Fire galne arvinger korrumperte Cæsar-dynastiet
Den ene moret seg med å kaste folk ut fra stup. Den andre vurderte å utnevne hesten sin til konsul. Den tredje ble allerede som barn regnet for å være mindre begavet, mens den fjerde sparket konen sin i hjel. I løpet av bare 54 år rystet Cæsar-dynastiets siste fire keisere imperiet i sine grunnvoller.

Julius Cæsar ble drept i 44 f.Kr., og som resultat av mordet oppsto det romerske keiserdømmet.
Den 15. mars 44 f.Kr. trådte den nyutnevnte diktatoren Julius Cæsar inn i det romerske senatet. Der ble han straks omringet av en gruppe romerske senatorer. Få minutter senere var Cæsar død, drept med 23 knivstikk.
Motivet for drapet var at mange republikktro senatorer var redde for at Cæsar ville utrope seg selv til eneveldig konge. Konsekvensene av attentatet ble imidlertid det stikk motsatte av det senatorene hadde sett for seg.
Etter diktatorens død ble Romerriket kastet ut i en blodig borgerkrig om makten.
Cæsars adoptivsønn, den bare 20 år gamle Gaius Oktavian (senere keiser Augustus), slo seg sammen med Cæsars gamle kampfelle Marcus Antonius.
To år etter mordet slo de Cæsars attentatmenn, for så å dele makten i riket.
Etter en årrekke med alvorlige sammenstøt kom det imidlertid til krig mellom de to makthaverne, en krig Antonius tapte i 31 f.Kr.
Fire år senere ble Augustus utnevnt til Romerrikets første keiser. Da han døde i år 14. e.Kr., overtok fire familiemedlemmer tronen etter tur – den ene mer brutal og vanvittig enn den andre.