Gladius: Hvor kom romernes korte sverd fra?

Mens Roma ennå fremdeles var én blant mange italienske små­stater, kjempet byens krig­ere etter de klassiske prinsippene i middelhavsområdet, dvs. med lange spyd og i tette formasjoner.

Hærens hovedvåpen ble ikke skiftet ut før sist på 200-tallet f.Kr., etter mange blodige slag mot keltibererne, et keltisk folk som var bosatt på Pyrenéhalvøya og var alliert med Romas dødsfiende Karthago.

Keltiberernes korte, spisse sverd hadde vist seg ekstremt effektive i krigen.

Romerne tok etter og begynte å erstatte soldatenes spyd med sin egen versjon av det spisse sverdet.

Våpenet ble kalt gladius – en latinsk omskrivning av kelternes ord for sverd.

Det hadde en klinge på 45-70 cm og ble ofte brukt i en kompakt slagorden der det ikke var plass til å svinge lange våpen.

Av samme årsak ble gladius hoved­sakelig brukt som et stikkvåpen. Legion­æren stakk over eller ved siden av sitt store skjold og mot fiend­ens mageregion, der et sår lett kunne være dødelig.

Det nye våpenets effektivitet viste seg bl.a. imot Makedonia i slaget ved Cynoscephalae i 197 f.Kr.

Her ble makedonerne presset ut i ulendt terreng der deres fire meter lange spyd ikke kom til sin rett, og romerne hogg dem ned i hopetall.

Fra slutten av 100-tallet e.Kr. ble gladius erstattet av et lengre sverd, et såkalt spatha.