Mens Roma ennå fremdeles var én blant mange italienske småstater, kjempet byens krigere etter de klassiske prinsippene i middelhavsområdet, dvs. med lange spyd og i tette formasjoner.
Hærens hovedvåpen ble ikke skiftet ut før sist på 200-tallet f.Kr., etter mange blodige slag mot keltibererne, et keltisk folk som var bosatt på Pyrenéhalvøya og var alliert med Romas dødsfiende Karthago.
Keltiberernes korte, spisse sverd hadde vist seg ekstremt effektive i krigen.
Romerne tok etter og begynte å erstatte soldatenes spyd med sin egen versjon av det spisse sverdet.
Våpenet ble kalt gladius – en latinsk omskrivning av kelternes ord for sverd.
Det hadde en klinge på 45-70 cm og ble ofte brukt i en kompakt slagorden der det ikke var plass til å svinge lange våpen.
Den korte klingen og skarpe spissen gjorde romernes gladius ideell for slagmarken.
Av samme årsak ble gladius hovedsakelig brukt som et stikkvåpen. Legionæren stakk over eller ved siden av sitt store skjold og mot fiendens mageregion, der et sår lett kunne være dødelig.
Det nye våpenets effektivitet viste seg bl.a. imot Makedonia i slaget ved Cynoscephalae i 197 f.Kr.
Her ble makedonerne presset ut i ulendt terreng der deres fire meter lange spyd ikke kom til sin rett, og romerne hogg dem ned i hopetall.
Fra slutten av 100-tallet e.Kr. ble gladius erstattet av et lengre sverd, et såkalt spatha.
