Gaius Marius støpte Romas jernneve

Ifølge samtidige kilder ble nærmere 80 000 romerske soldater og 40 000 hjelpesoldater drept under slaget ved Aurasio. Nå fantes det ikke lenger noen som kunne stanse de germanske stammene; veien til Roma lå åpen.

Marius skal redde Roma

I løpet av de ti årene før slaget ved Aurasio hadde Roma mistet flere tusen soldater i kriger rundt om i middelhavsområdet. Etter det fatale nederlaget ved Aurasio var Italia stort sett tappet for erfarne soldater.

Nå måtte det intet mindre enn et mirakel til hvis Roma skulle ha noen mulighet for å stanse kimbrerne og teutonerne.

Mannen som ble plukket ut til å utføre miraklet, het Gaius Marius. Han var det den romerske overklassen kalte en homo novus – en ny mann.

Marius tilhørte nemlig ikke adelen, og han var i tillegg den første fra sin familie som hadde sittet i det romerske statsrådet, senatet. Derfor rynket adelen på nesen over den uslepne oppkomlingen.

Men folket elsket Marius. De følte at han var en av dem, og krevde at den 52 år gamle hærføreren ble satt til å lede forsvaret av Roma mot germanerne – et forsvar som krevde ekstraordinære midler.

Og Marius var ikke redd for å bruke den slags hvis det var det som skulle til for å oppnå noe. To år tidligere hadde han trumfet gjennom en beslutning som hadde sendt sjokkbølger gjennom den romerske overklassen.

Bare rike fikk være soldater

Tidligere hadde rekrutteringen til den romerske hæren stort sett vært begrenset til de lagene av samfunnet som eide jord og andre rikdommer.

Hvert femte år gjennomgikk spesielt oppnevnte såkalte censorer de romerske borgernes aktiver for å vurdere hvilken sosial klasse de tilhørte. For å komme i betraktning til hæren skulle man først og fremst ha romersk statsborgerskap.

Det var også et krav at rekruttene tilhørte femte sosiale klasse eller høyere, samt at de eide verdier for minimum 3000 sestertier. Kjernen i den romerske hæren var derfor adelen og det bedre borgerskapet.

Ordningen skyldtes for det første at de velstående hadde råd til å betale for sine egne våpen, rustninger, hester osv., som den romerske staten ikke ville betale for.

For det andre var holdningen at de formuende klassene var mer villige til å kjempe for Roma enn de fattige. De som eide land og rikdommer hadde noe å forsvare.

Men ingen kunne se hvorfor de fattige skulle ha lyst til å kjempe for Roma. De hadde ingen verdier og ingenting å være takknemlige for – tvert imot.

Romas aristokrater og velstående borgere følte derfor at det rett og slett var for risikabelt å slippe de laveste klassene inn i hæren.

Fattige får adgang til hæren

Marius delte ikke de romerske aristokratenes frykt for Romas fattige. Faktisk mente han at de kunne gjøres til enda bedre soldater enn de rike.

På det tidspunktet hadde han gjennom fire år fungert som høyre hånd for en adelig hærfører under Romas krig mot kong Jugurtha av Numidia i Nord-Afrika. Og gjennom samtlige fire år hadde han med stor fortvilelse vært nødt til å se på mens den arrogante hærsjefen gang på gang kastet bort sjansen til en rask seier.

Til slutt reiste Marius hjem til Roma, der han høylytt proklamerte at hvis han ble valgt til konsul, så ville han kunne avslutte krigen mot kong Jugurtha på rekordtid. Romerne, som var leie av den endeløse krigen i Nord-Afrika, trodde på Marius, og han ble valgt til konsul for året 107 f.Kr.

Men da den nye konsulen skulle stable på beina en ny hær til felttoget i Numidia, viste det seg at det ikke var nok rekrutter til å fylle rekkene. Det hadde de mange romerske nederlagene i årene før sørget for.

Marius fjernet derfor – til aristokratenes store skrekk – alle de gamle kravene om hvor store rikdommer rekruttene måtte inneha for å bli tatt opp i­ hæren. Han innførte også noe helt nytt: fast lønn for soldatene, i tillegg til kost og losji. Og når tjenestetiden var over, kunne soldatene i visse tilfeller bli tildelt landbruksjord.

VIDEO: Legionen var antikkens drapsmaskin

Reformene og muligheten for å gjøre karriere i hæren fikk tusenvis av fattige romere til å verve seg til Marius' nye legioner.

Og bare to år senere – samme år som germanerne knuste Romas legioner i slaget ved Aurasio – kunne en budbringer utsendt av Marius fortelle Roma at krigen i Numidia var slutt, og at kong Jugurtha nå var romernes fange.

Romas jernhånd blir støpt

Etter seieren ble Marius stadig mer populær blant romerne. Trusselen fra de ville stammene fra nord fikk befolkningen til å kreve at seierherren fra Numidia nok en gang ble utnevnt til konsul.

I lys av den overhengende faren kunne selv de adelige se fornuften i folkets krav, og støttet nå opp om valget av Marius. Hovedpersonen selv kastet ikke bort tiden. Like etter hjemkomsten fra Numidia gikk han i gang med å forberede forsvaret av Roma.

Til Romas hell valgte kimbrerne i mellomtiden å marsjere mot Spania, mens teutonerne ble i Gallia. Nå hadde Marius fått den tiden han trengte for å kunne forberede hæren på det endelige slaget mot stammene.

Etter den første reformen hadde Marius rikelig med soldater. Nå skulle de formes til en effektiv krigsmaskin som kunne hamle opp med germanerne. Den romerske hæren besto av forskjellige typer lett bevæpnede fotsoldater og enkelte tungt bevæpnede samt kavaleri.

Det hadde hittil vært effektivt, men overfor de enorme germanerhordene hadde det vist seg ikke å være tilstrekkelig – de romerske legionene ble ganske enkelt løpt over ende.

Marius innså at orden, disiplin og tungt bevæpnede fotsoldater var det eneste som kunne stoppe germanernes stormangrep. Han erstattet derfor en stor del av det lette infanteriet med tungt pansrede soldater.

Hittil hadde soldatene vært nødt til å skaffe sin egen utrusting. Nå ble hæren uniformert slik at alle soldater fikk både våpen og uniform fra staten.

Like uniformer skapte en følelse av samhørighet soldatene imellom, og det hevet kampmoralen.

Marius, som visste hvor viktig symboler var for soldatene, innførte også ørnen som legionenes felttegn. Den var allerede i bruk sammen med flere andre symboler, men fra nå av ble den det eneste samlende symbolet for soldatene.

For å øke følelsen av samhold ytterligere, rekrutterte Marius sine befal fra soldatenes egne rekker. Og det viste seg raskt at soldatenes lojalitet var mye større overfor befal som var “en av dem”, enn overfor aristokrater, som ofte hadde kjøpt seg offiserstittelen. Marius' folkehær begynte så smått å ta form.

Bære alt selv

Foruten soldater hadde den romerske hæren bestått av et stort antall tjenere, bærere, vogner og trekkdyr. De aristokratiske soldatene gadd nemlig ikke bære sitt eget utstyr.

Det medførte at de romerske hærene var både store og beveget seg sakte. Marius visste at stor mobilitet var nøkkelen til enhver hærs suksess, så fra nå av måtte soldatene bære alt utstyret selv, og hakker, spader, økser og annet redskap de trengte til for eksempel leirbygging.

Mange hånlo av den nye folkehæren til Marius når de under øvelsene marsjerte frem i tunge rustninger mens de slepte på alt utstyret sitt. Til tider kunne den enkelte legionæren derfor risikere å skulle bære nesten 50 kg oppakning.

Onde tunger begynte derfor å kalle soldatene for “Marius' muldyr”.

Det prellet imidlertid raskt av på soldatene. I Marius' hær hadde de fått en følelse av tilhørighet, samhold og stolthet som de aldri hadde følt tidligere.

De ble dessuten ledet av offiserer som de respekterte og som gjengjeldte respekten. Og det skulle snart vise seg at akkurat som virkelige muldyr, kunne muldyrene til Marius mer enn å bære. De hadde også et livsfarlig spark.

Germanerne invaderer

I år 102 f.Kr. veltet kimbrerne og teutonerne inn over Italias grenser. De var et skremmende skue: høye, blonde og gråøyde og i tillegg utstyrt med hjelmer formet som hodene på ville dyr for å fremstå enda mer skremmende.

Under tidligere angrep hadde stammenes ville utseende, enorme antall og rasende stormangrep spredt panikk blant de romerske legionærene og drevet­ dem på flukt.

De germanske hærførerne forventet at det samme ville skje i kampen mot Marius' nye legioner, men denne gangen møtte de en helt annen type soldater. Marius' soldater kjempet ikke bare for seg selv.

Mer enn noe annet kjempet de for kameratene de hadde sovet, spist og holdt ut måneders beinhard trening sammen med.

Da de mange tusen krigerne nærmet seg den romerske hærens rekker, ble de ikke møtt av lett infanteri og ryttere på urolige hester slik de hadde gjort før. Nå sto de ansikt til ansikt med tette rekker av tause, ubevegelige og tungt bevæpnede romerske legionærer som ikke vek en tomme.

Hvis de romerske geleddene ble brutt, ville hele hæren bli knust av den germanske flodbølgen. Så Marius hadde igjen og igjen trent legionærene i å holde formasjonene, uansett hva som skjede. Det var nå de enkelte hærenhetenes samhold viste sin styrke.

Da germanerne buldret inn i den romerske muren av stål, gikk kraften fullstendig ut av angrepet. De ellers så seierssikre krigerne fra nord nølte, og stoppet til slutt helt opp.

Så bjeffet de romerske centurionene en kort ordre, og plutselig haglet det med kastespyd over de sjokkerte germanerne. De sylspisse spydene gjennomboret både kropper og skjold hos fienden, og de blonde kjempenes formasjoner begynte å vakle.

Først nå satte den romerske krigsmaskinen seg i bevegelse. Med et tusentallig brøl kastet legionærene seg over germanerne. I hurtige angrepsbølger angrep de romerske kohortene igjen og igjen, og snart ble germanernes fortvilte forsvar avløst av vill flukt.

Men romerne hadde ikke til hensikt å la en eneste germaner unnslippe og innhentet raskt de livredde barbarene. Legionærene trakk sverdene og slaktet de flyktende – selv stammenes kvinner og barn ble drept.

Med sin hærs overlegne disiplin knuste Marius på den måten først teutonerne og så kimbrerne i to tilintetgjørelsesslag. Da krigen var over var ikke bare trusselen fra de to stammene avverget; kimbrerne og teutonerne eksisterte ikke mer.

Marius' nye hær hadde utført det mirakelet alle krevde, og den seirende feltherren og hans “muldyr” ble feiret i Romas gater flere dager til endes. Folket gikk så langt som til å kreve at Marius fikk ærestittelen “Fedrelandets frelser”.

Borgerkrigen bryter ut

Det viste seg imidlertid at Marius' nye, profesjonelle hær var et tveegget sverd. De nye soldatene følte ingen lojalitet overfor Roma.

De kjempet utelukkende for seg selv og sin egen vinnings skyld, og de var bare lojale mot de feltherrene som ga dem seier og bytte. Og det skulle snart vise seg at hæren kunne bli et umåtelig farlig våpen i hendene på maktsyke menn.

I år 88 f.Kr. – 13 år etter kimbrernes og teutonernes nederlag for Marius – invaderte en stor pontisk hær fra det som i dag er Nord-Tyrkia, de romerske områdene i Hellas.

Mannen som ble utpekt til å lede felttoget mot den invaderende hæren, var aristokraten Lucius Sulla, som hadde kjempet som offiser under Marius. Den nå 69 år gamle Marius ønsket imidlertid selv kommandoen og overtalte senatet til å avsette Sulla og i stedet innsette seg selv.

Sulla, som allerede hatet Marius for hans forsøk på å utmanøvrere adelen, ble rasende, og med sin armé på over 30 000 soldater marsjerte han mot Roma.

Aldri før hadde en romersk hær marsjert mot Roma. Men Sullas legionærer var rasende over å ha blitt fratatt muligheten for å delta i det innbringende felttoget i Tyrkia, og fulgte villig hærføreren sin.

I all hast satte Marius sammen en hær av gladiatorer og frigitte slaver, men Marius' gladiatorhær ble knust av den profesjonelle hæren han selv hadde skapt, og han måtte flykte til Nord-Afrika med skip.

Imens gikk Sulla i gang med å rense ut Roma for støttespillerne til Marius, før han la i vei med hæren sin for å fullføre felttoget i Tyrkia.

Tiden var inne for Marius til å tre inn på scenen enda en gang. Den aldrende feltherren utnyttet Sullas fravær til å seile hjem til Italia, der han tok kommandoen over en opprørshær som var hastig satt sammen.

Nå var det Marius som marsjerte mot Roma. Byen ble inntatt, og en stor del av Sullas tilhengere massakrert. Deretter ble Marius, som første og eneste, utnevnt til konsul for sjuende gang. Nok en gang var han Romas mektigste mann.

Kort etter døde den gamle feltherren av sykdom. Et udramatisk endelikt for en mann som hadde levd et så dramatisk liv.

Arven etter Marius kom til å leve videre i form av en hær som i løpet av de neste 500 årene var så godt som uovervinnelig.