alanerkongen forsvarte seg hardnakket fordi han visste at romerne og vestgoterne var i ferd med å samle styrkene sine. I juni kunne de se unnsetningen ute i horisonten.

“Murene skalv under rambukkenes slag og holdt på å gi etter da Aëtius kom, og goternes kong Theoderik og sønnen Torismund hastet til byen med hærene sine og drev bort fienden,” skriver biskop Gregor fra Tours.

Unnsetnings­styrken var trolig på 20-40.000 mann, like stor som hunernes. Attila hadde startet felttoget sitt helt klar over fiendskapet mellom romerne og vestgoterne.

Han hadde nok ikke regnet med at de to bitre motstanderne ville slå seg sammen – enda det var deres eneste redning. Hunerkongen var klemt inne mellom byen og den romersk-­germanske hæren og måtte trekke seg til­bake og gi opp å ta Orléans.

Spådom advarer hunerkongen

Attilas hær hadde kurs tilbake østover mot Rhinen, men valgte å gjøre holdt. Oldtidens forfattere kaller stedet for de katalauniske marker, og historikerne mener at det er identisk med et område nær byen Châlons-en-Champagne, 215 km fra Orléans.

Kildene gir oss ikke noe klart svar på hvorfor hunerkongen stoppet opp. Kanskje hadde han tenkt å kjempe men lett etter den rette slagmarken med åpent land hvor rytterne hans kunne utnytte sin bevegelighet.

Eller kanskje ble han innhentet av forfølgerne, for hunernes vogner var tungt lastet med krigsbytte.

Under alle omstendig­heter ville slaget trolig bli avgjørende for Vestromer­rikets skjebne, og Attila bestemte seg for å spørre gudene til råds før opp­gjørets time.

Spåmennene hans studerte ku-innvoller og undersøkte merker på renskrapte bein. Etter dette felte de sin dom: Hunerne ville tape slaget, men fiendens leder ville falle, og hans død ville uthule seieren.

Attila håpet at spådommen gjaldt general Aëtius og var parat til å risikere et nederlag om de bare kunne få ryddet denne romeren av veien. Den geniale generalen hadde i årevis kjempet mot opprørere og holdt stumpene av det gamle keiserriket sammen.

Hvis han døde på slagmarken, sto det ingen klar til å fylle tomrommet – Romerriket ville sannsynligvis gå i oppløsning og bli lett å erobre.

Skjebneslaget kan begynne

Hærene sto fremdeles langt fra hverandre da det grydde av dag den 20. juni i år 451. Aëtius og Theoderiks styrker forlot sine leirer i grålysningen, og de måtte ut på en lang marsj før de fikk øye på hunerne.

Attila satt klar på hesten sin midt i slaglinjen og var omgitt av hunere. På flank­ene sto gepider og østgotere. De var de mektigste vasallene og satt til hest slik som hans egne menn.

I hæren inngikk også herulere, alemannere og andre mindre folkeslag. Romerne forestilte seg ofte at alle disse folkene var ville barbarer som kjempet i dyreskinn, men mange hadde trolig ringbrynjer og hjelmer av jern etter mange års kontakt med Romerriket.

Nå betraktet de rolig Aëtius’ hær der den marsjerte frem og inntok sin slagorden foran dem.

“Dere vet hvor svakt romernes angrep er,” ropte hunerkongen til mennene sine. “Mens de ennå er i ferd med å stille opp, blir de bremset, ikke av det første såret, men av støvet på slagmarken.” Att­ila mente at romernes forsiktighet var et bevis på at de var noen feiginger.

Romerhæren hadde ganske riktig stoppet opp der landskapet beskyttet mot angrep fra siden. Aëtius våget seg ikke fremover, for Attila hadde langt flere ryttere og de kunne komme rundt slaglinjen hans.

I stedet dannet han en kompakt mur av skjold og satset alt på at det tall­rike fotfolket hans kunne motstå fiendens utallige piler.

Nå var det opp til hunerkongen å ta det første skritt, og Attila tok imot utfordringen.

“Jeg vil kaste det første spydet mot fienden!” ropte Attila og red frem. Rytterne hans utstøtte kamprop og fulgte etter i vill galopp.

Skjoldmur skal stoppe rytterangrep

Lengst nord på slagmarken red Attilas alli­erte gepidere frem med lanser som var så tunge at rytterne måtte holde dem med begge hender.

Piler, spyd og frank­iske kasteøkser fløy mot dem, og mange av gepidenes ryttere falt om på slagmark­en. Resten red frem og jaget sine lange våpen inn i skjoldmuren.

Men på denne delen av slaglinjen sto kamptrente romere fra Gallia som hadde tjent lenge under Aëtius.

Tross gepid­enes voldsomme angrep skulle det mer til for å skremme veteranene som sto imot angrepet med spyd og store, ovale skjold. Kampen bølget frem og tilbake med tap på begge sider, men skjoldmuren holdt – inntil videre.

Situasjonen var den samme på motsatt side av slagmarken, der kong Theoderiks vestgotere også hadde dannet en tett forsvarslinje med skjoldene sine.

De ble angrepet av sine fjerne slektninger østgoterne, som de var blitt skilt fra da hunerne hadde trengt inn i Europa 75 år tidligere. Da hadde vestgoterne flyktet inn i Romerriket, og med tiden hadde de endt opp i Gallia.

Østgoterne valgte derimot å underkaste seg hunerne og hadde tjent dem i krig siden da. Slektskapet mellom de to gotiske folkene la ingen demper på blodtørsten i dette slaget, det forteller krønikeskriveren Jordanes:

“Mann mot mann tørnet de sammen, og kampen ble voldsom, forvirret, fryktelig og nådeløs. En kamp som ingen har sett maken til før.”

På begge flankene kjempet hæren innbitt, men ingen av partene klarte å få overtak­et. Det var i midten, der Attila angrep med sine hunere, at en avgjørelse begynte å avtegne seg.

Attilas seier er nesten i boks

På slagmarken brukte hunerne en enkel taktikk som hadde sikret dem seier på seier: De red frem i grupper mens de fyrte av en skur av piler mot fienden. Deretter trakk de seg til­bake og ga plass til en ny gruppe.

Rytterne stoppet ikke opp på noe tidspunkt, så de var svært vanskelige mål for fiendens bueskyttere og spydkastere. Moderne forsøk har vist at en rytter kan lære å skyte både fort og presist selv om hesten hans galopperer.

Det fikk alan­erne i midten av Aëtius’ slaglinje føle. De var selv rytterfolk og hadde bueskyttere til hest, men de var langt færre enn hunerne som angrep dem – alan­erne ble gjenstand for tusenvis av dødbringende piler.

Romerske kilder forteller at Aëtius hadde satt alanerne midt i slaglinjen fordi han ikke følte seg trygg på deres kamp­vilje. Med romere og vestgotere på hver side ville de forhåpentligvis være mindre fristet til å stikke halen mellom beina når det tok til å røyne på.

Men selv frykten for de alliertes hevn var ikke nok til at de holdt stand mot hunernes ubønnhørlige angrep. Alanerne vaklet og begynte å trekke seg tilbake.

Med tilbaketrekkingen ble det et stort hull midt i den romerske frontlinjen der hunerne kunne trenge uhindret gjennom. Nå så det mørkt ut.

Vestgoternes nærmeste enheter mistet motet, og da kongen deres prøvde å forhindre panikk, inntraff katastrofen: Kong Theoderik falt av hesten, og i forvirr­ingen ble han trampet i hjel av sine egne.

Slaget var så godt som tapt.

Krigslykken snur

Nå virket det som om ingenting kunne stoppe Attilas hunerhær der den prøvde å trenge gjennom hullet i fronten og komme bak romerne og vestgoterne. Men akkurat i seierens øyeblikk vendte lykken igjen.

Da slaget begynte, hadde kong Theoderik etterlatt sønnen Torismund på en åsrygg med utsikt over slagmarken. Her holdt han vakt med en rytterstyrke. Først nå galopperte han ned og angrep østgot­erne bakfra.

Ifølge enkelte historikere var det synet av faren som ble trampet i hjel som fikk Torismund til å sette inn angrepet – under alle omstendigheter var tim­ingen perfekt, for mens størstedelen av Attilas styrke var i ferd med å bryte gjennom rom­ernes og vestgoternes linjer, var hunerkongens flanke ubeskyttet.

Torismunds helt uventede fremstøt sendte de nærmeste motstanderne på flukt, og panikken grep om seg i hunernes slaglinje.

Attila og styrkene hans kjempet i hullet mellom romerne og vestgoterne, men nå så han prinsens rytt­ere nærme seg bakfra og skjønte at han ville bli klemt inne mellom to fiender.

Noen kilder forteller sågar at hunerkong­en holdt på å bli drept. Men Attila og mange av hans menn klarte å flykte tilbake til leiren. Her forskans­et de seg bak lange rekker av hestevogner og kjerrer og forberedte seg på forsvars­kamp.

Men solen gikk ned før det ble styr på alliansen av romere og germanske folk, og det var for sent å angripe. Torismunds hevn måtte vente til neste morgen. Begge sider hadde mistet mange menn, og døde og sårede lå strødd utover hele slagmarken.

Inne i hunernes vognborg ga hunerkongen sine folk beskjed om å gjøre i stand et likbål av hestesadler. Når fienden angrep, ville han kaste seg i flammene så han i det minste kunne få en ærefull død og ikke bli tatt til fange.

Men angrepet kom ikke.

Venstre hånd hogger av høyrehånden

Torismund hadde bare tanke for én ting: å utslette Attila og hunerhæren hans til siste mann, men general Aëtius var utspekulert og fikk ham på andre tanker.

Romeren minnet Torismund om at han hadde flere brødre, og samtlige kunne gjøre krav på tronen etter faren. Dersom han ville sikre seg makten selv, måtte han omgående dra hjem til Toulouse, vestgoternes hovedstad.

Vestgotere og romere kjempet riktignok sammen her og nå, men Aëtius var fullt klar over at den svake alliansen ikke ville vare evig. De sterke vestgoterne ville nok snart true Romer­riket på nytt, og da ville han kanskje få bruk for en ny all­i­­­anse med hunerne.

Da den ærgjerrige Torismund hadde dratt sin vei med hæren sin, lot Aëtius hunerne trekke seg uhindret tilbake til Ungarn. Men romerens strategiske maktspill ble ingen suksess.

Nederlaget ved de katalauniske marker hadde ikke knekket Attilas kampånd. Alt året etter kom han tilbake med sin ustopp­elige hær av hunere, og denne gangen trengte de helt ned i Italia.

Men felttoget i 452 ble Attilas siste. Året etter giftet han seg igjen og fikk enda en kone, og morgenen etter bryllupsfesten ble han funnet død. Han skal visstnok ha begynt å blø fra nesen og ble kvalt i sitt eget blod.

Hunernes mektige imperium ble delt mellom tre av Attilas sønner, men innbyrdes rivalisering svekket riket og vasallene så sitt snitt til å gjøre opprør.

Anført av gepidene rev flere germanske folk seg løs. I år 469 falt den siste av Attilas sønner i kamp, og hunerne ble oppslukt av andre folkeslag.

Husslaven Hyacinthus, som hadde overrakt Attila Honorias ring, ble tortur­ert og henrettet av keiser Valentinian fordi han hadde hjulpet søsteren. Honoria døde trolig også kort tid etter. General Aëtius fikk bare leve ett år til.

Under et besøk i Ravenna ble han drept av keiser Valentinian som fryktet at generalen siklet etter tronen. Men drapet fikk store konsekvenser for keiseren:

“Du har hogget av din høyre hånd med din venstre,” erklærte en rådgiver dystert til keiseren. To av Aëtius’ menn drepte Valentinian som hevn i år 455, og det svekkede Vestromerriket rykket enda et skritt nærmere avgrunnen.