Gladiatoren var bermens folkehelter
En gladiator var en topptrent slave eller krigsfange som utkjempet blodige kamper i arenaen. Med suksess som gladiator ble man dyrket som folkehelt og nøt særlig popularitet blant Romas fattige og arbeidsledige borgere.
Men det ble et kort liv
En gladiator gikk i arenaen to-tre ganger i året, og kjempet vanligvis 10-15 minutter hver gang. For at kampene skulle vare så lenge som mulig, ble gladiatorene satt opp mot motstandere av samme størrelse og med tilsvarende erfaring. Men selv de dyktigste gladiatorene levde sjelden særlig lenge. Det ble stort sett bare ti kamper på hver, og de færreste av dem fylte 30 år.
Når en gladiator selv erkjente sitt nederlag i arenaen, stakk han en finger opp i luften, og kampen ble stoppet. Deretter var det opp til tilskuerne om taperen skulle henrettes straks eller settes fri.
Berømte gladiatorer:
Flamma deltok i hele 34 kamper. Før han døde 30 år gammel, avslo han fire ganger å bli frigitt. I stedet fortsatte han som gladiator.
Spartacus innledet et stort slaveopprør i 73-71 f.Kr. og ledet omtrent 70 000 slaver i krig mot Romas krigsherdete legioner.
Carpophorus kjempet særlig mot ville dyr. I én kamp drepte han en bjørn, en løve og en leopard. I alt nedla han 20 dyr den dagen.
Gladiatorens treningshverdag
Alle gladiatorer var tilknyttet en skole der de trente og bodde. Elevene ble undervist hele dagen av tidligere gladiatorer, og om kvelden ble de låst inne i små celler. Kosten besto av blant annet bygg og bønner, som ga elevene et beskyttende fettlag rundt mageregionen.
Retiarius hadde bare en dolk, en trefork og et garn, og var derfor ikke tynget av en rustning. Han bevegde seg raskt rundt i arenaen og forsøkte å fange motstanderen med garnet, før han slo til med dolken. Foto: Osprey Publishing
Med det krumme sica-sverdet kunne Thraex ramme motstandere på steder der et rett sverd ikke kom til. Han hadde dessuten et lite skjold, høye beinskinner og en hjelm som til sammen gjorde ham til en av de best beskyttede gladiatortypene. Foto: Osprey Publishing
Hoplomachus dro fordel av et spyd med lang rekkevidde. Våpenet kunne brukes til å stikke og kaste med, men mistet han spydet, måtte han klare seg med sekundærvåpenet, en liten dolk. Foto: Osprey Publishing