Husslaven Hyacinthus er livredd ved tanken på å besøke hunerkongen Attila, for han vet hva som er skrevet om det blodtørstige barbarfolket fra øst.
“Alle har korte, sterke lemmer og tykke nakker, og de er så avskyelig stygge og misdannete at de lett forveksles med dyr,” skrev den romerske forfatteren Ammianus Marcellinus, som også nevnte hunernes heslige
spisevaner:
“De trenger hverken ild eller velsmakende mat, men spiser røttene av ville planter og halvrått kjøtt fra alle slags dyr.”
Men Hyacinthus har ikke noe valg i år 450 e.Kr. – han har en viktig beskjed han skal avlevere til Attila personlig.
Hyacinthus får seg en stor overraskelse på en slette i nåtidens Ungarn. Der får han se siviliserte hus og et badeanlegg oppført i stein.
Her bor det ikke villmenn kledd i skinn – de går i klær pyntet med broderier i romersk stil, og mange drikker sågar vin av sølvbeger. Bare Attila skiller seg ut med sin nøysomme livsstil – han spiser et beskjedent måltid av en tretallerken.
I stedet for en blodtørstig tyrann opplever Hyacinthus en gavmild og vennlig hersker. Med sitt faste blikk og brede brystkasse trenger ikke Attila å heve stemmen for å få folk til å lytte.
Slavens frykt er nesten borte da han overrekker hunerkongen en kostbar ring. Den er en gave fra hans herskerinne, Justa Grata Honoria – den vestromerske keiserens søster.
Ringen ledsages av en bønn om hjelp. Keiseren vil gifte henne bort mot hennes vilje.
Derfor søker hun hunerkongens hjelp til å forpurre bryllupet. Honoria aner ingenting om de skjebnesvangre begivenhetene hun setter i gang idet slaven hennes legger ringen i Attilas hånd.

Attilas hoff var fullt av diplomater og lærde fra Europa som beilet til kongens gunst.
Roma er en skygge av seg selv
Det asiatiske rytterfolket dukket opp ved Romerrikets grense cirka år 370 og slo seg ned nord for Donau. Der hunerne trengte inn i riket på sine røvertokt, etterlot de en stripe av ødeleggelse gjennom landskapet.
Innbyggere ble massakrert eller tatt som slaver. Men hunerne møtte ikke spesielt stor motstand, for Roma hadde mistet mye av fortidens makt.
Riket var blitt delt i to, og den østromerske delen var i årevis blitt plaget av hunerne som måtte blidgjøres med stadig nye beskyttelsespenger.
Det vestromerske riket vaklet under presset fra vestgotere, burgundere, vandaler og flere andre folkeslag som hadde bosatt seg innenfor rikets grenser.
Formelt kalte de seg romere, men de benyttet enhver anledning til å grafse til seg land. Keiseren hadde så lite makt igjen at han nå bare var én av flere innflytelsesrike menn i det som skulle forestille hans vestromerske rike.
Mangelen på egen makt tvang derfor romerne til å søke fred med barbarene. Og noen av rikets mektige menn ante også nyttige allierte i folkegruppene:
De kunne brukes til å sette andre folkeslag på plass. Blant dem som tenkte slik var general Flavius Aëtius. Ingen romer kjente hunerne bedre enn han.

Noen hunere kjempet i pelsluer og lette klær, men de hadde også tyngre kavaleri med hjelm og ringbrynje.
Rytterfolket ble Europas svøpe
År 153
Nomadefolket xiongnu drar vestover fra dagens Usbekistan. Ifølge en utbredt teori er det denne stammen som er hunernes forfedre.
År 370
Hunerne slår seg ned ved Svartehavet og tar makten nord for Donau. Noen folkeslag underkaster seg, andre presses inn i Romerriket.
År 384
Romerne møter hunerne for første gang når ryttere trenger inn i Det bysantinske riket. Store plyndringstokter blir en hyppig trussel.
År 434
Etter et maktskifte dukker hunerkongen Attila opp på historiens arena. I de første årene er han medkonge sammen med broren Bleda.
År 445
Attila slår broren i hjel og blir hunernes enehersker. Han presser Bysants til å betale enorme summer i beskyttelsespenger.
År 451
Hunerne angriper det vestromerske riket og plyndrer Gallia. Aëtius samler en romersk-germansk hær som kan møte Attila i et slag.
Aëtius’ barndom hos hunerne
I antikken var det vanlig at diplomatiske avtaler ble beseglet med utveksling av gisler – ofte sønner av betydningsfulle menn slik at ingen følte seg fristet til å bryte pakten.
Flavius Aëtius var sønn av en romersk general og derfor et opplagt gisselemne. I barneårene hadde han levd i tre år blant hunerne mens de leide ut 10.000 soldater til den vestromerske keiseren i bytte for gull og gisler.
Da Flavius Aëtius kom hjem igjen, hadde han lært ikke så rent lite av vertskapet.
“En fremragende rytter, dyktig med buen og ikke dårlig med lansen.” Slik skrev romeren Renatus Frigeridus om den unge Aëtius.
Og enda viktigere: Ungdommen hadde stiftet vennskap som skulle få stor betydning i fremtiden.
Aëtius ble offiser slik som faren, og han steg langsomt i gradene inntil begivenhetene plutselig virvlet ham til topps. Da den vestromerske keiseren døde i 423, brøt det ut borgerkrig.
To rivaler kjempet om den ledige tronen: En mektig embetsmann som het Johannes og den bare fem år gamle keiseren Valentinian, representert ved sin mor.
“Keiser Valentinian 3 knuste tronraneren Johannes,” noterte krønikeskriveren Cassiodorus, “og Aëtius fordrev med mirakuløst hell hunerne som var i Italia for å beskytte Johannes.”
Cassiodorus var diplomatisk taus om at “helten” Aëtius faktisk sto på Johannes’ side og at de omtalte hunerne var leiesoldater under hans kommando.
De hadde bare kommet for sent til å hjelpe Johannes, og Aëtius’ pris for å sende dem hjem igjen var posten som militær øverstbefalende i Gallia.
Vennskapet med barbarene hadde gjort ham til en av det vestromerske rikets sterkeste menn.

Det vestromerske riket/451 e.Kr.
Det før så mektige Romerriket har vært delt i to siden 395 e.Kr., og spesielt den vestlige delen er svekket. Romerne har vært nødt til å godta at krigerske folkeslag har bosatt seg her, og Ravenna, som er lettere å forsvare, er nå hovedstad etter at Roma har blitt plyndret.
Alle mot alle i Gallia
En romersk general i Gallia kunne ikke ligge på latsiden. Årene gikk, og Aëtius hastet fra krig til krig mot vestgotere, burgundere og frankere som prøvde å tilrive seg nytt territorium. Hæren hans hadde ofte hunere som leiesoldater.
En ung mann ved navn Attila ble konge over hunerne i 434, og Aëtius tilbød ham en allianse mot burgunderne som hadde slått seg ned langs grenseelven Rhinen.
Romeren ønsket et nært forhold til den nye herskeren og ville sette et brysomt folkeslag på plass. Attila takket ja, og et blodbad fulgte.
“På slagmarken knuste Aëtius kongen over burgunderne som levde i Gallia, og han ga ham fred,” fortalte krønikeskriveren Prosper Tiro. “Men kongen nøt ikke freden lenge, for hunerne utslettet ham og hele folket.”
Ifølge antikke kilder ble 20.000 menn, kvinner og barn massakrert da de ville rytterne feide gjennom Rhindalen. Burgunderne kom ikke til å plage Aëtius på lange tider.
Men mange ble forferdet over deres skjebne, for burgunderne hadde nylig tatt imot kristendommen. Og nå hadde hedenske barbarer utryddet dem med Romas velsignelse.
Forferdelsen ble bare større da Aëtius sendte en hunerhær tvers gjennom Gallia. Den skulle vestover og sette vestgoterne på plass, men underveis plyndret soldatene hemningsløst, og de ofret til de hedenske gudene sine.
Mange romere så det som Guds straff da hunerne ble slått av de kristne vestgoterne. Fiaskoen fikk hunerkongen Attila til å vende Aëtius ryggen så den romerske generalen mistet tilgang til de brutale leiesoldatene.
Dessuten fikk Attila stadig større makt og ville heller bruke soldatene sine til å bygge sitt eget imperium enn til leiesoldater.

Attila var en hensynsløs erobrer som bl.a. drepte sin egen bror for å bli enehersker over hunerne.
Attila på frierføtter
Hunerne var borte, men Flavius Aëtius’ karriere og det romerske Gallia overlevde, for keiserens sterke general var en slu diplomat som behersket den romerske strategien divide et impera (splitt og hersk) til fingerspissene.
Han visste hvordan han kunne spille fiender ut mot hverandre. De beseirede burgunderne fikk f.eks. nytt land ved Alpene mot at de underkastet seg.
I nord allierte han seg med frankerne, og alanerne fikk det sentrale Gallia mot at de gjorde hærtjeneste hos ham. Den største fienden – vestgoterne – sto nå helt alene og våget ikke å utfordre romerne.
Romerne respekterte Aëtius for hans store evner, og snart var han rikets kanskje mektigste mann. Mange brev av nasjonal betydning ble sendt til ham i stedet for til keiser Valentinian, som mange mente var udugelig.
På mange måter var Aëtius Romerrikets egentlige leder mens Valentinian hygget seg med jakt og fester.
Aëtius forsøkte også å lappe på forholdet til Attila. Den østromerske diplomaten Priscus, som var en del av Attilas hoff, forteller at Aëtius bl.a. sendte Attila en lærd italiener som skulle fungere som hunerkongens privatsekretær. Men i 450 tårnet uværsskyene seg opp.
Attila hadde i årevis mottatt 1000 kilo gull fra det østromerske riket i beskyttelsespenger, men keiser Marcian innstilte betalingene.
Attila hadde allerede plyndret så grundig i østromernes område at det eneste stedet med store rikdommer som var igjen var hovedstaden Konstantinopel.
Men hunerkongen hadde ingen illusjoner om at rytterhæren hans kunne forsere byens mektige murer. Altså måtte han finne nye jaktmarker hvis soldatene hans skulle si seg fornøyd med utbyttet av plyndringene.
Den ringen som slaven Hyacinthus la i Attilas hånd på vegne av keiser Valentinians søster var det perfekte påskuddet for å føre krig mot vest.
“Bak sin villskap var Attila en utspekulert mann.” Den romerske historikeren Jordanes, 551 e.Kr.
Justa Grata Honoria var en kvinne med ambisjoner – og dem ville keiseren ha bukt med: Valentinian hadde tenkt å tvangsgifte henne med en ubetydelig adelsmann.
Som mottrekk hadde Honoria sendt bud til Attila i troen på at hun kunne kjøpe hans hjelp. Men i stedet for gull forlangte han å få henne som kone, samt halvparten av riket i medgift.
“Bak sin villskap var Attila en utspekulert mann, og han kjempet diplomatisk før han gikk til krig,” skrev den romerske krønikeskriveren Jordanes.
Men ingen romersk keiser kunne gi søsteren sin til en hedning som hadde flere andre koner fra før. Og kravet om store landområder var direkte absurd.
I bedre tider ville keiseren ha skummet av raseri, men Valentinian måtte nøye seg med å si nei så diplomatisk som mulig – og få Honoria giftet bort i en viss fart.
Dessverre for ham ville ikke Attila gi avkall på bruden og det halve riket. Sendebud red i skytteltrafikk mellom de to herskerne til hunerkongen avbrøt forhandlingene med en siste fornærmelse:
“Gjennom meg har Attila, min og deres herre, gitt dere beskjed om å gjøre slottet klart til ham,” lød ordene til keiser Valentinian. Da var hunerhæren allerede på vei, og det vestromerske riket sto foran sin skjebnetime.

Flavius Aetius blir kalt “den siste romer.” Det sies at klassiske romerske verdier døde ut med ham.
Romerne trenger venner
Attila krysset Rhinen tidlig på våren i året 451, og ingen visste om han kom for å plyndre eller bosette seg. Ved hoffet ble keiser Valentinian rådet til å oppgi Gallia og samle styrkene sine ved Alpene.
Men Aëtius var sterkt imot planen. Den ville svekke riket og koste ham personlig makt som bygget på kontakten med de germanske folkene.
Og når generalen talte, måtte keiseren lytte, for ingen kunne måle seg med Aëtius’ talent og høye status som general. Dermed ble det til at Gallia skulle forsvares.
Men Aëtius fikk bare få forsterkninger, så han måtte klare seg med sine egne soldater.
I tillegg hadde han alanerne og burgunderne, som skyldte ham troskap, og fra nord kom frankere, saksere og andre som var villig til å sette fiendskapet på pause. Men det var ikke nok.
Hvis Aëtius skulle kjempe mot Attila, måtte han også ha vestgoternes mektige hær på sin side – vestgoterne som hadde plyndret Roma i år 410 og som Aëtius selv hadde utkjempet bitre kriger mot.
Men en allianse med dødsfienden fortonet seg som umulig. Nøden tvang likevel keiser Valentinian til å skrive et brev han slett ikke hadde lyst til å sende.
“Til det tapreste av folk, vi gjør klokt i å stå sammen mot denne despoten som vil gjøre hele verden til slaver,” lød det innsmigrende.
“Da du er en militær makt, så løs dine problemer ved å slutte deg til oss.”
Hvert ord var en lidelse for keiseren, for i praksis anerkjente han vestgoternes konge som likemann. Men brevet fikk et hjertelig svar:
“Goterne vet hvordan de skal kjempe mot denne forhatte fienden,” lød det fra kong Theoderik. Vestgoterne ville gjøre felles sak med romerne.

Avlange huniske kvinnekranier er funnet flere steder i dagens Tyskland.
Hunerne foretrakk lange hoder
Hunerkvinnene hadde ofte avlange kranier. Det var resultatet av skjønnhetsinngrep som startet mens jentene var små.
Skjønnhetsidealet for en høytstående, kvinnelig huner var et avlangt bakhode. For å få til det ble klesstykker viklet stramt om hodet på de nyfødte slik at hodet vokste bakover.
“De hadde en slags uformelig klump, ikke et hode,” fortalte krønikeskriveren Jordanes på 500-tallet. Denne uttalelsen stemmer med funn arkeologene har gjort.
Fra maktsenteret i dagens Ungarn trakk hunerne vestover inn i Østerrike og Tyskland, der de la under seg sine germanske naboer.
I gravsteder fra mange av disse folkeslagene er det funnet avlange kranier, og DNA-undersøkelser viser at kraniene ikke tilhørte germanske kvinner, men huniske, som regel fra Romania, Bulgaria eller Øst-Asia.
Kvinnene ble trolig gift med germanske undersåtter for å besegle allianser. Men barna deres fikk ikke kraniet innbundet, så det ser ikke ut til at germanerne delte hunernes begeistring for lange hoder.
Attila herjer i Gallia
Mens hele Gallia rustet seg til kamp, marsjerte Attila vestover. I tillegg til hunere talte hæren hans østgotere, gepider og en hel del andre germanske folkeslag.
Samtlige hadde underkastet seg hunerne for å unngå å bli utslettet. Historikerne har beregnet at hæren i alt var på mellom 20.000 og 40.000 huniske og germanske soldater.
Størstedelen av Attilas hær var til hest, og rytterne plyndret landsbygda i en bred stripe der Attila for frem. Gårder og landsbyer lå forsvarsløse, og sterke bymurer var ingen hindring.
I motsetning til mange andre av historiens nomadefolk kunne hunerne bygge beleiringsmaskiner. Den kunsten hadde de nok lært av romerske og greske slaver.
I april inntok hunerne Metz, og da hæren var ferdig med å plyndre og myrde, ble byen brent ned til grunnen.
Hunerkongen spredte så mye frykt blant de romersk-galliske innbyggerne at de omtalte ham som “flagellum Dei” – Guds pisk – en straff for syndene deres. Etter Metz dro Attila til Orléans. Der prøvde han å sprenge byporten med rambukker.
De hamret løs, men Orléans ble holdt av alanerne, og alanerkongen forsvarte seg hardnakket fordi han visste at romerne og vestgoterne var i ferd med å samle styrkene sine. I juni kunne de se unnsetningen ute i horisonten.
“Murene skalv under rambukkenes slag og holdt på å gi etter da Aëtius kom, og goternes kong Theoderik og sønnen Torismund hastet til byen med hærene sine og drev bort fienden,” skriver biskop Gregor fra Tours.
Unnsetningsstyrken var trolig på 20-40.000 mann, like stor som hunernes. Attila hadde startet felttoget sitt helt klar over fiendskapet mellom romerne og vestgoterne.
Han hadde nok ikke regnet med at de to bitre motstanderne ville slå seg sammen – enda det var deres eneste redning. Hunerkongen var klemt inne mellom byen og den romersk-germanske hæren og måtte trekke seg tilbake og gi opp å ta Orléans.





Attila kommer fra øst og krysser Rhinen tidlig i år 451. Han fortsetter nordover med hæren sin.
Helgenfortellinger vet å berette at deler av Attilas hær plyndret det vestlige Gallia. Men noen historikere mener dette er en sammenblanding med andre germanske angrep.
Hunerne inntar Metz i april. De etterlater byen som en smuldrende ruinhaug.
Orléans blir beleiret, inntil en romersk-germansk hær nærmer seg i juni. Hunerkongen blir nødt til å trekke seg tilbake.
Hærene møtes ved de katalauniske marker den 20. juni. Slagmarken ligger trolig nær dagens Châlons.
Spådom advarer hunerkongen
Attilas hær hadde kurs tilbake østover mot Rhinen, men valgte å gjøre holdt. Oldtidens forfattere kaller stedet for de katalauniske marker, og historikerne mener at det er identisk med et område nær byen Châlons-en-Champagne, 215 km fra Orléans.
Kildene gir oss ikke noe klart svar på hvorfor hunerkongen stoppet opp. Kanskje hadde han tenkt å kjempe men lett etter den rette slagmarken med åpent land hvor rytterne hans kunne utnytte sin bevegelighet.
Eller kanskje ble han innhentet av forfølgerne, for hunernes vogner var tungt lastet med krigsbytte.
Under alle omstendigheter ville slaget trolig bli avgjørende for Vestromerrikets skjebne, og Attila bestemte seg for å spørre gudene til råds før oppgjørets time.
Spåmennene hans studerte ku-innvoller og undersøkte merker på renskrapte bein. Etter dette felte de sin dom: Hunerne ville tape slaget, men fiendens leder ville falle, og hans død ville uthule seieren.
Attila håpet at spådommen gjaldt general Aëtius og var parat til å risikere et nederlag om de bare kunne få ryddet denne romeren av veien. Den geniale generalen hadde i årevis kjempet mot opprørere og holdt stumpene av det gamle keiserriket sammen.
Hvis han døde på slagmarken, sto det ingen klar til å fylle tomrommet – Romerriket ville sannsynligvis gå i oppløsning og bli lett å erobre.

Forsøk har vist at en erfaren rytter kan avfyre seks piler på ti sekunder. Når tusen hunere red frem og lot 6000 piler regne ned over fiendens frontlinje, var effekten dødbringende.
Skjebneslaget kan begynne
Hærene sto fremdeles langt fra hverandre da det grydde av dag den 20. juni i år 451. Aëtius og Theoderiks styrker forlot sine leirer i grålysningen, og de måtte ut på en lang marsj før de fikk øye på hunerne.
Attila satt klar på hesten sin midt i slaglinjen og var omgitt av hunere. På flankene sto gepider og østgotere. De var de mektigste vasallene og satt til hest slik som hans egne menn.
I hæren inngikk også herulere, alemannere og andre mindre folkeslag. Romerne forestilte seg ofte at alle disse folkene var ville barbarer som kjempet i dyreskinn, men mange hadde trolig ringbrynjer og hjelmer av jern etter mange års kontakt med Romerriket.
Nå betraktet de rolig Aëtius’ hær der den marsjerte frem og inntok sin slagorden foran dem.
“Dere vet hvor svakt romernes angrep er,” ropte hunerkongen til mennene sine. “Mens de ennå er i ferd med å stille opp, blir de bremset, ikke av det første såret, men av støvet på slagmarken.” Attila mente at romernes forsiktighet var et bevis på at de var noen feiginger.
Romerhæren hadde ganske riktig stoppet opp der landskapet beskyttet mot angrep fra siden. Aëtius våget seg ikke fremover, for Attila hadde langt flere ryttere og de kunne komme rundt slaglinjen hans.
I stedet dannet han en kompakt mur av skjold og satset alt på at det tallrike fotfolket hans kunne motstå fiendens utallige piler.
Nå var det opp til hunerkongen å ta det første skritt, og Attila tok imot utfordringen.
“Jeg vil kaste det første spydet mot fienden!” ropte Attila og red frem. Rytterne hans utstøtte kamprop og fulgte etter i vill galopp.
Skjoldmur skal stoppe rytterangrep
Lengst nord på slagmarken red Attilas allierte gepidere frem med lanser som var så tunge at rytterne måtte holde dem med begge hender.
Piler, spyd og frankiske kasteøkser fløy mot dem, og mange av gepidenes ryttere falt om på slagmarken. Resten red frem og jaget sine lange våpen inn i skjoldmuren.
Men på denne delen av slaglinjen sto kamptrente romere fra Gallia som hadde tjent lenge under Aëtius.
Tross gepidenes voldsomme angrep skulle det mer til for å skremme veteranene som sto imot angrepet med spyd og store, ovale skjold. Kampen bølget frem og tilbake med tap på begge sider, men skjoldmuren holdt – inntil videre.
“Jeg vil kaste det første spydet mot fienden!” Attila til sine menn.
Situasjonen var den samme på motsatt side av slagmarken, der kong Theoderiks vestgotere også hadde dannet en tett forsvarslinje med skjoldene sine.
De ble angrepet av sine fjerne slektninger østgoterne, som de var blitt skilt fra da hunerne hadde trengt inn i Europa 75 år tidligere. Da hadde vestgoterne flyktet inn i Romerriket, og med tiden hadde de endt opp i Gallia.
Østgoterne valgte derimot å underkaste seg hunerne og hadde tjent dem i krig siden da. Slektskapet mellom de to gotiske folkene la ingen demper på blodtørsten i dette slaget, det forteller krønikeskriveren Jordanes:
“Mann mot mann tørnet de sammen, og kampen ble voldsom, forvirret, fryktelig og nådeløs. En kamp som ingen har sett maken til før.”
På begge flankene kjempet hæren innbitt, men ingen av partene klarte å få overtaket. Det var i midten, der Attila angrep med sine hunere, at en avgjørelse begynte å avtegne seg.

Romerne forsøkte desperat å treffe hunerne med kastespyd og korte piler når de red forbi.
Attilas seier er nesten i boks
På slagmarken brukte hunerne en enkel taktikk som hadde sikret dem seier på seier: De red frem i grupper mens de fyrte av en skur av piler mot fienden. Deretter trakk de seg tilbake og ga plass til en ny gruppe.
Rytterne stoppet ikke opp på noe tidspunkt, så de var svært vanskelige mål for fiendens bueskyttere og spydkastere. Moderne forsøk har vist at en rytter kan lære å skyte både fort og presist selv om hesten hans galopperer.
Det fikk alanerne i midten av Aëtius’ slaglinje føle. De var selv rytterfolk og hadde bueskyttere til hest, men de var langt færre enn hunerne som angrep dem – alanerne ble gjenstand for tusenvis av dødbringende piler.
Romerske kilder forteller at Aëtius hadde satt alanerne midt i slaglinjen fordi han ikke følte seg trygg på deres kampvilje. Med romere og vestgotere på hver side ville de forhåpentligvis være mindre fristet til å stikke halen mellom beina når det tok til å røyne på.
Men selv frykten for de alliertes hevn var ikke nok til at de holdt stand mot hunernes ubønnhørlige angrep. Alanerne vaklet og begynte å trekke seg tilbake.
Med tilbaketrekkingen ble det et stort hull midt i den romerske frontlinjen der hunerne kunne trenge uhindret gjennom. Nå så det mørkt ut.
Vestgoternes nærmeste enheter mistet motet, og da kongen deres prøvde å forhindre panikk, inntraff katastrofen: Kong Theoderik falt av hesten, og i forvirringen ble han trampet i hjel av sine egne.
Slaget var så godt som tapt.







Skjoldmur holdt stand mot tusenvis av hester
Hunernes fryktede konge tar opp kampen mot alliansen av romere og vestgotere. Slaget ved de kataluniske marker vil bli avgjort av om Attilas ryttere kan trenge gjennom Aetius' mur av fotfolk.
Blå = Attilas fotfolk
Blå og hvit = Attilas ryttere
Rød = Romerske og germanske fotfolk
Rød og hvit = Romerske og germanske ryttere
Hunerkongen innleder slaget
Attila har klart flest ryttere, og det er opp til ham å innlede slaget. Romerne og deres allierte har valgt seg ut et område der terrenget gjør at de svært mobile hunerne ikke kan trenge inn rundt dem.
Hunerne farer frem og fyrer av tusenvis av piler kjapt og presist fra hesteryggen. Til tross for store tap og et massivt press holder romerne og vestgoternes skjoldmurer stand.
Alaner-soldater på flukt
I midten av Aëtius’ slaglinje kjemper alanerne med samme taktikk som hunerne, men de er færre, og tapene vokser. De bukker under for presset og flykter. Dermed blir det et gapende hull midt i Aëtius’ slaglinje.
Kong Theoderik faller
Når alanerne stikker av, vakler vestgoternes skjoldmur, og hunerne klarer å trenge gjennom. Goter-kongen Theoderik forsøker å oppmuntre sine menn, men faller av hesten og blir drept.
Lykken smiler til Aëtius
Situasjonen er prekær for Aëtius’ hær, men så går Theoderiks sønn Torismund til motangrep. Rytterne hans har sittet på et høydedrag i nærheten, men nå slår de til mot Attilas venstre flanke. De driver Attilas allierte, østgoterne, tilbake.
Hullet i slaglinjen stenges
Hunerne forsøker å trenge gjennom fiendens linjer, men til tross for massive tap holder skjoldmurene stand og tetter de verste hullene. Nå truer Torismunds motangrep plutselig med å omringe hunerne og knuse hele Attilas hær.
Attila gir opp
Hunerkongen innser at slaget er tapt. Nå er oppgaven hans å redde mest mulig av hæren, og han gir ordre om rask tilbaketrekking til hest.
Krigslykken snur
Nå virket det som om ingenting kunne stoppe Attilas hunerhær der den prøvde å trenge gjennom hullet i fronten og komme bak romerne og vestgoterne. Men akkurat i seierens øyeblikk vendte lykken igjen.
Da slaget begynte, hadde kong Theoderik etterlatt sønnen Torismund på en åsrygg med utsikt over slagmarken. Her holdt han vakt med en rytterstyrke. Først nå galopperte han ned og angrep østgoterne bakfra.
Ifølge enkelte historikere var det synet av faren som ble trampet i hjel som fikk Torismund til å sette inn angrepet – under alle omstendigheter var timingen perfekt, for mens størstedelen av Attilas styrke var i ferd med å bryte gjennom romernes og vestgoternes linjer, var hunerkongens flanke ubeskyttet.
Torismunds helt uventede fremstøt sendte de nærmeste motstanderne på flukt, og panikken grep om seg i hunernes slaglinje.
“Kampen ble voldsom, forvirret, fryktelig og nådeløs.” Den romerske historikeren Jordanes.
Attila og styrkene hans kjempet i hullet mellom romerne og vestgoterne, men nå så han prinsens ryttere nærme seg bakfra og skjønte at han ville bli klemt inne mellom to fiender.
Noen kilder forteller sågar at hunerkongen holdt på å bli drept. Men Attila og mange av hans menn klarte å flykte tilbake til leiren. Her forskanset de seg bak lange rekker av hestevogner og kjerrer og forberedte seg på forsvarskamp.
Men solen gikk ned før det ble styr på alliansen av romere og germanske folk, og det var for sent å angripe. Torismunds hevn måtte vente til neste morgen. Begge sider hadde mistet mange menn, og døde og sårede lå strødd utover hele slagmarken.
Inne i hunernes vognborg ga hunerkongen sine folk beskjed om å gjøre i stand et likbål av hestesadler. Når fienden angrep, ville han kaste seg i flammene så han i det minste kunne få en ærefull død og ikke bli tatt til fange.
Men angrepet kom ikke.

Seieren over Attila ga ikke det svekkede Vestromerriket noe særlig ekstra levetid. 25 år senere brøt riket sammen da den germanske hærføreren Odovaker inntok den nye hovedstaden Ravenna.
Venstre hånd hogger av høyrehånden
Torismund hadde bare tanke for én ting: å utslette Attila og hunerhæren hans til siste mann, men general Aëtius var utspekulert og fikk ham på andre tanker.
Romeren minnet Torismund om at han hadde flere brødre, og samtlige kunne gjøre krav på tronen etter faren. Dersom han ville sikre seg makten selv, måtte han omgående dra hjem til Toulouse, vestgoternes hovedstad.
Vestgotere og romere kjempet riktignok sammen her og nå, men Aëtius var fullt klar over at den svake alliansen ikke ville vare evig. De sterke vestgoterne ville nok snart true Romerriket på nytt, og da ville han kanskje få bruk for en ny allianse med hunerne.
Da den ærgjerrige Torismund hadde dratt sin vei med hæren sin, lot Aëtius hunerne trekke seg uhindret tilbake til Ungarn. Men romerens strategiske maktspill ble ingen suksess.
Nederlaget ved de katalauniske marker hadde ikke knekket Attilas kampånd. Alt året etter kom han tilbake med sin ustoppelige hær av hunere, og denne gangen trengte de helt ned i Italia.
Men felttoget i 452 ble Attilas siste. Året etter giftet han seg igjen og fikk enda en kone, og morgenen etter bryllupsfesten ble han funnet død. Han skal visstnok ha begynt å blø fra nesen og ble kvalt i sitt eget blod.
Hunernes mektige imperium ble delt mellom tre av Attilas sønner, men innbyrdes rivalisering svekket riket og vasallene så sitt snitt til å gjøre opprør.
Anført av gepidene rev flere germanske folk seg løs. I år 469 falt den siste av Attilas sønner i kamp, og hunerne ble oppslukt av andre folkeslag.
Husslaven Hyacinthus, som hadde overrakt Attila Honorias ring, ble torturert og henrettet av keiser Valentinian fordi han hadde hjulpet søsteren. Honoria døde trolig også kort tid etter. General Aëtius fikk bare leve ett år til.
Under et besøk i Ravenna ble han drept av keiser Valentinian som fryktet at generalen siklet etter tronen. Men drapet fikk store konsekvenser for keiseren:
“Du har hogget av din høyre hånd med din venstre,” erklærte en rådgiver dystert til keiseren. To av Aëtius’ menn drepte Valentinian som hevn i år 455, og det svekkede Vestromerriket rykket enda et skritt nærmere avgrunnen.
Reddet Aëtius den vestlige verden?
Historikerne er uenige om betydningen av slaget ved de katalauniske marker. Noen har pekt på slaget som en milepæl, en som sikret kristendommens utbredelse i Europa, men andre mener det bare er en parentes i historien.

1. “Seieren reddet kristendommen i Europa”
Aëtius’ seier over Attila var en av de viktigste i antikken fordi den sikret “at kristne germanere og ikke hedenske villmenn arvet Romerriket,” som historikeren sir Edward Creasy skrev i 1851.
Hadde Attila vunnet, ville det vestromerske riket ha gått under, og kristendommen ville ha vært truet i hele Europa. I 1997 skrev den britiske historikeren John Julius Norwich at slaget avgjorde “hele den vestlige sivilisasjons skjebne.”
Motargument: Attila var ikke slått!
Nyere historikere har pekt på at selv om Attila måtte trekke seg tilbake, var hunerne langt fra knekt. Allerede året etter kom de tilbake og plyndret mange byer.
Denne gangen kunne de ikke stoppes på slagmarken og dro hjem med et stort krigsbytte. Dessuten ble vasallstatene sjelden påtvunget deres kultur.
Så selv om Attila hadde erobret Gallia, ville arvingene trolig ha tatt til seg romersk kultur. Kristendommen var derfor ikke spesielt truet.

2. “Hunernes nederlag punkterte deres rykte som uovervinnelige”
Mange historikere mener at slaget ved de katalauniske marker fikk stor betydning for europeernes syn på hunerne. Tidligere hadde hunernes rytterhærer bare kunnet fare frem og plyndre som de ville.
Og Attila hadde aldri tapt et slag før møtet med Aëtius i 451. Nederlaget ga hunernes rykte som uovervinnelige en knekk og bidro bl.a. til at vasallene deres våget å gjøre opprør i år 454.
Det betydde slutten på hunerriket.
Motargument: Myten var alt punktert!
Det var ikke Aëtius’ seier som punkterte myten om de uovervinnelige hunerne.
Allerede før slaget hadde de nemlig vist at de ikke klarte å innta Orléans men måtte flykte da den romersk-germanske hæren nærmet seg.
Historikere som koreaneren Hyun Jin Kim argumenterte i 2013 for at hunerne var på retrett før slaget ved de katalauniske marker. Derfor var det allerede slått sprekker i myten om de uovervinnelige hunerne.

3. “Det første slaget utkjempet mellom store allianser”
Slaget ved de katalauniske marker blir ofte betegnet som det første slaget som ikke ble utkjempet mellom enkeltstater, men av allianser som besto av mange folkeslag på begge sider.
Allianser hadde vært et sjeldent syn i antikken, men de var en forsmak på hvordan middelalderens kriger ble utkjempet. Historikerne har lagt spesiell vekt på Aëtius’ evne til å samle en broket skare tidligere fiender.
Motargument: Det var ikke det første!
Nyere forskning tyder på at dette ikke var første gang en stor allianse var samlet mot en felles fiende. Under slaget om Qarqar i 853 f.Kr. samlet tolv konger fra Midtøsten en hær som skulle stoppe det assyriske rikets fremmarsj.
Slaget nær våre dagers Aleppo i Syria er det første eksempelet historikerne kjenner til der vi ser en stor, samlet allianse mellom forholdsvis likeverdige parter. Men historikernes kunnskap om både slaget og alliansene er begrenset.