Mens Roma ennå fremdeles var én blant mange italienske småstater, kjempet byens krigere etter de klassiske prinsippene i middelhavsområdet, dvs. med lange spyd og i tette formasjoner.
Hærens hovedvåpen ble ikke skiftet ut før sist på 200-tallet f.Kr., etter mange blodige slag mot keltibererne, et keltisk folk som var bosatt på Pyrenéhalvøya og var alliert med Romas dødsfiende Karthago.
Keltiberernes korte, spisse sverd hadde vist seg ekstremt effektive i krigen.
Romerne tok etter og begynte å erstatte soldatenes spyd med sin egen versjon av det spisse sverdet.
Våpenet ble kalt gladius – en latinsk omskrivning av kelternes ord for sverd.
Det hadde en klinge på 45-70 cm og ble ofte brukt i en kompakt slagorden der det ikke var plass til å svinge lange våpen.