Grådige romerne gikk på gulljakt i Spania
Det romerske imperiets grådighet etter gull kjente ingen grenser. Heller ikke i Spania, der romerske ingeniører utviklet antikkens mest imponerende og risikable metode for å få Moder Jord til å gi fra seg sine gylne skatter.
Romerne var storforbrukere av slaver, men i Las Médulas var det spanske stammer som sto for det tunge arbeidet. Med hammer, kiler og hakke gravde arbeiderne ut tunnelene i den steinharde leiren.
De mange hundre svette og skitne arbeiderne stirrer anspent på det 100 meter høye fjellet av rødbrun leire og stein. Det er sommeren år 70 e.Kr., og både landskap og arbeidere stønner i varmen i området Las Médulas i den romerske provinsen Hispania Gallaecia.
Under ledelse av ingeniører fra hæren har de i månedsvis hogd tunneler ned gjennom fjellet, og nå skal den endelige styrkeprøven mellom Moder Jord og det romerske imperiet avgjøres. Vinneren får de mange tusen gullkornene som ligger skjult i millioner av tonn leire i fjellet.
I det fjerne høres en illevarslende buldring da arbeiderne åpner slusene til et vannreservoar høyere oppe i fjellet. Nesten 20 millioner liter vann fosser i mer enn 150 km/t ned mot en tunnel som går loddrett gjennom gruvefjellet ned til grunnfjellet.
Med en brølende gurgling fylles tunnelen i rasende fart, helt til jordskorpen begynner å sitre under føttene på tilskuerne.
Toppen av fjellet eksploderer med et øredøvende brak. Steiner og trær kastes høyt til værs, og fra sprekkene skyter geysirer av overopphetet luft og vanndamp ut fra fjellets indre.
På avstand ser arbeiderne fornøyde og med ærefrykt hvordan fjellet kollapser i et inferno av vann og leire, som en dødelig såret kjempe. Seieren – og gullet – er Romas.
Beretningen om romernes gulljakt i Las Médulas i det nordvestlige Spania stammer fra den romerske historikeren Plinius den eldre. Han var utsendt som administrator i provinsen i år 70 e.Kr.
For å få tak i gullet utarbeidet romerne ifølge Plinius en genial og fryktinngytende metode: Ruina Montium – fjellødeleggelse. Det ble periodens største jordfjerningsprosjekt, og skulle endre landskapet for alltid. Selv den bereiste Plinius var forbløffet: «Det som foregår her, overgår selv giganters verk».
I 200 år utvant romerne gull i fjellene i Las Médulas. Vanntunnelene de brukte til å ødelegge bergmassen, er fortsatt synlige.
##
Gullets forbannelse
Av alle antikkens folkeslag var romerne de som var mest besatt av gull. Roma trengte gull for å kunne opprettholde det enorme imperiet, og for byens fremste borgere var gullsmykker et betydelig statussymbol. Plinius så med vemod på sine landsmenns evige søken etter gull i jordens indre:
«Det hun har skjult og gjemt i undergrunnen, er det som ødelegger oss og driver oss ned i dypet», skrev han i sitt verk om metaller.
Jakten på gull var årsaken til at keiser Augustus i år 26 f.Kr. sendte hele tre romerske legioner til det nordvestlige Spania for å nedkjempe de lokale stammene. Bare ett år senere begynte hærens ingeniører å utvinne rikdommene i regionen.
En stor del av gullet lå på bunnen av elveleier og var lett å vaske ut. Andre steder måtte romerne grave seg dypt inn til gullårene i områdets skiferfjell.
Ved Las Médulas gjemte edelmetallet seg imidlertid i fjell av leire og grus, som gjennom millioner av år hadde avleiret seg ved foten av de store fjellkjedene. Ifølge Plinius var den sammenpressede leiren hardere enn flint:
«Det sies å være det hardeste som fins, bortsett fra grådighet etter gull, som er det mest standhaftige av alt», skrev naturvitenskapsmannen.
For å utvinne Las Médulas' skatter måtte romerne derfor iverksette antikkens mest avanserte gruveprosjekt.
Hogde ut 1000 kilometer kanaler
Plinius er den eneste romerske kilden som omtaler hvordan romerne utvant gull i Nordvest-Spania, og overleveringen hans har store hull.
Men ved å sammenholde teksten med arkeologiske funn, har forskerne i grove trekk klart å rekonstruere det gigantiske utvinningsprosjektet. De fleste fjellene av avleiret materiale i Las Médulas var kilometerlange og over 100 meter høye. Spredt i leiren lå bittesmå gullkorn.
Beregninger viser at hver kubikkmeter leire i gjennomsnitt inneholdt bare 0,05 gram gull. Bare gullvasking i gigantisk skala kunne lønne seg. Og det krevde vann – i enorme mengder.
Heldigvis var romerne eksperter på vanntransport. De fikk derfor hogd ut 16 kanaler i berget i fjellkjedene i nærområdet, der de så tappet vann fra innsjøer og elver.
Ifølge Plinius var fjellsidene så bratte at folkene som skulle markere kanalenes rute og helningsgrad, måtte henge fritt i luften i lange tau mens de arbeidet: «For de som betraktet operasjonen på avstand, så de mer ut som en flokk fugler eller en samling av merkelige dyr».
Via kanalene, de lengste over 100 kilometer lange, ble vann ført til det lavereliggende Las Médulas og oppbevart i gigantiske bassenger.
Forskere har regnet ut at bare de tre største av kanalene daglig har levert 34 millioner liter vann til gruveområdet – det tilsvarer 14 svømmebasseng med olympiske mål. Nå som vanntilførselen var på plass, kunne romerne gå i gang med selve utvinningen.
Fjellet måtte knuses
I de tilfellene der bergets gullførende lag lå oppe i dagen, nøyde romerne seg med å grave renner i overflaten. Fra bassengene ledet de deretter vann ned i rennene og lot strømmen løsne overflaten og skylle leire, grus og gull ned i vaskekanaler fôret med treplanker. Her ble gullkornene silt ut.
Ofte lå de gullførende lagene imidlertid i fjellets nederste lag. Det innebar at romerne i enkelte tilfeller først måtte fjerne over 100 meter leire, grus og stein for å komme ned til rikdommene. Det var ifølge Plinius i de tilfellene at Ruina Montium – fjellødeleggelsen – ble brukt.
Fjellene var flere kilometer lange, derfor gravde arbeiderne først et nett av loddrette og vannrette tunneler i berget, for å markere hva de ønsket å fjerne. Tunnelene ble deretter fylt med vann fra bassengene. Det skulle svekke fjellmassivet og skape en bruddflate.
Samtidig gravde andre arbeidere en hovedtunnel nesten loddrett ned fra toppen av fjellet til grunnfjellet i bunnen. Her skiftet de retning og gravde seg vannrett inn under fjellet og deretter oppover noen meter. Ved enden av tunnelen gravde de en stor, kuppelformet hule midt inne i fjellet.
Ifølge Plinius sto arbeiderne på i månedsvis i de trange tunnelene, som ikke var særlig mer enn en meter i diameter. Den eneste lyskilden var oljelamper. Brenntiden markerte når neste skift skulle avløse dem. Ikke sjelden kollapset tunnelene uten varsel under vekten av fjellet og knuste de uheldige arbeiderne.
«Det fremstår faktisk som mindre dumdristig å forsøke å hente perler på havets bunn: Hvor har vi da gjort verden farlig!» klaget Plinius.
Trykkstøt blåste alt i fillebiter
Etter å ha fullført hulen midt i fjellet, gikk romerne i gang med den mest imponerende og risikable delen av Ruina Montium. En lang kanal ble gravd fra et av bassengene høyere oppe på fjellkammen og ned til hovedtunnelen, før helvete ble sluppet løs.
Idet slusen til bassenget ble åpnet, fosset millioner av liter vann ned i hovedtunnelen. Like etter eksploderte fjellet, ifølge Plinius: «Det revnede fjellet kollapser med et brak så enormt at det er umulig for den menneskelige fantasi å forestille seg, på samme vis med den voldsomme eksplosjonen av luft».
Benny Lautrup er professor i fysikk ved det anerkjente Niels Bohr-instituttet i København. Han forklarer at den enorme vannsøylen bygde opp energi når den raste i full fart ned gjennom den over hundre meter lange tunnelen. Romerne utnyttet denne energien til å skape et såkalt trykkstøt. Et trykkstøt oppstår når en vannsøyle i stor fart blir stanset brått av en hindring.
I Las Médulas-gruven var hindringen luften i tunnelen som vannet skjøv foran seg og inn i hulen. Ifølge Lautrup må luften i hulen på grunn av det gigantiske trykket fra vannet ha blitt voldsomt komprimert.
Idet vannsøylen ble bremset, overførte den samtidig all sin energi til luften. Som konsekvens steg lufttemperaturen til flere tusen grader. Det er samme prinsipp som gjør at en sykkelpumpe føles varm når noen prøver å pumpe mer luft i et fullt sykkeldekk.
«Kompresjonen skjer så raskt at luften ikke blir kvitt varmen og blir gloheit», forklarer Benny Lautrup.
Det voldsomme trykket blåste til slutt toppen av fjellet og fikk den enorme leirhaugen til å kollapse. Ifølge Benny Lautrups beregninger vil trykkstøtet i den romerske gruven – avhengig av tunnelstørrelse og vannmengde – i teorien ha kunnet utvikle energi tilsvarende sprengkraften i mellom 25 og 55 kilo TNT.
En slik mengde sprengstoff ville lett kunne blåse et solid mursteinshus over ende. Under en ulykke på Russlands største vannkraftverk i 2009 ble vegger og tak i et stort turbinrom bygd i stål og betong blåst bort etter et trykkstøt. 76 ansatte omkom i ulykken.
De mange tonnene med leire og stein fra det kollapsede fjellet ble skylt ut i store kanaler der gruvearbeiderne – under oppsyn av romerske soldater – silte ut det verdifulle gullet.
Fjernet 95 millioner m3 landskap
Etter at fjellet raste sammen slapp de romerske ingeniørene vannet ut av flere basseng, og begynte systematisk å spyle restene av bergmassen ned gjennom dalsøkkene. Underveis ble stein sortert bort, før vannet ble ledet inn i lange trekanaler. Her ble gullkornene silt fra, mens mange tonn leire og grus ble skylt ut i havet.
Etter å ha fjernet den første delen av bergmassen, gikk romerne i gang med resten – nå med en annen metode. Eksplosjonen hadde etterlatt en nesten loddrett, blottet fjellside. Igjen gravde romerne dype tunneler ned fra toppen av fjellet. Derfra gravde de et nettverk av tunneler vannrett ut mot fjellsiden, men uten å bryte gjennom.
Tunnelene ble deretter fylt opp med vann, som langsomt mettet leiren. Metningen og trykket fra mange millioner liter vann fikk til slutt den blottede fjellsiden og en stor del av fjellet bak til å rase sammen. Operasjonen ble deretter gjentatt igjen og igjen, helt til hele fjellet var skylt vekk.
Forskere har regnet ut at romerne i løpet av de 200 årene de utvant gull i Las Médulas, fjernet omtrent 95 millioner m3 leire, grus og stein. Til sammenligning fjernet franskmennene 80 millioner m3 da de bygde den 165 kilometer lange Suezkanalen i 1869. Ifølge Plinius så han med egne øyne hvordan Spanias landareal vokste på grunn av all jorden romerne skylte ut i Atlanterhavet.
Utbyttet var lite i forhold til den enorme arbeidsinnsatsen. Beregninger viser at de omtrent 200 årene med gruvedrift ved Las Médulas høyst kan ha gitt et utbytte på rundt fem tonn gull.
Da romerne endelig forlot Las Médulas, så området ut et livløst månelandskap – et sted der tusener av arbeidere hadde dødd for å slukke Romas gulltørst. Som Plinius skrev: «Den største forbrytelsen mot menneskeheten ble begått av den personen som første gang satte en gullring på fingeren».